Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Denne diskusjonen synes jeg er spennende. I mitt arbeid er jeg statens representant for å vurdere potensielle fosterhjems og adopstanters omsorgskompetanse. Riktignok vurdert opp mot Norges og utlandets barnevernsbarns behov - barn som statistisk sett har større omsorgsbehov enn andre barn.

Hva alder angår, har ikke staten noen helt klare retningslinjer vedrørende øvre aldersgrense - men er man rundt 45 som førstegangsforeldre, må dette utredes særskilt (mtp på at man er i 60årene i en potensielt krevende ungdomstid, samt at utsatte barn/ungdom generelt vil være mer sårbare mtp frafall av viktige tilknytningspersoner.)

Det jeg som utrederer fokuserer mest på mtp foreldrekompteanse er stikkordsmessig: omsorgspersonenes tilknytningsstil, psykisk og fysisk helse, alder, nettverk og mulighet for avlastning, evne til reflekterende omsorg, motivasjon for omsorgsoppgaven, kunnskap og forståelse for barns behov, kunnskap og forståelse for adoptivbarn og fosterbarns behov, pluss bolig, og annet.

Oppsummert etter 10 år innen dette feltet, er jeg ydmyk overfor det faktum at hva jeg selv tenker jeg og min familie klarer - så absolutt ikke er noen fasit for hva andre familier klarer. Det finnes så mange ULIKE familier i Norges land, både når det gjelder alder, erfaringer, belastninger m.m. som står i ulike krevende omsorgsoppgaver - og som gjør det på en helt fantastisk måte. Jeg bøyer meg i støvet over familien med 7 barn i alder 4 - 17 som FREMDELES hadde kapasitet til å ta inn to tenåringsbrødre - og virkelig gi dem den tryggheten og tilhørigheten de savnet. Videre  foreldreparet som nærmet seg 60-årene, og som tok inn en handikappet gutt (samtidig som de hadde omsorgen for en jevnaldrende 6-åring og en 13-åring). De har jeg fulgt i de siste 10 årene.

Det er så mye mer enn alder som avgjør evnen til å være gode foreldre!

Når det er sagt - for min egen del -  er jeg glad for at jeg fikk mine to jenter da jeg var i 20-årene - for det passa best for meg og min familie:)

  • Like 5
  • Svar 104
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg tror ting har en tendens til å BLI riktig jeg da. Det ser jo sånn ut i tråden at de fleste synes det er best å få barn i den aldersgruppen de selv var i da de fikk barn. Det må være et godt tegn.

Og man kan velge å hjelpe noen som faktisk trenger det i stedenfor å produsere egne , da kan man til og med velge bort å sitte med spebarn sent i livet . Jeg syns nesten det er litt hull i hodet at al

Jeg tenker at det er noe som kvinner og evt partner vet best ut fra sin personlige situasjon og fysiske helse, i samråd med helsepersonell om man trenger medisinsk hjelp. Det er ikke noe jeg har noe m

Skrevet

Min erfaring er at jeg var MYE mindre engstelig for alt mulig da jeg fikk førstemann, var 20 år, enn da jeg fikk andremann, var 32 år.

Nå har det vært litt mer utfordringer med andremann også, som har revet opp mammahjertet mer enn èn gang, så det kan jo selvfølgelig også ha noe å si. Men jeg føler selv at med førstemann så svevde jeg rundt i denne verden med meg og mitt og tenkte ikke så mye over alt "det farlige" der ute. Men etter hvert som jeg ble mere voksen og deltok litt mer i hva som foregikk der ute, ble jeg veldig mye mere engstelig for alt.

  • Like 2
Skrevet

Jeg er 27, ble gravid som 26-åring. Jeg fikk kommentarer på at jeg må forberede meg på å bli sett på som en ung mor... I all verden. Aldersmessig synes jeg det er greit å være 27. Jeg er kanskje litt nevrotisk og leser meg veldig opp på ting, men det har mer med personlighet enn alder å gjøre. Jeg trodde jeg skulle være mer avslappa enn jeg er, men det kommer kanskje mer etterhvert? Ikke helt sammenlignbart, men jeg var litt nevrotisk mtp valpen det første året også :P Nå? Null stress. 

Jeg synes man bør vente til man er ferdig på vgs og har smakt på arbeids-og voksenlivet før man begynner å lage planlagte barn, men etter det har jeg ikke så mange meninger. Jeg vil helst være ferdig med å produsere barn før jeg nærmer meg 40, men om andre får sine etterlengtede barn da så får de det. 

  • Like 1
  • 3 weeks later...
Skrevet

Moren min var 43 da hun fikk meg - broren min var seks år eldre enn meg.  Så hun var definitivt "gammal" allerede da hun fikk sitt første barn.

Moren min var meget ungdommelig til sinns og svært så populær blant oss unger og etterhvert ungdommer - jeg tror ærlig talt de heller besøkte henne enn meg de gangene gjengen samlet seg hos oss :P

Men det er klart; det var jo ikke noe gøy å få høre bemerkninger fra andre voksne om at hun var bestemoren min eller å gå glipp av det der tette mor-datterforholdet som mine venninner hadde med sine yngre mødre.  Jeg mener - moren min var jo nesten pensjonist da jeg gikk på gymnaset...

Så jeg sverget på at jeg aldri skulle bli en gammel mamma for sjølv om jeg har vært heldig og aldri fått pes om alder fra mine venner så har det alltid vært et litt sårt punkt hos meg.  

Jeg ble mamma som 25-åring og det var for meg akkurat passe alder.  Kunne aldri i verden tenkt meg å fått barn i 40-årsalderen; tror hverken kropp eller sjel hadde hatt godt av det :)

 

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hovedproblemet med cobberdog er at de selges som ferdig oppdratte, enkle, allergivennlige familiehunder, som kan puttes bort i et bur når man "ikke bruker dem". Jeg ser at du og familien ikke har den type hundehold, men jeg tenker at å støtte denne blandingsavlen bidrar til det. I tillegg er de slett ikke nødvendigvis allergivennlige, og pelskvalitet, røyting og pelsstell varierer veldig. I tillegg så selger folk masse puddelblandinger som cobberdog, som ikke har noe som helst å gjøre med den opprinnelige doodlen fra Australia som var blanding av puddel og labrador. Som du tydeligvis vet så avler Drøbak hundehotell og mange andre oppdrettere vilt og hemningsløst på alt av "allergivennlige" raser blandet med de "søte" rasene og selger det som cobberdog. Dermed er det også vanskelig å spore noe som helst av helsedata og "linjer". Jeg er helt enig i at det er mange søte doodler/cobberdogs der ute, men for meg ser mange av de ganske like ut mellompuddel eller noen av vannhundene med krøllete pels. Problemet for meg er at flertallet av dem er resultat av useriøs masseavl, og at de ikke gir deg noe du ikke kan få fra allerede eksisterende og godt dokumenterte raser. Useriøs og dårlig avl finnes definitivt i alle raser, men uten at jeg har statistisk dekning for det så mener jeg at mengden er større ved doodle/cobberdog, på grunn av prisene og "grunnlaget" for rasen (at de selges som allergivennlige, røytefrie og helst ferdig oppdratte). Så spørsmålet mitt går heller andre veien, hvorfor cobberdog heller enn en av de etablerte rasene? 
    • Hei.  Vi vurderer å få oss hund igjen en gang i løpet av det neste året. Vi har hatt en Toller tidligere, og er godt vandt meg aktiv rase. Vi kunne tenkt oss en hund som ikke røyter, og har så vidt snakket om Cobberdog.  Jeg vet mange her inne er veldig skeptiske og negative til cobberdog og doodleblandinger. Jeg er bare litt nysgjerrig på hva som er så negativt med Cobberdog.  Jeg har sett det er mye dårlig avl på cobberdog og generelt doodler. Jeg er veldig negativ til Drøbak hundehotell og måten de avler på. Vet også at mange er oppdrettere under deres paraply. Jeg har dog funnet et par oppdrettere i Norge som driver selvstendige oppdrett av cobberdog (+ en i sverige). De har blant annet importert linjer fra Australia, helsetester og registrerer foreldre og besteforeldre i eget register og har mentaltesting av valper før levering. Flere oppdrettere virker genuint opptatt av å avle gode individer og gjør sikkert mer enn mange oppdrettere av renrasede hunder. Det finnes mye grums av oppdrettere blant oppdrettere av rasehunder også.    Jeg vet mange mener man heller bør velge blant de renrasede hundene vi har som ikke røyter, men jeg har likevel falt for utseende, størrelsen og gemyttet til mange cobberdoger jeg har møtt.  Vi har ikke bestemt oss, og ser også på puddel og portugisisk vannhund f.eks.  Selv om jeg vrir hodet mitt og har lest veldig mye om og er veldig interessert i alt som kommer til hund, klarer jeg ikke å se det store negative med cobberdog. Er det så galt å ønske å lage en ny rase med egenskaper mange mennesker ser etter? Så lenge oppdrettet er etisk, bruker nye linjer, helsetester hundene og vil det beste for de?  Jeg legger ut denne meldingen fordi jeg oppriktig ønsker flere tanker. Håper folk kan være saklige og prøver å legge bort fordommene de har mot alt av doodler i diskusjonen. Vi har som sagt ikke bestemt oss, så vi vet ikke hva vi går for enda. 
    • Lapphundene er en helt annen type hund. De er gjeter- og arbeidshunder opprinnelig, selv om de fleste er familiehunder nå. De er også ganske selvstendige, men ikke på langt nær så sære som eurasier. Jeg har inntrykk av at finsk lapphund er litt enklere å trene enn den svenske, men det er såklart individuelle forskjeller også. 
    • Av alle disse rasene som er nevnt ville jeg gått for bearded collie eller sheltie til lydighet. Eventuelt korthårscollie. Men om du vil satse litt på høyere klasser så er ingen av disse ideelle, da ville jeg gått for en litt mer aktiv arbeidshund som retriever eller belger. På hobbynivå er de fleste av disse helt fine. Pumi kjenner jeg ikke særlig godt utover at de brukes en del i agility og bjeffer MYE. Har aldri sett dem i lydighet.
    • Høres ikke så bra ut da. Vurderer også svensk og finsk lapphund. Er det samme der?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...