Leaderboard

Den 11.11.11 klokka 11.11 (sånn ca) gikk jeg ut av universitetsområdet med bestått biokjemi-eksamen Nå er det lang tur med voffs. Hurra!!!

Jeg synes mange av de nevnte bøkene overdriver. Bra å skulle trene positivt, men jeg mener det er helt feil å lage seg regler for hvordan man skal være med hunden sin (eneste regel bør være at man alltid skal være innenfor hva som er etisk forsvarlig). Det er ikke så vanskelig å trene hund - man må bare ha med seg hodet og magefølelsen (isteden for å pugge masse regler). Jeg anbefaler bøkene "Border Collie" (eller en av de andre raskebøkene til landbruksforlaget) Bra relasjon av Kent Svartberg EDIT: + Kontakt-boken

tørka tiss tror jeg

I beg your pardon?

Det har gått bra i alle år.... men det har nok mer med respekt og radar å gjøre enn rå styrke. Satser på at gutta vet hvem som er i motsatt ende av båndet jeg .

Du ville aldri fått tatt over bikkja med den holdningen der uansett, sånn blir hun ikke trent. Hun er så absolutt ikke dominant, hun er fryktaggressiv.

Jeg synes det er mye såkalt menneskeliggjøring som ikke har noe som helst med menneskeliggjøring å gjøre jeg. At hunder blir matleie er et eksempel (men den store majoriteten er vel såpass matglade at det aldri er noe problem). Hunder kan også bli skuffa, fornærma/furtne, de kan være sjalu, de kan manipulere oss (pønske ut ting), de kan være ensomme og triste og de kan forstå fryktelig mye av ting som foregår rundt dem og sies til dem. Så jeg synes slett ikke folk som dubber hundene sine i en eller annen form eller "tillegger dem meninger" automatisk menneskeliggjør dem - det kommer jo helt an på hva de mener å se at hunden "sier". Hovedforskjellen på oss og hunder er vel at de ikke har et bevisst forhold til seg selv slik vi har og de har ingen formening om mote, interiør, sivilstatus, livet etter døden, krig og fred og sånt. En av tingene jeg synes er fryktelig teit er mange menns forhold til hannhunders testikler og kjønnsliv. Joda, det er selvsagt trist for hunden at den ikke får utløp for sin høyst naturlige trang til reproduksjonsadferd (dette gjelder jo begge kjønn), men bikkja filosoferer ikke over sitt manglende sexliv. Og joda, en hannhund kan utmerket godt bli mindre "mann" av kastrering, i og med at det fjerner adferd drevet av testosteron, men hunder har ikke noe konsept for kjønnsroller og har heller ikke noen identitet knyttet til testiklene sine (ei heller tisper til pattene). For de fleste mennesker er det en større eller mindre krise å miste kroppsdeler fordi vi knytter det til hvem vi er, hunder har ikke noe forhold til det. De har heller ikke noe konsept om at rosa er jentefarge, at en afghaner med lang flommende pels er mer feminin i uttrykket enn en bulldog, at nakenhet skulle være noe å bry seg om, osv. Og jeg tror at det er mye av grunnen til at vi liker dem så godt. De er fri for alle menneskelige konstruksjoner og er like glad i oss enten vi er uføre eller toppledere, friske eller syke, stygge eller pene, tjukke eller tynne, om vi bor i nyoppusset villa eller en gammel rønne.

"Puh".. Moby er ferdig børstet og fått vasket av sine skitne føtter og barter.. Brukte i underkant av en time på børstingen (4-5 uker siden sist) og kanskje 15 min. på badingen. Tørkingen holder han på med selv nå - spreller og ruller rundt på et håndkle på stua'. Så da gjenstår det bare litt pakking av utst.bag'en og slå sammen trimmebordet og sette det tilgjengelig for avreise i morgen... Burde vel finne sengen ganske snart også - regner med 2 timer å kjøre i morgen, så det satses på å være i bilen kl. 6.. Fysj - og dette gjør man frivillig OG betaler for det?? Ikke rart at folk tror man er gal! LOL Susanne

Oh yes, tok med meg granden, sankten, schäferen og boxeren på tur samtidig, i én og samme hånd jeg Og det er faktisk sant.

Takk for melding! Jeg vil anbefale deg på det sterkeste å ikke presse han til å "godta" at hvemsomhelst "tafser" på han i den alderen han er nå - han vil nok måtte godta det, men du kan risikere å skape en hund som er er i forsvar for enhver "ny" person han kommer i kontakt med, basert på at han forventer at nye mennesker vil tvinge seg på han. Uønsket atferd i den alderen han er nå kan trenes/straffes vekk, men den uønskede atferden vil gjerne komme tilbake igjen når han blir eldre og blir presset. Og da har han jo lært at det ikke nytter å gjøre mild motsand, og han vil antagelig ty til fullt forsvar med en gang. Boerboelen er den eneste rasen som er en renavlet vokter, og opprinnelig skal de egentlig ikke akseptere at hvemsomhelst tafser på de. I Norge er rasen avlet "ned" på disse egenskapene, men hos noen ligger de igjen. Min har en sånn "det er min kropp - ikke rør" holdning. Prosedyren vår hos dyrlegen er at jeg holder han, gjerne mykt rundt snuta - eller vi setter på snutebånd dersom vi har en "ny" veterinær (f.eks. en vikar) som han ikke er trygg på. Og vær sikker, dersom en BB sier at dette liker jeg ikke, så kan ting skje fort, de er hyperraske til å framstå såpass "tungt". Jeg har ingen problemer med å bruke snutebånd på Nurk hos dyrlegen, jeg er en ansvarlig hundeeier, og jeg vil ikke at han skal bite noen. Allikevel er Ilunga trent til f.eks. tannvisning, og det har ALDRI vært noe problem for andre å se på tennene hans, fordi vi har trent det i små, små skritt, og utelukkende positivt, men over en periode på opptil ett år... Husk at Mir bare er en baby, og han vil bruke det han har brukt i valpekassa for å oppnå det han ønsker, det er du/dere som ansvarlige foreldre som må vise han hva som er riktig oppførsel framover. At dere opplever at han biter når han er "oversliten" eller ikke sliten overhodet, det vil jeg fortsatt tro er valpebiting, ignorer det, spill død, eller ta han eventuelt ut av situasjonen. Å avlede tenker jeg er stimulering ("jeg biter = noe skjer, uansett hva, så er det bra..."), jeg ville faktisk heller satt en grense ved å overse han, spille død, eller sette han vekk med en gang han begynner med denne atferden. Hovedsaken er at han ikke skal klare å dra dere i gang på noe som helst, at han ikke oppnår NOE ved å oppføre seg sånn. Ok, hvem putta på en femtiøring denne gangen da... Lykke, lykke til med lille barnet, jeg kjenner pappa'en hans og han er en virkelig kjernekar, det blir nok Mir også.

De metodene du nevner der er ikke treningsmetoder, men dyremishandling. Ingen trener hund på den måte (vel - ingen som har peiling på hund i allefall). Jeg er enig med andre her i at det er dumt å henge seg opp i en "filosofi" på forhånd, for man må se an individet mht hvordan man legger opp treningen. Min forrige konkurransehund tålte ikke "vanlige" treningsmetoder som jeg hadde lært tidligere (nei, det gikk ikke ut på "sleng og deng", men hun kunne ikke belønnes med lek og moro f eks. Hun var veldig vár på meg og omgivelser etc). Jeg måtte dermed konvertere og brukte veldig mye klikkertrening, doggie-zen og slike metoder, med godbiter som belønning. Hun lærte usedvanlig fort med slike metoder, men det var vanskelig å få den intensiteten på henne som jeg kanskje kunne fått dersom jeg kunne brukt ball eller drakamp som belønning. Da jeg fikk sistemann i hus hadde jeg bestemt meg for å bruke de samme metodene på ham som med den forrige, altså mye klikkertrening og ekstern belønning etc etc, men da med lek som belønning helst (han er lett å belønne både med ball, drakamp og godbiter, så jeg har mye å spille på her). Etterhvert som han vokste til så ble progresjonen lik null med disse metodene. Han skjønte ikke konseptet, rett og slett, det var også alt for mye annet som surret rundt i hodet hans til at jeg kunne la ham "tenke selv". Dermed måtte jeg gå inn og tenke for ham, dvs begynne med lokking og luring, bli mer aktiv som fører, jobbe mye med forholdet mellom ham og meg og forsøke å overbevise ham om at det var JEG som var kul, ikke nabobikkja . Jeg måtte til og med dytte til ham innimellom for å nå inn dersom vi skulle ha noe som helst utbytte av en trening på klubben (hodet var fullt av grøt, hørsel var fraværende, øya var på stilk og mutter'n eksisterte ikke). Man må være åpen for å finne løsninger når man trener hund, ikke henge seg opp i EN måte å gjøre ting på. Det er også viktig å finne en treningsmetode DU behersker. En metode er ikke bedre enn den som bruker den - så det er selvsagt viktig at man kan å bruke den metoden man benytter, ellers kommer man uansett ingen vei, samme hvor bra metoden i utgangspunktet er.

Jeg tror det er en god idè det å holde på gode veterinærer, absolutt Jeg tror også at man kan komme til å måtte kysse noen frosker innimellom også med disse veterinærene, og jeg tok selv valget med å gå til en annen veterinær basert på at en veterinær ba meg ta snutebind på dyret straks denne så hunden komme inn døra, dette var med min forrige Riesen ved en rutinekontroll, en gedigen koseklump som bare eeelsket veterinærer (på en bra måte altså). Snutebånd fnyste jeg av, og etterpå ble det ny og kjekk veterinær på oss igjen Jeg synes det fungerer dårlig med en veterinær som er redd hunden min basert på null grunn. Jeg forventer også at de er flinke til å håndtere forskjellige småproblemer som KAN oppstå de gangene du kommer med hund som kanskje må avledes, lures, roes eller bare MÅ - dette ser jeg ikke for meg at en veterinær som er redd hunden klarer å gjøre hvis den dagen kommer at man trenger noe "lureri" for å få til en blodprøve eller noe annet som hunden helst ikke vil. Slike ubehagelige ting går så mye bedre hos en dreven og selvsikker veterinær

Imponert?

Her er bildene av Sara sin nye bil:

Spiste lunsj Og for alle som glemte det eller ikke så stjerner eller som skulle ønsket seg noe så blir det jo egentlig en ny sjanse i kveld klokken 11 over 11

Kl. 11.11.11, den 11.11.11 har ikke vært enda hos meg

Jeg var ute på jordet med Taz og hundene, og tok bilder!

Overtroisk som jeg er, så ønsket jeg meg noe

Våre er løse sammen når de er alene. Det var jo en av de positive sidene ved å skaffe seg hund nummer to også, de har selskap i hverandre når vi ikke er hjemme.

Jeg tror at miljøforandring har vært alfa omega for henne. I tillegg har jo de nye eierne hatt en fordel med at de var kjent med problemet når hun kom og hadde en konkret plan fra dag en. Dessuten er det ingen tvil om at vi aldri ville klart å trene Fanta - vi var jo redde. Selv i dag, om Monti snøfter når han kikker på oss eller noe så hopper vi til. Og han er en liten valp, så det sier sitt om hvor skvetne vi ble til slutt. Sier seg selv at vi da ikke er i stand til å trene en fryktaggressiv hund. :-) Så det at de nye eierne absolutt ikke er redde har nok også hatt mye å si. Og bikkja har virkelig vist seg fra sin sanne side fra dag en. Takk :-) Jeg er ganske så sikker på at dette går bra - de er superkresne på hvem som får henne og har konkrete planer om at de som tar over må samarbeide tett med de, hive seg på telefonen om de møter på problemer, etc. De har alltid vært på telefonen med oss med en gang det er noe, så jeg tviler ikke på at de også vil følge opp de nye eierne godt. Sånn det er nå må de holde bikkjene i huset adskilt - det er ikke mulig i lengden, selvsagt. Så jeg forstår godt avgjørelsen og tror fremdeles dette kan gå bra.

Synes det ble kjempebra, Soppen! Som uvitende tilskuer ser det perfekt ut, jeg hadde aldri lagt merke til det ved munnen

Nå har jeg mine tre sammen alene. Men hadde ikke det i starten. Da basenjien var valp så var de skilt med grind, 28-30 kg vs basenjivalp er rått parti uansett. Etterhvert som han ble eldre og fikk meninger om ting og tang så var det stort sett adskilt konstant inne, selv om jeg var hjemme. Det begynte å gå seg til, da kom salukien. Husker ikke helt hvordan jeg gjorde det der, men etter en stund så skilte jeg slik at gutta var sammen og snusern alene. Dette fordi snusern har en egen mening om hvordan valper/unghunder som har mistet valpelisensen skal oppdras, og jeg er ikke helt enig i den, så det fikk hun ikke lov til. Så da hadde vi igjen en periode der jeg skilte under, slik at aldri alle tre var sammen, uansett, så gikk det seg til, og nå er alle tre sammen alene. Dette er absolutt det beste for snusern som har seperasjonsangst. For meg har det aldri vært noen greie med at hundene absolutt MÅ fungere sammen. Selvsagt er det mye enklere da, en det er ikke et krav.

Jeg har absolutt null peiling på bil. Men den der, den var pen!

Tror du kommer til å bli veldig fornøyd! Vi kjøpte en 2000 mod. for ca 5 år siden som "altmulig" / "hundebil", går og går.. Vi skiftet eksosen pga et lite uhell i skogen.... *kremt* :rolleyes2: ellers har vi kun skiftet olje etc. på den. Komfort er som nevnt ikke noe store greier, MEN du kan gjøre mye med noen tepper/puter/nye trekk ovs.. Lettkjørt, superlett å parkere ovs ovs... Jeg hadde jo selv en vanlig yaris før, like lettkjørt og praktisk. Masse lykke til med jordbæret om du får (har fått?) det

Må bare sitere denne, jeg, synes den virket litt i overkant dramatisk. Er det noe jeg er aldri har vært redd for er det akkurat dette. Våre går løse sammen, alltid, kunne ikke finne på å skille dem. Vi har et "problembarn" som ikke har så veldig lang lunte med noe som helst, men så er vi jo så heldige at de to andre er veldig høflige og forsiktige med henne. Nå kjenner ikke jeg hundene dine, eller situasjonen som oppstod når dette skjedde, men allikevel. Du skriver at du aldri vil ta en slik sjanse igjen. Vil det si at du går ut i fra at noe slikt er sannsynlig at vil skje? Hvis hundene dine har et normalt forhold, må det jo være litt slitsomt å leve med slike bekymringer. Tragedier kan skje når som helst.

Alle 3 gutta mine er sammen når jeg en skjelden gang er borte. Nå har jeg også begynt å venne Dina til å være alene hjemmen sammen med de en time i ny og ne. Jeg tar det som en selvfølge at de skal kunne fungere såpass bra sammen at jeg ikke må skille de når jeg drar ut. Da hadde jeg rett og slett ikke gidda hatt flere hunder...

Her i huset er hunder og katter sammen når vi er borte! Kunne ikke falt meg inn å skille dem, men det er fordi de har det absolutt best sammen. Og det gir meg mye mindre dårlig samvittighet å gå fra dem også. Dessuten tror jeg ikke Shensi hadde tålt det spes godt, å være alene... I tillegg er det ikke to unge individer som hauser opp hverandre, Bamse blir 9 og Shensi 2. Forøvrig, hadde de ikke fungert alene sammen så hadde vi jo skilt dem. Hunder har forskjellig utgangspunkt liksom. men her i huset er det dette som fungerer. Selv om vi vet Bamse kan snappe etter kattene, så har kattene lært at de trenger ikke gnikke seg inntil han, prøve å fange halen hans osv, for da får de en saftig advarsel. Shensi er jo alltid snill som dagen er lang, så henne er det ingen problemer med på noen av de andre dyrene Jeg hadde aldri kvittet meg med en av dem om de ikke fungerte alene sammen. Jeg forelsker meg vilt og hemningsløst i skapningene omtrent før de entrer heimen, så det hadde ikke jeg klart! Da hadde jeg mye heller skilt dem

Tusen takk :-) Ser jo at mye kunne vært bedre, å er ikke ferdig enda, men hvis jeg fliseplukker for mye så går jeg lei... Jeg lar den heller være slik å fullfører i samme mønster så kan jeg gå tilbake å forbedre etterhvert - når jeg har tegnet 380 tegninger til å fått litt mer "teken" på det hehe

Kan vi ha en deal om at alle poster det de har laga etter at hun har fått det?

Er det fortsatt mulig å få være med på kortet? Som jeg skrev tidligere så vil jeg gjerne bidra med en sliten pengeslant, for jeg kan overhodet ikke tegne. Overfører litt penger til kontonummeret ditt, Veronica

Hmm jeg trodde jeg slang på min, nede ved bakbeina? Edit: Jo, den er der, men veldig liten

Gratulerer med jordbær-rød bil, den var lekker! Selv kjører jeg rundt i et lite rødt tyttebær, små røde biler er synlig i trafikken og ikke minst flotte å se på.

Men det er vel greit å ta hensyn til folks følelser, selv på et diskusjonsforum? Ikke missforstå, for å være helt ærlig mener jeg at det meste som har blitt sagt om denne saken i dag har vært helt ok. Det er bare det at jeg synes det er noe man hører veldig ofte her inne - at man må tåle å høre hva folk mener. En av mine meninger er at det er viktig å tenke litt på hvordan man formulerer seg. Skriftlige ord kan fort missforstås. Men så er jo jeg litt overfølsom, da

Det kommer jo helt an på hundene. Hittil har vi hatt de atskilt med en barnegrind øverst i trappa, Kovu er nede og Odin oppe i hver sin gang. Nå som Kovu har vokst til litt tror jeg det hadde gått helt fint, og på hytta har de vært alene sammen, men jeg er som deg, og har de gjerne adskilt heller for mye enn for lite. Odin er litt eiesyk og overreagerer litt, hvis de starter å leke som eskalerer litt og Odin føler seg utilpass så kan det smelle. Kovu har respekt for ham og greier seg oftest med å svare med et par bjeff, men jeg ser ingen grunn til å ta sjansen.

Den var skikkelig fin, og det der er en lekker farge altså! Super grattis fra meg, og håper du blir kjempefornøyd, hørtes jo ut som om du har fulgt magefølelsen og det er viktig! (mener nå jeg da, som har vært fornøyd med mine magefølelse-valg)

Ikke vær så hårsår, folk snakker ut ifra hvordan man SELV vil ha hjemme. Å hoppe til konklusjonen at folk tror at hundene ikke har det bra pga av dette blir for dumt Jeg hadde aldri klart å ha flere hunder der jeg måtte hele tiden skille dem om vi skulle en tur til postkassen eller butikken, et av mine største krav til MIN flokk er at de fungerer sammen. Hadde de ikke fungert sammen så nei, da hadde den hunden som tullet i flokken ikke bodd hjemme- så enkelt er det. Min flokk skal fungere sammen, fordi det er viktig for MEG. Alle har sine "hjertesaker" innenfor hundehold, en av mine er at min flokk fungerer 100%.

Sånn har Mamma også, bare i svart. Fine biler det der

Koseprating, foring og vann daglig, rengjøring av buret en gang i uken ca. Også blir det ekstra rengjøring rundt buret pga griseriet dems. Ellers fint lite

Så lenge hunden(e) er friske og ikke har urinveisproblemer eller dårlig mage, så er nok bimmelim og bommelom det minst vesentlige mht å ha dårlig samvittighet for at hundene er hjemme alene - etter min erfaring . Så lenge hundene er rolige når de er alene produserer de ikke så mye urin som må ut, ei heller settes avføringssystemet noe særlig i gang - det er først når de kommer i bevegelse dette blir viktig ser det ut for (iallefall hos mine).

Kjenner jeg har litt problemer med å være fornøyd med bildene mine, så hobbyen har falt litt det siste året. Noen bilder jeg jeg synes er fine, men vil gjerne ha noen tilbakemelding: (dårlig kvalitet på bildet her, er skarpt egentlig ) Kjenner at hunden her burde vært ørlite høyere opp i bildet, så det ble mer luft under.

Jeg har urdårlig samvittighet når jeg forlater hundene alene hjemme - ikke fordi de ikke takler det, men JEG tror jeg har litt separasjonsangst mht mine hunder *ler*. Jeg synes også hundene er alene hjemme alt for lenge i forhold til hva jeg synes er ok, men heldigvis er slike "normale" arbeidsdager mer unormalt enn normalen her *forstå den den som vil ". Når jeg jobber på min faste arbeidsplass tar jeg bussen kl littover 6 om morgenen, og er hjemme igjen enten kvart på fire eller halv fem (helst det første). Heldigvis har jeg ofte møter andre steder, og da får jeg betalt for reisetiden og trenger ikke å dra hjemmefra så tidlig (som når jeg skal til Hamar - hvilket jeg ofte er minst 1-2 ganger pr uke - drar jeg hjemmefra kl 7 og er hjemme igjen ca halv 4). Jeg har også en ordning som gjør at jeg kan ha hjemmekontor minst en gang i uka, noe som selvsagt reduserer den totale alenetida for hundene, men nei - jeg LIKER ikke å dra fra dem. For meg er det umulig å dra hjem i lunchen - jeg har minst 1 time reisevei hver vei liksom - og jeg kan ikke ta med hundene på jobb (vel - jeg kan kjøre bil og ha dem i bilen som kan stå i lukket parkeringshus og dermed har jevn temperatur året rundt, men det er jo heller ikke optimalt at de ligger så mange timer i bur i bilen og får en liten luftetur midt på dagen. Jeg er heldigvis så heldig at mine husverter på eget initiativ ofte lufter mine hunder midt på dagen (av og til får de være ute i hagen hele dagen), men dette skjer bare vår og sommer, og det er jo avhengig av at de er hjemme selvsagt. De har jo også sitt eget liv og kan ikke være avhengig av at de MÅ lufte mine hunder hver dag når jeg ikke er hjemme. På grunn av all alenetiden er jeg veldig opptatt av at jeg bruker resten av tida mi med hundene når jeg ikke er på jobb. Jeg er derfor sjelden på kino eller ute på middag (bortsett fra mine dinnerdates på Mc Donalds da *ler*) på kveldstid - alle aktiviteter jeg driver med involverer hundene på et vis. Jeg føler også at det er viktig at hundene har tilgang til meg om natta, nettopp fordi de er så mye alene på dagtid (om det har noen betydning aner jeg jo ikke, men det letter jo samvittigheten litt *ler*).

Da er det vel på tide å fortelle litt! Jeg har skrevet en lang blogg på engelsk her, for de som er spesielt interesserte: http://simira.blogspot.com/2011/10/one-week-in-vallebona.html Det var en herlig uke med mye riding og mye pasta! Gården ligger langt ute på den toscanske landsbygda, 6 km unna nærmeste sivilisasjon (med unntak av et hotell og et par restauranter i nærmeste veikryss!). Det var varm lunsj og middag såklart, og to typer pasta til forrett foran hvert måltid! Gjorde ikke meg noe, jeg er (fortsatt) glad i pasta, og det var mye god mat. Jeg var jo litt spent på hvordan jeg skulle tåle ridinga siden jeg ikke har ridd regelmessig på 10 år, men hadde særdeles lite såre og ømme muskler i løpet av hele uka. Sengene var ikke de beste, og det var (valgfritt) tidlig opp om morningen, så jeg merket det mest på at jeg ble sliten i kroppen av for dårlig hvile i forhold til mye fysisk ute-aktivitet. Man kunne ri opp til fire timer daglig, to timer morgen og to timer om ettermiddagen. Da enten en ridetime + kort tur, eller en lengre tur på to timer (man kunne ri enten bare en ridetime eller en times tur også, men det ble sjelden til). Jeg startet med to timer første dagen, tre timer den neste, og så fire. Det ble vel 15 timer i løpet av uka totalt, siden jeg hadde en fridag i Firenze og bare red én time en dag vi hadde regn og tordenvær. Jeg ble tildelt en maremma-hest (Italiensk rase, veldig "normalt utseende") kalt Molly, blant de eksotiske navnene Ursala, Malvasia, Fulminae, Carambola m.fl. Første dagen lærte vi start, stopp og sving, før jeg ble sendt ut på tur med en guide, bare vi to, siden det var en barnefamilie som skulle ha litt mer basic rideinstruksjon. Siden vi var bare to fikk jeg litt guiding og et par gode galopper allerede på første turen. Jeg tenkte å ta det pent, så red bare to timer den dagen. De neste fire dagene hadde jeg først en ridetime på morgenen (pluss tur et par av dagene) og langtur på ettermiddagene. Timene var kjempemorsomme, og vi jobbet mye med forskjellige typer vendinger i forskjellig tempo. Det var mye som å lære å ri på nytt, selv om mange av de samme prinsippene er like i klassisk og western (jeg har alltid slitt med å se opp og frem...). Turene gikk gjennom skoger, olivenlunder og vingårder, forbi en herregård eller to, og ingen tur uten en god galopp eller tre. Alle hestene var utrolig veltrente, lydhøre for uerfarne ryttere, veldig trygge, uten å ha den typisk sløve skolehest-holdninga. De bruker mye tid på å trene opp og vedlikeholde hestene der. Molly var veldig passe til meg, hun lyttet når jeg gjorde ting riktig, og gjorde det helt klart når jeg gjorde ting feil. Noen bilder: Meg og Molly in action Oliventre. Vi kunne plukke oliven fra hesteryggen på de fleste turene våre. Denne fine vindmølla stod ikke langt unna gården: Tok en halv dag i Firenze også såklart, og hilste blant annet på denne karen, David: Og denne karen, som jeg ikke vet navnet på. Men han så ut som blanding av dachs og dp eller noe sånt: Ponte Vecchio, en gammel bro som er bebygget av smykkebutikker. Kjøpte ingenting, jeg fikk litt overload... Denne duden var å se flere stedet: Stallen var halvparten spiltau og halvparten bokser. Alle hestene med unntak av én var greie inne. Typisk dag var morgenstell og påsaling (samtidig med morgenfôringen! Jeg reagerte litt på det første dagen, men hestene var tydelig vant til det, og hadde ikke noe problem med å bli stelt mens de spiste. Så stod de med slakk sal mens vi spiste frokost før morgenøkta. Så stod de inne igjen fortsatt påsalet, mens vi spiste lunsj før ettermiddagsøkta.). Alle hestene gikk ute i store paddocker etter siste økta og til neste morgen, i grupper på 2-5 hester. Store fine bokser, som alle hadde vinduer ut, men de var lukket nå på høsten og vinteren: Moly klar for tur. Mye hjemmelagede grimer og martingaler her: Meg og Molly på et utkikkspunkt ved en gammel kirke: Den dagen jeg skulle dra var jeg nede ved stallen og så på at de andre red ut. Jeg var en av to eller tre som brukte hjelm (med unntak av barna, da var det påbudt). For min del føles det like rart å ri eller sykle uten hjelm som å kjøre uten sele. Man gjør det liksom bare ikke. Litt flere hester, Biagio og PrimaVera gikk sammen ute: Mere bilder for de som vil se her: http://www.simira.net/gallery/Reise/2011-10-22-Vallebona/index.html

Åååååååh, typisk at jeg er den eneste på sonen som faktisk blir gammel om 20 år...

Dette lover ikke helt godt for fremtiden.... Men har nå fine medaljer da

Hmm..

Haha, om 20 år er jeg Berner oppdretter Red: Det var et veldig pent bilde av Stine! Gjør ikke noe om jeg ser sånn ut som 20 år

Nå har det skjedd noe med naturlovene her! Lurer på om de har oppfunnet sånn foryngelseseliksir om 20 år?

Genetikk er virkelig ikke mitt område, men jeg viderefører en "oppskrift" jeg fikk av en av mine mentorer vedrørende kort og lang: "Korthår dominerer langhår. En kort med kun korthårsgener er SS (dominant) og en lang (kan kun ha langhårsgener) er LL (recessiv). Ved kryssing 1. gang blir alle avkom SL (slett, men med anlegg for lang). Krysser man videre disse valpene (eller helst en tilsvarende kombinasjon da siden man helst ikke krysser kullsøsken, hih) vil det bli 25 % korte med kun korte gener, 50 % korte med lange gener og 25 % lange. Det er ikke mulig å se forskjell på SS og SL. Sånn hypotetisk: Hvis jeg krysser Qui (LL) med Hottie (hun er kort, men med kort far og lang mor, så hun er SL) vil valpene teoretisk bli 50 % korte med anlegg for lang og 50 % lange som bare er lang og ikke kan ha korte gener, for hadde de hatt det ville de vært korte. Ved 21 dager vil man kunne se om valpen blir kort eller lang ved å gjøre en "plukketest". Man napper noe hår fra hodet på valpen, får du med hår blir den kort, får du ikke med noe blir den lang." Skjønte du noe av det? Når det gjelder pelslengde på de lange er nok det også genetisk betinget. Indiana fx har en hårvekst av en annen verden, hun GROR hår og på sitt beste hadde hun ørebeheng som var 35-40 cm langt. Samme med hennes kullsøster Bess. Bess hadde også "bukser" så det holdt. Deres barn igjen har ikke det veldig lange ørebehenget, men det er god behengt allikevel. Men de fleste av dem har fantastiske faner på halen og noen har også godt med "bukser". Alle disse har bare langhårsgener. Men selvom en saluki bare har langhårsgener varierer mengden og lengden på pelsen veldig. Noen har bare en bitteliten øredusk, knapt nedenfor ørelappen, mens andre igjen er som mine jenter, laaaaangt og myyyyye. Hottie er jo kort, og som KristinR sier, litt som en iggis/de korthårete myndene. De skal være korte overalt. Hottie gror også en ørliten fane på halen, men den skal da trimmes ned til kort ved fx utstilling. Min erfaring ref egen hunder har ikke hannhundene mere pels enn tispene, jeg tror, som sagt, at det er genetisk betinget. Personlig er jeg mest fan av langhår, deilig myk kosepels man kan begrave nesen i, men noen korte er absolutt stunning. Fx mitt "barnebarn" fra Finland, fetter av Mocca, han er aldeles nyyyydelig og når jeg ser han spiller kort/lang pels ingen rolle Moren til KristinR sin er også en av de korte som har gitt meg "gåsehud" da hun ble BIR på St.Sth i 2007

Jeg kjenner nesten ikke rasen min igjen her jeg. Av de åtte jeg har hatt er det tre av dem som var en smule vanskelig mht innkalling. Den ene endret seg da han kom over tenårene og utferdstrangen, og gikk løs overalt resten av sitt liv, den andre forulykket før vi rakk å bli ordentlig kjent, og den tredje har jeg vært ganske restriktiv på hvor jeg slipper og er hakket mer oppmerksom da hun er en meget bestemt dame som helst vil ha siste ord. Av herping i hjemmet er det kun en som har ”pyntet” litt på dørkarmer og lister, ellers har det kun vært hva man kan forvente av alle valper/unge hunder uansett rase. Alle som en har vært, og er, supersosiale med mennesker, noe mer skeptisk og/eller likegyldig til andre hunder før de blir kjent med dem, og alle har funket fint med barn. Det er kun en har jeg stueren-problemer med, men hun har også litt ”bagasje” som forklarer dette. Ellers har alle de jeg har hatt kjapt lært at sånt skal skje ute. Inne er de rolige og tar liten plass, men saluki kan godt ”synge” om de føler seg forlatt av flokken. Mine synger sjelden, men starter nabo-hunden korer de gjerne. Ute løper de villmann i skog og mark, men sjelden alle på en gang (unntaket er når vi er med Margrete sine sjæffiser, da løper hele bøtteballetten og storkoser seg sammen ). De fleste av mine saluki-venner har sine løse og det har aldri vært snakk om at det må være på inngjerdete områder. Ofte møtes vi med hele gjengen og lar dem springe sammen både i skogen og på jorder. Tre av mine har vært aktive løpshunder og to av dem skal bli det. De liker å bli brukt, for eksempel trekke på ski og bære kløv. De liker å gå lange turer, de liker å løpe masse, men takler også fint korte båndturer innimellom. Mine får ikke alltid tur hver dag, men gjennomsnittlig er vi ute minst en time i skogen hver dag, helst mer. Skal man trene lydighet er ikke saluki rasen jeg ville anbefalt, men det finnes noen unntak som har trent med godt resultat. Angående katter er det også relativt. Noen jager for å ta, noen bryr seg ikke og noen lever og leker med dem. Klart jeg også har hatt mine utfordringer og fått grå hår, men som rase generelt vil jeg si saluki er relativt ukompliserte. Jeg tror ikke vi med saluki har så innmari mye mer problemer og utfordringer enn folk med andre raser, bare litt annerledes problemer/utfordringer. Man bør ta høyde for deres typiske rase egenskaper som f eks jaktlyst, men ikke alle har det og noen har det i større grad enn andre. Men alle raser har vel sitt, man får bare lære seg og ha hundeholdet deretter. Mange soniser har møtt mine hunder og jeg liker å tro at de oppfatter dem som velfungerende, greie hunder, med sine særegenskaper, og ikke er helt håpløse