Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg har alltid tenkt at jeg vil ha barn før jeg fyller 30, så lenge det passer inn i livet. For min egen del går grensen ved rundt 35år tror jeg, men det kan nok fort endre seg. Hva andre gjør bryr meg ikke noe særlig. 

Jeg fikk en lillebror da jeg var 9år. Da var foreldrene mine 39 og 42år. Ikke sånn kjempegammelt, men de merker jo likevel at de er mye eldre enn de aller fleste foreldrene til kompisene hans. Tror ikke det plager dem noe..

  • Svar 104
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg tror ting har en tendens til å BLI riktig jeg da. Det ser jo sånn ut i tråden at de fleste synes det er best å få barn i den aldersgruppen de selv var i da de fikk barn. Det må være et godt tegn.

Og man kan velge å hjelpe noen som faktisk trenger det i stedenfor å produsere egne , da kan man til og med velge bort å sitte med spebarn sent i livet . Jeg syns nesten det er litt hull i hodet at al

Jeg tenker at det er noe som kvinner og evt partner vet best ut fra sin personlige situasjon og fysiske helse, i samråd med helsepersonell om man trenger medisinsk hjelp. Det er ikke noe jeg har noe m

Skrevet

Jeg har alltid tenkt at jeg skal få barn rundt 30 års alderen, så alt fra 28-33 år tenker jeg er en grei alder for mitt første barn. Når det faktisk vil skje får tiden vise. Jeg tror nok generelt at jeg vil kjenne litt på det at klokken tikker når jeg er rundt 30 år, men at jeg ikke vil føle at jeg har nådd noe grense før jeg er 35 tenker jeg. Jeg vil gjerne ha første fødte før den tid, men om det ikke går, så tror jeg nok at jeg vil sette "grensen" der. 

Men hva som er rett og galt generelt har jeg ingen mening om. Folk er forskjellig. Jeg kunne aldri tenke meg barn som ung, men man ser jo at det er andre i tråden her som kunne tenke seg det eller er fornøyd med at de var det. Jeg ønsker så mye frihet som jeg kan akkurat nå i livet, og et barn er det siste jeg kunne tenke meg nå og i noen år til fremover. Så at noen ønsker barn når de er "gamle" er kanskje rett for de.

Skrevet

Når ungen må sette på faren bleie går det vel litt for langt.

Har vokst opp med unge foreldre og besteforeldre, og ser definitivt fordelen med det. Jeg tror neppe jeg får barn selv (takes two to tango og med den farta her blir det ikke noe action før potensen tar kvelden), men skulle jeg hatt barn tenker jeg 32 som grense for førstefødte. For meg that is.

  • Like 1
Skrevet

Jeg kjenner langt flere som har mista en forelder eller to av sykdom/ulykke ol, i tidlig alder enn av "alderdomsrelaterte sykdommer", inkludert meg selv. Så det bekymrer meg ikke nevneverdig.  Selv var jeg 29 da jeg ble mamma, helt perfekt alder for meg. Håper på en til, men setter ikke noe "aldersgrense". Ting må passe. 

Skrevet
På 31.1.2017 at 11:42 PM, Pringlen skrev:

Ja, sånn er det jo. Den er jo beregnet at menneskets iq generelt vil gå ned over tid, fordi de - ehhh- litt enkle får flest avkom.

Det er jo også normalt at folk som prioriterer utdannelse og stabilitet før de får barn, venter lenger (eller velger bort) å få barn. Disse vil jo også ha større oversikt over egen helse før de evt velger å formere seg. Vinn-vinn.

 

Men er det virkelig sånn altså ? :P

Jeg er selv en av de med høyere utdanning som har fått få ( ett) barn sent i livet,  men jeg er pokker ikke sikker på om utdanning er en pekepinn  på intelligens når det kommer til stykket,  gitt :P

I tillegg er det jo slik at det er mødre med utdanning som får færre barn,  i mens menn uten utdanning sliter mer enn noensinne på avlsmarkedet . 

 

Skrevet

Leger får gjerne mange barn. Og vi starter ofte i studietiden. 3,4 og 5 barn er ikke uvanlig i min kollegiale omgangskrets.
Og legers begrunnelse er alder. Vi vil gjerne få barn mens vi biologisk sett er i den mest optimale alder for det.

Skrevet
3 timer siden, enna skrev:

Leger får gjerne mange barn. Og vi starter ofte i studietiden. 3,4 og 5 barn er ikke uvanlig i min kollegiale omgangskrets.
Og legers begrunnelse er alder. Vi vil gjerne få barn mens vi biologisk sett er i den mest optimale alder for det.

Hvis det virkelig er tilfelle at leger i gjennomsnitt får større kull enn mange andre yrkesgrupper, så skulle det vært veldig interessant å vite hvorfor? :) 

Selv om leger stort sett har en grei økonomi, så finnes det andre yrkesgrupper som har like god eller bedre lønn og så må vi ikke forglemme at det finnes mange som ikke forsørger seg selv en gang men likevel får mange barn. Så jeg tror muligens ikke økonomi er det springende punkt her. 

Hvis man skulle helle til at det er legers større befatning med 'liv og død' enn de fleste yrkesgrupper som er årsaken til den økte formeringen, så burde ambulansearbeidere , sykepleiere og hjelpepleiere også være ivrige på å vorde mangfoldig.

Er det signifikante forskjeller mht hva slags gren man jobber innenfor? Er det f.eks forskjell på antallet barn hos plastiske kirurger, innen geriatrien og almennpraktiserende, bare for å nevne noen? 

Skrevet
4 timer siden, Mud skrev:

Men er det virkelig sånn altså ? :P

Jeg er selv en av de med høyere utdanning som har fått få ( ett) barn sent i livet,  men jeg er pokker ikke sikker på om utdanning er en pekepinn  på intelligens når det kommer til stykket,  gitt :P

I tillegg er det jo slik at det er mødre med utdanning som får færre barn,  i mens menn uten utdanning sliter mer enn noensinne på avlsmarkedet . 

 

For min del håper jeg jo at det er mulig å ha noe mellom øra uten så mye utdannelse :P

Men jeg tror nok denne generelle beregningen stemmer ganske greit på verdensbasis. Og man ser jo også her på berget at det ofte er litt enkle utgaver som forter seg mest med å trykke ut en haug med unger.

  • Like 2
Skrevet

Når jeg var på bondesamling i helgen ble det også tatt opp at bønder der minst en forelder jobbet 100% på gården, og den andre jobbet deltid på gården fikk større barneflokker enn gjennomsnittet. Ble konkludert med at med mye fleksitid med arbeidsplass hjemme hvor barna kan i stor grad delta var det også lettere å ta valget med å få flere barn da oppfølgning var enklere fordi man hadde lett så mye tid til barna, og mange av disse familiene kom selv fra bonde familier der det var enkelt for den utvidede familien/slekten å steppe inn og hjelpe til da dette var normen.




  • Like 2
Skrevet

Erfaringsmessig fra egen omgangskrets, så kan jeg vel bekrefte at de intellektuelle får barn senere (og færre barn), mens de litt enklere sjelene har fått barn veldig tidlig og gjerne veldig mange, gjerne med flere forskjellige foreldre.

Hvis intelligens er direkte nedarvbart, vil det jo da bli født flere mindre intelligente personer enn det vil bli født intelligente personer, og snittintelligensen går ned.

Skrevet
1 hour ago, QUEST said:

Hvis det virkelig er tilfelle at leger i gjennomsnitt får større kull enn mange andre yrkesgrupper, så skulle det vært veldig interessant å vite hvorfor? :) 

Selv om leger stort sett har en grei økonomi, så finnes det andre yrkesgrupper som har like god eller bedre lønn og så må vi ikke forglemme at det finnes mange som ikke forsørger seg selv en gang men likevel får mange barn. Så jeg tror muligens ikke økonomi er det springende punkt her. 

Hvis man skulle helle til at det er legers større befatning med 'liv og død' enn de fleste yrkesgrupper som er årsaken til den økte formeringen, så burde ambulansearbeidere , sykepleiere og hjelpepleiere også være ivrige på å vorde mangfoldig.

Er det signifikante forskjeller mht hva slags gren man jobber innenfor? Er det f.eks forskjell på antallet barn hos plastiske kirurger, innen geriatrien og almennpraktiserende, bare for å nevne noen? 

Vet ikke om der er forskjell mtp spesialitet. I vår krets der mange har mange barn, er mange ulike spesialiteter representert. 
Det handler nok litt om at både studiet og arbeidet er hardt (ift arbeidsmengde og tiden man må bruke på det) og ganske psykisk tøft, og dermed blir det de som greier å gape over mye som står løpet ut. De samme personene greier også å gape over mye arbeid som følger med mange barn. Så det har en del med evnen til å håndtere store arbeidsmengder uten å synes at det er slitsomt eller veldig belastende. Og det at mange ser at det er viktig å ha noe veldig verdifullt utenfor jobben - det hjelper deg å koble ut jobb. Så barna blir en "pause" for mange tror jeg. På en positiv måte. 

Og så tror jeg mange leger er flinke til å planlegge: døgnet, dagen, ukene. Og ha fokuset der man er til enhver tid. På jobb er man på jobb. Hjemme er man hjemme. Vi har vært to leger som begge har jobbet mye, med vakter osv. Og det å få logistikken til å gå rundt er hele oppskriften bak det å kunne ha det slik. Struktur, orden og god logistikk. 

Skrevet
Akkurat nå, Tuvane skrev:

Erfaringsmessig fra egen omgangskrets, så kan jeg vel bekrefte at de intellektuelle får barn senere (og færre barn), mens de litt enklere sjelene har fått barn veldig tidlig og gjerne veldig mange, gjerne med flere forskjellige foreldre.

Hvis intelligens er direkte nedarvbart, vil det jo da bli født flere mindre intelligente personer enn det vil bli født intelligente personer, og snittintelligensen går ned.

 Men det er vel et faktum, at snitt-IQ'n faktisk har gått ned.....? 

Jeg mener jeg tullet noe om dette en gang.. kanskje det var med @Aslan......?

Skrevet
Akkurat nå, Krutsi skrev:

 Men det er vel et faktum, at snitt-IQ'n faktisk har gått ned.....? 

Jeg mener jeg tullet noe om dette en gang.. kanskje det var med @Aslan......?

Nei, det vet jeg ikke. Det var mer en betraktning om at de minst intelligente folka jeg vet om er de som har fått flest barn. :P Hvor smarte barna er skal jeg ikke uttale meg om.

Det kan vel dog fort bli en vondt sirkel - mindre ressurssterke foreldre har ofte dårligere kapasitet til å hjelpe til med skolearbeid osv ved behov, og når de da har flere barn enn snittet, så blir det kanskje enda vanskeligere å følge opp, spesielt dersom ungene i utgangspunktet har behov for hjelp. Disse folka har selv kanskje droppet ut fra skolen - ungene deres ender opp med å gjøre det samme, osv osv. Det er vel gjerne slik at slike "problemer" går i arv, selv om det ikke er direkte arvelig.

Skrevet
3 minutter siden, Krutsi skrev:

 Men det er vel et faktum, at snitt-IQ'n faktisk har gått ned.....? 

Jeg mener jeg tullet noe om dette en gang.. kanskje det var med @Aslan......?

Ja, er en realitet, for noen år ble snitt-IQ-en på den mest brukte iq-testen justert ned og ikke opp, er vel første gangen. Aner ikke om det finnes noen kilde på det, men det ble sagt innad i fagmiljøet ihvertfall :) 

Skrevet
1 minute ago, Aslan said:

Ja, er en realitet, for noen år ble snitt-IQ-en på den mest brukte iq-testen justert ned og ikke opp, er vel første gangen. Aner ikke om det finnes noen kilde på det, men det ble sagt innad i fagmiljøet ihvertfall :) 

Uten kilde er vel en slik uttalelse lite verdt, selv i et fagmiljø. 

Skrevet
Akkurat nå, enna skrev:

Uten kilde er vel en slik uttalelse lite verdt, selv i et fagmiljø. 

http://www.dagbladet.no/nyheter/var-gjennomsnittlige-iq-stuper---teknologi-blir-bedre-men-mennesker-blir-dummere/61183124 der, fant bare denne i farten, ikke tilgang på studiene bak når jeg ikke er på jobb. Det er jo selvsagt mye mer komplisert enn hvem som får barn å ikke, men det er en tendens de som holder på med det har sett :)

Skrevet
5 timer siden, enna skrev:

Leger får gjerne mange barn. Og vi starter ofte i studietiden. 3,4 og 5 barn er ikke uvanlig i min kollegiale omgangskrets.
Og legers begrunnelse er alder. Vi vil gjerne få barn mens vi biologisk sett er i den mest optimale alder for det.

Jeg kan skrive under på det - i min familie produserer legene barn som bare det (generelt ganske mange leger i familien) :P Min kusine venter nummer fire nå, og jeg tror knapt hun har rukket å jobbe noe særlig som lege ennå. Hun nærmer seg 40. 

Jeg for min del har ikke så stor formening om når det er for sent å få barn. Min bror kom til verden (annen mor) da jeg var nesten 18 år. Moren hans var kloss opptil 40, og jeg kan ikke si han virker skadelidende av det på noe vis. Pappa var en "kulere" pappa for meg og søss enn han er for broren min, men han er mye roligere, mindre nøye osv. med min bror - fordeler og ulemper ved begge deler. Han var for øvrig 43 da han ble far for tredje gang. 

Jeg blir 28 til sommeren, og har egentlig aldri drømt om å ha barn. Likevel føler jeg at jeg "må" det (ikke fordi noen sier det må være sånn, men fordi jeg vil at jeg skal ville ønske meg barn..haha) om ikke så alt for mange år. Jeg har ingen nære venner med barn ennå. Jeg tror at jeg vil være klar for å prøve om et par år, da har jeg jo (om ikke noe uventet skjer) både mann, hus, stasjonsvogn og bikkjer. Haha. Jeg tenker at 30 år er ganske så passe. Utdannelsen er på plass, økonomien er i orden og jeg har en stabil familie rundt meg. Også finnes det ingen fasit. 

Skrevet
1 hour ago, Aslan said:

http://www.dagbladet.no/nyheter/var-gjennomsnittlige-iq-stuper---teknologi-blir-bedre-men-mennesker-blir-dummere/61183124 der, fant bare denne i farten, ikke tilgang på studiene bak når jeg ikke er på jobb. Det er jo selvsagt mye mer komplisert enn hvem som får barn å ikke, men det er en tendens de som holder på med det har sett :)

Sjekka litt ut. Det er EN studie...meta-analyse som nok kan plukkes fra hverandre om man setter seg inn i temaet (og kan statistikk). 
http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0160289613000470

 

En fjær kan fort bli fem høns med rett type spekulering og media på sin side ;) 

Skrevet

PERSONLIG er jeg veldig glad for at jeg selv var relativt ung når jeg fikk min første (22 år) og nr to når jeg var 25. Jeg ser for meg det er tungt nok når vi er unge :P Setter også veldig stor pris på at mine foreldre er relativt unge og at jeg kan få ha de lenge, lenge enda, selv om man aldri har noen garanti. 

Samtidig er det å få barn en så personlig ting og jeg forstår godt at man kan ha veldig sterke ønsker om å få det og derfor "ender opp" med å få det en del senere enn jeg har. Man vet jo det blir slitsomt og potensielt enda mer slitsomt, man kjenner til risikoene, etc. Det betyr ikke at det ikke er at barn som får en aktiv, trygg oppvekst. 

Jeg kjenner at det er mange LANGT viktigere faktorer enn alder som spiller inn for barns vel og ve. Hvis det er barna sitt beste som blir brukt som argument for å ikke få barn ved "høy" alder. 

  • Like 3
Skrevet

Lav alder når man blir foreldre betyr jo ikke at de også blir gamle foreldre. Det vet jeg alt om :)

 

Skrevet
50 minutter siden, JeanetteH skrev:

Lav alder når man blir foreldre betyr jo ikke at de også blir gamle foreldre. Det vet jeg alt om :)

 

 Men statistisk sett vil man ha foreldrene sine lenger. Selv om det som sagt ikke finnes noen garantier. 

  • Like 2
Skrevet

Føler meg plutselig gammel ?? Jeg har alltid hatt en tanke om å få nr1 før 30 år ? Men... Tiden løper avgårde! Andre tanker var at hus, fast jobb og bil skulle være på plass ? Og det er det nå!

Jeg er ikke stressa! Jeg har egentlig bestemt meg for max 1 unge ? Og jeg går nå videreutdanning som jeg skal bli ferdig med før evt unge! Barn tar myyye tid, kanskje det ikke er noe for oss? Det skal vi uansett tenke igjennom på forhånd ??

Er hvertfall uaktuelt for meg å bikke 40... Ny magisk grense for meg er 35! Tidligere var min magiske grense på 30 år

  • Like 1
Skrevet

Jeg er glad for at naturen er så viselig innrettet at man ikke får barn hele livet, hadde ikke hatt sjanse i livet til å klare det racet nå. Jeg fikk mine da jeg var 21 og 25. En ting er at de fleste har mye energi i den alderen, i tillegg tar man ting som de kommer og bekymrer seg ikke så mye for morgendagen. De to tingene er en fin kombinasjon som er bra både for barn og foreldre. Det tror nå jeg.

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...