Leaderboard

Tenkte eg skulle legge inn bilde i går når eg meldte meg inn i valpegjengen, trudde eg kunne laste opp frå ipaden sitt album. Men trur eg har funne ut av det no, via photo bucket, aldri vært borti det før, så gi gjerne ein lyd om bildet ikkje viser Her er kvalpen i kosemodus ❤️

Jeg synes det er ganske arrogant å svare "jeg bare gjør det, jeg!" Det er faktisk også å "trene" på det, bikkja blir vist hva standarden er fra starten av og vendes til det gjennom gjentakelse. Noen hunder og raser er ikke av typen som lar seg overbevise sånn helt ut av det blå, så da kreves det en bevissthet fra eier på hvordan ting skal være, og hva slags hund du ønsker å leve med. På shiba er det feks uhyre viktig med målretta håndteringstrening, da de bikkjene kan ha himla stor intimsone og virkelig ønske å bestemme over sin egen kropp. Det betyr ikke at jeg anbefaler folk å sitte og klikke og gi godbit hver gang de får ta bikkja si på tærne, men at en MÅ lære bikkja at all berøring er av det gode, og at kroppene deres tilhører mennesket deres. Dette gjøres best sånn folk flest her i tråden beskriver, at en liksom "koser" inn aksepten. Feks hadde jeg Imouto mye på armen mens jeg lagde mat, sånn at vi kunne susse og jeg kunne holde i potene hennes, og de har begge lært at det å ligge i fanget er en bra ting, for da får en kos over hele kroppen (veldig unødvendig, syntes Aiko, hva skal en med kos?) og kanskje litt godis innimellom. Fra det til å klippe negler er veien kort. Jeg husker også hvor vanvittig stor forskjell det var å få hund nr 2 hvor ting gikk mer av seg sjøl, fordi jeg var veldig trygg på hvordan jeg skulle gå fram, samtidig som jeg gjorde det hele veldig bevisst. Når valpen og du har et tillitsforhold hvor det er trygt for den at du bestemmer, så er det jo helt greit å kunne holde igjen på motstand, si "være rolig" og forvente respons som ikke er illsinne eller full krig. Jeg synes generelt at hunder bør vendes til å bli berørt, overalt og av "alle". Jeg synes det er overraskende mange hunder av såkalte førerorienterte/sosiale raser som trekker seg unna på håndteringsdelen på MH feks, og jeg synes det er helt drøyt at så mange av min rase får være veterinærkontorets skrekk.

Jeg er pragmatisk. Gjør det som funker. Hvis det funker å holde henne stramt og feks si "epp!" med streng stemme om hun begynner å hause seg opp idet dere passerer, så gjør du det. Det er da bedre å bruke mosjonsturen på å gå tur framfor å stå og klikke i grøfta?

Nå har det skjedd ting. Etter at jeg ringte oppdretter i Norge å pratet litt med henne viste det seg at hun var veldig usikker på hva som kom ut av kullet. Moren til det kullet er alt for lita og har for lite pels osv. Hun har heller ikke gjort det så bra på bruksdelen. Etter å ha pratet med henne en stund gikk det opp for meg at kullet i Sverige passer faktisk meg bedre. Jeg har nå pratet med oppdretter i Sverige på telefon og fikk da vite at jeg får en tispe fra henne! Ble litt frem og tilbake en stund, men nå er alt klart og jeg har funnet ut hva som blir best for meg Takk for svar fra dere alle ! Nå er det bare å vente til valpen er leveringsklar

det er lagt ut det som er inne nå, og jeg driver og legger ut to nye varianter som ikke er i nettbutikken kommer iløpet av morgendagen. Her kan dere se Bonus som hadde fest i helgen

Jeg har vært så heldig å besøke Shaar Hagai-kennelen i Israel som Myrna driver. Om hun ikke er rasens mor så er hun ihvertfall en god nr to. Hun har overtatt stafettpinnen etter rasens "grunnlegger" og det er takket være henne det fortsatt hentes inn nytt avlsmateriale fra ørkenen. Pga de åpne stambøkene tror jeg man trygt kan si at canaan-hunden er en frisk rase. Gemyttmessig skal man være obs på at det er å regne som en "urhund" da: Som skrevet over her så kreves det grundig miljøtrening om du ikke vil endre opp med en sterkt mistroisk og reservert hund. Men selv en godt sosialisert canaan er ingen labrador; de skal ha en god porsjon vaktinstinkt. Det nytter heller ikke å prøve å trene dem med tvang. Da jeg besøkte Myrna hadde hun noen halvvoksne valper igjen etter to kull. Jeg fikk også hilse på en ung tispe og husets sjef med stor S; den hvite (lys krem?) canaan-hannen Habibi. Den unge tispa var uvanlig sosial og trivelig, mens Habibi tok vaktrollen MEGET seriøst. Hobbyen hans i følge Myrna er å skremme vettet av gjester ved å hoppe fram og nibjeffe dem rett i øret når de minst venter det Habibi morer seg storlig når folk hopper himmelhøyt av påfunnene hans. De fleste gjester som kommer innom er ikke hundevante nok til å takle "voktingen" hans så han blir stadig vekk forsterket for adferden sin, for å si det sånn. Siden Myrna hadde advart meg om Habibi på forhånd så gjorde jeg et nummer av å ignorere han og forholde meg passiv dersom han gjorde "utfall", og ikke gi han øyekontakt. Det fungerte bra, men de fem dagene jeg var der tok han aldri fri fra pliktene sine og var alltid på vakt. Etterhvert tolererte han mitt nærvær nok til at jeg (med rolige steg) fikk lov til å forflytte meg fra stua til kjøkkenet for å hente meg et glass vann. Men prøvde jeg å åpne kjøleskapsdøra, gå til gjesterommet eller på do så kom han som et olja lyn og nibjeffet på meg; kjeften med perleraden av hvite tenner sånn ca ti cm fra låret mitt Høres kanskje voldsomt ut men jeg oppfattet han ikke som aggressiv, mer at han var en vakthund med mye yrkesstolthet. Hadde jeg derimot oppført meg irrasjonelt eller f.eks truet Myrna så er det ikke umulig at han hadde gått hardere til verks. Men jeg valgte å ikke teste det ut . Nå bor Myrna nærmest alene ute i villmarka så hun har valgt å ikke kontrollere Habibi så veldig og lar han holde på (med mindre hun får mer følsomme og lettskremte gjester). Så de fleste godt sosialiserte canaan-hunder er sikkert ikke så ekstreme som Habibi. Men tror ikke man skal gamble på å få en sosial hund; vaktinstinktet er normalt ganske sterkt. Bilde av Habibi nedenfor. Han likte ikke at jeg begynte å knipse bilder av de firbeinte damene hans (kameraet var en mistenkelig greie): Da stilte han seg opp mellom meg og tispene og nibjeffet.... : Habibi til venstre og den sosiale ungtispa i midten. De kikker over gjerdet ned i valpegården for å se hva ungdommen driver med. En av valpene jeg traff; hannvalpen Oreo (dette var i 2012). Canaanhunder kommer i de fleste farger selv om krem vel er mest vanlig. I ett av de siste kullene sine har Myrna hatt mange kule farger; hvite valper med store brune eller sorte flekker. Tror Oreo var far til disse.

Har fått slik en vrengt ulvehund uten nakkevirvler.

Skulle jeg ha vært forvert skulle det vært hos en Sonen oppdretter!

Min Dill er best av dem alle (Nei, klarte ikke dy meg ) Av mat-diller så har jeg perioder med alt. Nå er det brødskive med leverpostei. Aller helst vil jeg ha kun brødskive med leverpostei. Kunne skippa middagen lett for brødskive med leverpostei

Korallene vokser i akvariet ja Fikk tatt bilde av fisken min

Jeg forstår ikke spørsmålet? Har på? De er som vafler, nytes best nakne!

Kristine har vært på sin første jakt Trygt plassert i bæresele i bærejakka. Hørselverv og hun sov seg gjennom tiden vi gikk (2,5 time)

Planen er å ha ting som å lage julepynt, bake småkaker, svømmehallen tur, aketur, dra på tur og spise pølser, dra på biblioteket låne bok og lese den, lage julekort til besteforeldre, dra på juleteater i oslo, spille spill, pakke inn gaver, stå på skøyter, bake lusekatter, pynte pepperkakehus osv osv. Merker jeg gleder meg i år

Da var første ordentlige kjøpet gjort, var tilbud på baby bilsete vi ville ha i dag. Så nå har vi det med oss hjem Blir mer og mer virkelig nå

Jeg klarer ikke å forstå argumentet om å få kritikk en annen gang, når en er på en så særegen utstilling som denne. For det første får en for de aller, aller fleste raser høyere påmeldingstall enn på en vilkårlig Letoutstilling, hvilket gjør at en får mer konkurranse å få sin hund sammenlignet med. Dermed vet en mer om hunden, om den er så god som det virker når det er få påmeldte, eller om den faller gjennom med større konkurranse. Men en kan også få så høye påmeldingstall, at mange hunder blir stående med en excellent og uplassert i klassen - som ikke sier så veldig mye om hundens feil, bare at den har tilstrekkelig mengde fortrinn. Med 20-30 i klassen kan en være bra, uten å være på topp fire. For det andre er det ikke sikkert at oppsatt dommer dømmer rasen igjen med det første. Den ene dagen har vi en dommer som for eksempel dømte X'en i 2009, da hun var unghund - og da likte hun henne kjempegodt. Jeg kunne vært interessert i å høre hva dommer synes om X'en, nå som hun er syv år og definitivt ferdig utviklet og har landet på alle vis (hun lekte en blanding av kenguru og rodeohest på den utstillingen, og mistet derfor flere plasser i klassen - men fikk god kritikk på typen og potensialet). Om det går fem og et halvt år til før dommer dømmer, mistenker jeg at X'en ikke lenger er blant oss... JEG vet at X'en ikke har noe å hente på nordisk vinner før hun er i veteran, så hadde jeg meldt henne på var det kun for kritikken. Likeledes kunne det vært artig å høre hva dommer synes om neste generasjon som Foenix er, selv om jeg mistenker at hun enda ikke er ferdig nok til å kjempe om cert på nordisk vinner. På den annen side så gjør hun som regel det best på store utstillinger, og har reserve-cert fra internasjonal utstilling og mange gode klasseplasseringer fra spesialer med 25-30 påmeldte i klassen. Så hun skal ikke utelukkes, selv om jeg er kritisk til henne. og fordi jeg er så kritisk til henne, er det lærerikt å få en skriftlig vurdering fra de som ser henne med andre øyne, for eksempel den ene dommeren denne helga. For det er en dommer som jeg respekterer og verdsetter meningen til. Men vedkommende dømmer ikke altfor ofte, så det er ikke bare å vente på neste lille utstilling i Letohallen eller på Nesbyen. Nå ligger Foenix i valpekassa på det tidspunktet, så det løste jo uansett situasjonen for meg. Men X'en er hjemme fordi det var totalt meningsløst å melde henne på uten kritikk. (Og den andre dommeren som dømmer aner jeg ingenting om, men det er sikkert også en god dommer som kunne gitt meg verdifulle tilbakemeldinger, jeg har bare aldri stilt for vedkommende).

Tittel og CACIB er så uinteressant som fy, kritikk og good derimot Håper dommeren ramser høyt opp fordeler og bakdeler

Har meldt på begge mine til Norsk Vinner, ukjent dommer og CACIB/tittelmulighet for begge. Kun han beste er påmeldt Nordisk, den dommeren har ikke han andre noen mulighet hos. Kritikker er greit nok, men det er CACIB og tittel som betyr noe på en slik utstilling. Når begge gutta tilsammen har fått godt over 200 kritikker er det begrenset hvor mye nytt det står i de etterhvert..

Da var det jo ikke deg Jammen ...

@vivere Det blir litt på siden av diskusjonen. Jeg sier ikke at hunden blir mentalt eller fysisk ødelagt av å bli korrigert mildt. Jeg sier bare at dette "lette nappet i lina" gjerne må ha en betydning for hunden i form av hardere påvirkning tidligere, for at den skal bry seg om dette nappet. Og da er kanskje ikke korreksjonen like mild likevel, fordi dette lette nappet representerer en trussel om hardere napp eller andre ting, alt etter hva hunden tidligere har erfart. Det MÅ sikkert ikke være sånn, men det høres logisk ut for meg. Om hunden blir fysisk eller mentalt "ødelagt" vil jo komme helt an på hunden. En normalt oppgående hund bør kunne tåle både napp i lina og et og annet nakketak, og de fleste hunder gjør jo det. Men som du sier, hvorfor bruke makt når man ikke trenger det, og det er jeg helt enig i.

Så hyggelig sagt! Selvsagt Du kan få være aktivitetsansvarlig Ja, bursdagsbarnet er i full gang med å klippe sånne snøkrystaller som man bretter mange ganger og så klipper, og som vi skal feste på vinduene. Hun er en skikkelig arrangør Kanskje vi kan lage snøkrystaller til kaka av melis og noe (fondant?).

Ååh må sjekke kulturhuset her om det er noe teater eller noe for småtasser. Kino utgår, de har ikke babykino her. Og jeg kom hjem til en frk. som har lært seg å snu med gåvogna endelig. Det vil si, hun løfter hele vogna opp og slenger litt på den til hun får den omtrent den rettningen hun hadde tenkt, før hun går videre. Noe sier meg at hun endelig egentlig er klar for å gå selv.

Hun er bare èn uke gammel enda, men hvor mye selvkontroll skal jeg ha liksom? Må få skryte litt allerede! Dette er altså Zitara Star's Darcy in Blue "Mackenzie", eller kort og godt: Kenzie. Jeg har mange drømmer og forhåpninger for lille Kenzie. Hun er nemlig resultatet av åreslang planlegging. Ja for mens jeg fremdeles hadde Spés var det andre tilskuddet til den lille flokken planlagt. Nå blir hun enebarn, men vi skal få det fint likevel vi Hun kom i et kull på fem (som dessverre er blitt til fire), som en av to bi-blue tisper. Kenzie er den av de som sålangt lover best eksteriørmessig, og det er derfor ekstra stas at oppdretter mener bestemt at hun skal hit. Kenzie har et veldig rent og yndig uttrykk, uten store sorte flekker i pelsen som forstyrrer dette. Vi må nok ta en tur i utstillingsringen etterhvert, særlig fordi vi har en så fantastisk oppdretter som virkelig stiller opp og tilbyr å hjelpe med både det ene og det andre. Det er veldig greit når man er en fersking på mange måter. Det gode utseendet har hun arvet fra mor Wildwood Flower's Joan Baez "Maya" såvel som far Caravan Knight of the Dark "Lito". Maya er halvsøsteren til den eneste bi-blue sheltien som har blitt norsk utstillingschampion siden 1979. Jeg håper såklart hun har arvet mer enn bare utseendet fra dem, for på morssiden finner man blant annet tvers igjennom gode terapihunder, mens farssiden er preget av fantastiske agilityhunder med et herlig gemytt. Lito selv har jo vært med og slått verdensrekorder og gjør det ellers svært godt på agilitybanen. I tillegg er begge sider preget av seriøs avl med fokus på helse, og begge foreldredyrene er selvfølgelig øyelyst fri og er i tillegg HD-røngtet med A som resultat. Lito Maya Jeg og Mackenzie flytter til Kristiansand til neste år og håpet er da å finne hundeklubber med godt miljø, så vi får prøvd oss på både det ene og det andre. Sånt er litt skummelt når man aldri har prøvd noenting før, ikke engang trent sammen med noen (sånn er det jo når man bor i skogen). Men nå ønsker vi altså hovedsakelig å trene agility, men vil også prøve oss både innenfor lydighet og spor. Et mer langsiktig mål vi har er å få Kenzie godkjent som besøkshund i første omgang, men forhåpentligvis etterhvert også terapihund. Håpet er nemlig at Kenzie kan bringe like mye glede inn i livet til andre mennesker, som jeg er sikker på at hun vil gi til mitt Vi har mye å lære begge to og må nok prøve oss fram en del, men vi har også et veldig godt støtteapparat rundt oss, så dette skal vi få til. Jeg gleder meg veldig til å i første omgang få hilse på Mackenzie, men særlig til å få ta med henne hjem om 7 uker Så, kjære sonen; dere har herved fått møte min lille Mackenzie, og jeg kan love dere at det blir nok av bilder av henne fremover

En skikkelig kalender alt av kursdager/treninger og sånt er ført inn i.

Ja, vi VIL se bilder og lese et utfyllende referat takk BTW; jeg møtte hundene dine i skogen her om dagen og Laffen syntes sånne store langsnuter var schumselt *flir*

Bra sitat! Fra en av mine favorittinstruktører som jeg håper å få komme på kurs til en gang. Siv Svendsen også Jeg må bare kommentere det med "å la klikket snakke" og å ikke vise følelser i klikkertrening av hund, det eneste stedet jeg har hørt det er her på Hundesonen, så jeg lurer litt på hvor det kommer fra. Det eneste jeg prøver å være nøye på er å ikke hyle av glede FØR klikket, men en brøkdels sekund etter klikket kan man gjøre hva som helst. Og skal jeg være helt ærlig så glemmer jeg meg bort innimellom når jeg bare ikke klarer å la være å juble i stedet for å klikke, men det går helt fint

Tror ikke jeg hadde skaffet meg geiter når man bor så tett hvis ikke jeg hadde et usedvanlig godt forhold til naboen. Hadde naboen her skaffet geiter i hagen hadde jeg blitt rimelig gal pga lyder etterhvert. Og hvis det lukter fjøs når jeg skal lufte eller sitte ute.

Hurtigkjettinger var standard utstyr når man kjørte en slik bil ... men jeg kom meg alltid fram tid jeg skulle - det bare hendte at jeg omdefinerte hvor "hvor jeg skulle" var noen ganger .

Problemet er vel ikke lyden, heller utferdstrangen. Men jo, de lager jo mye lyd, men ikke om de har ting å drive med. Men du, gjør det! Og del bilder! Jeg eeeelsker geiter!

Bedlis er den aller verste av Farlige Hunder.

Nydelige shibaer! ☺️ Lykke til med løpetid og forhåpentligvis valper! Var det forresten dere (du og valpekjøpere?) som gikk MH i Saffle 28. september?? Da krydde det hvertfall av fine shibaer!

Åh så mye fint! Det er jammen synd man å jobbe istedet for å bruke dagene til å lage pynt og planlegge bursdagen .. hehe. Jeg skal definitivt bruke noen av tipsene derfra. Snøkrystaller av lim høres enkelt ut, og jeg trenger visst ny blåfarge. Hvis jeg tegner krystallene på et bakepapir så kan 7-åringen lage fine krystaller. Det spørs om det blir en tur på panduro. Jeg har bestilt utstikkere også, men det er ikke sikkert de rekker frem fra Kina i tide. Kjekt å ha Nei, her tar vi ikke av i det hele tatt

Jeg tror jeg kommer til å bli en melkeku gitt.. Råmelk eller hva det nå kalles alt nå jo

Hvis du har lyst så kan du filme deg selv når du lager lydene. Så kan sonenmammaene vurdere om det er likt nok til at det kan læres bort videre til J. Bare som en hyggelig gest

Men her ligger det vel litt i hva hunden har lært at et nykk i båndet kan bety? Om jeg nykker lett i båndet på hunden min når hun går fvf, så får jeg ingen respons(ikke mer fokus hvert fall) fordi hun aldri har blitt trent på en måte som gjør at dette nykket innebærer noe informasjon for henne. Siden jeg aldri har rykket i båndet på en måte som har vært smertefull eller ubehagelig for henne, så vil heller ikke et lett og "umerkelig" napp føre til noe særlig til reaksjon fra henne. Kanskje det bare er min hund som er sånn. Men jeg tenker at kanskje en hund som allerede har fått hardere nykk i båndet tidligere eller i en lignende situasjon, retter seg når den får lette nykk, da dette lette nykket representerer en "advarsel" om at retter du deg ikke, blir det muligens ubehagelig. Men klart, mulig jeg tar feil og at det er forskjellig fra hund til hund.

Siden du har et navn fra Sherlock, hva med Adler/Addie? Etter Irene Adler, en dame med futt

Løpetid!!! Flaks at jeg meldte på Kiyomi til Dogs4All!

Ja ja, da ble det valp på meg og i år da. Sa nettopp ja til å være forvert for ei lita tervetispe

Bris gikk fra å være slabbedask og bare løpe så mye at han akkurat å slapp å trekke, til å bli det trekkmonsteret, nesten verre enn Isak! Tror det ble sånn fordi vi har trent med venninna mi, og da har vi ligget bak og i tillegg får han masse forventninger fordi han synes det er gøy, og da blir han stressa og bare vil løøøøøpe

Jeg blander meg litt inn i Ildersnakket jeg. Jeg har aldri hatt ilder, men i ungdommen hadde jeg en kamerat som hadde flere. De var ekstremt underholdende, hadde høy søthetsfaktor, og var kosete som bare det. Lå i armkroken og ble klødd på magen av gjestene når vi hadde vorspiel og slikt. Jeg ble aldri bitt av hans ildere, og har ikke hørt om andre som ble bitt heller. En periode jobbet jeg dessuten i en dyrebutikk. Vi solgte ildere. De kunne bite før de var skikkelig tamme, men vi hadde dem fremme og koste med dem og lot dem løpe fritt i butikken, hver gang det var rolige perioder. De ble alltid tamme til slutt, og da sluttet bitingen. Unntatt ved vilter lek, da kan ildere lekebite litt, akkurat som kattunger eller valper. Men med min begrensete erfaring: jeg kunne ikke hatt ilder, og hadde ikke anbefalt det til en barnefamilie. Ildere er fantastiske dyr, men de er som kattunger hele livet. Ekstremt oppfinnsomme kattunger! Og selv om kattunger er skjønne, er det litt deilig at de ikke er like aktive og oppmerksomhetssøkende hele livet. Det er litt styr med slike barnestadier! Og det er ikke bare det at de løper rundt, høyt og lavt, som kattunger på speed i åresvis. De er som jeg nevnte veldig oppfinnsomme. Med mindre man skal ha dem i bur hele tiden (noe jeg ikke synes noe om, og kameraten min hadde dem heller ikke i bur) må boligen ilder-sikres til det ekstreme. Man aner ikke hva de kan finne på, før de har gjort det. F.eks hadde kameraten min også akvarium. Et digert et (640liter synes jeg å huske) med ganske store fisker. Mens han var å jobb, hadde de klart å åpne foringsluken til akvariet, klatre nedi, fange fisken, OG legge luka på igjen! Så da han kom hjem var det vannsøl over alt, og flere halvspiste fisker på gulvet. Flere ganger hadde de dessuten klatret opp gardinene for å legge seg å sove på bokhylla. Men den er hard, så da må man jo dra gardinet opp også naturligvis, slik at man får noe mykt å ligge på. Artig til tusen. Problemet var bare at de ikke skjønte at de måtte dytte gardinene ned igjen, hvis de skulle klare å klatre ned. Dermed måtte han fjerne gardinene, for ellers satt ilderne fanget på toppen av bokhylla hele dagen. (Ikke så stort problem nå, som "alle" skal ha lameller og slikt, men likevel...Lameller kan sikkert også brukes til noe som en ilder eier-aldri hadde klart å forutse..) Som sagt, herlige dyr. Men de krever mye. De er slik hele livet, i motsetning til en katt eller valp. Man skal vite hva man gjør, og være veldig dedikert, før man anskaffer ilder. (Det skal man med alle dyr. Men man skal være litt mer engasjert for å skaffe ilder, enn marsvin, er min mening.Skal man ha marsvin, holder det å marsvin-sikre de nederste 30-35 cm av rommet (de må jo få strekke på bena i blant de også, og de kan reise seg opp litt etter vegg/møbler og gnage litt på ting, så de rekker høyere enn man tror) men man trenger ikke å sikre alt fra gulv til tak. Og så har ildere som flere nevner en spesiel lukt. Og i motsetning til de fleste andre dyr, så er det selve ideren som lukter. Hunder lukter ikke vondt. De lukter hund, men ikke ubehagelig. Det samme med katter. Kattepiss, ekstrementer osv er det de fleste egentlig reagerer på som sier at "katt lukter vondt". Stapper man nesa ned i pelsen på katten, lukter den bare katt. Men ildere lukter vondt. Selv om de kastreres lukter de, for pelsen produserer en olje (eller noe sånt, dette kan andre mye mer enn meg om). Så selv om man kan få lukten mildere, blir den aldri borte. Men altså, lukten er ikke det som hadde avskrekket meg fra å anskaffe ilder, hvis jeg hadde bestemt meg for å gjøre det. Det er alt det andre. Jeg hadde heller skaffet katt.

Skitt... må jeg? . Ja, nei, altså... Jeg skal jo liksom være litt boklærd, jeg da, på en måte, men sannheten er at jeg har lest to hundebøker i mitt liv: Nordenstams "Du er sjefen" og Turid Rugaas "De dempende signaler". Jeg har attpå til vært på kurs hos dem begge . Min hundetrening startet vel da jeg hadde fått min bedlingtonterrier i hus og hadde vært på et lp-stevne i Trondheim og sett på de beste utøverne der. Jeg så egentlig bare hva hundene gjorde av øvelser - og hadde ingen peiling på hva, hvorfor eller hvordan - men det så jo kult ut. Så da dro jeg hjem og begynte å trene bikkja på fvf, apportering, neseprøve og sånne ting. Og bikkja lærte det jo, den, i hvert fall i hage-settingen hjemme . Jeg tror ikke det eksisterte noen hundeklubb på Steinkjer den gangen, i hvert fall ikke som jeg visste om, så jeg trente etter metoden: belønn det du vil ha. Det funka jo, det, så det var jo det jeg gjorde. Når bikkja gjorde det jeg ville han skulle gjøre, så fikk han en godbit. Jeg aner egentlig ikke hva jeg gjorde om bikkja IKKE gjorde som jeg ville - men jeg antar jeg hanka tak i ham og forsøke på nytt. Men jeg dillet nok ikke, det var nok litt sånn: vil du ikke, så skal du... Så fikk jeg min første briard mange år etterpå - og jeg gikk mitt første valpekurs og fikk mange aha-opplevelser - og det valpekurset i 1991 la nok grunnlaget for mye bra, selv om jeg som hundefører var håpløs, bikkja var håpløs og jeg egentlig ikke der og da skjønte hva vi drev med :lol.. Da jeg etter et helgekurs hos Nordenstam så at bikkja var pelsløs på halsen og egentlig ikke syntes det var spesielt kult å trene med meg, skjønte jeg at her måtte jeg snu om på ting. Så i stedet for å være sur og "bestemt" med bikkja, så fant jeg ut at hey - kanskje jeg skal gjøre sånn som jeg gjorde da jeg lærte bedlingtonsaken masse ting? Altså belønne og leke? Ja, så gjorde jeg det. Og det funka i hvert fall BEDRE enn det jeg drev med etter kurset hos Nordenstam. Så fikk jeg det for meg at kanskje jeg måtte høre litt hva denne mye omtalte Rugaas drev med - og meldte meg på kurs der. Jeg tror ikke jeg skjønte så mye av det som foregikk der heller - det funka i hvert fall ikke særlig bra på den bikkja jeg hadde... og den klikkerlignende tingen jeg fikk i hendene var stor og rosa - og jeg ante ikke hva jeg skulle bruke den til . Jeg var også på brukshundkurs med bikkja - ei uke på Sølen med militær presisjon. Jeg tror verken instruktøren eller de andre kursdeltakerne lot seg imponere verken av meg eller bikkja - og jeg ante fortsatt ikke hva vi drev med . Jeg gjorde jo som instruktøren sa, men det var det... Kørka? Ja, litt kanskje . Opp gjennom årene har jeg jo vært på en del kurs (men IKKE lest noen flere bøker) hos ulike instruktører - og jeg har jo lært mer og mer, heldigvis, og forstått mer og mer av hva jeg har holdt på med . Jeg har sett på andre ekvipasjer, sett hva de har gjort for å få bikkja til å gjøre ulike øvelser, forsøkt selv, testet og forkastet, eller testet og fortsatt med enkelte metoder. Sånn grunnleggende trente jeg vel med at jeg belønnet bikkja når han/hun gjorde riktig, korrigerte når det ble feil - og belønnet etterpå når det ble riktig igjen . Og med korrigerte mener jeg mye forskjellig, det kunne være en dytt, et napp i båndet, et napp i pelsen etc. Så fikk jeg Babs. Babs var en snill og mild hund uten særlig drifter, og jeg måtte lære henne omtrent alt hun skulle lære skritt for skritt. Jeg fikk ikke noe gratis der i gården. Jeg begynte å trene henne slik jeg hadde trent alle mine hunder før - belønning og korrigering, men jeg fant jo fort ut at det ikke var noe å korrigere med henne. Hun var veldig vár på omgivelsene, og jeg måtte gå små museskritt for å få henne trygg i øvelser. Alle øvelsene ble trent inn på stuegulvet UTEN forstyrrelser, så tok jeg dem ut i hagen der hun var trygg, og så kunne jeg forsøke dem på treningsbanen (men jeg måtte da ha full kontroll på hva som befant seg hvor - f eks kunne jeg ikke trene innkalling MOT bilen min - der satt jo den andre bikkja mi og da ble det skummelt å løpe i mot). Jeg kunne heller ikke belønne henne "tradisjonelt" med ball eller dralek. Godbiter var tingen, men det ga jo lite fart og spenning. Løsningen med henne var jo da klikkertrening (hun var også vár på meg og min sinnsstemning) og ekstern belønning. Jeg lå mange våkenetter og tenkte ut løsninger for hvordan jeg skulle få henne til å lære det ene og det andre . MEN - det var ingen enkel vei å gå - det ble mange omveier til målet, for alt måtte jo læres inn med museskritt. Da jeg fikk neste hund så tenkte jeg jo forsåvidt at jeg skulle fortsette med den metoden på han også. Jeg så jo at Babs fikk utrolig bra presisjon i øvelsene. Jeg forkastet tanken fort. Bikkja var ikke helt mottakelig for den måten å trene på (joda, jeg forsøkte flere ganger men det ble bare tull og tøv fra ende til annen - sikkert fordi JEG ikke behersket metoden godt nok og ikke hadde tålmodighet OG fordi bikkja ble superstressa og gikk inn i en merkelig passivitet...). Så Willy er trent med belønning for riktig adferd, men også korreksjoner når han har vært veldig Willy *host*. Og med det mener jeg: når bikkja overhodet ikke har noe som helst inni hodet annet enn å se på de andre hundene, så fikk han et napp i øret for å følge med, og fikk belønning når han fulgte med . Nå hadde jeg mye mer å spille på med Willy enn jeg hadde med Babs - jeg fikk mye gratis med ham fordi han hadde futt og fart naturlig i seg, han var ikke redd for å gjøre feil - det var mest tut og kjør og armer og bein . Han er en sånn som jeg må ha stålkontroll på fra jeg tar ham ut av bilen, ellers er han helt ute og kjører treningsmessig. Jeg har alltid brukt godbit da, for å ha kontrollen på ham, for så snart jeg lar ham "velge" hva han vil gjøre, så skal han bort til en eller annen lukt som er mye mer interessant enn jeg er. Han har også vært en utfordring, nettopp fordi han kanskje ikke har vært så interessert i å samarbeide, så jeg har brukt mye tid på lek og belønning med ham - MEN jeg har vært nødt til å gå inn og snakke til ham innimellom - og da har han skjerpet seg og vært super å trene med . Og hvor ville jeg liksom med alt dette da??? HHAHAHHAHAHAA.... Nei, altså - jeg har vel funnet ut at det er vanskelig å henge seg opp i EN metode bare av prinsipp - det er nok viktigere å finne ut både hva en selv behersker som hundetrener OG hva som fungerer på bikkja . ... Sorry @madammim - du putta 150 kr på meg .

Jeg likte Dis

Jo mer dere forteller og jo mer jeg leser jo mer innser jeg at han har nok veldig, veldig få og vage symptomer på cushing. Det skader jo ikke å nevne for dyrlegen. På den andre siden så ville han tenke frem til tirsdag, så da har han kanskje tenkt seg frem til noe lurt/relevant selv. Håper også det er lett fiksbart

Dis var egentlig veldig fint! Men føler igjen at det kanskje passer til en litt forsiktig jente? Skal skrive det på lista i hvert fall, så jeg har det Har jo tenkt at det kanskje blir noe nærmere ReTardis etterhvert

Det er jo lenge siden jeg var syv år og kjente noen på syv år, men jeg synes dette hørtes veldig gøy ut jeg? Kan jeg komme?

Jeg syns det er kjempekoselig med hjemmelagede gaver! Jeg har tenkt til å lage lemon curd i år

Hvorfor er det så negativt og ullent? For å komme med konkret eksempel da, så kan jeg holde hendene på halsen til hunden og si NEI. Da er det er hard korrigering for mine hunder. En lettere korrigering er stemmebruk "kutt ut", eller at jeg klapper på låret og ber hunden plassere seg riktig ved fot, eller at jeg knipser med fingrene hvis hunden reiser seg fra sitt eller trekker litt frem. Håper det er unødvendig å si at jeg også roser hundene masse.

Det ligger nok mest i kjeften

Denne hunden er en svært god tjenestehund som har gjort MASSE for landet Norge. Den har gjort det svært godt i politihund-NM, og er en stor ressurs for politiet og dermed også for samfunnet. Den har gått gjennom mentaltester som viser at den ikke medfører noe større fare enn den jevne hund. Å avlive hunden over ett år senere pga foreldrenes "hevnlyst" virker for meg omtrent like hensiktsmessig USAs bruk av dødsstraff.

Viktig at man husker at det er levende individer og ikke roboter vi har med å gjøre. Selv den best trente hunden kan gjøre feil...

Nei, et hundeliv er ikke verd mer enn et menneskeliv. Men det blir litt for følelsladet å sette det opp på den måten i denne saken. De som mener at hunden skal få leve mener det ikke fordi de mener et hundeliv er mer verd.