Leaderboard

Jammen meg er jeg glad det er JEG som tar MINE valg for MITT hundehold, og ikke Sonen Men altså - JEG synes det har vært mange tilfeller av unge, kjekke, fremadstormende jenter som skal ha sin første egne hund (man KAN jo hund, da, for man har jo hatt hunder i familien liksom) som bastant skal ha DEN blandingen av ett eller annet ymse sammensurium, men når sonens skeptikere kommer på banen og advarer, så fnyser man bare snurt i skjegget og turer fram som man vil - og det er man jo i sin fulle rett til, selvsagt. Men så viser det seg jo da, at ups - det var visst ikke så lurt, dette valget likevel, for man HADDE ikke gjort den grundige researchen man ble anbefalt likevel, man VAR litt for impulsiv, det BLE ikke helt som forventet. .... og da sitter sonenhurpene der da, og tenker i sitt stille sinn: "Hva var det vi sa....", men det kan man jo selvsagt ikke si, for da er man jo ekkel og slem, må vite . Vi har vel opptil flere eksempler på dette i løpet av disse årene...

Jeg har ikke sett verken usaklig kritikk eller hysteriske bedrevitere. Det jeg har sett er masse folk som er engasjert og har erfaring med slike hunder som forteller en som er ny med den typen brukshunder, om baksiden med de mest ekstreme rasene. Det har jeg ikke dårlig samvittighet for i det hele tatt, jeg hadde hatt dårligere samvittighet dersom trådstarter gikk på en smell fordi hun ikke helt visste hva hun gikk til, fordi ingen sa noe i rasetråden hun startet på hundesonen i 2012. Og med det mener jeg ikke at pippin nødvendigvis går på en smell om hun kjøper bruksmalle, men da har jeg iallefall gjort det jeg kan for at hun får vite på forhånd hva som er worst case scenario. Jeg tror nemlig det alltid er nyttig, uansett rase man ønsker seg, å forestille seg worst case scenario - og deretter være ærlig med seg selv om det er noe man kan leve med eller ønsker å ha i 10-15 år fremover. På den måten tror jeg mange omplasseringer og til og med avlivinger, kunne vært unngått.

Hallo. Vi er hundemennesker. Barn er ikke med i ligninga.

Man trenger da ikke vite ALT før man skaffer seg en nye rase? Man bør vite hva man har lyst til, men man vet uansett ikke hva slags individ man får i hendene og hvordan man må legge opp treningen. Det virker som om noen i denne tråden mener man bør ha meritter i alt mulig før man i det hele tatt tenker på å skaffe seg en brukshund/ny rase?? Når jeg fikk min første BC, Amira, var det fordi jeg ville konkurrere i lydighet og vinne VM... Jeg hadde aldri vært på en LP-konkurranse og ante ikke hva slags øvelser som var i elite, men har hadde tatt bronsemerket med 3 ulike hunder og blitt bitt av basillen. Jeg trodde også BC var nervøse hunder som var redd for folk og at de lett ble veldig stressa... Men jeg fikk hjelp av de med erfaring med rasen til å finne et kull og å plukke ut et individ i kullet. Når jeg fikk hunden var det verdens kjedeligste og roligste. Etter 2 år med kurs og motivasjonstrening fikk jeg henne til å galloppere på innkalling. juhu! 5 år senere vant vi VM. Man lærer så lenge man lever og man ikke være forberedt på alt!

Jeg har egentlig bare innsett at min stil er MIN stil - den er klønete, naivistisk og barnslig, men den er MIN

Hva i alle dager er i veien med hodet til Dennis? Er det mulig å være så forbannet barnslig, usikker og sjalu?

Jeg tror jeg forstår godt hva som menes i startinnlegget, og jeg føler kanskje at jeg vil en viss grad var akkurat sånn det snakkes om da jeg fikk meg nr. 2 (aussie). Ulvehund --> aussie var stor overgang. På den tiden levde og pustet jeg for hund og hundekurs, og de eneste jeg snakket med og var venn med var hundemennesker av forskjellig rang. Selvfølgelig skulle aussie bli bra. Realiteten var vel kanskje at det ikke var så gøy og enkelt som jeg hadde tenkt meg Av forskjellige grunner. På forumet er det lett å tenke at man skal få til "alt". Man kan få hjelp, inspirasjon, tilbakemeldinger, arrangere treff (om man ikke er så dum at man flytter til utlandet, da), dra på arrangementer sammen. Nettverk og støtte. Det er vanskelig å finne et konkret eksempel og si at "bruker X hadde rase Y, og når skrev hun at hun vil kjøpe en rase L fordi hun vil trene en spesiell sport". Men, om vi ser bakover i historien så er det jo mange her som har hatt realtivt "enkle" raser og så skaffet seg nummer to eller tre fordi de vil trene mer eller annerledes. Jeg er som sagt en av dem så jeg føler ikke at det er noe urettferdig eller feil ved å si det. Jeg lærte masse av det, skal nok ikke ha aussie igjen, men jeg føler kanskje også at jeg var heldig fordi livet plutselig gikk i en annen retning og jeg måtte omplassere til et godt hjem. Helt ærlig? Jeg er veldig glad for at jeg ikke sitter her med den hunden fremdeles Det er ikke noe negativt med å bli inspirert av andre, eller å ha et ønske om å få til ting. Det er bare sunt! På veien lærer man masse. Men det er ikke automatisk sånn at selv om man har flinke hundetrenervenner, eller selv om man virkelig tror man får det til, så blir nyhunden bedre enn den gamle. Æsj, det er vanskelig å forklare, jeg prøver egentlig bare å si at man bør tenke seg om to og tre ganger før man ser seg litt blind på forumet og vennene sine og deretter kjøper seg ny hund for å trene med Edit: Jeg venter jo selv på en helt annerledes rase nå enn jeg har hatt tidligere, men nå har vi valgt rase etter hva som kommer til å passe oss her hjemme, og hva vi tror vi kan takle av instinkter. Jeg vet at vi nok ikke blir lydighetschampion, men det er helt greit. For hundetreningsinteressen kan faktisk plutselig dø, selv om interessen for HUND fremdeles er der.

Er det overhodet noen i denne tråden som har ment noe om at pippin vil ha noe annet enn AH neste gang? Er det noen som har sagt noe på at hun vil ha noe mer lettrent? Det må du gjerne vise meg isåfall. Mitt inntrykk er tvert i mot at flere har anbefalt både langhårsbelger, kelpie, border collie, schäfer osv. Det er raser det absolutt er mulig å gjøre det bra med, alle sammen.

Jeg trur det å ønske seg mer eller noe annet i neste hund, er ganske naturlig, nettopp pga den erfaringa en får når en har prøvd mye med den første hunden. Jeg gidder ikke ha dårlig samvittighet fordi jeg ikke trener målretta med Imouto, eller fordi jeg har et meget humoristisk forhold til Aikos kunster på lp-banen, fordi det jo bare er å ta hunden for det den er. Og med erfaringa kommer evnen til å se hundens begrensninger og hva som egentlig passer for den, fordi en kanskje ikke har så mye å bevise lenger. Og det er superkult å ha ambisiøse mål for hundeholdet. Jeg skal heie på Balrog og deg hvert skritt av veien mot lp-championat, og ta bølgen for hvert blodspor Ellie måker gjennom.

Her er en blogg fra en jeg gikk på samme skole med, Mies Tidsmaskin. Høy mimrefaktor http://miestidsmaskin.blogspot.com/ + Tony Hawks Pro Skater2, Gran Turisimo, need for speed

s Og Coco Bahia is

Teknisk sett er bildet forferdelig, men det har så mange andre kvaliteter: Hunden min har ikke bakbein!

Jeg går litt tilbake til førsteinnlegget jeg, for jeg synes det er en interessant betraktning, en jeg har tenkt på selv også. Og jeg har jo vært der! Da jeg fikk min første hund så hadde jeg ikke snøring. Jeg ville bare ha hund fordi jeg likte de så godt, kjøpte hund fra måfåoppdretter, og farge var en av de største prioriteringene etter rasevalg. Så kom hun i hus da, og forandret både verden min og meg for evig og alltid. For der fant jeg et engasjement, en lidenskap og jeg var en gorram svamp! Jeg sugde til meg alt som hadde med hund å gjøre, tok masse kurs, leste tonnevis med bøker og diskuterte på nett så svart hvitt og kategorisk som bare en fersk ildsjel kan. For en læringskurve! Plutselig så jeg potensiale som ligger i arten hund, og var helt blown away og forelsket. Jeg kunne ikke tilbringe nok tid sammen med hunden min, jeg bare digget det. Digget min hund og alt med hund og alle hunder rundt meg. Men jeg gjorde jo masse feil! Helt utrolig mange feil, det skjønte jeg fort. Men ambisjonene vokste da, det var jo artig å trene og jeg ville bli like god som jeg var engasjert, sant? Resultatene skulle liksom reflektere det store bankende hjertet jeg hadde i brystet. Men bikkja var ikke helt på lag, fordi jeg hadde gjort de feilene jeg hadde gjort. Jeg klasket panne og angret på alle tabbene jeg ikke kunne gjøre om. Vi hadde det jo supert, men jeg begynte å se hennes begrensninger. Så tankene om nummer to kom fort, da skulle jeg gjøre alt annerledes og vi skulle få det til. Jeg hoppet oppover på motorskalaen og linjene, valgte møysommelig, ventet lenge og drømte stort. Tok alle de riktige valgene som jeg hadde lært var så viktige i valpekjøp. Sosialiserte etter boka, gikk inn med hud og hår. Hunden funket jo bra den (eller, hun var jo per definisjon defekt siden hun måtte avlives etter 1,5 år pga helse), men noen resultater fikk vi aldri. Ønskene var der så innmari, men helt ærlig? Jeg har ikke stamina, tålmodighet eller utholdenhet til å konkurrere i noen hundesport. Det var aldri førstehunden feilen lå hos, det var meg selv. Jeg kjente ikke meg selv som hundeeier, måtte lære meg mine egne begrensninger og sånt er jo en prosess. Alle de feilene jeg gjorte mer nummer en? De var jo ikke permanente slik jeg trodde, jeg kunne fint ha jobbet de vekk, problemet var at jeg innerst inne ikke ville. Nettopp fordi jeg ikke har det som trengs på den arenaen. Det er helt greit, for jeg har andre styrker som hundeeier som er like verdifulle. Så jeg har vært der. Kunne fagutrykkene på rams, reglement for hundesporter jeg aldri konkurrerte i, og de jeg aldri en gang hadde planer om å konkurrere i. Jeg ga råd om ting jeg egentlig hadde null erfaring med, brukte store ord og hadde sterke meninger. Om alt. Hele tiden. Jeg tror kanskje alt det der er en del av å finne noe man aldri egentlig har visst at man letet etter? Oppdage hundenerden i seg. Nå, snart ti år og flere hunder senere har jeg moderert meg. Jeg skal ikke ha den kuleste, heftigste bikkja å temme og forme lenger. Jeg har ikke lenger noe å bevise, for jo, det handler mye om det. Om man ikke skal bevise til de rundt seg, så skal man bevise noe for seg selv, sant? Men vil jeg heller ha dæsj for lite enn en for mye. Det har tatt tid å finne ut av det, og hverdagen min er en helt annen ikke minst. Det er mange elementer her. Å få hund? Vel, det er på mange måter som å skulle bli kjent med en helt ny side av seg selv det. Enkelte ting må man bare lære via erfaring. Det spiller ingen rolle hvor mye fornuft folk peprer deg med, det bare går ikke inn før man har trasket livets lange landevei selv. Det er helt greit synes jeg, for hva ellers har livet å by på om det ikke er erfaringene våre, alle tabbene og alle seierene? Og å få lov til å gå den landeveien sammen med en hund da gitt, det er jo bare en ære og den beste gaven ever.

Prøvd meg på mitt første Tinka-portrett i paint. Fargene faila litt, da, men sånt er så kjeeedelig! Tilbakemeldinger? Ligner litt? EDIT: Ble et par til, gitt. Solo til søsteren min: Lupin til Raksha: Dette er morro! Elsker sånne tegnekick.

jeg blir med en annen gang ja, når det passer nå skal vi jo kurses noen uker fremover, og da ser jeg jo om han fortsatt er flink og ikke bryr seg nevneverdig om andre

Hva i allverden er galt med hodet til Christina? Du spytter da ikke på andre mennesker fordi du mener de er irriterende!!

Åh, men pelsen på lapphund er ikke noe stress Min børstes kun i røytetida, ellers gjør jeg null med pelsen. Den verken floker seg eller blir skitten (dvs, tørr hund = ren hund). Men avhenger av at du har god pelskvalitet da, endel sliter med flokete pels og at den ikke er så skittavstøtetende, men min har jeg ikke hatt noe problem med. Men dette var OT. Får ta med bilder: *ka-dunk*

Jeg var i San Francisco nå i knappe to uker. Løse hunder ooover alt, med eiere som sådan. Masse glade, friske hunder som lekte med hverandre tett opptil både barn og andre folk i byens parker og grønne rom, og mange folk som gikk tur med bikkja uten bånd langs gatene. Jeg nekter å tro at hundene i Norge er så håpløse at dette ikke hadde latt seg gjøre i Norge. Maken til harmonisk hundehold har jeg sjelden sett maken til forøvrig. Jeg hater båndtvangen, rett og slett. Jeg kan så klart forstå hvorfor den eksisterer for å verne om viltet, men ellers sliter jeg med å godta at jeg må ha min ankeldilter av en hund i bånd når hun bryr seg katta om hverken folk, dyr eller andre ting. Bikkja stråler når hun får gå løs og ta ting i sitt eget tempo i stedet for at jeg skal dra henne med meg hele veien. Ja, vi har rådyr i hagen, og vi har katter overalt i nabolaget. Bikkja bryr seg ikke. Og det er jammen ikke mye rådyr i byggefeltene som ikke ligger opp mot marka. Ja til en mer nøyansert båndtvang som skiller by, boligområder og utmarksområder!

Du, hallo Tror du vi kommer til å slutte å henge helt på sonen med en gang vi får valpen i hus, eller? Nå har jeg tross alt en nært forestående (alt for nært spør du meg) eksamensperiode på gang, og jeg er aldri så mye på sonen som når jeg skal lese til eksamen! Valp eller ei. Herfra vil det i alle fall komme oppdateringer både i blogg, AN-tråden og i egen tråd (som han ikke har fått ennå).

Jeg bare advarer, de er fullstendig gale og man faller pladask for galskapen.

Åååh, jeg avskyr Kristian sin oppførsel! Han er ekkel!

Gud, jeg ler av hvordan hun danse-dodger forsøket på å amme!

Instinktene har nok vært der hele tiden, bare nå har hunden kommet i en modning psykisk som gjør at selvtillitten er bedre og tør derfor å stikke ifra deg. Vil jeg tro..

Hun er like kvalm etter mat som før. Har jo lurt på om noe sitter i halsen. Mandler på hund har jeg aldri hørt om medisiner får hun ikke så det er utelukket. Skal ringe og bestille veterinærtime nå. edit: fikk time med en gang,så da drar vi og lar de se på henne

Nei, det er bare ikke altid like tydelig at det er den kommende eieren som skal bestemme, og evt leve med denne hunden. Ja, jeg vet jeg setter det på spissen, men det er det mange andre som er flinke til også, på grensen til det usaklige.. Så poenget her er ikke saklig kritikk (positiv eller negativ), men denne hystreriske 'bedreviter' tonen som ofte kommer og da helst sammen med usaklig kritikk/hør nå her som ingen har noen nytte av. Det må gå an og få lov og drømme litt og søke informasjon uten at det trenger og være blodig alvorlig

For det første er jentene mine fra Japan, tenk (eller strengt tatt Espa, men details, details ), og for det andre krever barn et ønske om unger, og dersom dette ikke er på plass, men en velger å stå løpet ut og få ungen likevel, involvering av en mann, og dersom dette ikke er interessant, ganske mange penger for å reise til danmark på kunstig inseminering, og dersom dette ikke er aktuelt, laaange ventelister for å få assistert befruktning i Norge. Og jeg har ingen av delene, eller et ønske om noe av det.

Nå har jeg lest mye rart i denne tråden, men whaaaat?! --- Jeg skjønner ikke utviklingen i denne tråden i det hele tatt? Hva er galt med å ha drømmer? TS sitter her med en AH, en rase som ikke akkurat er toppranket i noen brukssport utover hundekjøring. Jeg har sett flere fantastiske huskyer som presterer LP på et meget overbevisende sett, hvor fører er knallflink og har funnet den rette knappen å trykke på i sin hund. Men det er faktisk vanskeligere å lykkes med en en husky enn med en schafer, for eksempel. Husky er ikke laget for lydighet, det er schaferen. Så at man drømmer om noe lettere, mens man stanger hodet i veggen med trekkhunden sin, det er da vel bare forståelig?? Og jeg innbiller meg at TS har tatt poenget, ja det er lettere å få en stabil øvelse med masse kraft, intensitet og whatnot på en mer egnet rase, men det kommer med en annen prislapp utenfor ringbåndet. Men å gniiiii det så ettertrykkelig inn da gitt??

Ah, det der er sånne innlegg som får selvinnsikten min til å gjøre vondt, takk Den setningen der, syns jeg at er helt sentral. Enkelte ting må man lære via efaring. Men: samtidig er jeg skeptisk til at man med en halvvoksen/voksen hund skal måkke på med en superkrevende elitehund, fordi man kanskje er litt utålmodig og uansett ser at hundens krav stemmer overens med hva man tilbyr av tur og trening. For eksempel, jeg kunne fint hatt en dobber nå, utifra aktivitetsnivå og bruk, no problemo! Eller? Trukke det. Det hadde vært veldig, veldig på trynet, for jeg er direkte ukomfortabel med vokting; jeg kan fint lese mange sider om hvordan man håndterer det og skjønne all teorien bak og føle med veldig komfortabel når jeg ser andre fikse sine hunders vokting - men idét jeg skal jobbe med min egen hund, i mitt eget hjem, 24/7, blir det et ubehagelig hundehold. Kanskje om mange år, med mer erfaring og mer trygghet, ved å ha hatt og lært av hunder med noe vakt. Poenget mitt er: dette hadde jeg ikke visst om meg sjøl, dersom jeg ikke hadde bodd med en vokter, og hatt ansvar for den over tid. Skal nok ikke ha belger med det første, nei Husker hvor deilig det var da jeg innså at jeg forhåpentligvis skal leve minst 40 år til, og at jeg helt sikkert fikk tid til å ha en hel rekke hunder og lære masse på veien. Kanskje det fører til at jeg en dag kan ha en krevende rase - eller kanskje det fører til at jeg innser at mops er tingen for meg. Jeg tror ikke alle på sonen lar seg påvirke av "suksess-/ekspertpresset" i like stor grad. Og du kan godt kalle presset inspirasjon, som flere gjør. Spørsmålet mitt er om dette presset, eller inspirasjonen, kan bli usunt - og hva som kan skje da. Hvorvidt det er usunt eller ikke kommer ikke bare an på pressets (eller inspirasjonens) styrke, men også på pressets påvirkningskraft på individet. Jeg, for eksempel, er lettpåvirkelig, og kunne lett hatt en skikkelig dustebikkje nå - hadde det ikke vært for at jeg er bunnskeptisk. Haha! Nei, forresten, jeg hadde fort hatt en helt dum hund for mitt hundehold, hadde jeg ikke hatt en grunnleggende negativ og treeeeeig hedmarking som samboer For ham er glasset aldri halvfullt eller halvtomt; bare veldig, veldig snart helt tomt Nå føler jeg at jeg må komme med soniske forbehold: dette er ikke ment som et sutreinnlegg, eller et fy-på-dere-se-hva-dere-kunne-ha-gjort-sonisene-innlegg, eller "haha-dere-duster-som-vil-ha-allt-for-heftig-hund-innlegg" (som sagt, jeg kjenner ingen av de som har hatt rasetråd godt nok til å diskutere eller kritisere deres valg/ønsker) men som innspill til videre debatt gjennom et eksempel på at sånt kan skje. Og sannsynligvis har skjedd, i varierende grad. Egentlig kan det jeg prøver å få kommunisert kokes ned til én ganske håndterlig setning: Jeg syns jeg ser en tendens til at uerfarne hundeeiere søker etter rase og tenker at de skal tilpasse hundeholdet til rasen (uten å nødvendigvis vite hva det innebærer), i stedet for å søke etter rase som passer til hundeholdet, eller som vil utgjøre en gradvis endring av hundeholdet. Radikal innovasjon er vinn eller forsvinn, hvorfor ikke kjøre inkrementell innovasjon når man har tid? Og da tenker jeg ikke på hvilke krav rasen stiller til mengde og type aktivitet, men hva slags hundehold rasen fordrer. Har ikke noe problem med at folk ønsker seg grizzlybjørn og kanskje vurderer å, hmm, trene agility med den kanskje. Så lenge grizzlybjørn er rett for deres eh bjørnehold, liksom.

Totaly OT: Klarte lese at du skulle selge en kamerat og lurte på hvor mye du kunne ta. Kanskje legge seg igjen?

Vel, at HAN var sørpe full gjør det jo ikke noe mer eller mindre ok å bli tisset på. Jeg hadde også blitt sint, og Kristina tror jo hun er så tøff og kul og kan komme unna med det. Jeg håper faktisk han klarer å sette henne litt på plass

Det jeg tenker på i ditt tilfelle, er at du enda er veldig tidlig i din utforsking av ulike hundesporter. Bruk Mana som en prøveklut i et par år til, og finn ut både hva DU synes er gøy og ikke minst hvordan det er å trene hund innen de ulike sportene. Hva med å la rasevurderinga ligge til du veit mer hva du faktisk skal bruke hunden til? Da trur jeg det er lettere å finne en rase eller en kombinasjon som kan gi deg det du er ute etter. Du, det går veldig fint. Jeg har verdens beste jenter, og gjør alt jeg kan med dem, men så er det alt det andre jeg har lyst til å gjøre, nettopp fordi de har vist meg hvilken fantastisk verden det finnes der ute.

Jeg syntes Kristian har en ufyselig personlighet... Han fremstiller seg selv som ganske ufyselig ihvertfall Liker ikke han nye.. " Mamma har cæsh, lizm"

Men er det ikke slik med det meste da? Man begynner som verdensmester, kan og vet alt. Og etter som årene går, og man faktisk tilegner seg litt erfaring - innser man hvor mye man har igjen å lære

Min første groenendael ble brukschampion 3 år gammel etter å ha samla tre brukscert på ei uke, debuterte på bruks-NM med omtrent ingen trening i forkant og kom på 7. plass, lydighet trente vi litt sånn for moro skyld på siden, og opprykket til eliten fikk vi første konkurranse vi prøvde oss på etter å ha lært inn neseprøven (stilte 2 ganger i lp3 i belgerklubben uten alle øvelsene for å støtte klubben). Dessverre kom vi ikke lenger da han ble påkjørt og drept 4 år gammel, målet var svensk brukschampion, norsk og svensk lydighetschampion i tillegg til det vi hadde fra før, og det hadde ikke vært noe problem med den hunden. Hun jeg har nå har levd litt i skyggen av han første stakkars, så vi har kun nylig begynt å trene målrettet mot konkurranse. Hun tok nettopp bronsemerket i lydighet med 180/180 poeng som en av fire i Stovner hundeklubbs historie, hun debuterte også i lydighet klasse 1 og fikk opprykk til klasse 2 på første forsøket. Så ja, en groenendael holder i massevis for å komme seg til elite i lydighet, også til å konkurrere på toppnivå i bruks. Det gjør også en tervueren, kelpie eller schäfer.

Slik kan det heller gjøres:

Jeg er morsom jo! Smil litt da Var ikke det TS's poeng da? At man svarer og skriver i tråder og kommer med råd, tips som man eeegentlig ikke har grunnlag for å komme med

Mitt svar i denne diskusjonen er dagens blogginnlegg, rett og slett. Jeg har sluttet å svare i malletråder, for jeg er dritt lei av folk som sier "naboen har en, og den er snill". "Jeg har passet en valp, den var snill, men aktiv". Nei, malle er ikke en rase for hvem som helst (ånei, jeg er ingen gud selv om jeg har to stk. Jeg har bare en sær interesse). Skal du ha en tjenestehund, så er det supert. Det er få som trenger de som brukshunder

Jeg synes det ER mange flinke her jeg! Jeg lærer stadig noe og omtrent uansett hva man spør om så kommer det noen med erfaringer og meninger. Ofte er disse erfaringene og meningene ulike mellom de forskjellige medlemmene, noe som skaper diskusjon og dermed egen resonering. Og ved å resonere på egenhånd får man svar! Nettopp det at vi har forskjellige meninger gjør oss istand til å tenke selv og dermed ikke bare bli hjernevasket av et medium som er enveis. Når det gjelder hundesport så vil jeg heller bruke ordet inspirasjon enn påvirkning. Er det ikke utelukkende positivt at vi kan motivere , hjelpe og inspirere hverandre til å stadig prøve nye ting med hundene våre? At vi har lyst til å lære hunden våre ting og la de få utforinger? Jeg synes det er fantastisk! Samtidig har vi mye oppdateringer med bilder fra de helt hverdagslige situasjonene med kos i armkroken og ut på tur, som helt klart er den aller viktigste biten av å være hundeeier.

Nettforum kan for noen bli negativt i form av at man ikke føler seg god nok osv. Se på facebook, hvor noen har mange venner og legger ut bilder av alt det lykkelige de opplever og får masse respons. Dette kan få folk til å føle seg dåligere og få dårlig selvfølelse. Det samme her, her legger folk ut gode resultater og skryter av ting de er fornøyd med og noen får mye tilbakemeldinger. De legger ut bilder av flotte turer og treff. Da er det lett å få et bilde av folk som har det bedre enn en selv. Sonen er blitt et forum for mange som kjenner hverandre og som har interne ting seg imellom. Da kan noe føle seg utenfor. Så ja det kan ha en usunn effekt for noen. Det er nok ikke alle som "passer" å være på et forum, og vil da oppleve mye negativitet enn det motsatte. man må prøve å huske på at på et forum er det masse helt ukjente mennesker som er anonyme. Man vet ingenting om deres liv og deres kjipe situasjoner. (noen få velger å være åpen om slikt også på nett), noen er veldig flinke å uttrykke seg skriftlig og kan argumentere på en god måte på nett , noen vil nok fremstå som veldig flink og perfekt. Noen liker å provosere for underholdningens skyld. Noen er aldri åpne om sine hundeproblemer og da fremstår det som de har bare perfekte hunder. Jeg velger å se på forumet som en kilde til lærdom. Jeg ønsker å lære og bidra med det jeg kan. Jeg lar ikke forumet styre mine valg og meninger, men jeg kan godt be om innspill og tanker. Jeg føler meg ikke dårligere enn andre her fordi noen gjør mer enn meg med dyrene sine. Men jeg kan godt forstå det at noen vil føle seg mer usikker og uerfaren av å være på et slikt forum. kanskje jeg også hadde følt det slik hvis jeg var her på forumet før jeg fikk min første valp?

Helt enig, jeg har hatt det akkurat likt som deg. Jeg blir demotivert og misunnelig når jeg ser på folk som virkelig virkelig kan tegne. Jeg føler liksom ikke jeg kan si at JEG er flink å tegne. Når jeg ser ting som feks i denne tråden her. Da blir jeg sånn helt amatør i forhold, selvom jeg vet at jeg ikke er HELT håpløs heller. Jeg blir bare inspirert av tegninger some r på nogenlunde likt nivå som meg Av å se på flinke folk sine tegninger skriker det litt inni meg, *jeg OOOG vil være så flink* Men jeg har ikke øvd mye. Bare det siste halvåret at jeg har begynt å prøve meg på realistisk tegning. Så jeg føler at jeg kanskje egentlig kan litt. Eller jeg kan hvertfall bli flinkere, om jeg bare fortsetter og ikke gir opp sånn jeg gjorde! Uansett. Jeg har visst fått en litt teit tendens til å begynne på noe jeg blir skikkelig fornøyd med - men så orker jeg ikke fullføre! Er mye gøyere å begynne på en helt ny... Denne her tegnet jeg i juleferien. ORKER bare ikke resten, resten av fjærene var bare altfor detaljert Men synd om jeg ikke gjør den ferdig da, den ble jo ganske bra... Og denne begynte jeg på i påsken, er kjempefornøyd til nå, men finner ikke helt motivasjon nå om dagen med eksamensstress hengende over meg: Syns den ser ganske bra ut til nå. Trodde hest skulle bli lett siden det er det jeg tegner mest av på frihånd, men hehe det var mye detaljer! Sånn er frihåndstegningen min forressten, det jeg har drevet med i alle år fram til jeg fattet interesse for realistisk tegning:

Uten at jeg ønsker å referere direkte til noen av emnene som har blitt opprettet de siste dagene, da jeg ikke kjenner noen av trådstarterne godt nok til å diskutere deres sak (selv om jeg har hilst på en! ), hadde det vært interessant å fått en generell diskusjon på dette. Min analyse av hundesonen er slik: sonen er i all hovedsak preget av to typer soniser: den uerfarne, kunnskapssøkende førstegangseieren, og den engasjerte, kunnskapsrike "hundeeksperten" (jada, jeg kaller dere det!). Mens denne uerfarne førstegangseieren kommer til sonen for å få hjelp/støtte/råd til praktiske utfordringer, finner "hundeeksperten" sonen interessant pga det høye kunnskapsnivået som gir en utmerket arena for avanserte diskusjoner - og dette påvirker de mer uerfarne eierne i aller høyeste grad. Og uten å påberope med noen ekstrem kunnskap og erfaring med alle slags raser (kanskje heller en naturlig sterk skepsis), syns jeg at jeg ser flere og flere rasevalgemner hvor jeg tenker "hm, vet denne personen egentlig hva h*n snakker om?", hvor vedkommende bruker avanserte uttrykk og begreper og gjerne skal ha sin første brukshund. For å være dønn ærlig, så kjenner jeg meg selv igjen i min egen "kritikk". Hundesonen har i aller høyeste grad vært avgjørende for valg av min neste rase, og mitt engasjement for hundesport. Og det er jo på mange måter bra, men den emnetittelen her kan godt beskrive meg da Nansen var rundt året, altså. Selv om jeg sjøl aldri ville våget meg ut på et sånt prosjekt, så var det det jeg ønsket meg, innerst inne. Tenk å bli Marthe 2, liksom, med kjempefrakke ipomaller! Eller Benedicte 2, bare med enda større og enda flere og enda heftigere hunder! Eller kanskje jeg skulle blitt en ny borderen, bare at jeg selvfølgelig skulle gjort det bittelitt bedre. (yeah right, god plan for meg, det hadde garantert gått rett i dass med et brak!) Jeg hadde alle de avanserte uttrykkene og begrepene inne, og kunne sikkert snakka ganske avansert med feks en malleoppdretter i timesvis før de gjennomskuet at jeg ikke hadde noen tydelig formening av hva uttrykkene innebar. Jeg visste at en belger kan være skarp og impulsiv, men jeg visste ikke hvordan det ville utarte seg, og hvor fatalt det ville blitt med meg som også er skarp og impulsiv, ikke særlig autoritær og stødig (ævve, selvinnsikt gjør vondt), og kanskje hadde blitt stressa og fyrt opp av en sånn hund som i gjengjeld hadde blitt enda mer impulsiv og skarp og det hele veldig, veldig utrivelig. ("Dette må vi selvfølgelig øve på", ville tulle-Pim sagt, "jeg gidder ikke en hund som vokter alt og alle så det kommer jeg ikke til å tillate. Lzm." Teite, teite tulle-Pim) Heldigvis har jeg, som sagt, en altfor sterk naturlig skepsis til å innlate meg på et sånt prosjekt, og er altfor redd for å ta meg vann over hodet. Jeg har gått mange, mange runder med ulike raser både oppover og nedover på krevende-skalaen, og har til slutt funnet en hund som passer min bruk, mitt liv, og min personlighet - håper jeg - og jeg har en plan for hva vi skal. Men hvem vet. Kanskje jeg er på vei til å gå på trynet. Det var romanen, her er det jeg lurer på: Er dette fenomenet en usunn effekt av et intimt miljø med mange flinke utøver i ulike hundesporter, blandet med uerfarne førstegangseiere som kom til sonen for hjelp/råd/støtte - og som blir påvirket til å ta på seg krevende hunder - og kan det være en slags reaksjon for å oppnå større anerkjennelse på sonen? Har sonen blitt en slags støpeskje for hundesportsutøvere, og kan det gi negative effekter? Hva skjer når denne støpeskjea blir så, tja, hva skal jeg si, intens, at enkelte begynner å ønske seg den ultimate hunden for å bli kjempeflink i en sport - uten å vite hva den ultimate hunden er, hva et slikt hundehold vil innebære eller kreve av deg som person, - eller hva sporten skulle være?

Dennis liker den nye bedre enn Kristian, så i baren blir Kristian fortalt at Christina har tisset på ham, den gangen han lå og var ekkel og lå i dusjen med barberskum over seg som en nyfødt, ekkel liten realitydeltager

ÅÅÅÅ jeg gleder meg Må holde meg fra å trykke på spoileren! 2 sekunder senere: nei klarte ikke holde meg. Ja dette kan jo bli gøy

Elìn ved Canis i Bergen. Gudameg, for en fantastisk dame som virkelig brenner for hund, og ikke minst for hundeinteresserte mennesker!

Synes denne var litt fin: BT.no Dette kan USA lære av Norge

Min erfaring er en annen enn din. jeg har holdt på med samojeder siden jeg var gammel nok til å lufte naboens hunder (ca 1994/95) og er mer en middels aktiv og interessert i rasen. Eid samojeder selv har jeg ikke gjort i så mange år, men har hatt 7 i hus (og et kull), fra 4 mer eller mindre ulike linjer, 4 ulike oppdrettere. Ingen av disse har hatt mataggresjon eller matforsvar, og har heller ikke hørt om dette som et problem hos andre jeg har snakket med. Og ja, jeg HAR snakket med andre oppdrettere, også i kveld for å få bekrefta igjen at jeg ikke er helt på jordet her. Kom vel fram til at det er en kennel vi vet om hvor hundene forsvarer maten sin ovenfor de andre hundene. Denne er ikke i norge, her har også et par solgte valper vist liknende atferd, dog ikke ovenfor folk. At en del oppdrettere sikkert ikke forteller alt om sine hunder tviler jeg selvsagt ikke på. Det er synd du har en slik erfaring, og tydeligvis mener andre også har en slik erfaring. Det er motsatt av min og de jeg har kontakt med sin erfaring. Om det er som du sier hos noen, så er det selvsagt veldig synd, og viser at avlen har en jobb å gjøre der også, håper denne som du hevder har så mange samojeder tar hensyn til dette i utvelgelse av avlsdyr. En samojed med et slikt problem har ingenting i avl å gjøre, og det verken er eller skal være noe som kjennetegner en normal hund/samojed. Lurer dog på hvilket sted du har snakket med som har nær 30 samojeder, det var mange... Hva legger du i mataggresjon? Hva er greit? For meg er det greit og normal hundeatferd at en hund morrer eller viser ei tann om en annen hund begynner å spise av maten dens. Dette anser jeg ikke som aggresjon, men en advarsel om at de vil spise i fred, og det synes jeg er ok, ovenfor hunder. Noe mer er ikke ok. En normalt sammenskrudd hund respekterer også en slik liten advarsel. Til folk skal de bare være positive, uansett og uten unntak. En av de andre hundene mine (altså ikke samojed) knurrer en del mens den spiser hvis det er andre hunder innen en radius på 3-4 cm rundt han. Aldri om han kommer til å gjøre mer enn å knurre, og han knurrer heller aldri om det er folk som tar i maten hans. Anser han ikke som magaggresiv, men som en ranghøy hund som vil spise i fred. Jeg maler ikke noe rosenrødt bilde av rasen, men ett etter mitt syn ærlig bilde av hvordan de er i ha i hus. Jeg er alltid nøye med å også dra frem negative sider av rasen når jeg blir kontaktet av valpekjøpere, akkurat dette som du skisserer er, etter min erfaring, ikke et problem! Vi lever av å jobbe med barn/ungdom, og samojedene er en del av denne jobben. De er enestående med barna/ungdommene og jeg hadde aldri i verden inkludert hundene i jobben om jeg ikke var sikker på at de var egnet. Å tegne rosenrøde bilder av en rase gagner ingen, verken rasen, oppdretter og ikke minst valpekjøpere. Jeg skremmer heller bort en valpekjøper for mye enn at folk bli skuffet over hva de får når det kommer til problemer. Men jeg advarer ikke mot et problem jeg mener ikke er der. Selvsagt finnes det alltids unntak for en hver regel, som ellers i livet.

Takk for det, hyggelig å høre Så til resten av sonen, dere som har lurt på hva som skjer med Tipsy. Det har vært mange diskusjoner frem og tilbake og vi har jammen vært i tvil! Enden på visa blir dessverre at Tipsy blir omplassert, hun blir altså ikke her hos oss. Jeg ser at hun er en hund som har utrolig mye boende i seg og som kan gjøre det bra med den rette eieren. Den rette eieren kunne helt sikkert vært oss, men vi har Monti også - på omtrent samme alder. Og magefølelsen sier meg at jeg vet faktisk ikke om jeg klarer å trene begge like aktivt uten at det blir litt halvhjertet/halvferdig i stede for å satse på en hund. To hunder er også maksgrensen her i hus, og om vi beholder henne har vi to hunder med kun 4 mnd mellomrom - noe som resulterer i at jeg vil ha to gamle hunder en dag og ingen konkurransehund. Så planen blir nok å la Monti bli noen år før det blir ny toller (evt goldis) i hus. Så sånn er ståa, om noen kjenner til noen som leter etter hund så skrik ut. Hun er en utrolig, utrolig kul hund!

Full fres på alt, utenom "intelligent reaksjon på fremmed gjenstand". Dette blir gøy!

Draw Something