Gå til innhold
Hundesonen.no

Valp på 9 uker som er EKSTREMT redd for mennesker


Sabrina
 Share

Recommended Posts

Jeg har en valp på snart 9 uker som er utrolig usikker og redd for nye mennesker. Han knurrer og bjeffer og gjemmer seg når vi får besøk, uavhengig av hvem. Han vil ikke hilse og holder seg for seg selv. 
Vi har hatt valpen i 1 uke. Eldste sønnen i huset er ikke så mye hjemme, å han knurrer og bjeffer på han hver gang han ser han.. datteren min, jeg og mannen min er han veldig trygg på. 
Han er blanding av rottweiler og husky. Kjenner begge foreldredyrene, som er noen prakteksemplarer mentalt både med dyr og mennesker.. 

 

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, er så tungvint når han er sånn.. har hatt schæfer og boxer tidligere, å aldri opplevd noen av mine tidligere valper på denne måten. 
 

Til nå har jeg latt han holde seg for seg selv i håp om at han etter en stund skal komme frem å hilse på. Men det har ikke skjedd. Vil ikke trigge redselen hans.. 

 

noen som har noen tips eller formeninger?? UTROLIG takknemlig for svar. Jeg orker ikke beholde han om han skal være en nervøs og aggressiv hund. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

34 minutter siden, Sabrina skrev:

Jeg orker ikke beholde han om han skal være en nervøs og aggressiv hund. 

Ikke noen tips, jeg bare reagerer på det siste du nevner. Du har nettopp fått hjem en valp som har vært hos dere i en uke og som ikke sikkert er helt trygg i sine nye omgivelser. Hva med å gi valpen tid? Den er trossalt en baby. Det finnes masse råd og tips der ute, utdannede hundetrenere, kurs ol. dersom denne atferden ikke går over. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Miloficent skrev:

Ikke noen tips, jeg bare reagerer på det siste du nevner. Du har nettopp fått hjem en valp som har vært hos dere i en uke og som ikke sikkert er helt trygg i sine nye omgivelser. Hva med å gi valpen tid? Den er trossalt en baby. Det finnes masse råd og tips der ute, utdannede hundetrenere, kurs ol. dersom denne atferden ikke går over. 

Jo selvfølgelig så har jeg ikke tenkt å kvitte meg med han med det første- skal jo selvsagt gi det tid. Jeg bare ser langsiktig for meg hvordan han potensielt kan bli som en stor hund, dersom dette ikke blir bedre. Jeg har aldri opplevd lignende med noen valper tidligere, og jeg har hatt mange oppigjennom. Derfor det oppleves urovekkende.. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Ozzy skrev:

Helt ærlig: Hadde sendt den i retur. 

Har fått en sånn valp. Anbefaler det ikke.. 

Visst du gjorde noe, hva gjorde du for å prøve å bedre oppførselen til den valpen du fikk? Har jo ikke lyst å levere den tilbake uten å prøve heller... men orker ikke tanken på en nervøs/aggressiv hund.. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En hund av den blandingen som allerede så tidlig viser utrygghet, selv om den "bare" har vært en uke i nytt hjem, ville jeg ikke tatt sjansen på.

Det er masse du kan gjøre for å bygge selvtillit hos valpen, men den vil ha et mye dårligere utgangspunkt en de fleste normale valper, det vil være mye jobb, og du risikerer å sitte igjen med en stor og aggressiv hund til slutt uansett. Jeg skal garantere at du kommer til å angre mange ganger dersom du velger å beholde valpen, selv om dere sikkert får mange fine stunder også.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Sabrina skrev:

Visst du gjorde noe, hva gjorde du for å prøve å bedre oppførselen til den valpen du fikk? Har jo ikke lyst å levere den tilbake uten å prøve heller... men orker ikke tanken på en nervøs/aggressiv hund.. 

Gjorde det jeg kunne for å gjøre henne tryggere på folk, i samarbeid med hundettener. Hovedsakelig ignorerering fra fremmede, og godis fra folk hun etterhvert ble vant med. Hun ble trigget av at folk snakket og skulle ha oppmerksomhet fra hu. Det fungerte til en viss grad, men som voksen er hun usikker på folk, kan ikke håndteres/bli tatt på av fremmede og dersom vi hadde hatt barn (eller bodd et sted med naboer) hadde hun blitt avlivet som ettåring. Hun er som deres, helt trygg på meg og samboeren. 

Vi fikk henne når hun var 14 uker, og bar preg av dårlig sosialisering og dårlig arv. Det er nok litt større håp med en yngre valp, men en ni uker gammel valp skal ikke oppføre seg sånn. Det er ikke normalt, og den vil nok aldri bli helt bra. Det er lettere å levere den tilbake nå, enn om noen mnd eller et år..

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Sabrina skrev:

Jo selvfølgelig så har jeg ikke tenkt å kvitte meg med han med det første- skal jo selvsagt gi det tid. Jeg bare ser langsiktig for meg hvordan han potensielt kan bli som en stor hund, dersom dette ikke blir bedre. Jeg har aldri opplevd lignende med noen valper tidligere, og jeg har hatt mange oppigjennom. Derfor det oppleves urovekkende.. 

Aha okei! Men da forstår jeg. Kinkig situasjon, jeg vet ikke helt selv hva jeg ville gjort? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, LinsorCollie skrev:

Hvor i landet bor du? Du kan jo ta kontakt med adferdsterapaut for hund f. Eks. Om du vil prøve en stund til ?

 

Ikke noe årleit verken for dere eller valpen ?

Bor i Kristiansand.. har googlet litt, men ikke funnet noe info om adferdsterapeut enda som er i nærområdet her :( 
 

Nei det er en kjempe trist situasjon.. Har hatt hund hele livet. Men nå har det tatt med 4 år å bestemme meg for å ha hund igjen etter forrige. Å da er det både surt og trist at det blir på denne måten.. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt ærlig, lever den tilbake. Det er kjipt nå, men som andre sier, du kommer til å angre mange ganger på at du ikke gjorde det. Og etter mye snørr og tårer og frustrasjon og fortvilelse så må du nok ta en lignende avgjørelse senere.

Det er kanskje litt kynisk, men jeg unner ingen en problemhund. Dere har barn, og får sikkert besøk, og bor kanskje i tettbygget strøk, det kommer til å være mennesker overalt. Og da, med en så stor hund som nå knurrer på sønnen i huset, så blir det ikke moro. Så må dere flytte ut i hyttiheiti og barna får ikke ha besøk fordi hunden vil spise fremmede... 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

11 hours ago, Sabrina said:

Tusen takk for svar alle sammen... ser ut til at jeg seriøst må vurdere å levere han tilbake da.. gir det et par uker å ser, om ikke det er noe tegn til bedring så er det ikke verdt det tror jeg.. det skal jo være koselig med hund.. 

Ikke vent et par uker. Da blir du mer knyttet til hunden, det blir vanskeligere for oppdretter å finne et hjem som vil ha en slik hund (og nok vil starte pregingsarbeidet selv eventuelt), og dere vil ha noen fine dager sammen som du ikke greier å la være å håpe på blir flere.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

59 minutter siden, simira skrev:

Ikke vent et par uker. Da blir du mer knyttet til hunden, det blir vanskeligere for oppdretter å finne et hjem som vil ha en slik hund (og nok vil starte pregingsarbeidet selv eventuelt), og dere vil ha noen fine dager sammen som du ikke greier å la være å håpe på blir flere.

Ja sant det... Men hvordan legger man frem problemet til oppdretter ? Føler det virker amatørmessig å levere tilbake en valp etter 1 uke ... men jeg har jo hatt en hel haug med bikkjer å aldri opplevd lignende, så det er jo noe som ikke er som det skal. Å det værste er kanskje at NÅR han omsider hilser på sønnen min(dvs sønnen min klapper han forsiktig) å sønnen min snur seg bort, så løper bikkja avgårde å er akkurat like redd om ikke mer.. skulle jo tro at han i det minste roet seg når han først har hilst, å at da er det «greit». Men neida.. å han knurrer og bjeffer like mye på han hver gang.. pluss på alle andre «fremmede» da.. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville sagt det som det er, at du opplever valpen veldig utrygg, og at du ikke har lyst/kapasitet til å ha en potensielt så krevende hund med barn i huset. De fleste seriøse oppdrettere vil ta tilbake en slik valp (selv om man kan spørre seg hvor seriøse de er, om blandingen er gjort med vilje).

Det er en blanding av to forholdsvis store raser, en med mye jakt og en med mye vokt, og det er kanskje en særdeles dårlig kombo når det gjelder egenskaper. Selv om begge foreldrene er fine og trygge så sier det ingenting om hvilke gener som ligger i arv der. Om foreldrene er registrerte kan man sjekke søsken og deres foreldre igjen osv., men noe av problemet med blandinger er at man ofte ikke vet om slikt. For alt du vet kan alle kullsøsknene til begge foreldrene være rene drapsmaskiner, og at disse to er unntakene. Jeg tror ikke det altså, men alt man ikke vet..

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde selv en valp som var usikker på nye folk (og ble litt bekymret på grunn av det), men hun var kun redd, ikke aggressiv. Og det kom seg etter en ukes tid og nå ELSKER hun nye folk, så om det tar mer enn det så ville jeg også ha ha tenkt godt igjennom hva du ønsker og orker i et hundehold. Det blir nok en hard avgjørelse uansett hva du velger!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...
48 minutter siden, Schnauzernoob skrev:

Hvordan gikk det?

Tusen takk for alle svar her inne.

 

Jeg snakket med adferdspesialister og prøvde diverse ting i 1,5 uke- men uten hell. Han ble nesten heller bare verre med tiden.. etter 2,5 uke var han fortsatt livredd for sønnen i huset som han fikk gode opplevelser med hver eneste dag. Og enda reddere for alle som kom inn døren.. så jeg leverte han tilbake for 2 dager siden.. føles veldig trist og føler meg misslykket som ikke «fikk han til».. men det føles likevel ut som en riktig avgjørelse når det først var som det var.. 

 

 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, Sabrina skrev:

Tusen takk for alle svar her inne.

 

Jeg snakket med adferdspesialister og prøvde diverse ting i 1,5 uke- men uten hell. Han ble nesten heller bare verre med tiden.. etter 2,5 uke var han fortsatt livredd for sønnen i huset som han fikk gode opplevelser med hver eneste dag. Og enda reddere for alle som kom inn døren.. så jeg leverte han tilbake for 2 dager siden.. føles veldig trist og føler meg misslykket som ikke «fikk han til».. men det føles likevel ut som en riktig avgjørelse når det først var som det var.. 

 

 

Du skal iallfall ikke føle deg mislykket. Og det var helt klart den rette avgjørelsen. ❤️

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...