Gå til innhold
Hundesonen.no

Forslag til liten "bruks"hund?


HPC
 Share

Recommended Posts

Har du sett på tibetansk terrier? Små, morsomme og glade i barn, men kan fint brukes til mye. Sverige har eget agility-lag med bare tibber! Røytefri, bjeffer lite, vennlige, men utholdende og smidige.

Tibetansk terrier er noe av det mest bjeffete jeg noensinne har møtt på (snakker om svært mange individer møtt samla), så det å reklamere for at de stille av seg ville jeg vært litt forsiktig med. :)

Forøvrig er jeg veldig enig med Ida om at det vel strengt tatt er TS som skal ha hund, ikke ungene, så i valget bør akkurat det kanskje vektlegges mest?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 85
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hvis du tror at en Kelpie blir for intens og heftig er ikke mudien et "bedre" alternativ, den er nok like intens og heftig, i tillegg til å ikke være så oversosial som en kelpie er. At den er generelt

Jeg tror ikke du skal tenke så mye på at sønnen din trenger en liten hund, hvis ikke det er du som ønsker deg en sånn, da. Selv ganske små barn, kan håndtere en stor hund i konkurranseringen. Husk, da

Min neste lille brukshund blir en jaktcocker Jeg kjenner til 15-20 individer og de er supergreie


Kan kanskje mudi være noe? Hakket mindre enn kelpie, kjappe og arbeidsomme, men kanskje ett hakk mindre crazy enn kelpien...

 :blink: Mudien er klin hakke gal, med eller uten kontroll på den. Med kontroll på den, har du en knakandes god hund til det meste du måtte ønske.

Mudi er en rase som appellerer til meg (på avstand, har aldri møtt noen), men har fått inntrykk av at det er litt uforutsigbart hvorvidt de blir bra arbeidshunder eller ikke? 

Jeg vil nok påstå at man må inneha en del kunnskap og viten om konsekvent læring om en skal ha mudi, men jeg er ikke i tvil om at det er bra arbeidshund. En mudi gjør det man vil den skal gjøre.

Er mudi og mellompuddel så mye mindre enn kelpie da? De er vel glatt 10-20 kg de også?

 

Som noen nevnte: Tispene ligger på 8-13 kg og hannhundene noe tyngre. Høydemessig er tispene 38-43 og hannhundene 43-47.

 

Jeg har både små barn og mudi, og jeg kan vel understreke at de absolutt er familievennlig, men de knytter seg som oftest til den personen som har mest med dem å gjøre. Jeg hadde ikke hatt problem med å sende ut mine barn, når de er 10 år, på luftetur med en mudi som har god grunntrening og oppdragelse :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

 :blink: Mudien er klin hakke gal, med eller uten kontroll på den. Med kontroll på den, har du en knakandes god hund til det meste du måtte ønske.

 

 

Nå anbefalte jeg jo mudien som en liten bruksrase, jeg vet det bor mye i dem, at de er kvikke, aktive og har litt trøkk, men for meg virker de litt mer sanset enn kelpie(altså kelpie er en sanset rase de også på sin måte, det er jo masse fokus i dem og lette å jobbe med, men jeg tenker iforhold til deres væremåte), det gjør forsåvidt de fleste raser, jeg tror ikke jeg vet av noen raser jeg synes er like "crazy" som kelpie, selv om jeg vet av mange raser som det er like mye trøkk og arbeidslyst i. Kelpie slår meg bare som små lopper som er høyt og lavt og evig lykkelige, alltid. Snakker nå i hovedsak ikke om i arbeidet, men bare sånn væremåte ellers.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Da skjønner du dilemmaet mitt?. Problemet hos oss er at både jeg og de to yngste ungene mine ønsker oss hund nummer to, tiåringen min har sagt klart at neste hund skal være hans treningshund, fordi ha vi har nå er såpass knyttet til meg til at det er vanskelig for sønnen min å trene ham. I tillegg får han ikke lov av arrangørene til å ta hunden vår med på kurs og leire for hund og barn, pga av størrelsen på hunden. Samtidig ønsker jeg meg en konkurransehund og ikke bare en familiehund til.

DSG er jeg derimot i tvil om, de fremstår som litt for terrier-aktige og de har vel både tendens til gneldring og hundeaggresjon, har de ikke? dessuten liker jeg ikke utseendet noe særlig.

 

Endret av HPC
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har du sett på tibetansk terrier? Små, morsomme og glade i barn, men kan fint brukes til mye. Sverige har eget agility-lag med bare tibber! Røytefri, bjeffer lite, vennlige, men utholdende og smidige.

ikke glad i hunder med masse pels i ansiktet...

Hvis du hadde vært på utkikk etter en liten brukshund til deg selv ville jeg tipset deg om å ta en titt på pumi. Skal ungene dine ha hund ville jeg heller kjøpt en puddel :)

 

 

Sent from my iPhone using Tapatalk

Pumien virker som en morsom hund, men som nevnt ovenfor liker jeg bare ikke hunder med masse ansiktspels. Jeg vet at det indre teller mest, men akkurat på dtt punktet klare jeg ikke å se forbi det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jack russel kanskje? Små, men lettlærte og kvikke.

Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor du ikke holder en knapp på kelpien. Små er de jo, og det er vel uansett mor som skal ha ansvaret for treninga. At tiåringen skal gå med hunden i bånd, og trikse og holde på litt, kan da ikke være noe problem.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

DSG er jeg derimot i tvil om, de fremstår som litt for terrier-aktige og de har vel både tendens til gneldring og hundeaggresjon, har de ikke? dessuten liker jeg ikke utseendet noe særlig.

Jeg vil påstå det er mindre lyd i dsg enn i sheltie ihvertfall. Lyden er en av grunnene til at jeg ikke vurderer sheltie om jeg skulle ha en liten hund igjen. Dsg varsler gjerne på døra (og forbipasserende, om de har vindu mot vei), men gneldrer ikke masse "bare derfor", og jeg har ikke erfart mye lyd hverken fra egen eller andres hunder i trening.

Det var en periode hvor det var litt for mange individer med svak mentalitet, hang nok sammen med en popularitetseksposjon for en 10 års tid siden. Men en skikkelig dsg skal være sosial og omgjengelig, og de fleste jeg har møtt i senere tid er det. De er definitivt mer omgjengelig enn det man ofte tenker på som typisk "terrier-aktig" i alle tilfelle.

Det er en super hund for litt større barn å jobbe med, så om du skal ha hund til barna tenker jeg det er et bra valg, men de har nok ikke den heftigheten du ønsker deg. Jeg tenkte da heller at du burde velge en jack russel fra noen som bruker hundene sine - men de er jo terriere, med alt det innebærer.

Og så synes jeg det er helt greit å like utseende på hunden man skal ha også jeg da.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes puddel og jakt cocker var gode forslag! At mannen din ikke liker puddel er vel egentlig ikke et godt argument for å la vær å få rasen om den ellers passer, særlig hvis motstanden mot rasen bunner i at rasen ser jålete og dollete ut -noe mange synes om puddel før man blir kjent med dem. Likevel man må jo respektere hverandres ønsker. Noen jeg kjenner hadde mannen i huset et absolutt kriterie og det var at hunden ikke skulle være liten og jålete, den måtte se tøff ut. Så da ble det terrier -kanskje en av dem hadde vært noe for dere? Jack russel terrier, cairn terrier eller kanskje welsh terrier (som jeg stadig anbefaler, hehe). Om dere ønsker terriergemytt, da. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jack russel kanskje? Små, men lettlærte og kvikke.

Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor du ikke holder en knapp på kelpien. Små er de jo, og det er vel uansett mor som skal ha ansvaret for treninga. At tiåringen skal gå med hunden i bånd, og trikse og holde på litt, kan da ikke være noe problem.

Haha! Det er jo akkurat dt jeg egentlig vil høre?. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare så synd de ikke kan stilles ut, hvis man har ambisjoner om championat :/

Heldigvis er dette ikke noe jeg bryr meg om (har ikke noe i mot å stille ut noen ganger, for oppdretters skyld,da, men er ikke interessert på egne vegne?).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Heldigvis er dette ikke noe jeg bryr meg om (har ikke noe i mot å stille ut noen ganger, for oppdretters skyld,da, men er ikke interessert på egne vegne?).

Jeg er heller ikke kjempeinteressert i utstilling, men dessverre er det jo sånn at brukschampionat også krever et minimum av ustillingsresultater (jeg måtte f.eks. ha 2x Good på min hund for å få viltsporchampionat). Og jeg synes i alle fall det er ekstra motiverende å ha et mål å strekke seg mot :) Det er faktisk den eneste grunnen til at min neste hund ikke blir en jaktcocker ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig, men han må faktisk ha lyst på hunden han, også. Hittil har han vært helt i mot å få en hund til før om to-tre år, men nå er han litt på glid. Tror likevel neppe han går med på en hund til dersom jeg sier at det blir puddel. Synes faktisk er greit at han har vetorett, jeg. Hans store drøm er en Newfoundland eller en St.Bernhardshund, men det er helt uaktuelt for meg, så da må han også få lov til å ha en mening om mine valg?.

Ellers tror jeg ikke terrier passer så godt til vårt bruk eller ønsker (da ville det i så fall blitt en bedlington, tror jeg). De blir litt for stri og egenrådige, sånn generelt, vil jeg tro. I tillegg til at de ofte er vanskelige rundt andre hunder. Det er vel ikke en myte?

Jaktcocker hadde jeg ikke tenkt på - det skal jeg sjekke ut!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig, men han må faktisk ha lyst på hunden han, også. Hittil har han vært helt i mot å få en hund til før om to-tre år, men nå er han litt på glid. Tror likevel neppe han går med på en hund til dersom jeg sier at det blir puddel. Synes faktisk er greit at han har vetorett, jeg. Hans store drøm er en Newfoundland eller en St.Bernhardshund, men det er helt uaktuelt for meg, så da må han også få lov til å ha en mening om mine valg?.

Ellers tror jeg ikke terrier passer så godt til vårt bruk eller ønsker (da ville det i så fall blitt en bedlington, tror jeg). De blir litt for stri og egenrådige, sånn generelt, vil jeg tro. I tillegg til at de ofte er vanskelige rundt andre hunder. Det er vel ikke en myte?

Jaktcocker hadde jeg ikke tenkt på - det skal jeg sjekke ut!

Er helt enig i at han også må ha lyst på hunden. Det jeg tenkte var om årsaken bunnet i ytre fordommer mot en rase, f.eks at de ser jålete ut, så synes ikke jeg det er en god nok grunn om rasen ellers skulle passe til kriteriene dine :) Litt som det Belgerpia skriver om, å ikke "skue hunden på hårene", nesten bokstavelig talt. At man ikke utelukker en superbra rase bare fordi førsteinntrykket stopper en  

Jaktcocker tror jeg kan være et veldig bra alternativ! Kjenner to supertrivelige eksemplarer fra en oppdretter jeg har hørt godt om, kan gi deg link på PM om du er interessert. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

De fleste har fordommer mot puddel, særlig de små pudlene, og særlig menn har fordommer. De fleste ombestemmer seg allikevel når de faktisk møter pudler, fordi de er ikke så små, sære og jålete som de tror. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

 

Jeg har en sånn en hjemme, og om det skulle bli puddel skulle den være kortklipt. Gud bedre om han skulle ha fjollete strikker i pelsen osv. I dag tror jeg ikke han kunne tenke seg annen rase, ev en storpuddel (vi har mp). I sommer hadde ha med seg en flatcoated unghund på tur.., og "guuri for et styr..nei takke til glad, energisk og enkel hund som puddel". Det var hannes kommentar, selv med strikker i håret  :teehe:  Og tenk å slippe all røytinga da..

Tror det er ganske vanlig ja!

Endret av tmp
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå anbefalte jeg jo mudien som en liten bruksrase, jeg vet det bor mye i dem, at de er kvikke, aktive og har litt trøkk, men for meg virker de litt mer sanset enn kelpie(altså kelpie er en sanset rase de også på sin måte, det er jo masse fokus i dem og lette å jobbe med, men jeg tenker iforhold til deres væremåte), det gjør forsåvidt de fleste raser, jeg tror ikke jeg vet av noen raser jeg synes er like "crazy" som kelpie, selv om jeg vet av mange raser som det er like mye trøkk og arbeidslyst i. Kelpie slår meg bare som små lopper som er høyt og lavt og evig lykkelige, alltid. Snakker nå i hovedsak ikke om i arbeidet, men bare sånn væremåte ellers.

Ja, jeg ville også legge til at min mudi er nett slik som du beskriver kelpien. Men jeg ville ikke legge mer i det, siden diskusjonen handlet om rasevalg ;)  Derfor svarte jeg også slik jeg gjorde.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan fungerer puddelen i LP, tror du? Og hvordan er det med lyd når de jobber? (Det er jo en betenkelighet jeg har vedrørende sheltie også).

 

 

 Den ene mellompuddelen jeg hadde på valpekurs i for vinter skal debutere i lp nå i løpet av oktober. Hun er en herlig utadvendt og kvikk frøken som bor i  en barnefamilie og trenes i lp. Så vidt jeg vet har ikke hun lyd når hun trener :) Om det er vanlig eller uvanelig for rasen vet jeg ikke. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Støtter forslaget om jaktcocker, har jaktet med en del og de er dødskule! Skikkelige kvikke, oppmerksomme, lettlærte, gærne og lydige, fryktløse og morsomme. Og fortsatt håndterlig for ungene, fin størrelse og forholdsvis myk å trene. Litt sånn som jaktlabrador/jaktgolden er i retriever verden. Bulldozer på jobb og familiehund innenfor husets fire vegger.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Støtter forslaget om jaktcocker, har jaktet med en del og de er dødskule! Skikkelige kvikke, oppmerksomme, lettlærte, gærne og lydige, fryktløse og morsomme. Og fortsatt håndterlig for ungene, fin størrelse og forholdsvis myk å trene. Litt sånn som jaktlabrador/jaktgolden er i retriever verden. Bulldozer på jobb og familiehund innenfor husets fire vegger.

Omtrent som en kelpie da :P 

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...