Leaderboard

Det er da vel ingen forbrytelse å omplassere en hund man ikke vil ha (uansett grunn). Men fjerde gangen bør du kanskje tenke litt over om du bør ha hund.

Det kan hende at det bare er noe jeg funderer litt på, men er det et høyt "forbruk" av hunder hos en del mennesker? Man skaffer seg en hund i dyre dommer og etter en stund blir hunden for mye, for lite eller feil, enda man hadde lest seg opp og vurdert rasen i det vide og brede på forhånd. Kanskje den byttes ut med en annen eller suppleres med en annen og så blir det for mye etter en stund og den ene eller den andre vandrer hit eller dit. Det var en del snakk om kjemi her for en stund siden. Tror ikke jeg har hatt kjemi med en eneste hund, jeg. Aner ikke hva det er snakk om. Eller kanskje jeg vet at jeg ville få like god kjemi med den ene eller andre av madammen sine hunder eller vaktmesteren til Margrete om de kom til meg for å bli (jaja, jeg kjenner min begrensing). Ikke vet jeg. Kjemi liksom, sier det i hodet mitt Kanskje det bare er jeg som er grinete av søvnmangel, men det får stå sin prøve. Nå renner det ut, lell Hvor mange av oss har superambisjoner innen noen som helst av hundesport og trenger en hund som yter maksimalt i et eneste kjør? Er det så vanskelig å tilpasse seg den hunden man har? Haha, etter 25 år som hundeeier, fikk vi toller(e). Da først ble jeg en milsluker i skauen. Ikke at jeg har gjort alt så veldig riktig med hundene våre, alltid. Det er ikke det jeg vil fram til her. Jeg vil bare se om det er flere som har litt tanker rundt dette. Jeg tror nemlig kanskje at noen (nei, ingen spesielle i tankene) kanskje ville fått det litt greiere med hundeholdet sitt, hvis de senket skuldrene og bare koste seg med den bikkja de har

Var ikke bare gress gitt! Ultralyden idag visste masse valper. Minst 6 stykker som de delte for sikkert, veterinæren gjettet rundt 9 Da begynner forbredelsene for fult

Jeg syntes det viktigste er at hunden skal ha et fint liv. Om det betyr at den har det best hos noen andre, så er jo svaret enkelt. Folk som til enhver pris skal tviholde på en bikkje av prinsipp og gjøre seg selv til martyrer fordi de skal vise verden og/eller seg selv at de følger opp ansvaret de har tatt på seg - de gjør ofte hunden en bjørnetjeneste. Selvfølgelig går det ikke hunden hus forbi dersom man har dårlig kjemi. Rett hund i rett hjem, mener jeg. Om det innebærer et eierskifte, so be it. Hundens vel burde komme før eierens prinsipper. Samtidig er det jo så klart enkelte mennesker som faktisk HAR en ren bruk- og kast-mentalitet. Slike folk burde vel strengt talt ikke ha dyr i utgangspunktet.

Hvorfor utelukke de innen hundesport? De fleste som omplasserer har vel sterke ambisjoner? Jeg har sterke ambisjoner om at Nico skal fungere som familiehund. Gjør hun ikke det omplasserer jeg henne. Så kan heller synsere synse så mye de vil. Nå ser det ikke ut til at det blir et problem, men hadde hun vist ubehag rundt andre barn hadde hun vært ute av heimen. Jeg har ikke tid og overskudd til sånt og jeg gambler ikke med A sine venner. Jeg var mer kritisk når jeg skaffet meg familiehund fremfor brukshund, og jeg stiller høyere krav til at hun skal fungere i hverdagen enn jeg gjorde med de jeg skaffet meg for å trene hundesport. Selvfølgelig. Hundesport er bare en lek, hverdagen med hund og barn er blodig alvor.

Jøssenam, det er enkelt å dømme. Det må være behagelig og (kanskje litt fordummende?) å tro at man vet bedre enn de involverte om hva som er riktig for dem. Jeg tenker at det er en historie bak hver omplassering og jeg ser ingen grunn til å anta at en slik avgjørelse er enkel for den som tar den. Min var iallfall langt fra lett. Det var så utrolig mange skulle/kunne/burde'r i den prosessen, men jeg ble til slutt møtt av mine egne begrensninger og tok det valget jeg håper var det riktige både for meg og hunden. Det var pissvanskelig, men jeg ser nå at for hunden var det helt klart det rette. For min egen del har jeg fortsatt endel tvil, for jeg skulle så gjerne ha beholdt henne, det lille udyret. Dustete, irriterende og verdens herligste. Det jeg biter meg merke i er hvor mange premisser som legges bak alle meningene helt uten at man egentlig aner om de er tilstede i den gjennomsnittlige omplasseringen. Man har valgt på utseende, man har ikke gjort research, man finner opp ting som "dårlig kjemi", man skaffer hund kun for å dekke egne behov uten å ta hensyn til hunden, man pælmer den fordi den fikk feil bokstav på hoftene sine. Vel ja, da er det jammen lett å dømme da. Men så kjenner vi ikke historien bak, vi kjenner ikke mennesket, vi kjenner hverken hunden eller omstendighetene, og det vi aner aller minst om (fordi det som oftest er en indre prosess som fører fram til et slikt valg) er hva som har foregått i eierens hode før man har gitt hunden et nytt hjem. Det er enklere å bare framstille hundeeiere på en måte som passer inn i sitt eget bilde. Og når man hører enkelthistoriene så kan man lett bare si at, "jammen, din omplassering var jo grei. Jeg snakker om alle de andre jeg." når man egentlig aner svært lite om hva som ligger bak alle de andre. Hvem skal få sette standarden for hva som er å "prøve nok". Hvem skal få bestemme hva riktig nok innstilling er. Hvem skal få definere hva som er research nok, for hva man "burde ha visst" eller når man har gjort seg fortjent til å omplassere? Personlig tror jeg at mange som omplasserer legger mye på seg selv, det er ikke artig å gi fra seg en hund. Jeg vet iallfall at min egen omplassering var basert på mine egne begrensninger da jeg fikk en hund som var annerledes enn det jeg ble solgt. Er det greit? Hvem sin "greit" skal få bestemme? Jeg forstår ikke annet enn at det kun kan være min greit som kan bestemme hvorvidt det var riktig valg i den situasjonen. Andre får ha sin egen greit å forholde seg til, det som er riktig er heldigvis ikke en smal sti men en bred motorvei når det kommer til dette. Det bør vi ha respekt og rom for. Klart det finnes folk som har lav terskel for å omplassere og lav terskel for å skaffe seg hund. Det er trist og urettferdig for hundene som er involvert. Da får man forsøke å informere på best mulig måte, helst med respekt slik at budskapet når fram. Men jeg kan ikke annet enn å tro at disse er unntakene, og ikke representanter for omplasseringer vi ser i dag. Det er iallfall min erfaring.

DU vet at vi introverte HATER folk som skal ringe opp når vi har henvendt oss på e-post, sant? . Man blir ikke flinkere til å ta en telefon bare fordi man skal utfordre seg selv . Det er ikke sånn det fungerer. Vi blir ikke flinkere til å ringe bare fordi noen mener vi skal utfordre oss selv .

Etter en liten dupp i fanget mitt, så måtte hun ned på gulvet til lekene sine igjen. Egoistisk nok har hun fått masse duplo av oss

Jeg er av den oppfatning at valper skal være mye løse. Båndtvang etc er jeg nøye på når de er eldre, men ikke når de er valper. Ha ALLTID belønning med dere og tren innkalling "hele tiden", både ute og inne. Innkallingsordet skal oppleves som noe helt fantastisk for valpen. Jo mer dere skjemmer den bort med godbiter og ros når den kommer nå, jo bedre innkalling får den som voksen. Pass på å ikke la den erfare at noe kan være kulere enn dere. Den må ikke finne ut at det er mulig å løpe bort til andre hunder å få vill lek. Ergo må du ha den i bånd når du møter andre passerende hunder uansett hvor langt borte de er til du har en bombesikker innkalling . Dette også for valpens sikkerhet. Hvis du roper og valpen ikke kommer : snu deg og løp motsatt vei i mens du hopper, hoier og er superglad. Om den ikke kommer fordi den synes du ser morsom ut så kommer den av ren forbauselse. I det den kommer nærmere slenger du deg ned på bakken og ruller rundt. Masse godis og ros når den kommer helt bort. En huskeregel : ikke koble opp båndet hver gang valpen kommer på innkalling, jeg pleier å prøve å holde meg på minst 9 av 10 innkallinger uten å få på bånd. Helst dobbelt så mye. Jo mer du trener innkalling nå jo bedre innkalling får du senere. Valperaptuser med biting er helt normalt. Så lenge den ikke får noe uttelling på det ( får timeout , blir gått fra osv ), går det som regel over helt av seg selv.

Noen har mer bruk og kast mentalitet enn andre, og det er helt uavhengig av hva man driver med eller ikke. Mer enn nok folk som driver med hundesport som kasserer gode hunder fordi de ikke gidder eller er flink nok selv (altså, det står ikke på hunden nødvendigvis), og "vanlige" hundefolk som blir lei av hunden, ble for "krevende"(man kjøpte seg schæfer, men gidder ikke gå tur i det hele tatt typ), bytter ut hunden hver gang det blir slutt med typen og kjøper seg ny etter en stund etc. Det har jeg lite til overs for, uansett hvem som gjør det, man kan alle gjøre feil, og har feilen først oppstått så er det jo best for alle (inkl hunden) å få gjort noe med det, men når det er en selv det stopper på så burde man i det minste la være å skaffe seg en ny en når man har kvittet seg med den første. Selv er jeg alt for bløt til å "kvitte" meg med dyr, det sitter langt inne og jeg finner meg nok stort sett i mer enn jeg hadde trengt og burde, men jeg har stor forståelse for at andre velger annerledes, for jeg har selv flere ganger kjent på tanken om at det hadde vært godt å kunne vært litt mer kynisk noen gang, spesielt ifbm problemhunder. Jeg har vell ikke hatt dårlig kjemi med noen av mine hunder tror jeg, men jeg forstår ikke hvorfor det skal være så vanskelig å forstå? Og dårlig kjemi er jo ikke snakk om å ikke like hunden, det er snakk om at man ikke går så bra sammen, får frem det verste i hverandre osv, full kresj, slik man kan ha med noen mennesker helt uten grunn tilsynelatende. Selv om det er greie folk som aldri har gjort deg noe så er det noen man bare ikke går over ens med. Type hundehold kan sikkert være med på å gjøre manglende kjemi både mer og mindre problematisk, men hvorfor tviholde på en hund bare fordi? Hva skulle det være godt for? Hunden?(det er jo ikke det). Nei, for noen år siden så hadde jeg sikkert vært enig, men jeg har lært meg å være litt mer realistisk, verden er ikke en rosa sky, noen ganger så er det bedre for alle å omplassere eller "kvitte" seg med. Men jeg synes lite om uansvarlighet. Dvs har man skaffet seg en hund så tar man ansvar. Ansvar for å finne GODT nytt hjem, ansvar for å ta vare på hunden, og/eller i det minste ta ansvar å lær av feilene man gjør så man slipper å gjenta de. Og selv om det skal være kos og gøy med hund så synes jeg det er lov å jobbe litt for ting. Så en balansegang er fint tenker jeg.

Jeg er helt sikkert bløt. Jeg syns det er forkastelig når man kaller problemhunder for drittbikkjer her inne. Da klarer jeg ikke å være med på diskusjonen lengre. Og samme når det kommer til dette ordet "kjemi". Det er en selv en må jobbe med da tenker jeg. Som oppdretter er vi jo så nøye på hvem vi selger valpene våre til, nettopp fordi det å få seg valp er en forpliktelse for 10-15 år frem i tid. Vi selger ikke til hvem som helst og vi fordømmer lett de som kvitter seg med valpen fordi den er for krevende, ungen er allergisk bla bla. Men selv skal vi bytte hund i tide og utide bare fordi man ikke har kjemi? Nei, jeg klarer bare ikke å synes det er alreit jeg. Mangel på respekt for levende vesener.

Ett-døgn-med-to-hunder-i-hus-oppdatering: Det går veldig bra! Turene, som var en av mine bekymringer, har vært helt upåklagelige sålangt. Mallefrøken er jo mye i bur, men det får leke tullinger på terrassen nå og da, og jeg prøver å trene med frøkna hver dag (fokus) med kattene i nærheten. Så lenge jeg har godbiter, så bryr hun seg veldig lite om kattene. Så yay for det! Bilde fra første tur alene med dem i dag. Festa i hanefot med strikkbånd i magebelte, og babyen på magen. Funka fjell! Virker som de koser seg sammen

Men antar trådstarter tenkte på mer enn EN omplassert hund når h*n drar opp temaet forbruksvare + bruk og kast?? Feks folk som skifter hund oftere enn de skifter sokker nesten..

Vi vil aldri klare å etterligne en annen hund. Det er ikke bare at man rister, klyper eller gjør sånn og slik. Det er en helhet, kroppsspråk forøvrig, hvor hardt, hvor lenge osv, for ikke og snakke om at mennesker og hunder ikke har samme "forhold" som hund vs hund (ihvertfall ikke mor/valper eller flokkmedlemmer), men fysisk straff funker stort sett det, men det gjør mye annet også, og mye annet funker ofte langt bedre og er hyggeligere for både hund og eier. (forøvrig så er det ingen hunder som rister hverandre i oppdragelse...) Og mennesker har en tendens til og være hardere, holde på lengre, være litt irritert (slik at man skaper unødig og ekstra frustrasjon og usikkerhet), fordi vi ikke kan hundespråk. Og valpen er enda en baby, og kalle slikt utrivelig er egentlig en underdrivelse når hunden ikke har mulighet til å forstå hvorfor og blir truet. Det er som å straffe en menneskebaby for at den gråter, den fatter ikke hvorfor å blir redd.

Kanskje litt derailed men opplever like mange som gir bort gamlehunden sin eller la den sovne inn som 9 åring fordi de ikke har bruk for de lenger. Det synes jeg er trist Har masse glede av min gamle hund og synes hun skal ha et verdig og aktivt liv hos meg til the bitter end selv om hun ikke sanker noen meritter eller kan jakte 2 dager på rappen lenger.

Lekene fra canider falt i smak Pinner er gøy Trøtt søtnos

Tja, skal man ha en hund til arbeid eller konkurranser bør man ha en hund man digger og som både er i stand til og liker å bli trent til dette. Da synes jeg det er ok å selge hunden om den ikke passer. Da er det heller noen nye eiere som får en kanskje godt trent og egentlig velfungerende voksen hund. Vinn-vinn Jeg skaffet meg hund fordi jeg har lyst på en hund jeg liker. Hunden skal være bra for meg. Det er ikke jeg som skal "redde" en stakkars hund. Mine hunder har det sikkert like bra hos andre som hos meg.

For meg så er det en stor forskjell på om en hund ikke egner seg til det den var tiltenkt kontra manglende kjemi. Det første argumentet respekterer jeg (selv om jeg selv antagelig ikke ville klart å kvitte meg med en ubrukelig avlshund, så kynisk klarer jeg ikke å være), mens manglende kjemi føler jeg er mer ens egne holdninger overfor et levende liv jeg ikke klarer å svelge. Hva er manglende kjemi liksom? At man ikke elsker hunden høyere enn jorden? At man syns den har en kjedelig personlighet? At rasen er annerledes enn man hadde forestilt seg? Vi snakker ikke om kjærlighet ved første blikk her, vi snakker eier og hund. Det blir hva man gjør det til liksom. Noen hunder kryper inn i hjertet på en raskt, andre trenger man mer tid med. Og dette går på respekt overfor dyret, forståelse for dens behov og ens egen innstilling til å ville akseptere at ikke alle hunder er like.

Nei, han vet at dere er sinte, fordi han leser kroppsspråket deres, og prøver å komme unna/smiske fordi han blir usikker/forstår at det kommer noe ubehagelig (det typiske vi ofte kaller og feilaktig blander med "skyldig")

En grei regel er at før man kan straffe/korigere adferd så må hunden vite forskjell på rett og galt. Altså skal ikke straff være innlæring, først lærer man på en litt mer positiv måte, enten med belønning av riktig adferd, timeout for gal adferd (eller en blanding av de to), tålmodighet osv. Når hunden vet hva sitt, slipp, nei e,l. betyr så kan man begynne å stille krav til at hunden hører etter og gjennomfører. Men hele veien er det en balansegang, man må se an hunden, forstyrrelser rundt, hormoner osv, de er individer de også og kan ha vanskelig for ting noen ganger, så man må tilpasse seg og velge den løsningen som passer best til problemet. Er hunden feks veldig stresset (la oss si pga hormoner litt senere som unghund), så er det en grunn til at den ikke hører, at den er ukonsentrert etc, det er ikke noe den har kontroll over og i en slik situasjon ville det vært veldig urettferdig å være hard å tvinge igjennom. Da er det bedre å senke lista litt, unngå ting som skaper konflikt, tren på lette ting som kontakt og ta det som er mer vanskelig når ting roer seg i hodet. Altså ikke presse hunden for mye på en gang for så å straffe den fordi den ikke greier det. Feks raptus er en slik greie, hvor det omtrent ikke er mulig og stille krav, selv ikke når hunden er eldre fordi akkurat under raptusen er hunden helt borte i hodet, så da er det bedre for alle å bare hanke den inn, vente til det går over også er det ikke noe problem. Det er mye som skal læres, det kommer etterhvert Mitt første tips er å ikke stresse så mye med ting, det går stort sett bra og dere har en rase som ikke er spes umulig Det andre tipset er å ikke høre på alt andre sier. Det finnes mange forskjellige (og en god del dumme) meninger rundt om. Det er mange som er riktig (finnes mange veier til rom), og enda flere som virker, men det er også mange som (selv om de virker) virkelig hører hjemme i steinalderen med hard fysisk straff, hunder som hyler i smerte, dårlig timing, hunder som blir straffet selv om de ikke har lært forskjell på rett og galt, for feil som eier har gjort osv(regelrett misshandling). Og det finnes de i motsatt leir som er for ekstreme mtp å aldri stille krav til hunden, og masse i mellom der. Hør gjerne på hva alle sier, men tenk litt igjennom selv hva du synes om det, hvorfor du føler det er bra/ikke bra og hvordan du tror det virker på akkurat din hund. Hunder er forskjellige så ikke alt fungerer likt på alle. De fleste gjør jo ikke slikt for å være slemme, men det finnes så mange som faktisk ikke vet hva de holder på med selv om de fremstår som "verdensmestere", de bare gjør det fordi noen har sagt e.l. Vil du lære noe nytt så er det nyttig å spørre hvorfor folk sier det de gjør. Får du begrunnelse så er det også lettere å vite om man synes noe høres logisk ut, å kan de ikke forklare hvorfor så kan du i det minste ha i bakhodet at det tipset kanskje ikke er det beste. Men til hovedspm, ta på hunden en sele av noe slag og heng på en 15m line som kan henge på slep. Da har du kontroll om du må selv om hunden er løs. Trening vil ta tid med noen, men vær forsiktig med å gjøre innkalling negativt. Du kan også gjøre andre øvelser, feks kontakt, lek, bare belønne litt her og der med mat, spiller ingen rolle om hunden er løs eller i bånd, hjemme eller borte, ute eller inne. Alt som gjør at hunden får positive assosiasjoner til dere, kontakt med dere eller bare være i nærheten av dere vil hjelpe også på ting som innkalling, selv om det ikke er det samme.

Hvis man av en eller annen grunn ikke trives med individet man har, enten det er kjemi eller bruk , er det ikke ekstremt urettferdig ovenfor bikkja å sitte å tviholde på de? De vil jo få det mye bedre hos andre? DET er sånt jeg har fryktelig lite respekt for. Det tar mer baller og omtanke for dyret å innrømme at det ikke nødvendigvis er bikkja det er noe i veien med - den kan få det bedre hos noen andre - enn å ruge på eierskapet okke som for å vise hvor "ansvarlig" hundeeier man er. Det sagt så kjenner jeg faktisk ingen med bruk og kast mentalitet på hunder... Jeg regner med jeg enten har hatt flaks eller ikke alltid tenker det verste om andre men skjønner at det ofte ligger tunge grunner bak. Kanskje begge deler.

Fordi kjemi er noe helt annet enn egenskaper, rasetrekk, oppdragelse eller lynne. Som sagt, for å dra paralleller til mennekser, noen mennekser liker man bare ikke/går ikke over ens med, selv om de ikke har gjort noe galt eller oppført seg dumt. Andre igjen klikker man med som bestevenner etter 1 min samtale, uavhengig av alder, interesser, osv osv, man bare går bra sammen. Samme med kjærester, det er ikke nok hverken at de er snille, ser ut på en spesiell måte, har en bestemt hobby eller er av riktig kjønn, noen faller man for, andre ikke (litt annet, men alikevell godt eksempel på kjemi).

Ser ikke problemet med å omplassere en hund man ikke liker, om man virkelig har prøvd. Kommer hunden til et godt hjem der hund og eier har bedre kjemi så er vel det til det beste for alle? Ja - selvfølgelig forskjell på en eller to hunder, og at man "stadig" kjøper ny og gir bort den gamle (det er vel noen få som driver med det, kanskje?).

Men hvorfor det? (jeg er ikke helt sikker på svaret selv, men har stilt meg spørsmålet mange ganger) Hvorfor er det greit for en som driver med agility å kvitte seg med en hd-hund, noe mer enn det er for meg å kvitte meg med Kovu fordi vi har null kjemi? Du sier jo selv at man må tilpasse seg hunden. Javel, så kunne ikke den hunden være på jakt eller agilitybanen. Kanskje den tilogmed bare er dårlig på eller ikke liker det, og ikke er syk. Spør du meg så er det minst like mye bruk og kast, når man kvitter seg med en frisk hund fordi den ikke svarer til forventningene man hadde. Med min voldsomme erfaring på to anskaffelser så har jeg skjønt at det aldri blir helt slik man hadde tenkt seg uansett... For meg er manglende kjemi blant annet manglende kommunikasjon. Jeg greier ikke å forstå den hunden. Han går meg tidvis på nervene. Han er bare i veien. Jeg greier ikke å lære ham noe særlig (og ingen skal si at vi ikke har prøvd, vi har gått kurs nesten kontinuerlig). Jeg trenger ikke å elske hunde over alt på jord. Men jeg trenger å kunne kommunisere med den, forstå hva den ønsker, og formidle ting til den. På fire år er vi ikke veldig mye nærmere på det punktet...

Jeg tenker det er forskjell på ambisjoner og ambisjoner. En ting er om man faktisk har oppnådd noe tidligere og ny hund ikke har det som kreves, noe annet er det om en er på sin 3., 4., 5. etc og det alltid er hunden sin feil at man ikke når lengre enn feks kl.1. Det sagt så er det mange omplasseringshistorier både på sonen og ellers, og det er ikke alltid at den som omplasserer ønsker å dele ALT med ALLE, og da er det gjerne mange besserwissere som sitter og mener både det ene og det andre. Andre folk evner ikke å se at livet ikke er svart/hvitt, atter andre skal ALDRI skal omplassere en hund og har heller ingen forståelse for at andre kan ende med å måtte gjøre det. Endret livssituasjon, samlivsbrudd, sykdom, allergi - det er for noen ingen av disse grunnene som holder. Det skal være hyggelig å ha hund. Jeg vet ikke helt hva jeg vil frem til her, men det finnes MINST to ytterpunkter i alle fall.

31 fullgåtte uker imorgen! Og sånn ser magen ut nå: Til helga skal vi på babyshopping, og jeg gleder meg Har endel klær + bilstol og (snart) vogn, men alt annet mangler. Har ferie nå, men skal etter planen fortsette å jobbe 100 % fra neste uke. Formen har egentlig vært topp frem til nå (faktisk mye bedre enn før jeg ble gravid), men nå sliter jeg med dårlig nattesøvn, kvalme og uggenhet, samt at jeg innimellom får litt vondt i rygg/bekken hvis jeg har vært i mye aktivitet. Så det spørs om ikke det blir en delvis sykemelding frem til permisjonen med tanke på hva slags jobb jeg har. Skal på 32 ukerskontroll om en uke, så får vi se da Ellers koser jeg meg med å lese om deres små her inne, og gleder meg til min lille mageboer kommer

Tenkte bare å tipse om at det blir livestreaming fra VM i lydighet imorgen Her er link: http://www.worlddogshow2014.fi/news/live-video-stream-from-the-fci-world-dog-show Og her er startlisten: http://www.worlddogshow2014.fi/sites/default/files/attachments/running_orders.pdf

Da er vi igjen over på at noen omplasseringer er ok, mens andre ikke er det. Og at det er andre enn de som lever i situasjonen som vet dette best. Hva skjer den dagen du skaffer deg en hund du ikke klarer å bli glad i? Som ikke viser deg noen interesse, som alltid foretrekker andre, som i tillegg irriterer deg i sin væremåte og som du bare føler noe er off med? Du klarer ikke le av dens ablegøyer, du blir bare dårlig humør. Du finner ikke mesting i små framsteg, kun frustrasjon over at de større aldri kommer. Hva skjer den dagen du deler hjem med en hund du rett og slett ikke klarer å like? Selv om du har prøvd som du aldri før har prøvd? Til tross for at du ikke har opplevd det så betyr det ikke at det ikke eksisterer. Følelser kan man ikke styre, innstilling er ikke alt, noen ganger er det best å akseptere situasjonen og gjøre det en mener er best for en selv og dyret. Jeg har som deg vært så heldig å ikke oppleve det enda, og håper det aldri skjer. Men når andre forteller om det så ser jeg ingen grunn til å tvile på de.

Ååh, jeg tar det absolutt ikke som kritikk. Det er ganske vanlig å bruke egne erfaringer for å få fram poeng når man diskterer Sonens eventuelle velsignelser eller fordømmelser har ingen innvirkning på meg når det kommer til akkurat dette valget i hunderiet mitt. Sånn for min del.

Hei, @!!! Du gjetter samme antall som jeg har gjettet siden hun ble parret! Det er skjebnen, sånn blir det Så: 11 valper. 6 tisper, 5 hanner. To blå av hver, resten tric. (Muligens en ekstra bonusvalp, tric tispe)

Nei, hundemor rister aldri valpene sine etter nakkeskinnet. Hundemor bruker for det meste ignorering og kroppspråk (blikk, snu på hodet, eller vise tennene). Det tror jeg faktisk ikke på at du har sett. Hundemor kan legge munnen over hodet/kroppen på valpen og knurre, men den tar aldri valpen i nakkeskinnet og rister. Det er en gammel myte. Søk litt rundt på hvordan mor oppdrar valpene sine, så kan du se at det absolutt ikke er slik du ser for deg. Du kan gjerne velge å avstraffe valpen med å riste den i nakkeskinnet, det fungerer som straff det. På lik linje med at et knips på nesa fungerer, eller et tupp i baken. Det fungerer fordi du påfører valpen ubehag - ikke fordi den er vant til å bli oppdratt sånn av hundemor.

Løs valp, forsøk å bare gå fra han så kommer han nok etter. For sikkerhet kan dere ha på en langline som bare henger etter, slik at der kan få tak i valpen om dere må. Evt kan linen brukes for å "hanke inn" hunden om den ikke reagerer på komando. Jeg ville ikke begynt å bli streng enda, nei. Innkalling bør være positivt, dessuten er valpen enda alt for ung til å egentlig forstå derfor vil den egentlig ikke lære så mye annet enn at innkalling er negativt om dere er streng nå. Det dere derimot bør være er konsekvente, dvs at dere enten går videre slik at den etterhvert må komme, eller at dere bruker lina til å fiske inn valpen, begge de to vil jo føre til at valpen ikke får "velge" å høre etter. Raptus, ja valper får det. Dere bør absolutt ikke være strenge eller riste i nakken, valpen gjør det ikke for å være vanskelig eller "slem", det er mer sammenlignbart med et barn som er overtrøtt, de har ikke helt kontroll på hva de driver med, og det er ikke greit å være stygge med dem i slike situasjoner. Spesielt ikke med en som er så ung. Det er heller ikke så rart at det fungerer dårlig og det er ikke den beste måten å gjøre det på. I mange tilfeller vil det bare være å kaste bensin på bålet å resultere i at valpen bare blir mer stresset. Finnes mange måter å roe ned raptusser på. Timeout i bur/valpegård/på et annet rom/i bånd (alt ettersom hva man har tilgjengelig). Ikke kjeft eller vær sint/streng, bare geleid valpen stille og rolig dit du skal ha timeout, fest den/lukk døra og vent til den er rolig. Rolig betyr ikke bare at den slutter å bite på ting, men at den faktisk slapper av. Da får den slippe løs/ut igjen. Eller man kan også bare snu ryggen til og ignorere om det går (kan være vanskelig om hunden er stor og hopper etc eller om hunden biter i klær og dermed for belønning/forsterkning av adferd e.l.)

Siden kelpie Arya ikke fikk 11, så får kortis Arya ta den da! 7 tisper og 4 hanner

Min mor har irsk setter med D-hofter, og tidligere eier skulle "kvitte seg med henne". Min mor falt pladask for hunden og tok henne til seg med en gang. Herlighet, for en fantastisk hund! Hun er nå 7 år gammel og har flere 1AK og 1VK på jakt fra tidligere eier, og drar på aktiv jakt med min mor hver eneste høst. Jeg har sett henne jakte flere ganger, og hun løper 7 timer i strekk hver dag i en uke om hun får lov, uten at hun blir smertepåvirket overhodet. Vet ikke helt hva jeg vil frem til med å skrive dette, men denne jakthunden med D-hofter hadde hvert fall ikke brakt skam over noen med høye ambisjoner Personlig så kommer jeg til å strekke meg utrolig langt for å unngå å omplassere en hund. Jeg har ikke så stor tro på kjemi/ikke-kjemi som andre har, men jeg respekterer at andre har det og derfor velger å skaffe seg en annen hund. Det er bare ikke noe jeg ville gjort. Cita har jeg vært ekstremt glad og knyttet i fra dag 1. Det samme gjaldt Ikke. Jeg ble ikke ordentlig "glad" i Tia før hun var kanskje 3-4 år gammel. Og først nå i 2-årsalderen har jeg blitt ordentlig knyttet til Pim. Jeg tror ikke på "kjærlighet ved første blikk", men at det er noe som kommer etter hvert. Pim ble kjøpt inn fra USA med tanke på utstilling og avl. Hadde hun av ulike årsaker ikke passet til dette så hadde jeg beholdt henne resten av livet hennes uansett. HADDE jeg kvittet meg med henne så hadde det vært rom til en ny konkurransehund her innen lydighet/bruks (som jeg drømmer om nesten hver eneste dag) - men jeg har valgt å ha de hundene jeg har, og da får konkurransehunden vente til disse har fått blitt grå og gamle hos meg Edit: Herlighet så mye skrivefeil!

Det er jo langt imellom perfekt og helt feil. At man ikke har kjemi med alle, betyr jo ikke at det kun er de perfekte, once in a lifetime hundene man vil og kan ha. Det handler som sagt heller ikke om å ikke like hunden eller å ha valgt feil rase (joda, sikkert et problem for noen, men det er ikke det som er KJEMI), men denne diskusjonen er jo helt umulig så lenge folk bruker disse orda om hverandre. Kjemi er ikke dårlig oppførsel, feil rase, rasetrekk, utseende eller andre fysiske ting. Kjemi er det som gjør at man bare klaffer eller ikke klaffer uten at man helt kan si hvorfor. Det er selvsagt mange andre ting som kan være problematisk for noen i hundeholdet, rase, personlighet, dårlig oppdragelse, egenskaper, krever for mye osv, men det er noe helt annet enn kjemi. Det er instinkter, rase, str, mangel på interesse, dårlig mentalitet etc. Edit: Man kan ha kjemi med selv den verste uoppdragne dritthunden av feil rase, en hund man på mange måter aldri ville hatt, men man kan alikevell ha kjemi.

Jeg forstår bare ikke hvordan man ikke kan like sin egen hund jeg da. Jeg har hatt en del hunder så enten har jeg vært heldig som har hatt "god kjemi" med de alle eller så har det ikke vært noe alternativ for meg å "ikke like" hunden. Det er ikke slik at alle hunder jeg har hatt har jeg vært like "fornøyd" med. Salukien er spesiell og hun passer egentlig ikke veldig godt inn i et slikt hundehold jeg liker å ha. Skulle jeg bli kjent med noen som forelsket seg hodestups i henne så ser jeg ikke bort fra at hun kunne ha flyttet. Men jeg tviler sterkt på at jeg ville gjort det likevel. Jeg elsker den hunden høyere enn de fleste hunder jeg har hatt, hun har bare en måte å være på som gjør at jeg må tilpasse meg og hundeholdet. Men kjemi? Jo, det har vi jo til gagns. Jeg tror at dette handler veldig mye om hva man gjør det til selv. Alle hunder har "noe", ingen er perfekte. Skal man lete etter den perfekte match så tror jeg man må gjennom fryktelig mange hunder før den dukker opp.

Takk for svar! Eg får venne meg til å ha hundesnop i lomma heile tida, heh. Har prøvd dette i to dagar no, og merkar allerede framgang, spesielt på innkallinga.

Endelig fikk jeg tatt bilde av dyret mens vi trener! Hans aller første vannmarkering måtte dokumenteres! Hurra, hunden min flyter, til tross for hva han trodde selv

Retrieverjakt er så sinnsykt gøy! Alle med retriever burde prøve, jeg garanterer at de blir hekta - jeg ble i alle fall det! Hundene elsker det også. Her er Zivas første møte med vilt, 3 mnd gammel. Hun hadde store planer om å beholde viltet selv, så det ligger litt trening mellom tidspunktet dette bildet ble tatt på og bildene i den øverste posten min, hvor hun faktisk er på vei til meg med viltet Hun er viltspontan da, det skal hun ha

Det er jo opp til en selv det. Kom ikke å si at man ikke får kontakt med hunden i løpet av 15 år. Det tror jeg ikke på. Hvis man ikke klarer å "like" hunden sin i løpet av 15 år så er det en selv det er noe feil med mener jeg.

Men er virkeligheten virkelig sånn for flesteparten av hundeeiere i Norge? Og hvorfor kan ikke en D hofte hund fungere til jakt? Den behøver da ikke ha noen symptomer for det.

Hvorfor ikke ha et litt nøkternt syn på forventningene før man skaffer seg hunden Veldig mange hunder er mest hund

Jeg føler også det. Enkelt å skaffe seg,enkelt å kvitte seg med.

Jeg tror jeg utelukket de med ambisjoner innen ulike hundesporter i startinnlegget

Jeg svarer faktisk ikke ukjente nummer engang jeg, da må jeg søke dem opp først eventuelt bruke 1881 appen som som søker automatisk for meg når noen ringer. Er det noen jeg har sendt mail til som jeg vet svaret ikke haster på så ringer jeg ikke opp igjen engang, da får de klare å svare på mail faktisk Av og til svarer jeg ikke bekjente som ringer på telefon, men skriver dem en SMS istede. Jeg HATER å snakke i telefon, hører dårlig hva andre sier i tlf også. Uten at jeg har dårlig hørsel ellers. Godt å se det er flere av oss

Jeg har alltid tenkt at det er veldig forstyrrende for "dere" at folk driver å ringer hele tiden! Er derfor jeg helst tar kontakt via mail! Men da skal jeg ringe neste gang.

Jeg trodde også at de som ble avvist etter første budrunde når jeg solgte huset mitt kom til å henge seg på hvis det bare kom noen flere, for de var så veldig interessert i både hus og område. Men de hadde slått det fra seg og ble ikke med videre.

Har du også lagt merke til at det stor sett er mødre som ringer på vegne av sønner, mens pappaene ringer for døtrene? Akkurat nå har jeg en jobb som ingen utover de i studieseksjonen egentlig ser, så der har jeg ikke så voldsomt forklaringsbehov. Men i den faste stillinga mi som programkonsulent ved UiO, så er det jo ting jeg skulle ønske at de jeg har kontakt med visste og kjente til i litt større grad. Jeg er ikke så opptatt av hva folk utenfor UiO måtte vite eller ikke, så mine ønsker retter seg i hovedsak mot "brukerne" jeg forholder meg til, altså vitenskapelig ansatte og studenter. Vitenskapelig ansatte: Vårt felles mål burde være å skape en super studiehverdag for studentene. Det er i alle fall ALLTID min førsteprioritet. Nei, du kan ikke si til en student at hun kan få begynne på master bare fordi du har hatt henne i noen emner og synes hun er flink. Hun må være kvalifisert, i henhold til opptakskrav DU har vært med på å sette. Jeg forvalter et regelverk akademikere har laget. Det er ikke jeg som har bestemt at folk må være ferdig med bachelor før de kan begynne på master, eller at de kan få studere med redusert studieprogresjon sjøl om du synes det tyder på latskap (enda du brukte 7 år på ditt eget hovedfag), eller at også guttestudenter kan få fødselspermisjon. Nei, du få ikke vite hva studentene forteller meg når de er på veiledning. Hvis du vil vite hvorfor jeg feks innvilger dem permisjon, så får du vente til du evt får tillit nok fra personen det gjelder til at hun deler det sjøl. Nei, du får ingen liste over alle resultatene studentene har oppnådd sånn at du kan forskjellsbehandle når du underviser eller skal anbefale folk til praksis, din motbydelige, elitistiske snobb. De er beskytta av personvern. Det er fint at du synes at det å forske er viktigere enn å undervise, men det er jeg som må rydde opp for studentene når du driter deg ut og ikke foreleser i det emnet de trur de har meldt seg opp til, når du ikke underviser på en forståelig måte sånn at de føler seg forberedt til eksamen eller når du ikke har forberedt deg, fordi du uansett skal gå av med pensjon om 4 mnd, så du driter litt i hele opplegget. Studenter: Nei, det sparer IKKE tid å skrive en mail. Hvorfor kan du ikke ringe? Jeg synes det er herlig når du stikker innom, men gjør det i treffetida om du ikke har en avtale, sånn at jeg kan være like imøtekommende som jeg ønsker. Det hender jeg gjør litt andre ting i løpet av dagen enn å vente på å få legge til et emne i utdanningsplanen din. Når jeg vurderer deg for opptak til master, så vil jeg ALLTID velge de emnene (innenfor opptakskravet) som er mest fordelaktig for deg. Målsetninga mi er å fylle plassene med flinke, motiverte folk, ikke å være dust og nekte folk opptak. Når du ikke klarer å registrere deg til masteroppgaven det siste semesteret ditt, etter å ha studert i minst FEM år, da blir jeg bare helt matt, altså. Du aner ikke hvor viktig jeg synes du er, og hvor langt jeg strekker meg for hver enkelt. Ikke fordi jeg er så himla nobel, men fordi jeg synes at det bare skulle mangle når jeg faktisk sitter der og forvalter en del av framtida di. Jeg kan ikke alltid gjøre deg fornøyd, men jeg vil at du føle deg sett og at du forstår hvorfor ting er som de er. Det fineste jeg veit, er når du går ut fra kontoret mitt rak i ryggen og full av optimisme, fordi vi sammen har funnet ut noe viktig og vesentlig for deg som person. Jeg ser på min rolle som en forhandler mellom deg og "systemet". Det er alltid ditt beste jeg har i tankene, uansett hvilket fora jeg opererer innenfor. Jeg blir så innmari glad når du kommer til veiledning og føler at du kan dele alt med meg. Den tilliten du viser da gir meg følelsen av å fortjene lønna mi og virkelig gjøre en forskjell. Takk. Edit: La til noe vesentlig om personvern.

Profesjonell NAVer: -Nei, ikke fordi jeg har lyst -Nei jeg har ikke lyst å drive med dette resten av livet -Ja jeg har dårlig samvittighet -Nei jeg kan ikke "bytte med deg" fordi du har lyst på ferie, og jeg vet du mener det spøkefullt men tror du seriøst du er den første som spør? -Jeg driter i onkelen din som er ufør pga vondt i vilja -Jeg vil ikke høre om enhver random du vet om med samme diagnose som meg og som har jobb, ei heller hvordan vedkommende driter seg ut -Eller ungene til sjefen til tanta di som ble helbredet av lavkarbo/paleo/ingen vaksiner/flooding-"terapi"/jesus/whatever -Jeg vil heller ikke høre alle dine velmenende tips om bedrifter som ansetter "sånne som meg" når det er snakk om jobber jeg overhodet ikke kan noe om -Jeg vil heller ikke høre dine meninger som begynner med "du må bare..." (x eller y som er umulig eller veldig vanskelig for meg) -Jeg vet at jeg ikke sitter og slår hodet i veggen mens jeg løser en rubiks kube i hver hånd og samtidig komponerer klassisk musikk eller fantastiske matematiske formler, jeg er likefullt sikker på at diagnosen(e) jeg har er reelle selv om din eneste erfaring med diagnosen er den gangen du så rainman på ungdomsskolen. Og jeg stoler mer på lasset av psykologer som har studert hjernen min enn deg fordi du har kjent 3 med samme diagnose, hvorav alle av typen utagerende drittunge.... Jeg er faktisk et individ, med andre forutsetninger enn dem!