Leaderboard

Leenge siden sist oppdatering om lille knøtt.. 18 dager gammel har han rukket å bli - og er en skikkelig liten tjukkas! Veier nå 680 gram (3 x fødselsvekt) - så mat får han i seg, ja! Øynene begynte å åpne seg dag 10 (akkurat som bøkene "sier") og selv om han ikke går særlig bra ennå, så har han i alle fall begynt å reise seg på framparten og bakbena jobber veeeldig med å prøve å følge med. Gjør her et tappert forsøk på å laste opp et bilde (har aldri gjort det før).. Det bildet er fra i går når han gjorde sine første tapre forsøk på å komme ut av hundesengen.. Det greide han! Så den store valpekassen til beardisene ble hentet fra kjelleren - og da fikk de plutselig minst 3 ganger så stor plass å "boltre" seg på.. Bilder kommer.. Og ja - glemte fakta'ene, da.. Første ormekur er gitt (Banminth). Det står i pakningsvedlegget at den skal gis når valpene er 1 uke gamle, men det så jeg ikke før han var vel 12-13 dager, så da fikk han (og Moxy) det da. Tror nok det går greit - på beardisene har jeg ikke gitt dem det før de har begynt å spise mat (+3 uker), så.. Jeg har kjøpt en varmepute på Expert, som jeg setter på med jevne mellomrom. Han (og mor) er veeeeldig mye mere varmeelskende enn beardisene jeg har hatt - og de begge søker seg aktivt mot både varmeflaskehunden og denne varmeputen. Og forsåvidt ikke så rart, Moxy legger seg også midt i solstripene fra vinduene og gjerne midt på trappen som står rett i sola' når døren står åpen. Han har begynt så smått og "leke" - dvs jeg har sett at han prøver å "bite" varmeflaskehunden og dytter på den med hodet og sånn. Han er ikke sånn desperat opptatt av mor - og kan "rusle" rundt uten å bare lete etter pupp.. Og det har plutselig begynt å bli litt lyd i han nå - uten at det er sånne rop etter mor (hun skjønner tydeligvis språket - for av og til ignorere hun det totalt, andre ganger kommer hun løpende, og da vil han ha mat umiddelbart!).. Siden jeg har han her ved siden av meg på stua (beardisvalpene har flyttet fra soverommet til binge ute på kjøkkenet omtrent i denne alderen) så gjør man jo stort sett ikke annet enn å følge med på han, da. Og man kan nærmest SE at han vokser og blir mer og mer valp. Susanne

Enkelt.. Da TriAna (Taspitirs Fabolouse Felicita) fikk stor cert og res Cacib på NKK Drammen forrige helg. 43 påmeldte papillion.. TriAna 3 utstilling. TriAna leverte og leverte og leverte..Hun ga alt. Gikk og sto så bra.. og at det holdt den dagen er jeg så utrolig glad og takknemlig for. TriAna stilte i åpen klasse.. og ble 2. beste tispe. Forrhistorie Jeg stilte henne i Drammen året før, da var hun ett år.. Da glemte jeg meg av..og tok med meg TriAna etter at hun hadde fått den individuelle bedømmelsen med exellent..Jeg glemte at TriAna skulle inn igjen for CK og klasseplasseing. Kom på det ca 1 time etterpå da jeg sto i samojed ringen med Danny.. Så da fikk vi aldri vite. I November stilte vi i Kongsberg.. TriAna gjorde en god jobb og fikk fin kritikk.. men beskjed fra dommer om at vi bare fikk blått fordi TriAna hadde murret på dommeren da hun kom bort til bordet. . Hun hadde det også vanskelig på bordet i Drammen for ett år siden Som valp fikk TriAna hofte ut av ledd.. hun fikk veterinær og kiropraktor behandling.. etter det var det veldig vanskelig for henne og bli håndtert på bord..eller at noen tok henne på bakparten. Vi har jobbet mye med å få henne til å trives på bordet samt å elske å bli tatt på. Så det at TriAna koste seg så i ringen denne helgen..betydde så mye mye mere enn jeg kan få sagt. Og at hennes trygghet og karisma nådde frem til dommeren i Drammen i år.. var stort. Hun ble ikke stilt på NKK Bø i vinter..til tross for at det er ett "steinkast" hjemme fra.. for de jeg ville være sikker på hun var klar. Nå står hun å hopper mot utstillingsbordet fordi hun vil opp

I min verden er det ikke forskjell på jaging av sau og angriping av sau. Oppdager jeg hunder som angriper sauene mine står jeg ikke bare der og observerer og tenker "hm ja tja jager den eller angriper den? Tror jeg skal vente litt til å se". Mange kommentarer her og til avisartiklene om at sauer er produksjonsdyr og skal slaktes om noen mnd uansett. De eldste sauene mine er født i 2004/2005 - altså de er mellom 8 og 9 år gamle. Ikke alle lammene mine går til slakt - noen beholdes. Jeg har kontakt flere ganger om dagen med sauene mine (vinterstid og mer sporadisk sommertid), de blir glade når jeg kommer, de er kontaktsøkende og tro det eller ei - sauer har veldig forskjellig personligheter. Under lamminga er man nesten døgnet rundt i fjøsen sammen med søyene, man hjelper de så godt man kan - jeg gir hjerte lungeredning til lam som kommer døde/svake ut. Jeg gråter når jeg ikke klarer å berge alle og hvis sauene mine blir syke gjør jeg alt jeg kan for å berge de. Om det betyr koke suppe og gi dem mange gang for dag hvis de er syke, ha dyrlegen mange ganger på besøk til de (en sau er "ikke så mye verdt" og det kan bli opp til 4 ganger så dyrt å ha dyrlege der som sauens verdi er), og når de dør eller må avlives gråter jeg og sørger over de. I vinter har vi hatt en del hjernehinnebetennelse i fjøset og jeg har sittet flere netter sammen med sauer som er syke mens jeg koser med de for at de ikke skal være alene. Som jeg ville gjort med hunden min. Jeg har også tatt med svakfødte lam inn og hatt de på varmekablene på badet mitt for å prøve å berge de. Her er det en nullvisjon under lamminga - er det en sjans for at de skal berges så prøver vi 100%. Sauene mine er ikke bare produksjonsdyr for meg, de er levende individer som skal ha det godt den tida de lever. De skal ikke være nødt til å oppleve stresset av å bli jaget av hunder flere ganger i løpet av et år, de skal slippe å bli bitt ihjel eller skadd. Sauene mine har ingen til å beskytte seg og her er det jeg som må ta ansvar. Jeg er klar over at det er ikke alle sauebønder som er som meg (jeg er nok en særdeles dårlig bonde som er alt for følsom) men sauer har egenverdi selv om det er "bare en sau" og ikke "menneskets beste venn".

Da Tia ble best in show på sitt første valpeshow, med 400 påmeldte valper

26 dager igjen ja! OMG! YAY! OMG! Jeg har vært en snokete snok og funnet noen flere bilder! 1 år gammel Dude, why you humpin that bulldog Hare hopp, hare hopp, haaaareeee hopp Dork Og mens hun var drektig.

Da Tjalfe ble World Winner 2012.

Min Hvite gjeter Hera og blandingshunden Tess som vi passer på

Vel, den utstillingsringen jeg husker best, er NKK Bjerke 2008, for da mistet jeg skjørtet i ringen, og jeg har ei venninne som stadig sørger for at jeg ikke får fortrengt det med det første. Det var ettårsdagen til X'en og hun ble fjerde beste tispe, men det kom helt i skyggen, gitt... Men den utstillingen jeg har mitt beste minne fra, skjedde fem uker før dette, og ga X'en tittelen juniorverdensvinner 2008. Dessverre har jeg nesten ikke bilder fra den dagen, for junior tispe gikk samtidig som championhannhunder i en annen ring, så "alle" sto jo og så på der. Jeg hadde NULL forventninger, og holdt på å trekke X'en fordi hun var i dårlig pels. Jeg husker bare glimt og bruddstykker fra dagen, men jeg vet at jeg gråt av glede i ringen og ikke klarte å holde meg oppreist, men satt på knærne og gråt inn i pelsen til X'en. Det falt noen tårer da Even ble champion på Bjerke i 2001 og da han ble BIS4 veteran på Hellerud i 2010 (11 år og fire måneder gammel). Men det slår ikke X'ens tittel - det var 36 i hennes klasse, det var masse store oppdrettere og kjente navn i klassen, og jeg hørte så mye negativt da dommeren dikterte kritikken. Jeg husker ringsekretær kalte inn alle som hadde fått CK - jeg mener det var cirka en tredjedel av klassen. Jeg sto først, og dommer ba oss alle løpe et par runder. Etter at vi hadde gjort det, kom han til meg, pekte opp i hjørnet og på meg. "Up and down?" spurte jeg, for å forsikre meg om at det ikke var en trekant han ønsket å se. "No, just up," sa han. Så jeg løp med X'en opp i hjørnet, og stilte henne opp. Det var ikke før ringsekretæren kom og ga meg en lapp det sto 1st place på at jeg skjønte at dommeren var ferdig å bedømme oss og at vi hadde vunnet Jeg fikk med meg at X'ens søster havnet på andreplass, men hva annet som skjedde i den ringen etterpå må du ikke spørre meg om. Alle kunne kledd seg nakne uten at jeg hadde fått det med meg.

Da Ailo ble plassert som 4. beste hannhund på rasespesialen Han jobbet skikkelig hele veien, og var lykkelig i ringen

Åååå, det er så mange. Kan man ramse opp fler? Gjør det jeg Dommerkommentaren på min Robin: har du hatt lim under potene på hunden din, som den hunden kan stå Og rett etterpå: hvilket blikk, han ser på meg, men forbi og gjennom meg, langt ut i det fjerne, akkurat slik en saluki skal. Han vant ikke, han ble nr 2, men vi vant allikevel syntes jeg Da Robin vant BIS-veteran, min vakre gutt aller, aller finest Da Qui ble BIS-3 på sitt første valpeshow og speaker kommenterte "en apporterende saluki" (han hadde nemlig, til stor moro for de som sto rundt, grafset tak i og båret BIG-rosetten sin stolt ut av ringen) Da venninne-"barnet" gikk juniorhandling på Bjerke med Indiana, som hele veien hadde vært svært usamarbeidsvillig og gjort hva hun kunne for å sabotere hele greia. "Barnet" fikk virkelig jobbe og gråt nesten av fortvilelse, men den som gir seg er en dritt og fy så stolt jeg var da de entret palleplassen som nr 1 Da jeg sto i ringen og ikke kunne fatte at Indiana hadde vunnet den meget sterke bruksklassen og samtidig ble ropt til fra ringside at Qui var blitt BIR valp og det på Sveriges største saluki-utstilling. Nok en dommerkommentar, hun ba faktisk ringsekretær stoppe opp og oversette hva hun sa slik at alle ringside fikk høre: "to så flotte og velholdte veteraner (Bess og Indiana) er det en fryd å se, kreditt til eier". Jeg brukte Indiana's lange øre som tåretørker. Tar med et løpsminne også jeg. Qui ble nr 2 med res-CACIL i Nordiske mesterskapet i racing i Helsinki, som eneste norske deltager. Og da vi ble kalt opp til premiering etter nr 1 bablet speaker ivei på finsk og plutselig sto hele arenaen i kok med jubel, plystring, trampeklapp og det hele. Skjønte ikke noe jeg, helt til en forbarmet seg over meg og oversatte; de hadde fortalt at dette var hans første løp i felt og til tross for gjentatte angrep (stygge, aggressive angrep) fra en løpspartner, vred han seg unna, løp videre og gjorde jobben sin Nå er de borte, firkløveret mitt, men for noen fantastiske minner jeg sitter igjen med

Åhhhh... herregud, det har vært så mange høydepunkter med alle mine tre siste briarder, at jeg sliter med å rangere hva som har vært det mest minneverdige, men det er kanskje to ting som virkelig har vært høydepunkter i løpet av Willys karriere: 1) Da Willy ble seleksjonert som avlshund, kun 15,5 mnd gammel, i rasens hjemland Frankrike, av tre svært anerkjente dommere/oppdrettere. 2) Da Willy ble BIS på NDKs romjulsutstilling i Letohallen nå sist jul .

Du sørger. Du sørger slik det faller deg naturlig og du sørger så lenge som du må. Det er utrolig vondt å miste en god venn, utrolig vondt. Noen hunder blir man også mer knyttet til enn andre, de betyr mer, selv om man er like glad i dem alle. Jeg mistet min sjelehund for 7-8 år siden, jeg tenker fortsatt på henne og det er fortsatt såre følelser der. Men på en måte så føler jeg at hun fortjener det på et vis, så det er ikke negativt i seg selv at jeg aldri kommer til å komme over henne. Hun var verdt å aldri komme over. For mange er det pompøst og kanskje til og med latterlig, det er helt greit for meg (nå, ikke alltid). For det er ikke pompøst eller overdramatisk i mitt hode, det er en fin ting og det hjelper meg å holde henne og det hun har betydd for meg i live. Men når det er sagt så går livet videre. Støtten Venus har vært for deg forsvinner ikke selv om hun ikke lenger er der. Minnene har du for alltid. Den hun har vært for deg, den hun er for deg i dag, ingen av de tingene blir borte, for den dagen hun ikke er noe mer, så tar det ikke vekk fra den hun har vært. En dag snubler du over et lite valpehalsbånd og smiler, kjenner på de gode følelsene. Så tar du det på neste lille valp og lager nye gode minner. Når man mister sjelehunden så er det veldig rått og hardt, sorg er dramatisk rett og slett. Men smerten slipper mer og mer, den gjør det. Minnene slutter å være like rå, og på et eller annet tidspunkt så blir de ikke lenger sorg men de blir til positive gjenopplevelser. Jeg savner fortsatt hunden min, men når jeg tenker på henne så er det ikke savnet som er størst, det er stoltheten, minnene og betydningen hun har hatt i mitt liv som jeg sitter mest igjen med. Men slikt tar tid altså. Og det tar den tiden det tar uansett hva man selv ønsker og foretrekker. Hva andre mener om sorgen blir veldig på siden. Bare begrepet sjelehund er sikkert provoserende for mange, og jeg kan faktisk se den siden også, om man kommer fra en helt annen plass og har opplevd en annen og dramatisk sorg. Man må velge det vekk tror jeg. Folk sørger forskjellig, ingenting er riktigere enn den andre. Noen går videre fort, og det er bare positivt. Andre trenger mer tid, og det er viktig å huske på at det ikke er et tegn på svakhet eller på feil prioriteringer, det eneste det betyr er at man er forskjellige. Det er ikke bare greit, det er veldig, veldig fint. Nå fikk jeg litt behov for å poste bilder av henne og grine litt kjenner jeg. Holder meg til det siste. Men det er ikke sånn "jeg savner deg sånn"-grining nå, det er mer "du var så mye mer enn en hund og vi fikk for lite tid sammen"-grining.

Hmmm...valgt en annen rase om man vil satste på en brukshund? Nope! Jeg har fått en brukshund som passer meg perfekt! Når vi jobber så jobber vi, og har vi fri så har vi fri. Min hannhund, som forøvrig er fra Torrosly, fikk opprykket til LP elite innen han var tre år og konkurrerer i dag i RSP/RRP. Det er som er så fint med korthåren er at de har fart og presisjon, full kroppskontroll og elsker å lære. Bakdelen er vel at de lærer veldig fort, noe som er en uting da de også lærer feil like fort, og at de kan være "tekniske hunder". Altså hunder som er veldig opptatt av at de skal gjøre ting riktig og det er noe som kan tolkes som "noe dempet" av de som ikke kjenner rasen. Nesten litt slik som enkelte bc'er slår over i litt gjeting. Det er lyd i rasen ja, ingen tvil om det, men ved å være besvisst på det fra starten av så er ikke det noe problem. Min er stille som mus mens han jobber, men når jobben er gjort tar han av kan man trygt si og forteller heeele verden at han er fornøyd med jobben sin. Han er ganske lett å motivere, men han kan også ha sine dager hvor han snur ryggen til å ikke gidder. Collien er veldig førerorientert og førervar så jeg må legge ned en del jobb i å være meg selv bevisst, men ser ikke hvorfor det er en uting. Men nå er jeg vel litt collie jeg og da som elsker å lære. Hihi! Men selv om de er førerorienterte elsker de å løse oppgaver på egenhånd og jobbe på avstand og selvstendig er noe de liker og som de vokser på. Min f.eks. er en racer i felt og rundering hvor jeg står med hjertet i halsen for der går det unna. Sist helg startet vi i RSP2 hvor han fikk 57 av 60 poeng på feltet og 81 av 100 poeng på lydigheten til tross for to mangelfulle øvelser og det er en brukshund verdig det!

Mini har aldri likt utstillinger,å få han til å oppføre seg på bordet har ikke vært lett,så når han ble svensk champion og fikk CACIB og BIR på sin første(og eneste) utstilling i Sverige,var det veldig kjekt:) (Mini er den som går fremst på bildet) Og når han ble norsk champion 2 år gammel:)

You sayin' whaaat?

Jeg reagerer på at pappaen/hundeeieren går ut på sin facebookside og skriver at det var guttunen på 6 år som slapp hundene ut jeg. Uhell eller ikke, dersom det kommer barnet for øret, tenk den skyldfølelsen. For barn har en lei tendens til å ta på seg skylden. Og nå står det i avisen også.

I dag passerte vi en gordon setter, rolig og behersket. Vi bare gikk forbi, uten noe mer. Hundene passerte hverandre med 3 meters mellomrom.

Hector ble BIM med CACIB bare 28 mnd gammel med 32 påmeldte mopser på NKK Bergen i år! Var fem Ch hannhunder i ringen også!! SUPERGLAD

Min første og (foreløbig) eneste utstilling nå i april. Jeg var helt overbevist om at min lille pels ikke "var noe særlig". Jeg regnet med at han ville komme blant de siste i sin klasse, og hvis jeg var veldig heldig så fikk jeg rød sløyfe. Også går han hen og vinner sin klasse med CK i tillegg! Det var så fullstendig uventet, og øyeblikket ble faktisk fanget på kamera: Jeg er fullt klar over at han kan få blå på neste utstilling, og at dette kan være en engangsforeteelse. Men jeg kommer til å leve på den lenge uansett. En herlig opplevelse!

Så det du egentlig kunne skrevet i denne tråden var; "her føler jeg ikke at jeg har nok informasjon til å gjøre meg opp en mening."?

Jeg er slett ingen "kald" person, men jeg er ikke veldig glad i å vise følelser. Jeg er heller ikke glad i å ha leie følelser inni meg. Når jeg har mistet en hund så gjør jeg egentlig alt for å "glemme" hunden fort. Jeg snakker ikke om det og jeg ser ikke på bilder av hunden. Skal jeg snakke om det til noen andre så gjør jeg det på en kort og saklig måte der jeg sier at "jovist var det trist, men det er nå prisen vi betaler for å ha de". End of story! Men selvsagt ER jeg jo ikke slik innvendig om dere forstår. Det kan være helt pyton. Men jeg vil ikke tenke på det triste, jeg vil ikke snakke om det, jeg vil bare at det triste skal gå bort. Og så tror jeg liksom at min måte å få det vonde til å gå bort på er å "glemme" det. På en måte fungerer det jo fordi sorgen blir mindre etterhvert og da går det an å kjenne på de følelsene uten at de er for ille. Mulig dere syns jeg vrøvler nå altså. Eller at jeg er en kald jævel. Men jeg er ikke det altså

Det må være når jeg fikk stille Ziva til BIS valp og når Tarik ble BIM med CERT på sin første offesielle utstilling 9 mnd gammel. Han slo masse flotte hunder den dagen.

Nå har ikke jeg leste hele tråden enda, men det har nok likevel ikke så mye å si for det jeg tenker rundt denne saken... For endel år siden mistet vi nemlig en vær til en hund. Dette var en stor (!) og rimelig hissig vær, så den var til og med bundet fast i et langt tau festet på en påle som vi flyttet rundt på jordet. Når hunden angrep, hadde man ikke sjanse til å få fatt på den, den var så kjapp og i full jakt/angrepmodus. Innen den ble oppdaget, hadde den allerede skadet væren alvorlig, og når det kom folk til og forsøkte å ta den, endte det til slutt opp med at den stakk av. Men ikke før den hadde tatt sauen flere ganger til, med folk løpende rundt seg... Hadde jeg klart å nå hunden den gangen med en kjepp, skal jeg love at jeg hadde slått det jeg kunne... Men han var var rett og slett for kjapp til at noen klarte å få skikkelig tak i ham. En stod igjen med noen tuster pels, det var det nærmeste vi kom. Når jeger endelig kom, var hunden long gone, han ble fanget inn på en bensinstasjon en halvtimes tid etterpå. Der trodde de først den var blitt påkjørt, fordi den var dekket av blod. Væren ble avlivet på stedet (av overnevnte jeger), ettersom den var totalt ødelagt. Hunden hadde revet opp både strupen og buken på den, og væren var døende. Så ja, jeg har full forståelse for at bonden gjorde som han gjorde. Det gjør det derimot ikke mindre trist for barna som mistet to gode kompiser og de voksne som må stå til ansvar på en slik vond måte for at de ikke tok de forholdsregler de burde mens de kunne. Redigert for å legge til at dette ble anmeldt, og hunden begjært avlivet (av politiet, ikke oss, ettersom eier hadde fått advarsler pga den tidligere) Den ble avlivet kort tid etterpå.

Klamrer deg fast til deg selv og lar sorgen komme, så puster du og kjemper deg gjennom det. En dag kjenner at etterhver BLIR det lettere å håndtere. Sorgen er der, det er så vondt at man innimellom bare vil grave seg ned og aldri komme opp igjen, smerte kan være intens og rå lenge. Men igjen, det blir lettere å håndtere, det blir lettere å smile når man ser tilbake på de gode og rare minnene man har selv om man smiler gjennom snørr og tårer lenge. Jeg tror aldri sorgen og savnet forsvinner etter enkelte hunder. Men råheten og den intense smerten som gjør det vondt å eksistere, den blir mildere. Heldigvis. Jeg fikk høre at sorgen over dyr ofte blir mer intens og "renere" enn sorgen over mennesker - fordi man ofte har et mye mer delt forhold til mennesker med gode og dårlige sider, man er gjerne sint på mennesket fordi de forlot en og et forhold til et menneske er ofte mye mer komplisert enn forholdet til et dyr. Så har vi forskjellige måter å takle det på, jeg klarer ikke sørge åpent over Kahlo, det er for vondt, for rått, for... Så den sorgen er min, selv om jeg vet Bonden også savner henne, så klarer jeg ikke dele sorgen. Vi kan heldigvis snakke om og le av de rare påfunnene hennes og sånt, og jeg kan si at jeg savner henne, men klarer ikke noe mer. Lettere å skrive når jeg er alene og jeg tilater meg å gråte. Jeg har hatt bilder av henne fremme som var der før hun ble borte, og jeg klarer ikke henge opp noen nye enda. Noen har behov for å snakke om sorgen med folk, andre vil ha sorgen for seg selv. Men uansett så anbefaler jeg å velge med omhu HVEM man deler sorgen med, for det er langt i fra alle som skjønner hvor vondt det er. Og det er lite som er vondere enn å bli latterliggjort eller avfeid når man har det slik...

En til bare "serr? kødder du med meg eller muttern'?"

Men jeg har da ikke bulldog

Kjenner igjen blikket på det siste bildet gitt!

Det må nok være da Blondie endelig tok stor certet, og det var ikke på hvilken som helst utstilling heller, men Norsk Vinner, med 54 papilloner! Jeg sier som HHC, det er noe med å vinne når man ikke tror man skal det. Jeg hadde aldri trodd hun skulle slå til der. Vi drog hjem med to titler den dagen, NUCH og NV-11 Jeg er veldig glad for at Papillon her inne tilfeldigvis var ved ringen da jeg skulle stille og var så snill og tok bilder av oss Et annet stort øyeblikk var min og Blondie sin andre utstilling noen sinne. Blondie var 9 mnd på dagen og hun slo ut flere champion tisper, ble 2. beste tispe og fikk sitt første cert Det var den dagen jeg ble bitt av utstillingsbasillen!

Har ingen mulighet til å velge bare en altså... De fleste bildene ligger på en annen pc. NKK Bg 2007 Jypling Birk ble NUCH 2 år og 13 dg gml, fantastisk stemning rundt ringen. Og i BIR/BIM gikk han hen å slo en utrolig lekker tispe som svevde over gulvet Jypling Birk Sååå glad! NV 2007 I beste hannhund klasse møtte vi en fra Sveriges mestvinnende oppdretter, hunden hadde en milelang tittelrekke og lille Birkebomsen ble 1bhk og BIM Stord, nov 2008 Bergenspyrrene ble truet med å bli kastet ut av raseringen av en meget trivelig og dyktig dommer, da han mente de var "feil" på det sosiale. Altfor trivelige! Birk trakk det lengste strået i BIR/BIM og ble senere plassert som nr 2 i gruppen. Jeg var hoppende glad, og publikum fikk litt å le av! Manger 2010 Inn i raseringen til en dommer som så ganske morsk ut... "Jeg vet hvordan en pyreneisk gjeterhund skal se ut" (Kunstpause - gult...?) "Akkurat slik" *pekte på Birk* Før gruppen fikk jeg overrakt hilsen fra skriveren i vår ring, hun skulle si fra dommeren at hun håpet å få se oss i BIS! Også holdt jeg på å besvime...

5-7 dager svarte de på epost

Å herlighet, det er jo helt umulig å velge bare èn! Kan jeg ramse opp topp 10? Men jeg tror nesten jeg må si Trønderspesialen i fjor er den aller mest minnerike. Fredrik er jo det eneste avkommet etter min kjære Bella og er derfor veldig spesiell for meg. Jeg har fulgt han tett helt fra jeg så han ble plukket ut av livmora, og har også vært hans faste handler hele livet hans. Tror jeg kan telle på en hånd antall ganger noen andre enn meg har vært inne i ringen med han på de 70-80 utstillingene han har stilt på opp igjennom de 4 årene han har levd. Når eierne hans var oppover å hilste på han når han var knappe 3 uker gammel så var det i forbindelse med denne utstillingen og de hadde blitt så imponert over den flotte kransen som BIR-vinneren får. Så mens vi satt rundt valpekassa på kvelden og beundret det lille vidunderet så fniste vi litt og sa at "en dag Fredrik, så skal du vinne den kransen der". Vel vitende om at det helt sikkert aldri ville skje, hva er oddsen liksom..? Men i fjor så skulle det altså skje! Etter noen lange nervepirrende minutter i championklassen, hvor dommeren hadde vanskelig for å bestemme seg mellom Fredrik og Toril sin vakre Gross, så vant han altså klassen, og løp seg til slutt også inn til å bli beste hannhund! Vi var overlykkelige.. Vi hadde ikke særlig trua på at vi skulle greie å bli BIR i utgangspunktet, og når det var nydelige Yenna, som har vært mestvinnende bernertispe 3 år på rad, som ble beste tispe så var det iallefall ingen tvil. Og jeg brydde meg helt ærlig ikke så mye om det heller, helt til jeg så at dommeren sto der med kransen i hånda! Da kom nervene, tenk at vi var sååå nære å få den.. Hjertet mitt banket villt da jeg så dommeren komme mot meg og den følelsen da han satte kransen over hodet på Fredrik kan ikke beskrives, jeg var LYKKELIG! Tenkt at aller fineste Fredrik hadde greid det vi hadde drømt om, også på "hjemmebane" da Og for å toppe det hele så hadde Jäger blitt BIR valp tidligere på dagen, så vi kunne reise hjem med både den vakreste valpen og den vakreste voksne, av nermere 100 påmeldte bernere til sammen Det skal nok mye til for å toppe den dagen der! (Eller hele helga forøvrig, for dagen før på NKK Trondheim så ble Fredrik BIM med sitt første cacib og Jäger ble BIR valp!) En annen stor dag var på 2-års dagen til Oliver og søsteren hans Anna, hvor jeg tok med meg begge to ned til Kongsberg for å stille for min favorittdommer Arne Foss. Det var drøyt 40 bernere påmeldt - og Oliver og Anna tok hvert sitt cert og ble norske championer! En ting er de begge ble championer på samme dag, men at det skulle være på 2-års dagen deres OG at dommeren skulle være min favorittdommer gjorde det hele ekstra stort! Dette er to av de største høydepunktene fra utstillingsringen, men de to gangene jeg har vært aller aller lykkeligst er på My Dog i år og for to år siden, da Bella begge gangene vant en stor åpenklasse med ck og plasserte seg i btk - rett og slett fordi det var så totalt uventa og fordi hun er så ufattelig spesiell for meg. Den lykkefølelsen slår faktisk alt Jeg er vant til å vinne mye med gutta jeg stiller, Fredrik leder f.eks. mestvinnendelista med 30 poeng ned til nestemann så langt i år, men likevel er det de gangene jeg gjør det bra med Bella som betyr aller mest Ble visst litt langt dette..

Denne tråden bruker jeg ikke mye, ser jeg. Noen bilder av Calle fra rettbanetrening i går. Hermes løp også, men har dessverre ikke bilder. Renata Ewa Goel sine bilder.

Jeg vil ha flere bilder!

Jeg har to: Første gang jeg stilte Imouto på valpeshow, hvor hun blei BIR i stor konkurranse med seg sjøl, men også blei 1BIG. Hun fikk seinere enda bedre plasseringer, så det er ikke det viktige her, men det at hun løp, stilte seg opp og sto på bord som hun aldri hadde gjort annet, uten at vi hadde øvd noen verdens ting, DET var stort og ekstremt kult. Den andre gangen var da vi dro til Ransäter og hun tok sitt første cert 9 mnd gammel og slo en haug bikkjer etter å ha oppført seg som rodeoponni på bordet.

Syns ikke du virker kald jeg, det er en helt naturlig måte å reagere på. Like reell og "lovlig" som de som krøller seg sammen i fosterstilling og ikke klarer å samle seg med en gang. Og alt i mellom.

Jeg tror at disse tror de har kontroll på hunden, men den gang ei Det er tross alt rovdyr vi har, ikke en søt ikea bamse. Det er en grunn til at det er båndtvang .......

Jeg vurderer veldig sterkt kortis som min neste hund. Det er en rase jeg har fulgt kjempelenge, og har vært på nippet til å skaffe meg tidligere. Mitt ønske er jo en hund jeg kan konkurrere med og komme så langt som mulig, men jeg har ikke de aller største ambisjonene. Samt ønsker jeg en hund som er ukomplisert i hverdagen. Sporter jeg trives med er LP og har lyst å prøve meg litt på spor/bruks og se hva det dreier seg om.

Flott gjeng du har! Gratulerer med dagen til førstemann! Og gratulerer med en til hund, du får passe på at han ikke blir spist opp før han når championatet da! (Altså, fordi han er så søt, om du lurte )

Stor bebis og liten bebis Ene katta vår Nuka med liten bebis Aresdotten Tinkie: Liten Aresbebis sover i hendene til Tinkie Xena og Solan Solan spiser Gutta på tur Solandotten

Jesus Christ! Godwins's lov gjelder tydligvis også for burbruk...

Nå har ikke jeg FB selv, men jeg kjenner nokså mange. Nå er riktig nok mange av disse i slekt, men en del utenom dette kjenner jeg også til. Jeg har samme oppfatting som L8L og BP om gemytt og temperament. FB er en av det morsomste rasene jeg kjenner, de har stor personlighet! Ikke verdens smarteste, men det tar de igjen på sjarmen! Vi er ofte på tur med FB og de har aldri noen problemer med holde følge med resten av flokken, de blir heller ikke spesielt slitne, eller peser noe voldsomt, De lager generelt mer pustelyder enn hva jeg er vant til, men de sliter på ingen måte med pusten, ingen hjelpemuskulatur brukes for eksempel. Ja visst peser de når det er varmt og de er i aktivitet, men det gjør jaggu mine mudier også(skulle du sett ) Og jeg går heller faktisk ikke tur midt på dagen i verste varmen på sommeren, både for min og hundene sin del:) Det finnes en del ekstrem hunder i rasen, noen skikkelige "Biffer" som ikke puster skikkelig og som ikke beveger seg bra. Men har man lyst på FB så bør ikke det være avskrekkende, man lar bare vær å kjøpe fra oppdrettere som avler på denne typen. Og nå er det vel ikke sånn at jo lenger nese jo bedre pusting?(jo, selvfølgelig om man sammenligner med ikke-kortnesede raser) det avhenger jo av hvordan hunden ser ut innvendig, hvordan passasjen er innover i åndedrettsystemet, str. på neseborene osv. Man kan ikke alltid si at "jeg vil ha en med lang nese for da puster den bedre". Så lettvint er det faktisk ikke. Problemet med en del oppdrettere har jeg inntrykk av er at de ikke aner hva de avler på eller fokuserer på, de bare produserer fordi det er lett å selge. Det er mange aktører på markedet, så man bør bruke lang tid på å finne en bra oppdretter som prioriterer helse. Ang. gemytt tror jeg mange blir overrasket over hvor mye mer hund en FB er enn hva de forventer, mange er nokså livlige og heite, og krever faktisk litt oppdragelse og aktivitet. Jeg hadde ikke hatt problemer med å skaffe meg en FB om jeg ønsket det.

Nå må jeg meddele at jeg har gjort mye "fy-fy" i dag. Jeg tenkte som så, at nå har vi trent med denne passeringen i nesten ett år, og trent med utageringen i et halvår. Han har skjønt at man ikke skal fokusere eller utagere mot andre, men av en eller annen grunn bare klaaarer han ikke å la være... Så jeg tok på meg øreplugger og guffet på med musikk, koblet Timmi med skinnstrupen, og gikk tur i nabolaget. Han går nogenlunde fint i bånd, og jeg pleier å veksle mellom kort og langt. Så går vi gjennom en skog, og plutselig snur han seg mot høyre, jeg ser mot høyre, og vi ser en setter i bånd 20 m fra oss. Han rekker nesten å bjeffe et bjeff før jeg løfter han opp så forbeina ikke har bakkekontakt lenger, og sier høyt nei-lyden. Han blir selvfølgelig litt kvelt av strupen og blir stille, men det er bare i et halvt sekund. Jeg slakker kobbelet og marsjerer demonstrativt framover. Han drar litt, men forblir stille og ser seg IKKE bakover. Så ser vi en joggende eier med hund, han løper på skrått forbi oss ca 15 m fra oss. Timmi strammer kroppen og spisser ørene, drar litt men forblir stille, og vi går etter dem. De løper selvsagt fra oss. Deretter kommer en dame med en slapp labrador inn på veien vi går på, ca 30 m fra oss. Timmi ser hunden men klarer å slappe av, nistirrer ikke på den. Vi skal samme veien som damen, så vi går etter dem. I boligfeltet svinger de en annen vei. IKKE ET PIP. Så har jeg vært flink og tatt han i kort tau før en bakketopp. Plutselig, over bakketoppen, kommer shibahannen han hater så inderlig (de har glefset etter hverandre en gang), og den senker på hodet og nistirrer på Timmi. Timmi ser på den, spenner seg, og på 2 meters hold (TO METER!) bykser han de 20 cm han kan og rekker et bjeff før det samme skjer, som skjedde når vi møtte setteren. Vi strener videre i kort bånd, han ser seg ikke bakover og går pent i bånd.. Ca 20 meter etterpå gir jeg han langt kobbel, og han lunter rimelig rolig av gårde mens han snuser litt i grøften.. Tar kontakt når jeg ber om det. HVA I ALLE DAGER! (vanligvis et det pip-pip-bjeff-knurr-bjeff-bjeff fra det sekundet vi ser en annen hund og til de er laangt borte)

Det er onkel Ludvig! Onkelen til Kuma som bor rett ned i gata. Jeg fikk beskjed om at huset brant da jeg var på jobb, og vi trodde det ikke hadde gått så bra med Ludvig. Fy søren så flaks med heltenabo!!

Rart at man har så lite empati med andre dyrearter enn hunder egentlig. Sauene får også vondt.

Rekk opp hånda den som hadde sett på at en annen hund reiv i hjel sin egen hund og heller anmeldt i ettertid. Opp med hånda! Ikke? Bonden PLIKTER å beskytte sauene sine, hundeeier plikter å holde hundene under kontroll. Kjipt for bikkjene, men jeg vet hvor sympatien min ligger.

HER er bildet av henne, fikk det ikke frem på forrige post.... Klarer nesten ikke vente!!!

Morsomt at flere fra kullet havner på sonen, så onkel Hermes kan følge med

Ei hundedame som vi leier inn av og til for kosetrening, bruker de beltene der, hun er kjempe fornøyd!

Snuten til Symra er så myk som en ballong med veldig lite luft i. Og det er så komisk at jeg må klemme litt på den rett som det er. Hun ser ikke humoren.