Gå til innhold
Hundesonen.no

Plastisk kirurgi?


QUEST
 Share

Recommended Posts

https://www.aftenposten.no/meninger/sid/i/rjlv3/Skrik-og-hyl-sa-mye-du-vil-Jeg-har-tatt-intimkirurgi-og-er-kjempefornoyd

http://www.plastikkirurgi.nu/derfor-tar-nordmenn-plastisk-kirurgi/

https://www.nordlys.no/nyheter/49-prosent-vil-ha-plastisk-kirurgi/s/1-79-6004764

http://forskning.no/medisin-menneskekroppen-psykiske-lidelser-stub/2008/02/silikonpupper-knyttes-til-hoyere

http://www.kk.no/meninger/klarer-jeg-a-stoppe-her-eller-er-det-starten-pa-en-plastisk-kirurgi-fest-67752198

 

Hva tenker man om plastisk kirurgi? Her er det snakk om ren 'forskjønning' ikke operasjoner/inngrep for å rette opp skader/medfødte misdannelser.

Bidrar plastisk kirurgi til et økende fokus på det 'perfekte'utseendet og bør det eventuellt være strengere regler for hvem som skal få utført slike inngrep? Hvor burde lista ligge i så fall? Hvem skal ta avgjørelsene i så fall, klinikkene/legene selv eller et uavhengig 'råd'? 

Hadde ikke endel av de som tar operasjoner hatt bedre nytte av samtaler med en terapeut f.eks? Hva skjer når du trodde at f.eks større bryster skulle forandre 'alt' og du oppdager at det var ikke der problemet 'satt'..?  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er leit at man ønsker å stikke, kutte og skjære i friske kropper, fordi man ikke er komfortabel i sitt eget skinn. Men jeg forstår det. Igjen handler det om kroppspress og hvordan kropp og utseende skal definere deg som person. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg får lyst å gråte av tanken på gamle søte damer som føler seg stygg og lar seg operere til det vederstyggelige for å forsøke å holde seg unge.
Og de som blir så mentalt syke at de synes de selv er stygge og MÅ endre på ting, type Sophie Elise som åpenbart har store komplekser med egen kropp. Det triste er at hun kaller seg forbilde, men hun er ikke forbilde all den tid hun faktisk lar seg operere - framfor å være ærlig om at hun lar seg operere på grunn av sine indre problemer og indre uro. Så in the end fører hun bare til at småjentene ser opp til hennes operasjons-skapte selvbilde og tror at det er idealet.

Det er jo forsåvidt fantastisk at plastisk kirurgi kan gjøre så mye for mennesker som har hatt skader, ulykker og må ha hjelp - men ellers er det bare ****** trist at folk setter seg på et fly for å få operert seg inn ei svær ræv i Istanbul. Men det er vel ikke så mye man får gjort, dette er ting i samfunnet som ikke reguleres eller som har noe forbudspotensiale.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Kangerlussuaq skrev:

Jeg får lyst å gråte av tanken på gamle søte damer som føler seg stygg og lar seg operere til det vederstyggelige for å forsøke å holde seg unge.
Og de som blir så mentalt syke at de synes de selv er stygge og MÅ endre på ting, type Sophie Elise som åpenbart har store komplekser med egen kropp. Det triste er at hun kaller seg forbilde, men hun er ikke forbilde all den tid hun faktisk lar seg operere - framfor å være ærlig om at hun lar seg operere på grunn av sine indre problemer og indre uro. Så in the end fører hun bare til at småjentene ser opp til hennes operasjons-skapte selvbilde og tror at det er idealet.

Det er jo forsåvidt fantastisk at plastisk kirurgi kan gjøre så mye for mennesker som har hatt skader, ulykker og må ha hjelp - men ellers er det bare ****** trist at folk setter seg på et fly for å få operert seg inn ei svær ræv i Istanbul. Men det er vel ikke så mye man får gjort, dette er ting i samfunnet som ikke reguleres eller som har noe forbudspotensiale.

Sophie Elise er vel et rimelig godt eksempel på noen som burde få annen hjelp enn kirurgisk.. Michael Jackson en annen..

Men hvis man skulle innføre begrensninger på hvem som skulle få operere seg, så er vi jo inne på retten til å bestemme over egen kropp og personlig frihet? Vi kan selvfølgelig riste på hodet og se galskapen i f.eks damer som operer seg til kjempepupper, fjerner ribbein for å få smalere midje, fettsuger en allerede rimelig 'trimma' kropp o.s.v. Men selv om disse menneskene i en del tilfeller muligens hadde hatt bedre utbytte av helt annen hjelp enn kirurgi, hvor skal vi sette grensene? Hvem skal bestemme hvor stor nese er 'for stor' , hvor små pupper er for små, hvor mye fett på magen er 'for mye'? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Personlig skjønner jeg ikke hvorfor folk er villige til å risikere liv og helse for ting jeg ser på som små skjønnhetsfeil. For de fleste av dem er nettopp det; små. De blir store kun i vedkommendes hode, og der er der feilen må rettes opp, tenker jeg. 

Jeg har flere "skavanker" som mange sikkert hadde operert. Jeg ble brannskadd som baby, og begge håndbakene og baksiden av fingrene mine er dekket av arr, i tillegg til at jeg har arr flere andre steder, bl.a. i fjeset. To av fingrene mine ble så skadde at de ikke kan rettes ut. I tillegg har jeg to størrelser forskjell på puppene (dvs, jeg har en stor forskjell på venstre og høyre side av kroppen, men det er puppene som er mest synlige). Jeg har vært gjennom flere plastiske operasjoner. De fleste som barn. Den siste var da jeg var 22, og det var på de to fingrene. Operasjonen hadde ingenting med det estetiske å gjøre, det var snakk om funksjon, og jeg fikk skjært bort litt arr og transplantert hud for at jeg skulle kunne rette fingrene litt mer ut. 

Jeg synes det er skummelt at så mange legger hele sin verdi i hvordan de ser ut. Det ironiske er at de feilene de selv mener er så store, egentlig er så små at de fleste ikke legger merke til dem. Eller, man hadde ikke lagt merke til dem om det ikke var for at de som hadde dem laget et stort nummer av å prøve å skjule. F.eks. hendene mine. Hadde jeg laget en stor greie og prøvd å holde dem skjult, så hadde nok mange hengt seg oppi hva jeg drev med, og hva jeg prøvde å skjule. Men siden jeg aldri tenker over arrene mine selv, så legger ikke andre merke til dem heller. Opplever stadig at folk skvetter fjerde gangen de snakker med meg når de plutselig registrerer arrene. 

Den største ironien kommer inn når man opererer noe som egentlig ikke trengte å opereres, og da ser plutselig alle det. For de fleste kjøpte pupper ser kjøpte ut, og da får man plutselig oppmerksomhet rundt det området man helst ikke ville ha oppmerksomhet. Men det er jo ikke automatikk i at oppmerksomheten er fordelaktig. Jeg tenker i hvert fall mer "stakkars, hun må ha det vondt inni seg" fremfor "WOW!!!". Men så liker jeg naturlige pupper, jeg da :P 

Uansett, jeg tenker at det både er sunnere og mindre risky å akseptere seg selv slik man er, fremfor å legge seg under kniven for ting som egentlig ikke har, eller burde ha, betydning. Resultater blir jo alt for ofte verre en det man startet med. 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 timer siden, QUEST skrev:

Hva tenker man om plastisk kirurgi? Her er det snakk om ren 'forskjønning' ikke operasjoner/inngrep for å rette opp skader/medfødte misdannelser.

Hva er forskjellen? Med mindre det er snakk om helseskadelige misdannelser er det jo kosmetisk det og, og handler i bunn og grunn også om "forskjønning' ut i fra et skapt ideal. Hvor stygg/annerledes/whatever må man føle seg før plastisk kirurgi er greit?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel hvor går grensene for hva som er ekstremt og hva er psykisk og hva er noe som vil gavne den som legger seg under kniven. Det som er ekstremt for den ene kan være en nødvendighet for den andre til å komme igang igjen med livet. Så ja jeg syntes det er vanskelig å si hvor grensa går. Jeg vet i hvertfall at de ekstreme som ei som hadde opperert seg 200 ganger  og var i 20 årene ja da lurer jeg på hvor dem får pengene og ja hva er grunnen til at dem oppererer seg. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

53 minutter siden, Wilhelmina skrev:

Hva er forskjellen? Med mindre det er snakk om helseskadelige misdannelser er det jo kosmetisk det og, og handler i bunn og grunn også om "forskjønning' ut i fra et skapt ideal. Hvor stygg/annerledes/whatever må man føle seg før plastisk kirurgi er greit?

Det finnes forskjeller, jo. Som jeg forklarte over her, så har jeg vært gjennom flere plastiske operasjoner, men alle har kun handlet om funksjon. Ganske mange medfødte misdannelser eller senere skader går direkte ut over funksjonen. Arr er mindre elastisk enn frisk hud, og dermed begrenses bevegeligheten. En skjev nese kan begrense pustefunksjonen. Veldig lange kjønnslepper kan være direkte vondt. Osv osv osv. Alt dette blir fikset med plastisk kirurgi, men handler overhodet ikke om forskjønning, selv om det selvfølgelig vil være en bonus i en del tilfeller.

For mitt vedkommende , har ikke plastikken bedre utseende nevneverdig. Fingrene mine er like arrete, og i tillegg har jeg fått arr der huden har blitt høstet for å transplanteres til fingrene. Dette har jeg gjort to ganger, så to ekstra arr. Et på magen, ett på baksiden av underarmen. Det positive er at de to skadde fingrene ikke lenger er limt fast mot håndflata mi, noe som ble fikset da jeg var halvannet. Og etter den andre operasjonen, kan jeg rette dem ut mer enn 120 grader, som var så langt de strakk seg tidligere. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde glatt tatt plastisk operasjon om jeg hadde hatt muligheten. Antageligvis mange. Klart, for mange er nok plastiske operasjoner et dekke for noe annet galt. Likevel er det i deres fulle rett til å ta det valget. Det er mer problematisk at resultatet av disse operasjonene blir formidlet som en standard for hva som er vakkert. En vanskelig balansegang antar jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde nok også valgt operasjon om jeg hadde hatt muligheten. Nå er jeg ca 15 kg for tung, har ok pupper men mye flesk på magen og låra. Da jeg var 10 kg tyngre enn nå hadde jeg massive pupper. Da jeg hadde idealvekt og var godt trent hadde jeg fortsatt for mye mageflesk. Da jeg var ca 20 kg lettere enn nå hadde jeg ingen pupper, men fortsatt hengemage. Så hadde jeg hatt muligheten ville jeg stramma opp magen og løfta brystene, jeg kan ikke trene stram slapp hud... Det handler ikke bare om utseende selv om det selvsagt spiller inn, det handler om å kunne gå i stramme bukser uten å få solide valker eller kunne bøye meg over kjæresten naken uten å drukne ham i hengende flesk...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 hours ago, Wilhelmina said:

Hva er forskjellen? Med mindre det er snakk om helseskadelige misdannelser er det jo kosmetisk det og, og handler i bunn og grunn også om "forskjønning' ut i fra et skapt ideal. Hvor stygg/annerledes/whatever må man føle seg før plastisk kirurgi er greit?

Det kan JEG svare på. 

Jeg har bak meg 9 kosmetiske operasjoner. For å få et "normalt ansikt". Nå kan jeg gå på jobb, forsvinner i mengden, kan sove uten å våkne x antall gg m følelsen av å bli kvelt. Uten disse kismetiske operasjonene hadde jeg måtte slutte å jobbe (hvem orker en lege å forholde seg til med stort hullmidt i ansiktet?), og hatt store problemer m å leve normalt overhodet.

For meg betyr "billedskjønnhet" nada. Jeg veger noen kg for mye, har strekkmerker, store og stygge arr på magen etter 3 livsnødvendige operasjoner for å berge livet og arr i ansiktet. Men jeg kan leve normalt. 

Jeg har lite til overs for "korrigerende operasjoner" med formål å endre helt normale kropper. Da er det bedre å behandle det som sitter mellom ørene....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er litt, det blir feilt ord - men ambivalent til hva folk velger gjøre. De fleste jeg kjenner har hatt gode argumenter for hvorfor de har valgt å gjøre slike ting. 

Nå er det vel ingen jeg kjenner som har gjort mer enn en operasjon, og de har alle vært godt voksene før det har blitt gjort også. Flere har fått fjernet øyehud for de har følt seg trøtte. At det har blitt slitsomt å se på pcen. Følelsen av å ikke få opp øya på morgenen osv. Og de har følt seg bedre etterpå. 

Jeg har selv valgt å operere øynene mine, altså synet. En operasjon som i teorien også er helt unødvendig for vi har briller og linser. Men jeg sleit med min aktivitet og briller. (klarte ikke bruke linser.) Det er også en unødvendig operasjon i og for seg. 

Så jeg er litt ambivalent ja. Og jeg tror også noe av det er pga jeg har valgt forskjønne min kropp med "noen" timer tatovering. Noe som jeg anser som kunst på egen kropp. Andre ser det som skamfering. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

21 hours ago, mushi said:

Jeg tenker at som voksen må man ta ansvar for avgjørelsene sine. Om noen ønsker å operere seg skal ikke jeg legge meg borti hvorfor så lenge det ikke er helseskadelig :) 

Hvis det ikke kan begrunnes fra et helseperspektiv syn jeg ikke statskassen skal dekke det. Å være litt misfornøyd med en normal nese som ikke stikker seg ut eller helt normale pupper er ikke "helseperspektiv". 

Hva folk betaler for privat er opp til dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis det ikke kan begrunnes fra et helseperspektiv syn jeg ikke statskassen skal dekke det. Å være litt misfornøyd med en normal nese som ikke stikker seg ut eller helt normale pupper er ikke "helseperspektiv". 
Hva folk betaler for privat er opp til dem.
Her er jeg faktisk uenig. Hvis man har gått til behandling og en ny nese vil gjøre at en person kommer i arbeid så kjør på.

Sent fra min VTR-L29 via Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 minutes ago, mushi said:

Her er jeg faktisk uenig. Hvis man har gått til behandling og en ny nese vil gjøre at en person kommer i arbeid så kjør på.

Sent fra min VTR-L29 via Tapatalk
 

Forskjell på ny nese når den "gamle" er normal og ny nese når den gamle er spist opp av kreft. 

Og kommer man seg ikke på jobb fordi man ikke liker nesen sin trenger man annen behandling enn kirurgisk. Er min mening. Da sitter problemet et annet sted enn i nesen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, enna skrev:

Hvis det ikke kan begrunnes fra et helseperspektiv syn jeg ikke statskassen skal dekke det. Å være litt misfornøyd med en normal nese som ikke stikker seg ut eller helt normale pupper er ikke "helseperspektiv". 

Hva folk betaler for privat er opp til dem.

Det oppsummerte vel veldig greit akkurat det jeg tenker også. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

23 timer siden, mushi skrev:

Jeg tenker at som voksen må man ta ansvar for avgjørelsene sine. Om noen ønsker å operere seg skal ikke jeg legge meg borti hvorfor så lenge det ikke er helseskadelig :) 

Jo, men "å legge seg borti" er noe annet enn å diskutere plastisk kirurgi. Jeg synes det er en viktig diskusjon som handler om bruk av ressurser (helsepersonellet kunne vært brukt til langt nyttigere ting), om skjønnhetsidealer og selvfølelsen til folk. Det er jo et sykdomstegn for samfunnet når folk synes de må rette på neser og fjerne rynker for å være hele mennesker. Fokuset har blitt litt feil etter hvert.

Og @enna, slike ting som du har vært gjennom blir jo noe helt annet. Da handler det jo om nødvendig rehabilitering.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 minutes ago, Symra&Pippin said:

Jo, men "å legge seg borti" er noe annet enn å diskutere plastisk kirurgi. Jeg synes det er en viktig diskusjon som handler om bruk av ressurser (helsepersonellet kunne vært brukt til langt nyttigere ting), om skjønnhetsidealer og selvfølelsen til folk. Det er jo et sykdomstegn for samfunnet når folk synes de må rette på neser og fjerne rynker for å være hele mennesker. Fokuset har blitt litt feil etter hvert.

Og @enna, slike ting som du har vært gjennom blir jo noe helt annet. Da handler det jo om nødvendig rehabilitering.

Veldig enig. Og vi har per i dag i offentlige sykehus manko på fagfolk. Fordi private aktører betaler bedre for langt mindre nødvendige helsetjenester. 
Og når brystkreftopererte må stå i kø for å få rekonstruert brystene sine, eller brannskadde må stå i kø for å få rekonstruert ansikt, fordi legene heller tar bedre betalte jobber privat (og der gjør jobber som å løfte litt på pupper og strekke ut rynker...), da bør man diskutere om man har regulert dette markedet godt nok. 

Og nei - kirurgene får nødvendig opplæring i det offentlige, det er der de får sin godkjente spesialisering. Det private skummer bare fløten, og tar inn penger. Der er mengder nok med pasienter som trenger plastikkirurger offentlig. Det så jeg selv da jeg var pasient på plastikkirurgisk avdeling. Mange - spesielt kreftpasienter - hadde ventet lenge på rekonstruksjon. Selv oppplevde jeg at "mine" operasjoner ble utsatt opptil en mnd flere ganger pga mangel på kirurg. 

 

Og sånn på sidelinjen...innad i legeverdenen, så har de plastikkirurger som lar seg kjøpe opp av det private markedet til "dill og dall" lav status hos kollegaer. De som rekonstruerer kreftsyke og brannskadde og medfødte misdannelser, derimot, har høy status. Pga den etiske verdien av jobben de gjør kombinert med den tekniske dyktigheten de har.  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns "hva folk gjør som privatperson legger jeg meg ikke borti" kan ta litt piffen ut av denne diskusjonen. For meg er det at plastisk kirurgi er "vanlig" et tegn på at noe er feil (i mine øyne i alle fall) i samfunnet. Spesielt når vi vet at stress og psykisk uhelse øker hos unge mennesker. Folk har nok hatt dårlig selvbilde siden tidenes morgen, men nå blir det trykket inn i ansiktet på oss (spesielt de unge) hver eneste dag, hvert eneste friminutt på mobilen. Det er klart det er lett å føle seg dårlig da, og ønske å gjøre en endring på det ytre som er veldig synlig for andre. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 25.9.2017 at 9:21 AM, mushi skrev:

Jeg tenker at som voksen må man ta ansvar for avgjørelsene sine. Om noen ønsker å operere seg skal ikke jeg legge meg borti hvorfor så lenge det ikke er helseskadelig :) 

Men det er jo i alt for mange tilfeller helseskadelig. Plastisk kirurgi kan få store komplikasjoner, og hvor havner den regninga? Jo, på det offentlige, for det er på legevakta folk havner når sår sprekker opp eller infiseres. På privatklinikker blir man tuppa ut samme dag, mens på sykehus blir man gjerne liggende i noen dager. Dermed oppdages komplikasjoner tidligere og blir behandlet fortere --> mindre alvorlig, og billigere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider


Jeg synes det blir feil å generalisere såpass at det hovedsakelig fører til helseproblemer eller kostnader for samfunnet at folk opererer seg. Det gjør det ikke. Man har heller ikke psykiske problemer som enkelte virker å tro. Hvis den nesa har gnaget på selvtilliten siden man var liten eller puppene er på halv tolv og dette oppfattes som et problem - og en operasjon gjør at det er lettere å være sosial så ser jeg ikke noe galt i å endre på det.  


Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er veldig delt på dette, da jeg ikke har "lov" til noe annet mtp at jeg lett hadde fikset litt på huden i ansiktet hvis jeg hadde hatt pengene (arr etter kviser som jeg slet mye med opp i voksen alder)...På den andre siden er jeg enig i at kroppshysteriet har tatt fullstendig av og at det et litt trist at vi ikke klarer å lære oss å leve med det utseendet vi har. Ikke akkurat et svart/hvitt-tema i min mening. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...