Leaderboard

21. Desember Sonisene våknet tidlig, fulle av adrenalin. Tross lite søvn, var de fullt beredte på dagen, og konsentrasjonen var på topp. Denne gangen skulle ikke alle slite seg ut, så de som orket det, skulle stå på ski, de som ville, gikk, og de som måtte spare på energien din, fikk sitte i slede og bli trukket av hundene. Alle hadde noe å bidra med, og alle var like illsinte for at kattefolka hadde tatt Julenissen. De hadde bevæpnet seg med kjettinghalsbånd, lærbåndpisker, husholdningsredskaper, strikkepinner, heklepinner, sakser, limpistol, metallapporter, sorte Konger, skarpe børster og kammer, skrujern til å skru ned i bakken for å tjore hunden. De la avgårde på den lange ferden mot kattefolkene. De hadde ekstra mange saueskinn og pledd å varme seg på, som Nissen skulle bli pakket inn i når de fikk han ut. Turen var lang, men omsider nærmet sonisene seg hytta. De spredte seg ut i en dobbelt-v-formasjon, som planlagt, og listet seg mot hytta. Adrenalinet pumpet nå så fælt at de var sikre på at hjerteslagene deres ville avsløre dem, ikke kvisten som Marthe tråkket på. Noen soniser stod vakt hos hundene, sånn at ingen ting skulle skje med dem mens de andre var på redningsaksjon. Da sonisene hadde omringet hytta, og var hadde huket seg ned lenge nok til å høre alles signaler om at alt var klart, så telte de til ti, før de braste opp, krigsbrøl i halsen, og stormet mot hytta med hevede våpner. Døra falt omtrent fra hverandre da den ble slått ned av krigsklare soniser, men synet som ventet dem fikk krigsbrølene til å stilne til hviskepip. «Men... Det er jo ingen her?» pep AussieAllTheWay. Hytta var helt tom, og det var ikke tegn til at noen hadde vært der, engang. «NOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOO!» skrek LolaPagola, og kastet seg på knærne. «Hvordan kunne de vite at vi ville komme?!» spurte Bananen. «Ånei...» mumlet Monica. «Jeg vet det.. Jeg vet hvorfor det ikke er noen her...» Alle sonisene stirret på henne, målløse. «Det er 21. Desember. Verden har gått under! Vi er de eneste gjenlevende!» Kangerlussuaq begynte å fnise høylydt, før hun innså at hun var den eneste. «Ånei, var du seriøs? Nei, hallo, da! Serr!» De andre sonisene var usikre. Det var jo 21. Desember. Mayaene hadde spådd dette. Noe kunne jo ha skjedd. «Har noen vært på internett eller snakket i telefonen i dag?» spurte Margrete. Ingen av sonisene hadde rukket det, i krigerånden. Nå stod de og så forvirret på hverandre. «Hva gjør vi?» spurte Bikipile. «Jeg antar at vi går og sier ifra til de andre, så drar vi hjem og lager en ny plan,» sa Raksha, og ristet på hodet. Helt tomme for energi, labbet sonisene tilbake til hundene, og så dro de hjemover. Veien hjem virket veldig lang, og ingen sa noe særlig. Da de ankom sonenhuset, forventet de å møte på noe skrekkelig, for på en eller annen måte måtte jo Kattefolkene ha visst at de skulle komme, og kanskje de hadde reist til sonishuset for å gjøre ugang i mellomtiden. Det var merkverdig stille, da de kom frem til huset. «Det er en tilfeldighet,» påstod Kangerlussuaq. «Hva trodde dere skulle skje? Verden har ikke gått under, vi er jo her!» Sonisene stormet inn døren, og satte på TV, radio, og løp rett på internett. «Alt virker... Normalt?» sa Loke. Sonisene pustet lettet ut. «Men om ikke jorden har gått under, hva har skjedd med kattefolka?» funderte Tøfflus, og lurte på om hun skulle lage en sang om det. «De var jo ikke der? Åssen visste de...?» Sonisene satte seg ned for å konspirere igjen, over kopper med kakao, te, kaffe og gløgg. «Kattefolka er noen sleipingar,» konstaterte OlavEmil. «Ja, hvor har de tatt veien med Julenissen vår?» gråt Marie. «Det jeg lurer på,» begynte Arielle. «Er hvordan de visste at vi kom?» De andre sonisene var enige. «De har hele tiden vært et skritt foran oss,» påpekte Synnøve. «Og hvordan har de kommer seg så nære oss, uten at vi har merket det?» spurte Maria. «Jeg vet det..» mumlet Monica. «Den femte personen, den som vi aldri fikk se, det er en sonis!» gispet Gråtass.

Mel: Det satt to katter på et bord (Kvirrevirrevitt bom bom) Det satt no’n katter i et hus Kvirrevirrevittbom bom Så sa den ene: hør nå pus Kvirrevirrevittbom bom Soniser de skremmes må Kvirrevirrevirrevirrevitt bom bom Vi napper nissen og gjør det nå Kvirrevirrevirrevirrevitt bom bom De snek seg ut en desembernatt Kvirrevirrevittbom bom Mot sonens julehus de tok fatt Kvirrevirrevittbom bom De stjal en nissemann med seg Kvirrevirrevirrevirrevitt bom bom Og soniser sto der veldig lei Kvirrevirrevirrevirrevitt bom bom Men soniser er ingen flopp Kvirrevirrevittbom bom Med hund og hår de sporet opp Kvirrevirrevittbom bom Men da var katt og nisse dratt Kvirrevirrevirrevirrevitt bom bom Og jorden den var helt forlatt Kvirrevirrevirrevirrevitt bom bom For dommedagen kommet var Kvirrevirrevittbom bom Og soniser var long gone far Kvirrevirrevittbom bom Og mer vet vi ikke nå Kvirrevirrevirrevirrevitt bom bom Så følg du med og vi lyt sjå Kvirrevirrevirrevirrevitt bom bom

Dere må huske at det er ikke så enkelt for Gunnhild å bestemme at de skal sjekke mer når det er faren som drar til vet. med han. Hååper det ordner seg for han.

det var et innslag om det på en eller annen TV-kanal jeg surfet igjennom i går. Utrolig rørende å se hvordan barna lyser opp når de får hundenuss. Man skal ikke undervurdere pelsterapi.

Eeeh, nei, jordmoren sjekket klokka, er jeg nokså sikker på

Null problem Ceccy På denne måten får jeg jo bare nyte bildene enda mer! Så når jeg likevell er her inne så kan jeg kaste ut dine to siste bilder :angel: Gutten som sover så søtt! God og mett. Og Lille søte Fate! Sterke jenta!

Tispe 1, 3dager - 168gram Dette har vært den svakeste, som jeg har virkeli vært redd for å miste. Kunne telle ribbeina på hun en stund. Tispe 2, 3dager - 198gram (Spist seg størst i kullet) Tispe 3. 3dager - 183 gram Tispe 4, 3dager - 180gram Hann 1 - 184 gram Hann 2 - 176 gram Hann 3 - 190gram Alle lever i beste velgående. Spiser og koser seg, har kun gitt 1 flaske til ene tispa idag. Så det er kjempeflott.

Når en hund endrer personlighet såpass mye, så vil nok jeg anta at det tyder på sykdom. Jeg personlig ville ha dratt til dyrlegen for en skikkelig sjekk..

Det var en kveld her hvor jeg ikke fikk sove, så da tenkte jeg plutselig tilbake på da jeg var ung (og da hørtes jeg plutselig gammel ut) - på de minnene jeg sitter på. Jeg husker at jeg etter skolen gikk rett til bestemor, hvor jeg så på Gode og onde dager (og henger litt igjen den dag i dag, så selv om bestemor ikke lenger lever, så ser jeg på dette ), og vi spilte canasta og koste oss. Jeg husker kassetten, og vi (jeg og mine venninner) spilte inn "radioprogram" og bare fjasa. Hadde vi ikke opptakskassett var det jo bare å slenge på en teipbit, så vips, hadde man noe å ta opp på. Det samme gjaldt vhs'en. Før var ting "enklere", kanskje "vi" var mer naive? For å ha med lappn hjemmefra for å få kjøpe med noe på butikken eller leie film med høyere aldersgrense var aldri noe problem. Og i butikken kunne de voksne bare skrive opp hva de skyldte om de ikke hadde med seg nok kontanter. Jeg husker vi gikk julebukk, og på den gode gamle måten hvor vi sang, og ikke bare tigget etter godteri. Vi ble ofte bedt inn til juleselskaper for å synge en sang for gjestene, før vi tuslet videre fornøyde med det vi hadde fått. Og vi kjørte ofte rundt med spark! Spark er nesten umulig i dag, om man bor sentralt til, for alle veier strøs eller saltes så fort det blir litt snø på bakken. Vi koste oss med å bygge snøborger, og smuglet med oss dopapir og alt mulig ut for å lage bål (som kom til syne på våren ettersom det var store sorte flekker i gresset). Og vi sov i telt i hagen eller på verandaen, eller under åpen himmel, ofte! Også husker jeg i litt nyere tid, hvor dvd'en kom.. Ei venninne lurte på hvordan hun skulle spole tilbake før man leverte filmen man hadde leid (for det var jo vanlig at man gjorde etter å ha leid vhs). Eller da man ikke lenger slapp å høre på oppkoblingen til nettet.. Og der runder jeg av Så, hvilke barndomsminner sitter du med?

Den lovte bildetråden fra dagens tur Stod opp tidlig idag og tok toget inn til Ås. Fint vær, fine jorder og fint turselskap. Kjempekoselig! Hundene fikk herje i ca 3 timer og alt var bare fryd og gammen Bryting - polarhundstyle Sitte pent da GaleMana FineMayah "Hva gjør du da?" Posere mer! Det er nemlig obligatorisk på slike turer Manas blikk "Hah! Jeg tok pinnen din!" Søøøøt Sollys <3 Enda søtere! "Ropte du mammaaaa??!" Hun er blitt SÅ flink på innkalling! :D Say whaaaat!? *dele opp*

Valpene er å bli søte :angel: Snart kan vi kalle dem prikkevalper også, når de faktisk får prikker!

Gratulere masse, så nydelig Fint navn. Når er han født, nesten like gammel som Shinya? Kommer du på spesialen til neste år? Da blir vi jo "konkurrenter" i valpeklassen.

Jeg hører ikke på fb, jeg hører på mayaene

Denna har juleferie og går berserk i godteskåla allerede... fææn. Godt jula ikke varer evig!

Tusen takk for mange fine svar. Det var veldig beroligende og greit å lese andres erfaringer her. Jeg fikk en utrolig flink kirurg som ikke ville gi seg på å prøve alt fremfor å skjære opp hele buken på han. Der var fokuset på å løse ting på en måte som belaster dyret minst mulig. Han nekta å gi seg, og til slutt fikk han det jammen til også. Jeg er overlykkelig! Oslo Dyreklinikk har virkelig ett par esser i ermet

Nå ødelegger du!

Hvor lang tur får han på dagen da? Hva slags for spiser han? Og bare fra 23 til 8? Det er 9 timer i døgnet i bur.. 63 timer i uka (eller 2 1/2 døgn), 270 timer pr måned (eller 11 døgn), 3285 timer pr år (eller 137 døgn, dvs over 4 måneder!). Bare?...

Får fremdeles ikke til å endre størrelse, men nå velger jeg å ikke bry meg om det og slenger opp resten av bildene også. Alle er tatt av meg, utenom det siste som er fra oppdretter: Bare litt over to uker igjen

Sånn jeg forsto det måtte det være enten kink eller hjernehinnebetennelse og det blir da bare behandlet som sistnevnte med smertestillende i tillegg fordi man uansett ikke kunne se mer på andre undersøkelser. Det ble tatt urinprøve for å sjekke om det var noe med magen hans, tempen ble tatt og ellers var det å klemme, strekke, tøye osv..

Jeg er megaskuffet nå! Føler ikke at jeg vibrerer på noe høyere nivå akkurat! Må kanskje hjelpemidler til Men dagen er enda ung! Og det var vel ikke slik at endringene kom til å merkes så veldig med en gang uansett. Verdens undergang har jeg forsåvidt ikke hatt noen særlig tro på, men at noe skal skje, det tror jeg på! edit: ooh! Etter 12 ja, da er det fortsatt håp!

Retrieverjakt B-prøver (og tollingjaktprøve, som vi ikke har i Norge men i bl.a. Sverige og Danmark). Hva kreves fysisk Det er ganske krevende fysisk, spesielt når prøvene foregår på myr. Hunden skal kunne gå på lange apporteringer (både markeringer og dirigeringer) i til tider tungt terreng, løpe et stort feltsøk (varierer veldig hvor stort det er). I tillegg så er det vannarbeid, og det kan være flere markeringer og dirigeringer, i variabel lengde. Alt satt sammen i en prøve (i AK og EK er det dirigeringer på vann, ikke i BK). Hunden skal også forflytte seg sammen med fører og makker(e), og det varierer litt hvor lenge de skal gå. Da skal de gå ved fot, så de må dermed roe endel ned ifh til den mer "aktive" delen av prøven. Det kreves en god fysikk, som gjør at de klarer å bære seg godt i terrenget og holde ut lenge. De skal og gå fra ro ved fot til å gallopere ut mot en apportering. På tollingjaktprøver så skal de i tillegg ha et tollingarbeide, hvor de skal veksle mellom å være leken og ikke under kommando, til å bli helt passive bak skjulestedet. Og de skal være stille, selv om de ligger der med en kjempeforventning, for det kastes mye leker under tollingarbeidet. Hva kreves psykisk De må være skuddfast, og ha en dose jaktlyst og viltspontanitet (i AK, øvrige klasser brukes det dummies), ja og selvsagt apporteringslyst og en fin myk munn. En god retriever er også samarbeidsvillig med fører, i tillegg til at den kan jobbe selvstendig der det kreves. Det veksles mellom oppgaver der hunden jobber selvstendig, til oppgaver der den må lystre førers minste vink. I AK og Ek så går de i par, eller på linje med flere, og da kreves det toleranse for makkers arbeid og en god hundtoleranse. Og ikke minst så skal de være stille hele veien! Vannpasjon er også viktig. På tollingjaktprøver så kreves det også en hund som er veldig leken og har inne et naturlig hopp og sprett-mønster, og den må kunne veksle mellom aktivitet og passivitet kjempekjapt. Glemte en viktig ting her! Det kreves en god markeringsevne og hukommelse, da de gjerne skal ha flere apporteringer i hodet samtidig. Dobbelmarkering f.eks, så skal de huske hvor begge har landet og hente de inn med minst mulig støtte og unngå at de går i et stort søk (da er det ikke markering lengre). Det kan være de får markering og må gjøre noe annet arbeid før de får hente den, og da må de ha tatt et bra "bilde" av hvor den ligger, og kunne hente det frem igjen. Hva bør være medfødt og hva kan læres opp Lyst til å apportere og viltinteresse. Det kan selvsagt trenes endel opp, men det er så mye lettere å jobbe med en retriever som har dette på plass fra naturen sin side. Det er også skikkelig ikke lett å trene opp en viltspontanitet på en hund som har en stor brist her, og i alle fall å få det til å funke på alt vilt alltid - også ute på et søk langt fra fører. Hundetoleransen bør også være medfødt syns jeg, selv om endel kan trenes opp til å akspetere de andre hundene. Det å være stille er også tildels en treningssak, men noen har særdeles lav terskel for å lage lyd (spesielt hos tollerne). Markering og evne til å huske den kan trenes opp, men mange har dette veldig naturlig. Jeg trener eksempelvis på å huske markeringer ved å kaste en markering i starten av turen vi skal på, for så å la de apportere den når vi kommer til det stedet igjen etter f.eks en times tid - og morsomt nok så husker de hvor den har havnet. Det er også enklere om lekelysten er medfødt, for å få til et godt tollingarbeide. Det skal være mer enn bare å løpe ut, hente gjenstanden og komme rett inn igjen. Kan man i stor grad trene hvor som helst og selv styre belønning/forstyrrelser/momenter? Siden retrieveren jobber etter skudd, er det mulig å trene hvor som helst. På konkurranse så er det dommer som legger opp prøven, men det er alltid de samme momentene som er med - bare lagt opp i ulik rekkefølge, og etter hvordan terrenget er og hva dommer legger vekt på. Det er vanskelig å styre levende vilt som forstyrrer (noe de som regel ikke gjør, siden det skytes titt og ofte *ler*). Stort sett så har man rimelig grei kontroll på hva som skjer og hva som kan forventes, annet enn terreng, vær og vind som ikke kan kontrolleres. Hundene syns som regel det er belønning nok i seg selv det å få arbeide, og det gjør det lettere å få de til å holde ut uten annen belønning (i jakttreningen så bruker jeg stort sett opp belønningene jeg har med på å belønne ro og passivitet). Noen raser som skiller seg ut i sporten, som egner seg bedre enn andre og hvorfor isåfall? Alle retrievere kan stille på b-prøvene, mens bare toller kan stille på tollingjaktprøvene (som nevnt så har vi ikke det i Norge, enda). Noen av retrieverne er jo enklere enn andre ifh til B-prøvene, og ofte så er det de engelske retrieverne som skiller seg ut - med labrador i spissen og flat like bak (ut fra det jeg har sett i alle fall). Tollerne har ikke vært avlet for å jobbe sammen med andre (det tror jeg også er noe av grunnen til at de har vært mindre hundetolerante enn f.eks lab og flat), og "vi" ryker ofte ut på lyd ifh til passivitet når andre jobber (og også forventningslyd, det er en litt vel vokal rase enda. Dog er ikke tolleren alene om dette med lyd. Det er en sport hvor det blir mye forventninger til et arbeid som hundene elsker - og da kan det fort komme litt sutring fra de som ikke får jobbe (særlig når de må vente over tid) eller forventningslyd når de vet det skal skje noe kjempekult (spesielt ved vannarbeid). Tollingjaktprøve inneholder samme momenter som på B-prøve, men har en sekvens med smyging ned til et skjul, og selve lokkearbeidet.

Hihi... Har dere sett denne? http://imgur.com/gallery/Chm5B

I fjor endte visst lakenderen til mayane den 28.11 var visst ikke så lett å regne ut den kalenderen dems

:lol: Det er jo selvfølgelir Siri som har sladret til kattefolkene. Hun er jo lokal kjent! Og etter hun flyttet dit så har hun jo blitt litt eksentrisk... Say no more....

Da venter jeg til etter 12 med å kjøpe de siste julegavene, er jo litt unødvendig å kjøpe de ellers

I og med at jeg forsøker å gå ned i vekt, så veier jeg meg jo jamnlig (en gang i uka). Men nå bruker jeg også målbåndet. Og da ser man hvor "misvisende" vekta noen ganger kan være. Siden forrige uke hadde jeg faktisk gått opp pittelitt på vekta, men totalt hadde jeg mistet 4 cm på kroppen...

Om jorda går under klokka 11.00 norsk tid, så sover jeg nok over den. Kanskje like greit, siden jeg ikke har noen back-up planer om det virkelig skjer....

Jeg for min del, kan jo hvertfall ikke svare på det - i å med at jeg ikke har peiling på sch. Jeg kunne jo googla meg til noen fine varianter, eller linka til noen kenneler jeg liker, men det var vel ikke helt det svaret Malamuten var ute etter. Det jeg ikke skjønner, er at man ikke kan spørre om en ting, uten at alle skal belære en om alt det andre man også må tenke på. Jeg er riiimelig sikker på at de fleste her inne, som er nogelunde aktive, vet at det er mye å sette seg inn i. Jeg syntes det er å undervurdere folk litt jeg, og det er en gjenganger.

Håper det går bra med henne. Lykke til i morgen! Har selv måttet gi antibiotika til en valp på 4 dager, jeg måtte gi sprøyte i nakkeskinnet 10 dager. Det gikk bra. Hun hadde øyebetennelse (under øyelokkene), og var snørrete/surklete. Det gikk bra med henne.. Fine bilder forresten, morsomt å se prikkene som begynner å komme

Sikkert Snøfrost som var den femte Hun er jo katteoppdretter!

Spiselig pulver mot rennende øyne

Et bilde til av de søte små Begynner å få litt flekkiser på magen!

Jeg ville dratt i kveld jeg, forhåpentligvis har dere forskring på ham. Hvis han står "rart" og trekker opp buken må han da ha det veldig ukomfortabelt? Og at han hyler eller piper selv uten å bli tatt på eller til og med ved veldig lett berøring?

Det er sjelden jeg leser en så soleklar beskrivelse på en hund som har det vondt. Det eneste han ikke har gjort er å lære seg å prate slik at han kunne ha sagt det rett ut; "jeg har vondt." Helt ærlig, dette er en ganske klassisk smertepåvirket hund, og jeg vil tippe en hund som har ganske store smerter. At han har hylt ved berøring tidligere hadde jeg sett på som han kan ha hatt vondt over lengre tid og at det har vært en plutselig forverring nylig. En veterinær som fraskriver ting med at "det sitter i hodet" uten å gjøre andre undersøkelser enn å klemme og strekke er ikke veterinæren jeg hadde tatt med hunden tilbake til. Om det var Ravn som hadde forårsaket endringen så ville det neppe ha påvirket forholdet Karo har til Spes. Jeg synes absolutt dere bør ta ham tilbake til veterinæren, helst en annen veterinær som ikke allerede har gjort seg opp meninger om hunden. Lykke til, jeg håper dere kommer til bunns i det!

En voksen hund som har vært hos en person i 2 skarve mnd for så å bli sendt bort til enda en ny person, har ikke akkurat et stabilt liv, er min første tanke... Kanskje er han av den litt skjøre typen som trenger tid på å lande, og som trenger litt mer kontakt enn du gir han? 2/3 av døgnet tilbragt i bur er ikke spesielt inspirerende.

Sonen er merkelig til tider. Jeg skjønte også veldig godt hva du mente, og jeg forstår ikke helt hvorfor folk ikke bare svarer på det du faktisk spør om uten å blande seg i alt mulig annet rart. Man spør etter hvor man kan finne en vaniljeis med sjokoladebiter i, men får til svar at man kanskje burde tenke på om det er så sunt å spise. Men likevel elsker jeg sonen Håper du finner hva du leter etter Lykke til! Jeg håper Margrete får gjennomslag for jorde-alt-mulig aktivitetene sine med toget sitt Også syns jeg de schäferne XO visste bilder av var nydelige Videoen fra tyskland var utrolig morsomt, og jeg tenke veldig mye på hvor god kondis handlerne må ha.

Det hele kommer egentlig an på hva evt bristene er for noe. Noen kan man leve med, andre ikke. Noen brister er såpass alvorlige at en hund enten dør, eller får nedsatt livskvalitet. En skuddredd hund har man liten glede av i bruksen, en hund med kreft har man kortvarig glede av. Min liste er nok følgende: 1. Helse 1. Mentalitet 3. Bruksegenskaper 4. Eksteriør Men da er det snakk om små "marginer" mellom hvert punkt. For meg er helse og mentalitet like viktig. Jeg kan ikke "velge" mellom de, da jeg ikke ønsker å ha en drittbikkje som blir 18 år, og ei heller en superfantastisk hund som bare blir 1 år. Likevel er det noen mentale brister man kan leve med, og noen helsemessige brister som man kan leve med. Jeg klarer fint å leve med låsningene til Vida (gammel skade), og allergien til Noomi. Hjernesvulsten til min første schäfer, var ikke mulig å leve med. Mentaliteten til min andre schäfer, var så dårlig at man ikke hadde glede av hunden på noen andre steder enn sauejordet... Uten en hund som er frisk, og har en mentalitet jeg kan leve med, så hjelper det ikke med all verdens gode bruksegenskaper. Jeg orker ikke et liv der jeg må passe på at hunden min ikke spiser noen, selv om den er en knakende god konkurransehund. Eksteriøret henger sammen med både helse og bruksegenskaper for min del. I tillegg at jeg er så overflatisk at jeg skal like å se på bikkja mi også. Derfor velger jeg vekk kull som har omtrent glatthåra schäferhunder, og beige schäfere. Jeg synes det er bælstygt rett og slett, og venter heller da noen år ekstra på en hund som ser likanes ut. Er eksteriøret feil konstruert, uansett hvilken "ende" det er, så kan det nedsette bruksverdien på en hund. Nirms ekstremt dårlige poter hadde gjort at han aldri kunne bli brukt på sank på fjellet, fordi de hadde gått i stykker i løpet av den første timen. Man får ikke alt i en hund. Ingen hund er perfekt, ingen kull er perfekte, ingen oppdrettere er perfekte. Så må man rett og slett velge ut fra hva man ønsker i en hund, hva man kan leve med og ikke leve med... En av de beste konkurransehundene jeg kjenner pdd, har visse atferdstrekk jeg ikke kunne levd med, da det ikke er mulig å ha flere hunder i den husholdningen. Da vil jeg heller ha en litt dårlige konkurransehund, som kan leve med meg i min flokk eksempel.

Gidder ikke lage mer krim.

Men siden utstillingsschäferen er så utrolig atletisk og fin, ikke måte på hvor utholdene den er og den er sikkert helt super mentalt, bruksmessig etc etc. Hvorfor i all verden har vi bruksschäferen da??? Det ER en grunn til at rasen delte seg vel? Og litt mer enn av vi synes at den har en stiligere farge liksom...

Bilder fra meg:

Nye bilder Den stolte mor med valpene sine! To av de søte valpene

Det var såååå fint på jordene når sola gikk ned, og disen svevde over snøen.. Superhunden! Flere bilder på bloggen Turen MÅ gjentas. Det var superkoselig!

Dette går så over all forventning Vetrinæren idag var VELDIG overasket når jeg fortalte at alle fortsatt var i live, og at det kun var 2 som det sto litt dårlig til med. I løpet av dagen graderte jeg det ned til 1 som det sto litt dårlig til med, men nå tror jeg jaggu alle har matvett og spiser ved puppen alle som en. De veies jevnt og trutt for å dobbeltsjekke at de faktisk får i seg mat, men det virker som de gjør det ellers ville de vel bråka enda mer, hehe. Og de legger på seg grammene sine, hehe. Nå har jeg også varmeflasker der, sånn at de som forvirrer seg vekk fra mor har et varmt hjørne og gå til. Og det så ut som falt ismak, for med en gang en forvirra seg bort dit, så roa han seg så fint der borte ved varmen. Har jo hatt litt problemer med og få tempraturen dems opp. Men nå virker de gode og varme alle sammen faktisk. Kanskje en og annen gang at de virker litt kald men da stappes de under mor, og vips problem løst.

Været de neste dagene i Frankrike...

Alt jeg vet, er at den dagen kommer til å bli en sliiiitsom dag på facebook (Og at jeg ligger på en solseng i Spania, da, så jorden kan gå under så mye den vil for alt jeg bryr meg.)

Venter med å betale regninger til etter lørdagen, så teit å betale dem hvis verden går under uansett

Ta med politi for å hente ut hunden?