Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvorfor valgte du den/de rasen(e) du har valgt?


LizbethOsnes
 Share

Recommended Posts

Tibetansk terrier: Vi ville ha en allergivennlig røytefri hund, og syns den var passelig stor. Liker veldig mye med rasen, de er morsomme, lekne, allsidige og sosiale. Vi gjorde dessverre en klassisk førstegangskjøperfeil og kjøpte på impuls heller enn å velge oppdretter nøye, så vi har en ung, usikker hannhund med noe redsler, ressursforsvar og noe fryktaggresjon som krever mye jobb. Men om det blir flere hunder i hus her (fortsatt usikkert om det noengang blir hund her igjen) ser jeg ikke bort fra samme rase, bare med mye mer research på oppdretter og foreldredyr for å være sikker på at vi får en mentalt trygg hund...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 64
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Fikk min første hund sent i juli i fjor. Det var MYE tenking før det ble som det ble. Alt jeg visste var at jeg skulle ha en brukshund. En som kunne være med på kortere og lengre turer i skog, fjell o

Svare først på de jeg har nå da,  og så ramse opp de jeg har hatt lengst.   Puli : Jeg ønsket hund igjen. Sambo har hatt puli i 14 år ( Han hadde da vi møttes), det er hjerterasen hans.. Og da de

Bare utifra utseende i hundebøker   På den tiden da jeg hentet Katla, første borzoien var det ikke internet og man møtte aldri borzoier i denne delen av landet . Var vel 18 år og trodde jeg hentet meg

Posted Images

Schäferhund: Tja, etter å ha vært innom en drøss ulike raser så kom jeg frem til at jeg ønsket meg en hund med potensiale til å bli redningshund. Og som i tillegg ville egne seg til trekk og kløv, være en lojal turkompis, ha en passende pelstype og størrelse, og ikke minst ha et godt gemytt. Jeg fikk alt jeg ønsket meg, og mer enn jeg våget å håpe på. :wub::heart:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den første basenjien var et rent impulskjøp, jeg ville bare ha en hund :P Ante ingenting om rasen, hadde aldri hørt om den før. Nå har jeg min tredje, så det viste seg å være et godt impulskjøp :ahappy:

Straks får jeg saluki i hus, og den rasen har jeg valgt pga utseendet :P Heldigvis har den masse egenskaper som passer godt inn hos meg, så det blir nok bra det også :ahappy:

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg valgte Bedlington terrier fordi jeg skulle ha en robust og tøff hund i handy størrelse, som røyter og lukter minst mulig. Hadde møtt noen individer før, og var fascinert med en gang. Har aldri hatt 'liten' hund før han, så det var jeg skeptisk til. Men nå er han 43 cm og 12 kilo, og det er akkurat innafor. Bryr meg ikke om frisyrer og utseendet dens, det viktige er hva som er inni hunden, og Bedlisen passer meg helt topp.

Etter å ha hatt terrier, kan jeg nesten ikke tenke meg hund fra noen annen gruppe. Jeg kunne tenke meg større terrier neste gang (les Airedale), men etter å ha funnet ut at jeg absolutt haaater pelsstell tror jeg ikke napperase er greia for meg.

 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt lyst på schæfer eller rottweiler hele min oppvekst. Når vi endelig begynte å titte litt på hunderaser sånn smått så utgikk fort disse rasene for vår del. Men vi titta nærmere på de polarerasene. Og falt helt for malamuten våde pga gemytt, bruksområde og utseende. Den passer supert inn hos oss og vi venter nr 2?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tar meg den frihet å vri litt på svaret..:P Jeg har ingen av mine opprinnelige 'drømmeraser' og kommer nok heller ikke til å anskaffe meg noen av dem heller. 

Bullterrier; flott utseende men samkjønnsaggresjon/hundeaggresjon er no,no for min del. 

Skotsk hjortehund; ønsker meg fremdeles rasen men den svært korte forventede levetiden hos rasen, gjør det uaktuellt . 

Greyhound; flotte hunder men deres omgjengelighet med andre hunder er diskutabel..

Siberian husky; er den absolutte drømmerasen, som ikke kommer i hus her.. Å ha en hund/rase som man må påregne å ha i bånd hele tiden, er helt uaktuellt for min del. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Svare først på de jeg har nå da,  og så ramse opp de jeg har hatt lengst.  

Puli : Jeg ønsket hund igjen. Sambo har hatt puli i 14 år ( Han hadde da vi møttes), det er hjerterasen hans.. Og da de i tilegg er friske og morsomme ble det Puli. Hun er husets vokter,  hoffnarr og dronning. 

AH:  lillesøster og familie passet en AH en sommer.. Eier ønsket ikke hunden tilbake fordi den er for lat for deres smak,  lillesøster kunne ikke beholde hunden pga stresset hverdag , så den havnet her. Veldig behagelig og trivelig hund på alle måter. Han er hele familiens store kjærlighet,  jeg er knapt velkommen noen steder uten han..

 

Første hund:  jrt.  Vi ( jeg og xn ) bodde i Oslo , jeg ville ha hund som var liten og kunne være med "overalt ". Valget falt på Jrt. Jeg husker ikke hvordan jeg kom frem til det.  Xn ville ha stor hund.   Det fantes ikke så mange av de på den tiden  ( 19 år siden), så vi måtte lete grundig før vi fant Jonas. Han var en helt fantastisk liten hund,  helt uten de drittbikkje- faktene man ser i mange andre jrt.   Han døde i fjor, 18 år gammel.. xn har fått seg ny jrt.  

Groenendael:  Jonas var "skilsmissebarn " med delt omsorg og jeg ønsket en hund på fulltid.  Så jeg dro for å sjekke ut en trivelig golden retriever hos noen som drev med omplassering og kom hjem med en hundeaggressiv mentalt vrak av en belger.  Han valgte meg,  jeg valgte ikke han. Han ga meg ikke noe valg , han vek ikke fra min side og holdt hånden min i munnen sin hele tiden jeg var der. 

Retriever/ bc-blandingen  : noen familiemedlemmer hadde gitt henne opp. Den dag i dag skjønner jeg ikke hvorfor. Den bikkja var født lydig.  Jeg begynte nesten å tro jeg var hundehvisker etter et par år med henne i hus ( groenendaelen holdt meg på jorda :lol: )

 

Toller:  etter at bc/retriever blandingen ble syk og groenendaelen ble dement bestemte jeg meg for å prøve noe nytt : valp fra en seriøs oppdretter og av en frisk og mentalt sunn rase. 2 år senere måtte jeg avlive han pga gemytt og helse. Yey...

4 dager etter det impulsskaffet jeg meg hunden i mitt liv:  en groenendael på ca 1 år som hadde hatt 5 hjem og var " en mentalt forstyrret drittbikkje med adhd " iflg noen av de tidligere eierne.. Han var kanskje litt mye når han kom , men han var en fryktelig trivelig og grei gutt når han etterhvert fikk roet seg litt. Noget heftig og begeistret til tider,  men innerst inne en stor kosebamse som bare ønsket piis ænd låv og alt det der. 

Jeg tar alltid veldig gjennomtenkte rasevalg :lol:

 

Edit : skal jeg velge en rase igjen tror jeg det blir shiba eller langhårs collie.  Eller bedlington terrier.  Men det blir det neppe.  Jeg ender sikkert med noe helt annet enn det jeg planla.  Jeg skulle f.eks egentlig hatt langhårs collie nå , men så ramlet det inn en husky. 

 

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Basenji: En drøm jeg hadde lenge pga utseende og beskrivelser. Så fikk jeg passe en basenji i perioder og forelska meg totalt. Desverre passet det ikke å overta akkurat den hunden da jeg fikk mulighet, et valg jeg angret bittert på. Men hun fikk heldigvis et supert hjem en annen plass, så angeren var bare for min egen skyld jeg angret. Så det var planlagt impulskjøp da det kom et kull fra samme oppdretter og det faktisk var ledig hanne. :wub:  

Jeg elsker klovnen, spilloppene, meningene, behovet for nærhet, selvstendigheten og jodlingen. Ikke fullt så begeistret for hundeagresjonen :aww:  

 

Saluki: En annen drøm, jeg ante ingenting om dem annet enn at de var fine, enkle å ha i hus og elsker å løpe. En rekke tilfeldigheter så satt jeg med drømmen min i armene, og har ikke angret siden. Rasemessig er det ingenting jeg ikke liker med salukien. De er perfekte om man ønsker seg en sånn hund, noe jeg gjorde. DErimot blitt positivt overrasket over hvor lette de er å snakke til, i forhold til basenjien, de bryr seg faktisk om hva jeg mener :o:lol:   En hel rekke tilfeldigheter til, og vips overtok vi ei voksen skrullete tispe, som tilfeldigvis passet perfekt inn her og blir her. :wub: 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde drømt om whippet i mange år før jeg fikk en. Da gamlehunden døde så gikk jeg igjennom mange lister med ønsker og krav for ny hund, og med mine nye helseutfordringer ble listen skrumpet mer ned enn først ønsket. Kom frem til noen raser jeg kunne tenkt meg, og whippet var en av de som passet inn i boksen min. Hadde så tenkt å være veldig fornuftig og gjøre alt etter boken, da jeg fant et kull på finn.no som jeg ikke kunne legge fra meg. Så planlagt, uplanlagt kan man si :lol: fikk verdens fineste hund da:wub:

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Flaten ble valgt fordi jeg ønsket meg en mellomstor hund som kunne brukes til "alt".

Etter at jeg begynte å se på forskjellige hunder, kom jeg alltid tilbake til flaten. Det er perfekt størrelse på den, lite pelsstell, men nok pels til at den ikke er korthåret, blir med på alt, er full av energi og ja. Det er vanskelig å finne noe jeg ikke liker med rasen. Har virkelig funnet min drømmerase :heart: 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Toller fordi jeg ville ha en mindre lett, treningsvillig hund som kanskje var litt mindre krevende enn en bc. Egentlig likte jeg ikke utseende på dem, men elsket personligheten på de jeg møtte. Min ble syk og var mot normalt når det gjaldt alt... Turbo var i en egen kategori av sær, både for rasen og som hundeheten som helhet... Men jeg elsker fremdeles personligheten til tolleren :D og jeg saver intenst retrieverjakt, det er søren meg vanedannende trening...

Kelpien fordi jeg ville ha en brukshund med høy intensitet, motor, galskap, jeg ønsket meg neseblod og evnen til å si unnskyld på flere språk :D 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 16.4.2017 at 4:16 PM, Rocket skrev:

Gøy å se deg her forresten Lizbeth!  (Jeg red Tassen når han sto på lerstad. :) )

Åååh, så herlig! <3 Håper du fikk glede av ham da han fremdeles var seg selv, og ikke mot slutten av oppholdet hans der :-) Min stolthet <3 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å svare selv; 

Staff: Min daværende samboer ville ha sin egen hund, og ville ha en hund med "tøft" utseende. Jeg ønsket meg en medium stor rase, generelt god helse (i forhold til andre alternativer for hans del) og ikke minst en barnevennlig rase ettersom familieforøkelse stod på planen. Det stod mellom staff og bull terrier en stund, men valget falt på staffelaffen. Nå er det altså jeg som har tatt over voffsen etter bruddet, og jeg kunne ikke ha vært mer fornøyd. Han er et mareritt å trene grunnet total mangel på konsentrasjon og interesse for annet enn å sprette rundt som en sprettert, men han er verdens snilleste lille gutt - så det er han tilgitt for :-) 

Chihuahua: Aldeles ikke et alternativ for meg en gang, sånn egentlig. Men; da jeg skulle hente hjem en chi til lillebroren min og oppdretteren hadde flere titalls hunder han måtte kvitte seg med raskt, var valget enkelt. Jeg falt pladask for individet, selv om rasen overhodet ikke tiltaler meg. Hun fikk bli med hjem, og er familiens pusekatt. 

Rottweiler/AH-mix: Jeg ville ha en stor hund denne gangen, og vaktinnstinktet er ikke akkurat negativt for en halvnervøs alenemor, haha. Ikke minst ville jeg ha en svært aktiv rase denne gangen, som blir med på alt og som sannsynligvis vil bli hakket enklere å trene (motivere) enn staffen. Felix er bare åtte uker, men jeg er sikker på at jeg har truffet rimelig riktig på alle mine krav og ønsker her. Det skal bli litt av en utfordring, men samtidig veldig, veldig spennende. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Å skal vi se. Alltid ønsket meg hund, men så var tiden inne da jeg var alenemor til en sønn på 5 år.

Flatcouted Retriever: Jeg forhørte meg og leste og fikk til sent ei liste med oppdrettere da fant jeg ut at den ene oppdretteren hadde valper i nærheten og måtte skaffe meg en potet hund som var lykkelig.  Ja den gikk på speed i samme slengen og ble skyggen til sønn. De gikk turer sammen og han var ekstremt lydig. Kunne ikke si han var lydig mot voksne nei hehe

Strihåret vorsteh: Jeg hadde en drøm om å kunne jakte tur trekk kløv hund. Denne oppfylte mye

Korthåret vorsteh. Jeg byttet rase fordi den forige satte for dype spor men det var samme grunnen for anskafelsen

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Familien her i heimen "arvet" den tibben vi har nå, så på den var det ikke noe valg egentlig. :P

Men på puddelen jeg skaffet meg for tre uker siden så er det fordi hun er min første egne hund og pudler er kjent for å være smarte, lettlærte og fine førstegangshunder. Pluss at hele vesenet er så godt og jeg liker pudler veldig godt. Så da ble det en storpuddel jente på meg! :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tervueren: Ville egentlig ha rottweiler, men de ble fort for tunge for meg. Ville ha en hund jeg kunne bruke til det jeg ville, med en avknapp da jeg var syk på tidspunktet første ble kjøpt inn. En skikkelig potethund. Tok kontakt med oppdrettere, fikk møte vår oppdretter og noen av hundene deres. Plutselig satt jeg i en stor hall med bestefaren til tispen vår i hendene mens oppdretter gikk i bilen for å hente noe. Falt helt pladask for han, og barna hans som var med der. Fikk så hannhunden vår i hus 6 mnd senere, og falt enda mer pladask for rasen, så vi måtte bare ha en til, og falt enda hardere :P Tror jeg fant hjerterasen min relativt fort. Også mannen sin! De passer oss utmerket, og det kommer kun en maskot, evt hund til kommende barn inn i hus her om det skal være noe annet enn terv!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lundehund: En av lærerne mine på barneskolen hadde lundehund. Hun bodde ikke så langt fra skolen, og av og til fikk Lady være med på jobb. Fikk sansen for rasen og rasens historie allerede da, men det skulle gå mange år før jeg fikk min egen. Opplevde dem nok som litt for "ordinære" av utseende. Da det endelig kom en i hus, var det i form av en temmelig overvektig og litt nervøs og overvektig tispe hvis eier hadde gått bort. Hun trengte et nytt hjem, og siden jeg lenge hadde tenkt på en hund til som selskap til whippeten min, fikk hun være med hjem på prøve. Det var ikke kjærlighet ved første blikk, men de fant ut av det, og jeg var helt solgt. 

Whippet: Kjøpte min første som 13-åring. Da hadde jeg pløyd alt av hundebøker på biblioteket (jepp, pre-internett), og hadde vært innom alt fra irsk ulvehund til pekingeser. Det som var helt sikkert, var at jeg ville ha noe uvanlig, og whippeten var faktisk noe av en sjeldenhet på den tiden, men på den lokale dyrebutikken var det faktisk en som eieren pleide å ha med. Samtidig var rasen frisk og lettstelt og av en størrelse som foreldrene mine kunne akseptere. Har aldri angret på whippet, men det blir nok ikke flere. Synes rasen har forandret seg en del med hensyn til både utseende og mentalitet. Dessuten føles det mer meningsfullt å bidra til å ta vare på lundehunden, som dessuten passer det mer moderate jaktinstinktet og noe mer værbestandige pelsen meg bedre. 

 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Puddelblandingen: Fordi jeg ikke visste bedre? :lol: Hun var voksen når vi overtok henne fra et omplasseringssenter, skulle ha turkompis med litt attåt, glad i pelsstell og typen hund. Nett størrelse, proppet med energi og personlighet. Hun er den skyldige bak at jeg ble hekta på hund.

Border collie: Som de fleste så skulle jeg 'bare ha litt mer hund', planen var å konkurrere aktivt i lydighet og eventuelt agility. Jeg ville ha en meget aktiv rase med mer å hente av, samt en frisk hund. Ettersom førstemann har mentale brister, utgikk mye av sportshunddelen. Etterhvert skiftet man litt interesser ettersom man ble bedre kjent med rasen, vips så var man hekta på gjeting - enter BC #2, overtatt voksen, delvis trent. Sistemann er blitt en læremester for meg hva angår gjeting, vi har funnet ut at det er dette vi vil bedrive, noe som samsvarer godt med interessefeltet for husdyrhold. Vi holder selvsagt på med annen hundetrening og koser oss godt med å bruke kroppen fysisk i allskens variasjoner. Tror jeg har funnet rasen som passer for meg :ahappy: 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Greyhound: Hadde en fiks ide på vidergående om å få meg hund (aldri hatt, familien var heller ikke vandt med det) og da en greyhound. Hadde lest masse om hvor fine og gode familiehunder de var og hvor lite de krevde. Så, midt uti universitetsutdannelsen får jeg fingeren ut og begynner å kikke på oppdrettere. To måneder etter henter jeg en langbeint dings på Gardemoen, flydd helt fra Estland. Han var en fantastisk hund som passet mitt liv utmerket <3

Briard: Etter et år uten hund måtte jeg få meg en ny tur og treningskompis. Var interessert i hundetrening, men det hadde gått tregt med greyhounden. Likevel satt jeg og ventet på løpetid hos en greyhoundtispe. Men ble overtalt til å kikke på litt mer trenbare hunder. Hvilke krav hadde jeg? Store hunder og ikke sånn som alle har. Briard ble foreslått, etter en uke besøkte jeg noen briarder og de skulle jo ha valper til sommeren. Joda, så ble jeg briardeier. Hadde lest det jeg kunne komme over om briard og de virket jo som ok hunder :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skulle ha rottweiler, fordi jeg kjente verdens vakreste og snilleste og klokeste tispe, som tiltalte meg enormt med sin nærhet, sin størrelse, driftene sine og hva en kunne få til med en sånn hund. Det var altså ikke rasen i seg sjøl, men henne jeg ville ha. :P Det hører med til historien at jeg var vokst opp med en familivenn sin tjenestehund, som var noe av det klokeste og lydigste jeg visste om, så jeg hadde veldig mange gode erfaringer med rasen. 

Men så blei det aldri valp på meg fra henne av ulike årsaker, så da måtte jeg finne på noe annet. Sommeren 2009 fikk min daværende samboer oppdrag i å finne aktuelle hunderaser, så hver dag kom jeg hjem til fire nye "prospekter", med rasestandard fra NKK, youtubevidoer av hundene, oppslag i leksika på nettet, blogger fra eiere og i det hele tatt. Det meste blei forkasta, inntil det en dag dukka opp en liten, rød hund med mandeløyne og trillrundt hode. "I alle dager, er den ekte?" var det første jeg tenkte. :D Vi leste om hvor rare, primitive og selvstendige shibaene var, og jeg kjente at hjertet begynte å synge. Dette var nesten for godt til å være sant. I tillegg fant vi en oppdretter med ei drektig tispe bare et par timer unna med toget. Jeg fikk hundefolk til å sjekke helsa på hundene, og sendte tidenes innsalgsepost til oppdretter. Hun lot seg åpenbart sjarmere, for etter mye korrespondanse om drømmer, planer og spørsmål, fikk jeg etter noen uker beskjed om at valpene var født, og at den en ene tispa var min. 

Det var Aiko, som sammen med lillesøstra som kom året etter, tilsammen har alle de egeneskapene som utgjør min drømmehund. :D:heart: Jeg elsker selvstendigheten, at de er stille, at de kan læres alt mulig og bestemmer sjøl når de gidder å gjøre det, at de sjarmerer alle som får oppleve dem, at de har alle instinkter og drifter i behold, at de er helt vanvittig miljøsterke, at de ser ut som den ultimate urhunden, at de aldri blir lei av å være med på tur, at hverdagslydigheten kommer av seg sjøl, at de er så innmari kloke, at de elsker menneskene sine med enorm intensitet og hundeflokken sin med stor begeistring og lojalitet, og det at de er så kule og fine at for meg framstår alle andre hunderaser som helt uaktuelle. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Papillon: Jeg var 12 år gammel og syntes papillon var den vakreste hunderasen i verden. I tillegg skulle jeg på landslaget i agility! :sleep: Det kunne jeg få til med en papillon. Det var nok mer baktanker ved valget av den rasen fra min mor sin side, som kjøpte henne til meg. Jeg vet vi også vurderte pomeranian. Vi kom aldri å landslaget, men det var nok ikke rasen sin feil. Jeg digger rasen fremdeles, de er skikkelig kule små allround hunder og hun har lært meg mye om hund. Vi har blant annet prøvd oss på utstilling, agility, lydighet, spor og rally lydighet. Kanskje jeg anskaffer meg papillon igjen på et mye senere tidspunkt i livet. 

Australsk Kelpie: Jeg ville ha mer hund! En hund som var mer treningsvillig og hadde bedre utholdenhet, rett og slett en enklere hund å trene. Jeg ønsket meg igjen en allrounder som jeg kunne gjøre mye forskjellig med. Den skulle være sund både fysisk og psykisk. I tillegg ville jeg ikke ha en for stor hund og jeg ønsket ikke pelsstell. Helt klart en rase jeg trives utrolig godt med som passer alle mine krav, og litt til! :ahappy: Vi trener agility, rally lydighet og spor. I tillegg er hun en super treningskamerat på cardio økter og er med på joggetur, skitur og fjelltur. Ja, også har vi vært litt i utstillingsringen. Skal ikke se bort i fra at det blir flere kelpier i hus med årene. Jeg elsker rasen! 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De to første var tilfeldige blandingshunder. Den første fikk vi av naboen til farmora mi fordi ingen ville ha den. Den andre ga vi en tusenlapp for, vi ville ha en til hund. Ikke noen spesielle baktanker osv ved disse. 

Australian Shepherd: Ville ha en allrounder med krutt og fart. Sammen har vi testet mange hundesporter og konkurrert litt her og der, samt stilt ut litt -uten de store resultatene. Nå har vi aldri hatt større mål enn å ha det gøy, noe vi har fått til på alle måter. For meg er hun perfekt, og hadde alle aussier vært som henne, hadde jeg fått meg en til. Ikke minst er rasen et syn for øyet, en av de vakreste jeg vet. 

Korthåret Collie: Igjen, en allrounder, men noe enklere sjel enn aussien. Tilpasningsdyktig, vil være med, men takler fint å ikke bli brukt. Nå er han min apekatt, så noen konkurranse hund ble det aldri ut av ham.  Men han er ellers en trivelig hund. Angrer overhodet ikke på valg av rase, og kunne gjerne ha tenkt meg en til når tiden kommer. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 Schapendoes. Jeg skulle ha en Staff,  rottis og flere andre stod på ønskelisten min denne gang..

 Så skjer det ting da...

Jeg traff noen venner av oss med 2 blandings hunder,  en Staff mix og en bcmix...  og etter 1 times lek med hundene så skjedde det noe i hodet mitt.  Jeg falt helt for denne bc mixen! Hva skulle jeg med gamle drømmer? Det var liksom en plan jeg hadde for mange årsiden.. før ungene kom i hus om hva slags raser jeg ønsket meg. Livet har forandret seg.. og meg.. og tiden var moden for og tenke nytt. .

Jeg ville ha en aktiv og livlig rase, med mulighet å kunne brukes til litt lydighet,  Agility og utstilling osv.  Men med grei avknapp og kan tåle noen roligere dager også. Som kan være med oss der vi er som familie. Sterk nok til å trekke guttungen på ski om vinteren, liten nok til at det er håndterbart for unger og møte i døra når de kommer hjem fra skolen. Ikke en rase som er kjent for sammkjønnsaggresjon  og rett og slett en " enklere" rase. En aktiv familiehund...  flere raser havnet på ønskelisten. Mange i gruppe 1.  Men etter mye om og men ble det plutselig litt flere kriterier som meldte seg. Behovet for en rase som røyter mindre  og som er mer allergivennlig for min mann.. vi så fordelene av dette etter å ha passet en B. Havanais noen uker.  og jeg kom frem til at nå legger jeg alt som heter smak og behag ang hunderaser  på hylla og begynner og være åpen for nye ting. Litt snusing på flere av de små hårete rasene, og par blandings valper og mye annet rart så fikk jeg tips om schapendoes ( takk @Raksha )  

Og det var full pott det!  Følte rasen fylte både pose og sekk ang egenskaper jeg var ute etter. Likte ikke så veldig utseende i starten. Men  Oppdretter ble kontaktet og vi ble godkjente som valpekjøpere. Tanken på pelsstell var skremmende først. . Det er en overgang å gå fra whippet eier i mange år og ellers  bare korthåret hunder til en slik pelsball hehe.. men angrer ikke et sekund!  Han er perfekt  :wub: og nå elsker jeg utseende hans også. Og drømmer om flere pelsballer ? 

 

 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

To labradorer har kommet mer eller mindre tilfeldig min vei, uten spesielle overveielser. 
 

Whippet var mer gjennomtenkt. Jeg har eid to veldig ulike individer, men rasetypiske på hver sin måte. Var ute etter en hund som var lettstelt og tilpasningsdyktig, som kunne aktiviseres på ulike vis, gå kurs med (trente agility, LP, spor på lavt nivå).  Ante ikke at whippeten var så perfekt for meg! Deres myndevesen gjør dem særegne, selvstendige og følsomme på en måte som passer min personlighet utmerket. De er noe av det søteste som finnes, helt objektivt sett :cool: 


Saluki kommer til meg om noen uker, og da vet jeg vel ikke heeelt hva jeg går til for å være ærlig. Har dog valgt rasen fordi den har mye til felles med whippet, men er hakket mer mynde. Ønsker en hund som er fleksibel i forhold til aktivitetsnivå , som kan løpe maraton en dag og hvile i sofa de to neste. Som er lojal og trivelig uten å mase, vennlig med folk uten å renne ned alle vi treffer. Deres selvstendige og vakre vesen tiltaler meg veldig. I tillegg er de utrolig fine å se på, men det er bare en bonus. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...