Gå til innhold
Hundesonen.no

Hund i nabolag


Julie Johnsen
 Share

Recommended Posts

Vi hilser på naboene vi kjenner eller vet hvem er☺ andre med hund blir ofte svært opptatt av vår hund og vare må spørre ut om han. Da stopper jeg å prater. Jeg er ikke en person som tar iniativ til det selv men prater gjerne tilbale om andre gjør det. Jeg smiler eller sier hei til personer jeg treffer ofte. Men som regel går vi turer bort i fra hvor vi bor så ikke så mye man møter de☺

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 61
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Her hilser "alle". Om det er joggere, syklister eller hundeeiere. Men ingen forventer at bikkjene skal hilse. Normal høflighet begge deler, synes jeg. 

For ikke å snakke om på fjellet! Husker min første fjelltur, da gikk jeg sammen med min mor som selvsagt hilste på alle. Jeg var helt sjokkert over at hun traff så mye kjentfolk på fjellet av alle ste

Jeg stopper gjerne og slår av en prat om vi møter noen når vi er på tur her i området, forsåvidt også om vi går i byen og ser at det er noen som gjerne vil hilse, spørre om hundene eller ett eller ann

Jeg stopper gjerne og slår av en prat om vi møter noen når vi er på tur her i området, forsåvidt også om vi går i byen og ser at det er noen som gjerne vil hilse, spørre om hundene eller ett eller annet. Jeg synes også det er uhøflig og merkelig å ikke gjengjelde et nikk eller smil med et nikk eller smil - eller et lite hei liksom. Det faller meg helt naturlig - jeg er kanskje den som hilser først også :)

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har bodd på småplasser hvor man må hilse på alle for å ikke være frekk, og det er fortsatt for meg en fantastisk følelse å være på steder hvor man slettes ikke må snakke med alle. Når jeg først flytta til Oslo feks brukte jeg å nyte å slippe å prate med fremmede hver gang jeg gikk ut av døra...

Nå snakker jeg med/hilser på folk jeg ser regelmessig i området, men dropper å snakke med mange også. Småsnakk med randome mennesker er ikke en av mine favoritt aktiviteter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg går tur i skogen her hjemme møter jeg så godt som aldri en sjel.

Men går ofte i andre av byens turområder der man møter en del folk.

Jeg er nok en "hilser".

Synes det er en grei vane med et smil, og gjerne et hei-hei...

Men slipper aldri hundene bort til andres hunder, og jeg stopper heller ikke opp og forventer at folk skal stoppe å slå av en prat.

Om folk stopper opp for å slå av en prat, så kommer det litt an på om jeg har tid, og ikke minst hvilke av hundene jeg går med, om jeg stopper opp og prater.

Om det er eldre, så er terskelen min lavere for å stoppe.

Mange eldre er ensomme, og det skal ikke mange ordvekslinger til for å gjøre dagen bedre for en ensom sjel...

Om folk synes mine smil, og hei-hei er plagsomme, så får det bare være.

 

 

 

 

 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har aldri tenkt over det, for jeg har alltid hatt nok med å kontrollere mine utagerende hunder :P  Så det er å skynte seg forbi, eller gå ut av veien og prøve å unngå for mye bråk. Alle hunder jeg har hatt har vært bråkete ved møter og forbi passeringer. (enten pga usikkerhet eller overivrighet)  Skikkelig irriterende. Men generelt sett så hilser jeg på alle jeg møter, selv om de ikke sier Hei først. Er bare helt normalt for en nordlenning å gjøre. :) 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er noen som hilser og andre ikke. Har noen faste jeg stopper og prater litt med. Også har man noen som bare skuler nesten olmt på enn.  På turen   her forleden så møtte vi vedkommende midt I skogen. Jeg så dem komme og huket inn min , vedkommende sin hund var løs,min er jo litt forsiktig med andre voksne hunder. Vedkommende  verken så på meg eller hilste.  Bare brølte av full hals på sin egen hund, stående 2 meter unna meg og valpen, skremte min da han har ikke truffet  brølende fremmed folk før.  Før de gikk videre uten foresatt og se på meg.  Det syntes jeg er en smule uhøflig og sært :P  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Hampus skrev:

Om folk stopper opp for å slå av en prat, så kommer det litt an på om jeg har tid, og ikke minst hvilke av hundene jeg går med, om jeg stopper opp og prater.

Om det er eldre, så er terskelen min lavere for å stoppe.

Mange eldre er ensomme, og det skal ikke mange ordvekslinger til for å gjøre dagen bedre for en ensom sjel...

Om folk synes mine smil, og hei-hei er plagsomme, så får det bare være.

 

Godt tenkt! :)

I fjor vår møtte jeg en fyr jeg ALDRI har sett før. Han hilste og skulle hilse på bikkja, og så sa han: "så bra du ser ut, sist gang jeg så deg så du så veldig skrøpelig ut!". Jeg skjønte svært lite, da jeg der og da var i veldig dårlig form, men jeg nikka og smilte, og mannen fortsatte å prate. Etter en stund sa han at det var voldsomt så livlig hunden min var nå i forhold til sist gang, og da skjønte jeg enda mindre, men vi pratet nå videre og han fortalte og fortalte og fortalte. Etter 20 minutter klarte jeg å rive meg løs, og etter å ha lagt meg i hardtenking, så kom jeg på at mannen må ha hatt veldig dårlig syn, og at han helt sikkert helt sikkert har møtt den eldre dama med Bekhterevs og hennes gamle collie (dama er veldig skrøpelig og collien var vel omtrent like skrøpelig på den tiden) som har hytte i nabolaget. Så at jeg så "sprek" ut og bikkja var "livlig" var kanskje ikke så rart, hvis man ikke ser forskjell på en kjempegammel tricolour collie og en tre år gammel black&tan schäfer. :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Jeg har èn regel, og den er at hvis det er eldre mennesker som viser interesse for hundene, så stopper vi og prater. Uansett. Jeg vet hvor mye det kan bety for dem. Og det koster meg så lite.

Jeg stopper helst ikke for barn, fordi den ene hunden min er redd for barn, og den andre er litt i overkant ivrig.

Ellers så kommer det an på hvor jeg går. Her vi bor så er vi på hils med de fleste. Stort sett møter vi ingen, men hvis vi gjør det og noen tar initiativ til å stoppe, så prater vi da litt. Det er heldigvis ingen med hund her som absolutt skal stoppe og prate.

Det er stort sett naboen som kommer løpende når det er noe hun vil si, eller venninnene hennes.

Også er det en dame som elsker å fortelle om katten sin, og om alle plagene sine.

Og en eldre dame som går tur med rullatoren sin. Hun stopper vi og prater med. Og en eldre herremann som noen ganger har stoppet litt og snakket litt om i gamle dager da han og kona hadde hunder. 

Det er noen som stopper som gjerne vil prate om Timmy, fordi de synes han ser så pussig ut. Så kommenterer de hvor liten han er eller spør om han fryser fordi han skjelver, og ler litt hvis han har på ullgenser, og så videre. 

Og ellers hvis vi går i byen så er det noen som sier hei, mens andre ikke gjør det. Bryr meg ikke så mye om det jeg.

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hilser som regel på folk vi møter på tur, men prøver å unngå å stoppe. 

Syntes også det er KJEMPE irriterende når det er folk som vet hvem vi er å står å roper navnet til hunden på andre siden av vegen.. Åhh.. Han blir jo så sinnsykt gira og vet ikke helt hva han skal høre på. Misliker også folk som bare kommer løpende bort til oss uten å i det hele tatt spørre om det er greit, ikke alltid det passer seg altså.. 

Bor i en liten bygd hvor alle kjenner alle så her er det ikke så lett å ungå å bli hilst på, men prøver da altså å ungå di lange pratene som gjerne dukker opp.. 

Datt litt ut av temaer her nå trur jeg men.. :P 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 2.3.2016 at 8:50 PM, Poter skrev:

Jeg synes egentlig det er litt uhøflig med den hilsinga. Om en fremmed mann sier hei til meg så synes jeg det blir ubehagelig, uansett hvor søt hunden hans må være. Kanskje til og med om jeg ser ham flere ganger i uka.

Har en teori om at det er mer vanlig å hilse på hverandre når man bor på et lite sted, mens bor man på et større sted er det så mange at man ikke har kapasitet til det. På store steder har man jo mindre nabolag, men tror likevel kulturen blir sånn at by er by og da trenger man ikke hilse på alle. På byga, derimot, er det jo ekstremt uhøflig å ikke hilse på naboen.

 

Når vi bodde i (nesten) sentrum av Oslo var det mye oftere jeg kom i snakk med hundefolk på tur, enn nå når vi bor i utkanten av byen,  så det er ikke helt min erfaring. Nå bor vi jo ikke på bygda direkte selv om det er i markagrensa, så ikke helt riktig sammenligning men min opplevelse var at hund sammen med barn, i byen bidro til at vi fikk et nærmiljø hvor vi ble litt kjent med folk ev var på hei med :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia
På 2. mars 2016 at 8:50 PM, Poter skrev:

Jeg synes egentlig det er litt uhøflig med den hilsinga. Om en fremmed mann sier hei til meg så synes jeg det blir ubehagelig, uansett hvor søt hunden hans må være. Kanskje til og med om jeg ser ham flere ganger i uka.

Har en teori om at det er mer vanlig å hilse på hverandre når man bor på et lite sted, mens bor man på et større sted er det så mange at man ikke har kapasitet til det. På store steder har man jo mindre nabolag, men tror likevel kulturen blir sånn at by er by og da trenger man ikke hilse på alle. På byga, derimot, er det jo ekstremt uhøflig å ikke hilse på naboen.

 

Uhøflig?
Jeg mener - om du passerer folk hver dag over lang tid fordi dere er ute i samme ærend så er det vel ikke uhøflig å nikke og si hei? Det er normal folkeskikk det.
Der jeg bor hilser man på alle, men man må ikke alltid stoppe og det er sjelden vi har "hundemøter" på rundene - bikkjene får oppføre seg, men vi slår av noen fraser om været osv. og så tutler vi videre. Ønsker jeg ikke å snakke en dag, så hilser jeg blidt og så snakker jeg med hundene "nå må vi skynde oss" eller noe i den duren. Fungerer fint.
Jeg bor rett nok på et lite sted, men det er forbausende mye folk man aldri har sett før allikevel - men hilse pent, det gjør vi :)
 

På 2. mars 2016 at 9:26 PM, Shlush skrev:

Jeg er ikke så sosial av meg, spesielt ikke når det gjelder fremmede og har ingen behov for hilsing og småprat med fremmede. Det er en del hunder i nabolaget her, jeg sier ikke hei av en grunn... Det setter igang varsling hos en i min trio :-P men jeg smiler som regel til alle jeg møter. Kan nikke om de nikker først...

Random quote fordi flere nevner det samme.
Men nikk og hei er ikke det samme som at man må stoppe å prate.

Når jeg leser denne tråden så må jeg si at jeg er litt overrasket over hvor mange som ikke hilser og ikke vil ha kontakt med andre osv.
Og da er det kanskje ikke så rart at det er i ferd med å bli et samfunn der folk ligger ukesvis døde i sine egne leiligheter før de blir oppdaga. Naboen reagerer ikke før det stinker likhus i gangen liksom. Om man tenker at "jeg har nok med mitt, og gidder ikke engang forsøke å være på hils med de rundt" - så er det jammen meg ikke rart.
Nei - man behøver ikke prate med alle, men å registrere hvilke mennesker som bor rundt seg og høflig hilse - det ser jeg på som en selvfølge.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest *Kat84*
På 2.3.2016 at 8:50 PM, Poter skrev:

Jeg synes egentlig det er litt uhøflig med den hilsinga. Om en fremmed mann sier hei til meg så synes jeg det blir ubehagelig, uansett hvor søt hunden hans må være. Kanskje til og med om jeg ser ham flere ganger i uka.

Har en teori om at det er mer vanlig å hilse på hverandre når man bor på et lite sted, mens bor man på et større sted er det så mange at man ikke har kapasitet til det. På store steder har man jo mindre nabolag, men tror likevel kulturen blir sånn at by er by og da trenger man ikke hilse på alle. På byga, derimot, er det jo ekstremt uhøflig å ikke hilse på naboen.

 

Jeg skjønner ikke hva du mener med uhøflig? Altså... Et smil og et hei koster så lite, og kan, som mange andre her har sagt, utgjøre hele forskjellen for en person den dagen. 
Jeg har ingen problemer med at fremmede sier hei hvis jeg er ute med hundene eller jeg er i et turområde. En gang har jeg blitt skeptisk og det var da jeg traff på en av de nye landsmenn som prøvde å starte samtalen med "Hello, you pretty! I need girl in my apartment!" for så å begynne å gå etter meg.. 
Da var jeg glad for at jeg hadde Schäfer som ikke var glad i menn... :getlost:
Men utover det har jeg aldri tenkt over at det er ubehagelig eller noe negativt i å hilse. 

Nå har jeg aldri bodd i storby, men synes det virker rart å ikke hilse på de man treffer uansett hvor man bor. 
Men det er vel den der typiske "ugh, byfolk" som gjør seg gjeldende :P 
(Nei, jeg har ikke fordommer mot byfolk, tenkte mer på "kulturforskjellene" ;)

På 2.3.2016 at 9:44 PM, Tuvane skrev:

Jeg bor på bygda, og å IKKE hilse, det er uhøflig det! Jeg hilser på alle jeg møter, både kjente og ukjente, og står også og prater med gamlingene som alltid vil prate, selv om jeg ikke alltid er sånn superinteressert. :P

Sånn er det her også :)
Alle hilser med et hei eller et nikk og smil, men det er ikke det samme som at man står og har lange samtaler med alle. 
Det er blitt mer av folk som stopper meg for å prate, men det er jo en av konsekvensene av å ha en hund de fleste verken har sett eller hørt om før. 

Synes egentlig det er ganske koselig jeg at folk faktisk tar seg tid til å legge merke til de rundt seg. 
Det blir jo sett på som et stort samfunnsproblem at folk sitter med nesa i mobilen, går med headset, og mangler totalt interesse for omgivelsene. Så kanskje ikke så rart at enkelte tenker at det er frekt eller rart å si hei? 
Jeg foretrekker i hvert fall å kunne veksle et hei eller et smil med de jeg møter, enten det er i nærmeste by (hvis Haugesund kvalifiserer til det i det store bildet da :lol:), i nabolaget, eller i turområder :) 
Har jeg en skikkelig drittdag så gjør det underverker og snur tankegangen lett :)

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Belgerpia skrev:

Når jeg leser denne tråden så må jeg si at jeg er litt overrasket over hvor mange som ikke hilser og ikke vil ha kontakt med andre osv.
Og da er det kanskje ikke så rart at det er i ferd med å bli et samfunn der folk ligger ukesvis døde i sine egne leiligheter før de blir oppdaga. Naboen reagerer ikke før det stinker likhus i gangen liksom. Om man tenker at "jeg har nok med mitt, og gidder ikke engang forsøke å være på hils med de rundt" - så er det jammen meg ikke rart.
Nei - man behøver ikke prate med alle, men å registrere hvilke mennesker som bor rundt seg og høflig hilse - det ser jeg på som en selvfølge.

Men nå var jo ikke temaet om man hilser på naboene sine, men om man stopper og prater med andre hundeeiere på tur.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Wilhelmina skrev:

Men nå var jo ikke temaet om man hilser på naboene sine, men om man stopper og prater med andre hundeeiere på tur.

Nei? TS skriver at hun syns det er rart at hun ikke får et nikk og et hei engang. Og her er det utrolig mange som sier at de ikke er interessert i å si hei engang. Det syns jeg er en utrolig rar ting.. Man må jo ikke stoppe å skravle for å være høflig. Jeg stopper sjelden (med mindre folk henvender seg til meg og begynner å spørre og prate, da er jeg da såklart imøtekomme og hyggelig), men hilser ofte.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest *Kat84*
Akkurat nå, Wilhelmina skrev:

Men nå var jo ikke temaet om man hilser på naboene sine, men om man stopper og prater med andre hundeeiere på tur.

 

På 2.3.2016 at 7:56 PM, Julie Johnsen skrev:

Jeg har ikke en spesielt sosial hund og er på ingen måte en hundeeier som påtvinger hilsesituasjoner, men jeg synes da virkelig det er naturlig med et lite nikk, et hei eller en hundeprat i ny og ned når man ser hverandre nesten hver dag?? Her er det virkelig om å gjøre å gjøre sitt ytterste for å late som man ikke ser hverandre og det synes jeg er sååå rart!

Hvordan er det i deres nabolag? :P

 

Nei, i hovedinnlegget så står det at hun mener det er naturlig med et hei eller et lite nikk, ELLER slå av en prat. Altså ikke at det MÅ stoppes og snakkes hele tiden ;)

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia
På 2. mars 2016 at 7:56 PM, Julie Johnsen skrev:

Jeg må bare lufte dette, da det irriterer meg noe veldig.

Jeg bodde tidligere i et nabolag der det var veldig sosialt å ha hund. Hundeeiere hilste på tur, ble kjent og diskuterte ulike hverdags-hunde-opplevelser,-kjempe kjekt :D

Jeg bor nå i et nabolag der det bor veeldig mange hundeeiere, og de fleste passerer jeg på tur flere ganger i uken. Da synes jeg det er fryktelig rart at hundefolk her ikke hilser på hverandre. Selv når jeg prøver å få blikkontakt er det bortimot umulig.

Jeg har ikke en spesielt sosial hund og er på ingen måte en hundeeier som påtvinger hilsesituasjoner, men jeg synes da virkelig det er naturlig med et lite nikk, et hei eller en hundeprat i ny og ned når man ser hverandre nesten hver dag?? Her er det virkelig om å gjøre å gjøre sitt ytterste for å late som man ikke ser hverandre og det synes jeg er sååå rart!

Hvordan er det i deres nabolag? :P

 

 


 

1 minutt siden, Wilhelmina skrev:

Men nå var jo ikke temaet om man hilser på naboene sine, men om man stopper og prater med andre hundeeiere på tur.

Peke opp - sitert TS innlegg - der referanse til nabolag, hvilket inkluderer naboene - og selv om det refereres til hundeeiere, så vil jeg anta at det faktisk inkluderer hele nabolaget, eller i alle fall folk man møter på sine turer i nabolaget. Altså - man hilser og nikker, og man gidder i alle fall å vise at man kjenner igjen folk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hilser på de jeg ser vil hilse og ser på det som en selvfølge. Jeg stopper svært sjelden opp og prater hvis vi møter folk med hund.Grunnen er at mine har litt dårlig oppdragelse og er bittelitt intense i hilsingen sin:icon_redface:.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Heidihj skrev:

Nei? TS skriver at hun syns det er rart at hun ikke får et nikk og et hei engang. Og her er det utrolig mange som sier at de ikke er interessert i å si hei engang. Det syns jeg er en utrolig rar ting.. Man må jo ikke stoppe å skravle for å være høflig. Jeg stopper sjelden (med mindre folk henvender seg til meg og begynner å spørre og prate, da er jeg da såklart imøtekomme og hyggelig), men hilser ofte.

Får ikke til å sitere flere, men det hun skriver er jo:

"Jeg bodde tidligere i et nabolag der det var veldig sosialt å ha hund. Hundeeiere hilste på tur, ble kjent og diskuterte ulike hverdags-hunde-opplevelser,-kjempe kjekt :D"

Det er nå i alle fall det jeg har som utgangspunkt for mitt svar i denne tråden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

For øvrig - i lys av at folk dævver i nabolag uten at naboer oppdager det før stanken kommer - jeg synes det er betryggende å vite at man blir gjenkjent og at folk faktisk spør om alt er bra om de ikke har sett deg på noen dager. Det betyr jo at man blir lagt merke til, og kanskje slipper man å ligge dævv mens hundene spiser deg opp nettopp fordi folk legger merke til om du er på tur eller ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Wilhelmina skrev:

Får ikke til å sitere flere, men det hun skriver er jo:

"Jeg bodde tidligere i et nabolag der det var veldig sosialt å ha hund. Hundeeiere hilste på tur, ble kjent og diskuterte ulike hverdags-hunde-opplevelser,-kjempe kjekt :D"

Det er nå i alle fall det jeg har som utgangspunkt for mitt svar i denne tråden.

Og hu skriver: Jeg bor nå i et nabolag der det bor veeldig mange hundeeiere, og de fleste passerer jeg på tur flere ganger i uken. Da synes jeg det er fryktelig rart at hundefolk her ikke hilser på hverandre. Selv når jeg prøver å få blikkontakt er det bortimot umulig.

Hilsing og nikking er noe mange av oss spesifiserer også. Det er ikke det samme som å stoppe og skravle med alle med hund (eller uten).

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Da sitter jeg her og klyper meg i armen, fordi Edeward ga meg både utgangsstilling og flere meter med fot gjennom tre vendinger og flere stopp med sitt uten å ha forventninger om verken lek eller godis for det. Hadde ingenting fremme, og attituden hans tilsa at han gjorde det bare for interaksjonen og noe å gjøre sammen. Kanskje er metoden effektiv - han har begynt forbinde handlingen i seg selv med noe bra? Det er den faglige forklaringen. ..men ved å antropomorfisere kan det også ha vært for å belønne meg for å ha vært flink mams og servert ham rikelig med vom for å sitte pent og vente mens jeg kaster "apporten" - som jeg sliter med å kommunisere hvordan jeg ønsker levert. Det er vårt nye problem for tiden. Han blir forbanna fordi jeg ikke tar imot når han bare slipper den foran meg og begynner kjefte på meg fordi jeg krever å få den i hånden før jeg serverer noe. Vi har hatt mange sånne runder nå, og jeg forstod endelig at vi må tilbake noen skritt og trene på å holde apporten igjen. Gått altfor fort og klønete frem.  Ellers har Jokke kommet tilbake. Antar det er fordi testikkelen som ikke har kommet ned i pungen vokser i størrelse og er ukomfortabel der den sitter. På gjerdet om å fjerne den, fordi jeg er usikker på om jeg vil fjerne bare den ene som ikke har kommet ned, eller kastrere ham fullstendig. Har på følelsen av at den avgjørelsen blir tatt litt uti puberteten ^^ Det er vanskelig, altså. På den ene siden virker den ballen på feil sted ubehagelig for ham, og det er en fare for kreft i den. På den andre siden er kirurgi kirurgi. Fordi den har vært jojo, nede i pungen i perioder og ligget utenfor kanalen, i lysken, så er det stadig en sjanse for at den kommer helt ned. Da er det dumt å utsette ham for kirurgi unødvendig. Hormonene har flere effekter på helse og humør, er ikke bare der for forplantning. Noen av effektene vil en helst være foruten, men å fjerne dem kan også medføre uønskede helse- og adferdsendringer. En kan vel tilføre hormoner kunstig dersom det blir et problem. Et mindre onde enn testikkelkreft. ..men fjerne en eller begge, og når?  Antakelig er han 8 år og har fått en kreftdiagnose innen jeg klarer bestemme meg.   
    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...