Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvilke prinsipper har du måttet gå tilbake på for hundens beste?


MerlePerle
 Share

Recommended Posts

Tenkte en del ut ifra svaret jeg skrev i tråden om mosjon av hund.

Jeg har en 7 års pomeranian som har hatt beinbrudd og gjennomgått flere operasjoner i det samme beinet i løpet av sitt liv. Jeg fikk før jul beskjed av veterinær at han fra nå av ikke burde gå mer en nødvendig, dvs kun lufteturer for å gjøre fra seg.
Dette var ekstremt tungt å svelge for meg, da mine prinsipper når det kommer til dyrehold baserer seg på tilstrekkelig fysisk aktivitet. Jeg har alltid vektlagt det tungt.

Men så måtte jeg innse at å presse han på de turene ikke var hans beste. Det beste for han er faktisk å få ligge på fanget inne og hente en leke i ny og ne, gjøre godbitsøk i stua og gjøre triks - da stråler han som en sol - av mestring <3
Før ville jeg sagt at avliving var riktig i en sånn situasjon, men så ser jeg hvor mye livsglede han har, av helt andre ting enn utendørs aktivitet... Han er lykkelig med det livet han har nå.
Men likevel, det var og ER fremdeles vanskelig for meg å akseptere.
Men som eiere skylder vi dyrene våre å sette dem først, selv når det beste for dem er noe helt annet enn det vi hadde sett for oss...

Hvilke "kameler" har DU måttet svelge i løpet av ditt hundehold?

20405_10153321198451928_5397152094358636504_n.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Det er mange det. Junior ble operert fire ganger i løpet av sine første 1,5 leveår. Han har et bein som aldri blir bra, og hinker en del på det. Går p.t ikke på smertestillende fast. 

Så hundeholdet ble på ingen måte slik jeg hadde håpet på, nei.

Nå har han nettopp fylt fire, og jeg må bare akseptere at det ikke ble slik som det skulle. Men, det er bittert, ja.

Han betyr utrolig mye for meg, og han hadde fortjent så mye bedre enn alt han har vært gjennom. Men,han har det så bra han kan nå, og opplever sine beste dager nå. Han henger med på tur enda, og jeg bærer han når det blir for langt. Han vil fortsatt være med selv om helsa ikke alltid strekker til. 

Men morsomt har det ikke vært, og flere operasjoner blir det ikke.

Han skal få leve så lenge han tydelig har det bra, og viser livsglede hver dag.

Den dagen han ikke gjør det mer, så er det på tide å si farvel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sa etter at jeg måtte da Dronningen at neste kronisk syke hund ville bli avlivet når den fikk diagnosen, fordi jeg ikke orket enda en hund som jeg måtte vurdere og evaluere over år igjen. Vel, Nora har vært allergisk i 4 år nå, så det prinsippet forsvant like fort som det kom. Heldigvis får en vel si, jeg håper jeg fortsatt får mange gode år med Nora :ahappy:  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, har alltid sagt at "hvis hunden biter et menneske, DA er det over." Hunden min har nå bitt meg til blods tre ganger i løpet av sitt liv, men jeg har ikke greid å finne han skyldig i noen av bittene (de har kommet av at jeg typ har stukket hendene mellom for å skille når den og en annen hund sloss, tatt tak i halsbåndet under rullegardina-har-gått-skikkelig-ned-utagering ol.) Såå vil vel si det er min svelgede kamel.

Legger til for ordens skyld: skulle den sette tenna i noen andre er det selvfølgelig en helt annen sak! 

Edit: åja, nå så jeg delen om "til hundens beste", vet ikke om mitt prinsipp er et sånt, men det er vel kanskje bedre for hunden å leve enn å dø? :P 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var klar på før jeg kjøpte siste var at hun måtte finne seg et nytt hjem om hun hadde brister rundt andre mennesker.. Det har hun, men hun er her enda etter et år.. Det gjør meg ikke for mye heller fordi hun til tross er mye lettere å ha med rundt osv enn den andre jeg har som er grunnen til at jeg absolutt ikke ville ha en til. Nå er hun jo ikke voksen enda så jeg antar jo at problemet kan bli både bedre og verre så det er jo noe som må sees an, vi har jo heller ikke barn enda, men det håper jeg jo vil komme før eller siden og da må jo antagelig ting evalueres på nytt, ang begge hundene. Så vi får se da. Og nå har jeg jo gamla som uansett hemmer hverdagen litt så da spiller det jo ikke så stor rolle om jeg har en til som også er litt sånn, men dagen kommer jo når gamla takker for seg og spm er jo hvor mange år gidder man med slikt. Regner med at yngste har ganske mange gode år igjen etter at eldste takker for seg. Så ja, selv om det ikke ble så sort/hvitt som jeg hadde sagt på forhånd så er det ikke nødvendigvis avgjort enda heller. 

 Ja, også ble jo begge malamutene jeg hadde omplassert. Jeg var i starten av min hundekarriere av dem som var veldig imot omplassering, avliving uten veldig åpenlys grunn osv. Men det har nok forandret seg veldig mye ettersom man får en litt annen forståelse om ting. Ikke bare folks liv, men også om at det å tviholde på hunden uansett ikke nødvendigvis er det beste for hunden heller. Prinsippene var vell ikke så harde å svelge fordi de var vell allerede mye løsere enn i starten og jeg viste at det var det rette å gjøre samme hvor vondt det var. Jeg mener fortsatt at slikt bør sitte langt inne og at man skal gjøre det man kan innen rimelighetens grenser for å ta ansvar for det livet man har valgt å skaffe seg, men at det ikke alltid går som man vil av ulike årsaker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, Klematis skrev:

Det er mange det. Junior ble operert fire ganger i løpet av sine første 1,5 leveår. Han har et bein som aldri blir bra, og hinker en del på det. Går p.t ikke på smertestillende fast. 

Så hundeholdet ble på ingen måte slik jeg hadde håpet på, nei.

Nå har han nettopp fylt fire, og jeg må bare akseptere at det ikke ble slik som det skulle. Men, det er bittert, ja.

Han betyr utrolig mye for meg, og han hadde fortjent så mye bedre enn alt han har vært gjennom. Men,han har det så bra han kan nå, og opplever sine beste dager nå. Han henger med på tur enda, og jeg bærer han når det blir for langt. Han vil fortsatt være med selv om helsa ikke alltid strekker til. 

Men morsomt har det ikke vært, og flere operasjoner blir det ikke.

Han skal få leve så lenge han tydelig har det bra, og viser livsglede hver dag.

Den dagen han ikke gjør det mer, så er det på tide å si farvel.

Wow. @Klematis situasjonen din høres veldig lik ut som min.... Jeg vet hvordan du har det :/ Jeg tenker mye på dette... Kan hende jeg sender deg en PM etterhvert om det er ok?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke flere omplasseringshunder, Hottie skulle bare være her en periode. :aww::lol:  Det er nå tre år siden i disse dager. Hottie ligger godt gjemt under ullteppet og gir meg grå hår og korte negler pga helseissues fordi jeg for alt i verden ikke klarer tanken på å miste henne. Ikke nå... 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Rullestol var for meg veeeldig lite greit etisk sett. Klarer ikke hunden gå selv, så er det ikke liv laga, liksom.

Men så fikk Salo "slærk" i korsbånd i fjor sommer. Da stod vi mellom avlivning og rullestol. Etter en del samtaler med ortopeden/fysioterapauten hans, kom vi fram til at vi skulle prøve. Hodet var det jo virkelig ingenting galt med, og han var jo tøffere enn toget.

Så, rullestol ble bestilt, og det gikk over all forventning! Han syntes det var dritkult! Det morsomste han visste var å gønne på i fullfart i nedoverbakker - endelig kunne han løpe i full fart igjen! Vi gikk spor igjen, trene lydighet, og han fikk være med på lange turer i skogen.

Men - jeg har ikke gått helt vekk fra prinsippene mine, så det er sagt. Rullestoll krever en del mentalt av bikkja, og det er det ikke alle som klarer. En del hunder i stol har det åpenbart gått altfor langt med. Det blir aldri noe jeg kommer til å anbefale alle og enhver. Selv om bikkja kanskje er klar for det, så krever det også voldsomt mye av eier.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

Jeg skjønte meg aldri på de som trente agility med hund med forkalkning. Så ble min bikkje røntget, og resultatet viste en forkalkning i ryggen. Jeg lei meg, og veterinæren sa den var så liten at den ikke ville ha noen betydning, og sa jeg skulle fortsette som før. Fortsatt i tvil, og jeg gikk noen runder med meg selv før jeg bestemte meg for å fortsette treningen. Må legge til at jeg aldri så noe tegn til vond rygg, men frykten var der jo. Forrige hund ble avlivd pga det, og jeg husker enda hvordan hans rygg var på røntgenbildene, og det er nok derfor deg med forkalkninger sitter så sterkt i meg. 

Nå ble hun nylig røntget igjen, og resultatet viste null forkalkninger. Ingen forkalkninger på de gamle bildene heller, de ble rett og slett lest av feil. Jeg følte jeg svelgte noen kameler da jeg fortsatte treningen etter første røntgen, og det var jo kanskje ikke akkurat for hundens beste sånn sett. Nå er jeg jo glad for at jeg fortsatte treningen, når det viste seg at jeg har levd i to år på bekymringer som ikke eksisterer. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg har alltid sagt at alle hunder som flytter til oss, skal være her til de dør. I fjor gikk vi bort fra det prinsippet. En av hundene har trøbbel med ryggen, med arrvev i muskel, som plaget den. Ble anbefalt å ikke ta henne med på alle treninger, eller omplassere henne. Hun hater å stå igjen. Så hun flyttet til noen kjente, og har det helt supert. bedre enn hun ville fått det hos oss. merker ikke noe til ryggen som aktiv turhund. 

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ingen tunge kameler her i hus helsemessig, der har jeg vært heldig i mitt hundehold. Men jeg skulle aldri avlive en hund som ikke hadde en fysisk tilstand som tilsa det var nødvendig, slik gikk det ikke. Etter flere uprovoserte bitt fikk min første hund sovne inn for to år siden.

Etter henne skulle jeg aldri i mitt liv ta til meg en voksen hund igjen, iallefall ikke en med unoter av noe slag, kun kjøpe egen valp. Slik ble det altså ikke, dog er Lyn ingen kamel. I såfall verdens vakreste kamel uten tvil :aww: 

image.thumb.jpeg.f20558c588c33740115f7b5

 

Har egentlig kommet til det punktet hvor strenge prinsipper ikke holder, man må bare ta hver forskjellige hund, situasjon og hendelse som den er og ikke være låst fast i forutbestemmelser :) 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg svelget en diger en nå for ikke lenge siden... Jeg har i alle år sverget på at jeg aldri skulle sette mine bein på en agilitybane. Nå er Yasmine og jeg meldt på kurs i agility :aww:. Ut over det tror jeg ikke jeg har fått særlig hår i  halsen eller noe, for som maysofie sier. man må bare ta hver forskjellige hund, situasjon og hendelse som en er og ikke være låst... 

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis
2 timer siden, Nuka skrev:

Wow. @Klematis situasjonen din høres veldig lik ut som min.... Jeg vet hvordan du har det :/ Jeg tenker mye på dette... Kan hende jeg sender deg en PM etterhvert om det er ok?

Ja, det må du gjerne gjøre:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmmm... Usikker på om det kan regnes som en kamel eller ikke... Men, jeg skulle aldri ha hannhund. Jeg ble jo kjempe glad når mannen sa ja til valp, men den måtte være hannhund, da måtte jeg sluke en stor kamel :P Nå synes jeg hannhunder er kjempe fine, og neste blir nok hannhund den også :)

En annen er det å gå tur. Jeg har alltid bare trava bortover, går tur for å mosjonere kun snusing og tissing når jeg synes det var greit. Vel, plutselig fikk jeg en åpenbaring om at hunder er hunder, og må få lov til å være hunder. Trave turer med tisse stopp kan vi ta når vi sykler eller jogger. Vet ikke om det teller som en kamel, men det er iallefall et prinsipp som jeg gikk bort i fra. En må la hund få lov til å være hund, den lille tiden den er ute på tur, kontra alle timene den er hjemme.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 timer siden, Raksha skrev:

Ikke flere omplasseringshunder, Hottie skulle bare være her en periode. :aww::lol:  Det er nå tre år siden i disse dager. Hottie ligger godt gjemt under ullteppet og gir meg grå hår og korte negler pga helseissues fordi jeg for alt i verden ikke klarer tanken på å miste henne. Ikke nå... 

 

Skyld dæ sjæl, du skulle jo bare låne henne bittelitt som selskap til gutta og så ble både du og bonden forelsket. Så hun er nok ingen omplasseringshund nei, hun er en vaskekte selskapsdame hun, som tok livet deres med storm og som dere "nektet" å levere tilbake (ikke at jeg klager på det altså) *flir*

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Tøfflus skrev:

Skyld dæ sjæl, du skulle jo bare låne henne bittelitt som selskap til gutta og så ble både du og bonden forelsket. Så hun er nok ingen omplasseringshund nei, hun er en vaskekte selskapsdame hun, som tok livet deres med storm og som dere "nektet" å levere tilbake (ikke at jeg klager på det altså) *flir*

:lol: Ja, det var slik det var... :lol: 

Misforstå meg rett, angrer jo ikke et sekund, Hottie var meant to be hos oss hun :ahappy:  Og definitivt det beste for både henne og oss(både vi og du) at jeg svelget unna stoltheten og fulgte hjertet. 

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Raksha skrev:

:lol: Ja, det var slik det var... :lol: 

Misforstå meg rett, angrer jo ikke et sekund, Hottie var meant to be hos oss hun :ahappy:  Og definitivt det beste for både henne og oss(både vi og du) at jeg svelget unna stoltheten og fulgte hjertet. 

 

 

Tenker vi svelget stoltheten (og kameler) begge to jeg, ved å la henne få bli lykkelig hos dere istedenfor delvis ulykkelig hos meg :D 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var fersk hundeeier og superbastant på at ingen hunder trengte å være i bur. Jeg kjøpte Aïda, og hun skulle ALDRI være i bur. Etter oppspist sengetøy og dyner, flisete skittentøyskurver og oversvømmelse fra badet og utover i gangen og stua for andre gang fordi Aïda hadde tygget over slangen til sisterna dro jeg slukøret og kjøpte bur :lol: 

Staffevalper er makuleringsmaskiner :teehe:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nja, den største kamelen jeg har svelget var at jeg ikke skulle ha hund i senga. :P En dag hoppet pelsdotten oppi, og det var faktisk ganske koselig å ha en 35 kgs langhåret schäfer ved siden av seg, dog veldig trangt i en 90-seng. Så da fikk man dobbeltseng for bikkja sin skyld. :o

  • Like 11
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Til hundens beste?

Det må være da jeg hadde min første hund, var 16-17 år og kunne "alt" og begynte min karriere på hundesonen. Vi hadde såklart bur til valpen, for det hadde noen fortalt at vi måtte ha. Det var noen SKIKKELIG FÆLE KJERRINGER ( :P ) her på hundesonen som alltid var så imot bur, og jeg og mange andre argumenterte imot og syntes at de var skikkelig dumme som argumenterte andre veien. 

Idag er jeg veldig glad for at jeg tok til meg litt av det som ble skrevet, og begynte å bruke mye mindre bur. :)  Det tror jeg definitivt var til den hundens beste.
PS: jeg ble ikke burmotstander, men fikk et mye bedre syn på bruken av buret, og at det ikke skal brukes til å løse ALT.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
    • Vi er litt oppnådd her nå,så vi tar i mot tips med stor takknemlighet. Vi har en eldre dame på 11 år, og en unghund på 16 mnd. De går godt sammen. Utfordringer oppstår når de skal være hjemme alene. Begge takler fint å være hjemme alene hver for seg. Men, den gamle finner ikke roen når begge hundene er alene sammen. Heller ikke med kompostgrind mellom dem så de kan se hverandre,  da bruker hun tiden på å prøve å komme seg forbi grinda og inn til den andre hunden, og heller ikke i hvert sitt rom fungerer det. Vi har videoovervåkning på dem, og ser at den gamle går rundt og bjeffer omtrent hele tiden når hun vet at den andre hunden vår også er hjemme. Når hun er alene i huset, går hun og legger seg,og er helt stille. Hun er en litt nevrotisk og stressa type, samtidig veldig mild,og er veldig opptatt av unghunden, og at hun har det bra. Samtidig,når de er sammen,så blir det for mye når junior vil leke hele tiden. Så derfor er det best om de er hver for seg, men det hadde jo vært supert om de kunne være alene i samme hus. Slik det er nå så har vi prøvd oss litt fram, og det har blitt til at vi har tatt med oss junior,så pensjonisten får roa seg alene hjemme. Men,det er ikke alltid vi kan ta henne med oss, og da er det altså bjeffing omtrent non stop på den eldre. De er forresten lapphunder.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...