Gå til innhold
Hundesonen.no

Preferanser når det er snakk om høyde i parforhold


QUEST
 Share

Recommended Posts

I de aller fleste heterofile parforhold er jo mannen høyere enn kvinnen. Hvilket vel dels beror på at menn gjennomsnittlig er høyere enn kvinner og så antar jeg at de fleste menn og kvinner faktisk  foretrekker en slik forskjell. Her snakker vi om forhold som er basert på gjensidig tiltrekning, ikke typ 'steinrik mann /modellkone'. 

Hvis du er/var singel mann, kunne du tenke deg en kvinnelig kjæreste som var høyere enn deg, eventuell hvilken høydeforskjell oppad/nedad er du komfortabel med? 

Hvis du er/var singel kvinne, kunne du tenke deg en mannlig kjæreste som var lavere enn deg , eventuellt hvilken høydeforskell oppad/nedad er du komfortabel med? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 62
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Under 1.70 er da virkelig ikke å være sykt høy   Synes jeg er ganske på normalen med 1.76? Mange som er høyere enn meg, liksom? (føler meg liten ved siden av kusina mi, som er 1.86  Og tanta mi,

Nei, men noe må man da sikte etter når man skal finne den utkårede i ravfylla  

For meg som er vertikalt utfordret, så er det er must med en mann som er høyere enn meg. NOEN må jo nå opp til ting   (er 163 cm omtrent )   

Jeg er 158 cm høy, og har vært i et forhold med en mann som var like lav. Og det var ikke høyden hans som gjorde at det ikke funka :lol: Jeg foretrekker en mann som er høyere enn meg (noe annet er uansett sjeldent å finne :lol: ), men er ikke så nøye på akkurat dèt :P 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg foretrekker menn som er 15-20 cm høyere enn meg. Jeg er selv 165. [emoji4] Tror ikke helt jeg kunne blitt komfortabel hvis han var lavere enn meg. Men det har jeg vel heller ikke opplevd i voksen alder heller. Menn er stort sett høyere enn 165, med gode marginer [emoji14]

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er 1,53... Det er faktisk en problemstilling jeg ikke har trengt å tenke på :lol:

Men jeg synes generelt det er "rart" med folk som er lavere enn meg, både menn og kvinner. Men det går mest på at jeg ikke er vant til det, that's it. Men ja, det gjør vel at jeg foretrekker at mannen er iallfall litt høyere enn meg :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Høyde har ikke vært et punkt på lista over hva jeg ønsker meg i en mann, må jeg innrømme. Jeg har vært sammen med forholdsvis høye til forholdsvis lave, og det ender opp med at de er idioter til slutt, helt uavhengig av høyde :aww::P 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg foretrekker menn som er like høye(og som tåler at jeg går i høye hæler fra tid til annen selv om jeg blir høyest da) ca. eller som er høyere enn meg. I motsetning til flere her, så er ikke det så lett å finne alltid, i og med at jeg rager 186 cm over bakken *ler* Jeg er vant til å "se ned på folk", bokstavelig talt :P Både damer og menn er ofte lavere enn meg. Jeg synes faktisk det er ganske unaturlig å se opp til folk, jeg tenker over det hver gang :teehe:

Jeg har dog aldri hatt problemer med høyden min, og jeg liker å være lang, selv om man tidvis blir litt lei klisjeene som "Oj, du var høy!" "Hvor høy er du egentlig?" "Spiller du håndball/vollyball/basket." Og så blir folk litt himmelfalne når man snakker om vekt, der jeg som lang og forholdsvis tynn nevner vekta mi, som folk synes høres mye ut, men så glemmer de å tenke på at med lengde, så kommer mer kropp også, det vil være umulig for meg å ha en idealvekt på det samme som noen på 160 :P 

En annen ting jeg ikke vet om man skal tolke som et komplement eller fornærmelse er når noen sier "Oj, jeg trodde jeg var høy! Godt å treffe noen som er høyere enn meg." Kommer stort sett fra folk på mellom 170-180ish og jeg blir litt sånn...hæ? Liker du ikke å være høy, men føler deg bedre når du treffer noen som er høyere, eller hva er greia?

 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Jeg har preferanser på høyde ja, men det er tullete så det velger jeg å se bort fra. Jeg vil helst ha de rundt 185 cm. Jeg har hatt forhold til menn mellom 173 cm og 2 meter.

Jeg er 162 cm selv så jeg har ikke møtt menn lavere enn det. 

Men hvis jeg møtte drømmemannen og han var omtrent like lav som meg så hadde nok det gått helt fint.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er selv 166 cm, så ikke så langt unna gjennomsnittet for kvinner i Norge når det kommer til høyde. De fleste menn er jo høyere enn meg, men min første ungdomskjæreste var 160 cm - noe som plaget ham mer enn meg. Jeg foretrekker de nok helt klart rundt 175-185 cm., som er ca gjennomsnittet for menn i Norge. Mye muligens fordi jeg er oppvokst men menn rundt meg som alle var ca innenfor dette høydeintervallet? 
Jeg har aldri hatt høyde som noe kriterium eller ønske i en partner, men at mannen er 178 cm finner jeg temmelig perfekt ;) 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er 168, og de fleste hannkjønn jeg kjenner er høyere enn meg. :P Ville nok også foretrukket at mannen i forholdet er høyest, men det er ingen dealbreaker for min del. Hvis et forhold ikke fungerer pga noe så banalt som høyde, så var det nok ikke liv laga uansett.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har egentlig ikke noe preferanse på høyden hos det motsatte kjønn... Han som jeg er sammen med nå, er lavere enn meg. Aldri vært et problem eller samtaletema her i huset. Han har flere kvaliteter som jeg setter pris på, så da er ikke høyden hans noe viktig, i den store sammenhengen :D 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er 162, og gubben er ca 192, så vi ser visst ganske morsomme ut sammen:lol:

Høyde har aldri hatt preferanser på, alle menn jeg har møtt har vært høyere enn meg. Var sammen med en på rundt 170, det er vel den laveste jeg har vært sammen med. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 minutter siden, Ganzie skrev:

Jeg er 162, og gubben er ca 192, så vi ser visst ganske morsomme ut sammen:lol:

Høyde har aldri hatt preferanser på, alle menn jeg har møtt har vært høyere enn meg. Var sammen med en på rundt 170, det er vel den laveste jeg har vært sammen med. 

Omtrent samme høydeforskjell her :P 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er overraska over hvor mange som er rett rundt 160 cm. Folk har alltid likt å fortelle meg at jeg er lav (jeg protesterer ikke på det altså, jeg pleier bare å svare at jeg tar det igjen i stor personlighet :P ), men jeg syns jo ikke sjøl at jeg er spesielt lav, og det ser ikke ut til at det er helt uvanlig å være rundt 1.60 heller (jeg er 161cm). 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, 2ne skrev:

Høyde har ikke vært et punkt på lista over hva jeg ønsker meg i en mann, må jeg innrømme. Jeg har vært sammen med forholdsvis høye til forholdsvis lave, og det ender opp med at de er idioter til slutt, helt uavhengig av høyde :aww::P 

Vurdert muligheten for at du kjører i feil fil? :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...