Leaderboard

Jeg syntes det er å undervurdere folk når man påstår at de vil fraskrive seg ansvar om de setter på en gul sløyfe. Det er mange som ikke respekterer eller forstår at man trener med hunden sin, og ikke ønsker at andre skal komme helt bort. Om samme type mennesker vil respektere en gul markering, er jo en annen sak. Men jeg syntes ikke det er idèen som er dum. Om folk som ellers heller ikke gidder/greier å jobbe med hunden sin, setter på en markering, så er jo det bare fint for min del - for da kan jeg gi de litt ekstra rom.

Og hva hadde du sagt om denne damen hadde omplassert hunden sin slik at hun kunne fortsette å holde på med melkekyrene sine? Noen ganger må man prioritere, det er ikke alltid det er mulig å klare å gjøre alt. Rettelse: Det er ingen grunn for deg. Hah! Å tro at alt her i verden handler om innstilling og vilje er bare naivt. * Man blir gravid med trillinger * Man får en heavy kreftdiagnose * Man havner i en bilulykke med lang rekonvalenstid og store sjanser for varige mén * Barnet blir sykt av hundene * Man mister jobb og bopæl, finner ikke ny, og opplever økonomisk ruin * Man rammes av akutt og alvorlig psykisk sykdom * Man har en hund som mistrives i det hundeholdet man kan tilby den * Man mistrives i det hundeholdet hunden krever Med mindre man vet, så skal man være veldig forsiktig med å dømme. Du vet ikke hva livet har bydd på for de som kommer fram til et valg om omplassering, du vet ikke hvor vanskelig eller enkelt det var å komme dit. Du vet ikke hvor nødvendig det var, eller unødvendig, eller slepphendt, eller gjort på grunnlag av hundens behov og trivsel. På et eller annet tidspunkt får man en obligasjon til sitt eget liv, og det er ikke lenger spesielt nobelt å fortsette og sette hundene foran seg selv. Det betyr ikke at det er noe galt med hverken innstilling eller vilje, heller tvert i mot. Man når et punkt hvor det er direkte dysfunksjonelt å prioritere hund foran seg selv eller sine nærmeste. Det er jammen mange Judgy McJudgersons som liker å føle seg bedre enn alle andre bare fordi de tar forskjellige valg for hundene sine. Det er litt kvalmt for å være helt ærlig. Å overta min omplasseringshund er noe av det smarteste jeg har gjort, og hun hadde det milevis bedre de årene hun fikk hos oss enn de seks første av sitt liv.

En liten update :-) Hunden er i fin form og viser ingen symptomer... men standard prosedyre er visst å holde dem 48 timer, så da får hun ligge med drypp et døgn til stakkar. Her er matvraket:

Bris har fått seg Fanagenser

Om man har tid og energi til å engasjere seg i hvorfor andre omplasserer, så har man det ivertfall veldig bra selv Den dagen man får seg en smell selv, blir man straks mer ydmyk

En lue ferdig kommer knapper på den

Vi liker ikke dama :bug:

Hilse pent Den teddybamsen

jeg tenker. Den eneste grunnen til at det kan være en god ide med gule sløyfer, er når man har hund som feks kan utagere/er kranglete mot andre hunder. IKKE for å frata eier ansvar, men for å signalisere til andre hundeeiere (for folk flest har vel aldri hørt om gul sløyfe engang) : hold avstand vær så snill (som i: ikke slipp hunden din bort.) Når det er sagt: jeg har ingen "gule hunder". Men jeg har hatt. Det er et slit når folk bare slipper hundene sine bort, og du har trent lenge og vel, og får tilbakefall. NOEN steder må man jo lufte udyret, og selv om man bor i "ingenmannsland", så dukker det alltid opp noen når du ikke trenger det

Jeg selv kan godt forstå at folk omplasserer grunnet familieforøkelse f.eks. Det tappet meg så mye mer enn jeg noen sinne hadde trodd. Virkelig. Aldri nok søvn. Noen som krever noe av deg hele tiden, og man blir sliten for man vil jo gi denne lille alt i hele verden. Og samlivsbrudd, å få ansvar for ALT alene, leilighet, barn, hunder osv, og ALDRI ha fri. Man er aldri helt alene, selv om det hadde vært godt iblant. Man må virkelig ønske å ha hund, det må være en veldig viktig del av livet, hvis ikke blir det nok lett valgt bort. Noen ganger så er livet så mye mer motgang enn man noen gang kunne forestille seg at det skulle bli. Jeg kan i alle fall empatisere med de som velger bort hund for å orke å ta godt nok vare på ungen sin, for å ha tid til seg selv, for å ta vare på seg selv osv osv osv. Og selv om jeg får inntrykk av at det for mange er et lett valg å omplassere, så håper jeg at det ikke er det.

Da kan jeg presentere Shintora eller Shinya til daglig, han er en brindel Akita han valp født 1 oktober. Han kommer fra kennel Kumagai No i Frankrike og jeg reiser ned i uke 48 for å hente han. Jeg har jo lenge hatt en drøm om en brindel Akita og nå går drømmen i oppfyllelse. Så da blir Iwi storesøster, kommer til å bli en overgang for henne men håper det kommer til å gå bra. Mor Torahana go Shun'you Kensha og far Shinzan go Kanzakiya Kensha. Det ble født 3 hanner, 1 brindel og 2 hvite og 1 brindel tispe. Han ser veldig fin ut på bildene og oppdretter mener han ser veldig lovende ut, men det er jo tidlig ennå men så langt ser det bra ut. Jeg vil stille ut Shinya og håper han kan bli en god spor/blodspor hund. Vil også prøve å få han godkjent som ettersøkshund etter skadet vilt om han viser anlegg for dette. Noen bilder 7 og 18 dager gammel

Jeg har en firben nevø! Han heter Kiro og er en welsh terrier. Tok noen bilder av ham i sommer som jeg har lyst å dele med dere Sitte bamse er hans favorittriks Litt langhåret, men fin likevel! Stram kar Han ser mest ut som en levende kosebamse, synes jeg *dele opp*

Altså, spiller det egentlig noe rolle om man er gravid med et barn eller venter trillinger? Så lenge man ikke ønsker og har tid/ressurser å ha hunden lenger så har jo hunden det mest sannsynlig bedre hos nye eiere uansett. Det skulle nok ha mye til for at vi hadde omplassert noen av våre, men hadde jeg sittet i situasjonen der jeg feks hadde mistet mannen min og hadde sitti igjen med to små barn så sier det seg selv at 5-6 hunder hadde jeg ikke hatt ressurser til alene, uansett hvor mye prioritering, hvor glad jeg var i hundene og hvor uendelig mye jeg hadde prøvd. Og jeg hadde neppe skrevet verdens lengste annonse, og heller silet ut på folkene som ringte og var intr. Og ja. Hundene kommer etter barn og jobb. Man MÅ ha jobb for å overleve, og setter man hundene før barnet sitt har man et problem...

Jeg har tatt i mot omplassert hund og omplassert selv og en ting kan jeg si: det er en følsom sak for begge parter!

Nydelig er hun . Og jeg tenker at hun kan være akkurat der hun er jeg .

11 og 10 juniortisper... Jaja, jeg ANER ikke hva dommerne vil ha, har aldri sett de dømme berner før, så dette tar vi som en tur, og håper å få hamstret favorittsjokoladen i taxfree'en som primærmål for helga. Dumme Norge som ikke selger favoritten min. Er ikke rart jeg må stille en del i utlandet da???

Det kommer helt ann på personen og på hunden. Jeg er sikker på at begge hunden mine kan få det bedre en annen plass enn hos meg nå som jeg er syk, men på den andre siden så trenger jeg de. De viser ingen tegn til å misstrives men de kunne fått brukt seg mye mer. Eldstemann skal ALDRI omplasseres, da avliver jeg han heller. Det er en hund uten problemer men han er veldig sterkt knyttet til meg og jeg til han. Han velger å ligge på rommet mitt i senga mi i steden for å bli med ut på tur med foreldrene mine. Jeg tror ikke han får det godt noen andre plasser, og jeg får det i hvert fall ikke godt ved å omplassere han. Minstejenta hadde sikker lært mye mer, fått mer turer og mer trening en annen plass, men hun heller har det ikke vondt. Noen dager ser jeg på henna at det er mye energi som ikke har fått kommet ut men somregel så er hun avbalansert og rolig og da får hun nok trim. Den jeg omplasserte ble omplassert fordi jeg visst han ville få det bedre en annen plass. Han hadde det ikke bra her og han slår seg til ro med hvem som helst og hvor som helst. Jeg er alt for glad i han men skulle jeg hatt han så hadde det kun vært for min del, ikke for hans del. Eldstemann vet jeg at har det best når han er med meg og det lyser av hele hunden at det eneste han ønsker er å være med meg. Han vil ikke være med andre hvis jeg går, vil ikke være med andre på tur, og blir veldig innesluttet og mister apetitten hvis han er borte fra meg over tid. Vi trenger hverandre vi... Men det er egoistisk å ha hund egentlig. Jeg tror det er få som kan si at hunden ikke får det bedre en annen plass, i hvert fall når vi tenker på hvor mange familiehunder som er i dette landet. Mine hunder har alltid kunnet fått det bedre en annen plass, men ikke hvilken som helst plass. Jeg kan alltid blir en bedre hundeeier, en bedre trener, jeg kan alltid trene mer, gå mer turer og gjøre ting bedre for hundene. Vi kan alle bli bedre og de fleste hundene kan alltid får det bedre en annen plass, enten hos andre eller faktisk avlives. Det vil i noen tilfeller bli svært vanskelig å finne de som kan gi hundene et bedre liv, og da spessielt en brukshund som blir mye bruk feks. Det er en hund som får det den trenger, men det kan alltid bli bedre.... Det er akkurat som med barn det: enn kan alltid bli bedre mamma/pappa, bli bedre på å snakke med de, være med på ting osvosv. Jeg tror ikke vi må se på om hundene våre kan få det bedre en annen plass, men heller prøve å finne grensen på når en hund ikke har det bra. Det er forskjell på å kunne gi hunden mer, enn at hunden får for lite. Nå kan hundene mine få VELDIG mye mer enn de får, men ingen av de jeg har nå har det vondt. De lider ikke, de er fornøyd, og de får somregel de turene de har behov for. Derfor beholder jeg de. Den som ble omplassert fikk ikke de turene den trengte, han ble rastløs og misstrivdes og han ble omplassert(det var flere grunner til det). Vi må se ann individet for når den ene lider så har den andre det kanskje perfekt, men alt i alt så må vi finne grensen for når en hund faktisk ikke har det bra. Jeg mener også at vi må finne en grense hos oss selv når vi faktisk ikke har det bra med hunden. Jeg er ikke for å beholde en hund som enn misstrives med uansett grunn egentlig.

Bruker jo rød sløyfe i halen på hester. Det fungerer veldig fint!

Hva med helt enkle krøller uten noe oppsats? Eller noen fletter som går bakover også krøller i lengden (veldig dårlig bilde) Nest nederste bildet på linken: http://aweddings.info/tag/casual-wedding-hairstyles-for-medium-hair Litt hår fra sidene bakover, lugg som henger ned fremme, og krøller i lengdene Edit: Ellers syns jeg denne oppsatsen var veldig enkel og moro.

Nå titter jeg ned på SiriE sin første hund og er veldig fornøyd med at Ia fikk henne. De to hører jo bare sammen Dessuten skulle jeg så gjerne ønske at den flotte schäferen nede i gata her blir omplassert. Han bor ute i den lille hundegården sin, han. For et grusomt hundeliv.

Nå er jeg så glad for min uvitenhet her (skule ned på druestilker etter en hel klase som ble hundemat for hun som liker å finne mat sjæl her om dagen). Bevares for et styr for noen rosiner. Kunne ikke falt meg inn å vurdere dyrlege en gang. Sikkert en grusom hundeeier, jeg.

"oh crap, oh crap, oh crap. Lat som ingenting, så kanskje hun ikke ser hva jeg har gjort"

Sitter igjen med en langhåret tispe pga avbestilling. Så om noen kjenner noen som har tenkt på valp, så sende dem til finn.no annonsen min. Dette er ei frøken med hodet skrudd rett på. I dag har vi vært på en god tur i parken, hvor vi avsluttet turen med kaffe med TonjeM og en tur på XXL. Første gang i hele hennes lille liv hun har sett alt dette, og det tok hun på strak labb. Sovnet på benken og benyttet anledningen til å slappe av litt. Det passerte andre hunder, barnevogner, barn, krykker, joggere, syklister, biler, trailere +++ uten at hun gadd bry seg. Så enn så lenge er dette en flott liten valp. Langhår er nå godkjent og hun kan stilles ut. Denne ble også vurdert beholdt som forhund, så hun er nok en fin liten frøken. Prisen på pelsverket er 11 000,-

Noe sier meg at enkelte mennesker har alt for mye tid tilovers.

"Redd meg!"

Kan bare underskrive at dette er en stødig ung dame (hunden altså, ikke Margrete ) Vi satt og drakk kaffe ute på et fortau på tjukkeste Majorstua, ca 1 m til forbipasserende - og det var mange forbipasserende av allverdens typer (Strider hadde vært i himmelrike..) og hunder.. hun lille tutta lå på benken og tittet litt på dem, men sa ikke en lyd, gjorde ingenting - annet enn å sovne. Og så grusomt søt da.. lille Fluffy..

Jeg er såå fornøyd med den Akkurat slik jeg ville ha den og super service

I råååsa.

Jeg sliter litt med å forstå hvorfor det er så viktig for omplassering av hunden? De som skal overta har da slettes ikke noe med hvorfor, så lenge de er ærlige og åpne med hvordan hunden er.

Sorry altså, men på et STEVNE så forventer jeg faktisk at folk tar ansvar for sine egne kjøtere (ja, der også). Man går vel ikke med gul sløyfe på et stevne og forventer at folk skal "holde avstand" i den grad at din hund ikke tilter fullstendig? Eller ? Er hunden så forstyrra at den ikke tåler å ha hunder tett innpå seg før den skal i ilden, så er man ikke klar for å gå noe stevne altså. Og det er vel det som er mitt ankepunkt også (i tillegg til mange andre): Folk kjøper smuglerhunder, folk aner ikke hva hund er før de kjøper en - folk skjønner ikke at gatehunder fra Romania kan føre med seg smitte til landet... Hvordan i all verden skal man få den gemene hop av hundeeiere til å skjønne at ei gul sløyfe betyr "hold avstand"?

Amanda 15 uker nå. Litt sliten etter fjellturen. Sent from my HTC Sensation XE with Beats Audio Z715e using Tapatalk 2

Så utrolig fin du var!

Denne hadde jeg Liker ikke helt oppsatt og stivt hår, så da passet denne meg perfekt. Har også ganske rundt ansikt. Slik så jeg ut på den store dagen: Edit: OPS! Ble litt stort det gitt...

Tusen takk for alle gratulasjoner folkens! Det ble en tøff natt for mor, og ekstra ille var det at den største valpen kom først, men de som kom etter var ikke akkurat så mye mindre de heller. Utrolig synd med den døde, det hadde vært kjekt med en hannhund til blandt alt østrogenet hehe Mor tok på seg oppgaven med å vaske, tygge av navlestreng og massere med en gang, vi trengte egentlig ikke å gjøre noe annet enn å sjekke kjønn og at alt var i orden med valpen før den fikk die Hun var forferdelig kvalm under hele fødselen og etterpå, tok derfor vekk morkakane, for den første kom bare opp igjen etter 5 minutter, så det var det liten vits i. Kvalmen har gitt seg nå heldigvis, hun så pjusk ut i går. Men fikk i hun litt NP og zoolac både i natt og i mårrest og nå ser hun pigg og fin ut igjen Bilde av gjengen samlet mens mor er ute å lufter seg: Ja, har nok å velge i da Det kommer, når de ser ut som valper istedet for rotter Jepp hehe

Jeg liker ideen jeg og, men klart det er svakheter. Men jo mer informert folk blir, jo bedre er det. Det blir jo brukere av den gule sløyfen sitt ansvar. Veldig kjekt når man trener valp også, for de er jo sååå søte og alle må kose/klappe osv. Personlig syntes jeg det kan være greit med hunder som ikke lærer at alle mennesker vil kose, for det er ikke alltid tilfelle når de blir voksne. Passer også fint hvis man er på et stort stevne, f.eks kombinert utstilling og LP. Ikke alltid man vil la LP-hunden hilse på noen før man skal i ringen, og kanskje man ønsker å ha 100% fokus på hunden sin og det er vanskelig om man hele tiden må være på vakt for folk som skal bare ditt og bare datt.

Hva om båndet til den potensielle nye eieren er bedre enn båndet til enn selv? Tinka til IA er et prakteksemplar, de er sjelevenner, det båndet hadde jeg aldri fått til. Hunden har det ikke bra når den dør på seg fordi eieren oppfører seg helt annerledes på konkurranse enn på trening, og her snakker vi om hunden som elsker å trene og lære nye ting. Da blir det feil å pushe den på konkurranser osv. Klart man kan jo droppe å konkurrere med den, men det blir jo litt feil å ofre det man faktisk elsker med hundeholdet fordi det ikke passer for hunden. Hundehold skal være gøy, man skal trives med det, og det gjelder begge parter!

Nei, sorry, for jeg siterer deg videre: Du skjønner ikke hvorfor folk oppfatter deg som skinnhellig og dømmende etter de utsagnene? At du tror at et "folk er forskjellige" rettferddigjør alt det andre du skriver er en ansvarsfraskrivelse du ikke bør tillate deg selv.

Signerer Grim. Hva er problemet med å gi gule hunder litt plass, enten de har eiere som jobber med problemet eller ei? Det viser iallefall at eier har litt innsikt, de innrømmer at bikkja dems ikke er den greieste, og det er en hel del mer enn mange andre klarer...

Først en klem - det er utrolig frustrerende når man begynner å grue seg til turene med hunden. Jeg skal ikke gi noen konkrete råd, fordi jeg tviler på at mine gjeterhunderfaringer er særlig overførbare til Marvel. Men, et par kommentarer allikevel. Jeg synes ikke Raksha sitt råd om munnkurv er dumt. Tingen er at det blir enklere for dere å korrigere og trene på denne atferden på de måtene dere velger dersom han ikke klarer å gjøre dere så vondt samtidig. Vi reagerer på smerte på mange måter, både bevisst og ubevisst, og jeg tror det vil være en fordel hvis akkurat den biten i større grad kan kobles ut av sammenhengen her. Da er det enklere å fokusere på utageringen i seg selv, og ikke bare følgene av den på en måte. Det kan jo også hende at Marvel synes det er mindre interessant når tilgangen til klær og hud faktisk er begrenset. Sånn ellers har jeg med mine BCvalper (som selvsagt er noe helt annet, og mye enklere å trene - men som også har en tendens til å koke over og ikke klare å komme ned igjen) hatt perioder hvor alt av stressleker er forbudt (utenom i helt rene treningssituasjoner muligens). Det går litt mer på helheten i hundeholdet, men jeg tror at de hundene som er av den lettkokte typen egentlig har godt av en periode akkurat i denne alderen hvor hovedvekt av lek og morro er rolig og fokuserende, heller enn at de bygger opp under stress og adrenalinøkning. Hos oss betydde det ikke noe kasting av leker, pinner eller annet, ikke noe herjing, lite drakamp. Akkurat i treningssammenheng gjorde jeg unntak, men aldri på turer. Det fungerte særlig over tid. Fokuset ble litt annerledes og jeg slapp å ha en BC hengende i armen som bare ikke klarte å roe seg ned selv. Jeg tror Marvel har et litt annet utgangspunkt kanskje, men overslag er det jo okke som. Masse lykke til IW!

Jeg synes det var nyttige innspill fra lederen i Gjøvik hundeklubb, jeg. Det er til syvende og sist hundeeier som har ansvar for sin hund - og alle andre kan ikke tilpasse seg andre hundeeieres problemer bare fordi de går med ei gul sløyfe. Hvem av oss skal vike om vi møtes på et fortau?

Om du ikke vil ha alt vekk fra ansiktet og satt opp, hva med noe alà dette som utgangspunkt?

Flink du er, Pringlen, tapper og slikt. Noe særlig empatisk er du derimot ikke For selv om DU greier dette, så klarer slettes ikke alle det. Noen av oss som ikke greide det så ikke noen annen utvei.

Det er nok lettere for oppdretter å velge rett valp, enn for en valpekjøper - fordi oppdretter ser valpene mye mer. I tillegg har oppdretter lang erfaring i å se valpene utvikle seg og vite hvordan this and that i valpekassa kan bli som voksne - kombinert med at de gjerne kjenner tispelinjene sine og vet hva slags utgangspunkt gir hvilket sluttresultat. Det handler ikke bare om hvem som er fotogene, men hvem som har IT-faktoren. Mange oppdrettere snakker om magefølelse, som om det handler om vilkårlig flaks - men jeg mener det handler om et godt og trenet øye kombinert med en valp som skiller seg ut. Et eksempel er sist gang vi kjøpte valp fra en annen oppdretter. Da endte vi opp med å kjøpe TO tispevalper, fordi vi som skulle foreta valget var splittet i hvilken vi foretrakk. Den ene var meget korrekt, sto godt på sine bein, sto med tålmodighet og samarbeidsvilje, hadde masse flotte detaljer, og egentlig ikke noe å utsette på. Den andre var ikke like grov i beinstammen, var litt lengre, var hakket mer langbeint, og hadde en underlig tegning vi var litt usikker på. Men mens vi satt i hagen og spiste kake, løpte valpene løs rundt oss. Den første var en greit sak, verken unormalt aktiv eller passiv. Noen kaniner hoppet rundt i en innhegning, og den andre valpen oppdaget disse, stilte seg opp for å se på dette rare, og sugde simpelthen til seg blikkene våre med hvordan hun viste seg fram. Hun var så stram og lekker, og slik ble hun med hjem også, selv om hun var rangert som dårligere enn den første valpen. Den første valpen endte opp som norsk og svensk utstillingschampion (allergiske reaksjoner mot vaksine gjorde at vi ikke turte rabiesvaksinere henne, så flere titler ble ikke mulig), og hun var hele sin utstillingskarriere blant de ti mestvinnende bernertispene i landet. Men hun var aldri nummer en, fordi hun manglet sprut og show i ringen. Hun var pen, og tok 11 cert før hun ble champion ASAP etter fylte to år, og var en gjenganger i BTK. Men hun hadde ikke attituden til å feie all konkurranse av banen. Den andre ble aldri champion, selv om hun fikk en fire-fem småcert. Men hun slo sin søster flere ganger, fordi hun hadde bedre bevegelser (en lengre kropp løper gjerne bedre, selv om vi ikke vil ha de for lange - et evig dilemma), og fordi hun elsket å være i ringen og virkelig viste seg fram. Eksteriørt holdt ikke hun til noe championat, men når hun slo sin vakre søster var det på IT-faktoren. Hadde en fått kombinert de to... Så er det også forskjell på rasene - noen raser er mye mer "ferdige" i valpekassa, og dermed er ikke sjansespillet like stort. En berner endrer seg drastisk, og er gjerne innom et par mindre flatterende faser før den er endelig ferdig også. Som Synnøve sier, er det alltid en fordel med en valp som selv vet hvor beina skal stå. Det så jeg godt på kullet jeg hadde i fjor - det var stor forskjell på hvor mye pøting og tid vi trengte for å få tatt oppstillingsbilder av de to hannhundene, og de er også veldig forskjellige i dag. Den ene står og står og står - mens den andre må du "slåss" mer med, og stiller seg gjerne dårlig selv. Jeg vet ikke om det er interessant hva jeg konkret ser etter på en berner sennenhundvalp, da det kan være helt andre ting du trenger for en portugisisk vannhund. Et godt tips kan være å studere bilder av samme hund i ulike aldre, for å se endringer og hva som går igjen - og gjøre det på flest mulig hunder. Det beste er selvfølgelig å se de live, men bilder av hunder som nå er voksne er en raskere løsning.

Jeg ser på vinkler, lengder, bevegelser. Totalinntrykket må være en balansert og harmonisk valp, ingen store negativer. Ikke noe som er ekstremt. Ikke for høy hale, men heller ikke for lav. Øra må stå mest mulig rett opp og relativt tett. Nesa må hverken være for snipete eller for kort, stoppen må være der, men ikke for kraftig. osv. Brystutvikling ser ikke jeg noe spesielt på heller. Det kommer mye seinere. Valper er valper, og de kan jo utvikle seg i "alle" retninger, men totalt sett så vil jeg se etter balanserte vinkler foran og bak, og bevegelser som to store kriterier. Hunden må gjerne ha akkurat den "rette" attituden. Men at den har det i valpegården trenger ikke bety at den beholder samme utstrålingen i utstillingsringen. Nå har jeg jo vel vitende ikke valgt den beste utstillingshunden fra eget kull. Jeg valgte den som jeg mener passet meg best i personlighet og eksteriøre trekk i forhold til en mulig fremtidig avlshund. Beste utstillingsvalpen bor hos andre. Og så langt ser det ut som jeg tok rett da. Hun ser veldig bra ut så langt

Nye bilder av herlighetene

Jeg har hatt omplasseringshunder før, og jeg har en nå. Det viktigste er at de som omplasserer er ærlig med den nye eieren, uansett årsak til omplasseringen. Og ja, jeg mener folk generelt omplasserer for lett. Kjæledyr har blit et produkt man kvitter seg med om man ikke er helt fornøyd, på lik linje med feks elektronikk.

Ååååå <3

De er en herlig gjeng, spiser og koser seg, alle har gått opp i vekt siden gårsdagen, og det er jeg veldig fornøyd med! Grønn hann er førstefødte og den største, rosa tispe kom som nr.2 og er nest størt, og blå hann er sistefødte og lillebror også i størrelse

Jeg er en av dem som godt kunne havnet i en situasjon der jeg ikke hadde hatt mulighet til å ta meg av hundene mine dersom jeg plutselig ble singel og stod helt "alene". Jeg og min samboer er helt avhengige av hverandre ift hundene, og det er essensielt for meg at han er der og hjelper til de dagene jeg faktisk ikke er hjemme på mange, mange timer. Vi har en veldig god greie på det nå. Men om jeg plutselig var alene og han ikke lenger ønsket å ta del i hundeholdet selv om vi var fra hverandre, nei da er det ikke gitt at jeg hadde hatt hverken økonomi eller kapasitet til å ha det hundeholdet jeg har i dag. Så jeg synes man skal være forsiktig med å dømme folk, og tenker at å omplassere ei bikkje ikke er den verste som kan skje her i verden. Man kan alltids sitte og være bedreviter, men man vet ikke hvordan situasjonen hadde blitt før man er i den selv.

Finner ikke noen resultat tråd, så da starter jeg en Jeg stilte Dirk i dag og vi fikk Excellent, CK, Cert, Cacib og BIR. Utrolig gøy. Vi valgte å vente på BIG finalen selv om Breton sjeldent blir plassert der. Og vi klarte det utrolige, Dirk ble 4 BIG Jeg er helt i lykkerus