Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby- og barnetråden - 2016


Recommended Posts

Skrevet

@Raksha :console:Ikke lett. Hva om du gjør som Bonden sier og reduserer forpliktelsene dine mht dyr så mye som mulig, og så venter til Ida blir fire-fem? Du er jo såpass ung at du trenger ikke å ta noen avgjørelse nå heller da. Men når det er sagt, så har jeg hørt at familier kan ha det helt bra med bare ett barn også! :P

  • Like 2
  • Svar 6.6k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

I natt kom han endelig  Ting går bare fint og det er helt nydelig dette. Intenst når det sto på, 3 timer tok det fra vannet gikk og jeg rakk ingen smertestillende akkurat  Fått litt røff behandling me

Takk alle sammen En mann sa til meg en gang at når jeg har smerter så er trikset "go to your happy place". Så, som ekte hundemenneske, har Monti sprunget en perfekt rute-øvelse til en strålende tier

Posted Images

Skrevet
1 time siden, rosinbolle skrev:

@Raksha Er det gitt at du blir like dårlig i neste svangerskap? :) Jeg kan ikke så mye om dette, men er det ikke sånn at alle svangerskap er forskjellige, også hos samme kvinne? Det er jo også en mulighet for at du er i bedre form neste gang. Det bare virker litt trist å evt. gi opp tanken på et barn til pga. svangerskapet, selv om jeg forstår bekymringen veldig godt! 9 måneder er jo lenge, iallefall de månedene man er der, selv om det er kort i et livsperspektiv... Og det er kanskje også lettere når barnet du allerede har er eldre og litt mer selvstendig? Har du vurdert å snakke med legen din om det, mtp. de medisinske vurderingene? :)

Neida, ikke gitt at det blir det samme, men ingen garantier.. 

Jeg har svangerskap fra bæsjen nr 2 nå :P er tidvis bare marginer som gjør at jeg slipper unna innleggelse.. Og så i tillegg litt for avslappede leger.. Ei jordmor hadde jo tiltet er jeg redd :lol: feks i forrige gikk jeg ned ca 10-13 kg, men det ble aldri tenkt så veldig på fordi vekta sto på stedet hvil.. Så det ble feks aldri målt ketoner på meg.. :P 

men jeg fungerer best på jobb og hverdag, fordi da har jeg naziregime på alt spise/drikke, og jeg må opp og starte dagen.. Helgene havner jeg litt utenfor og er som regel kjempe dårlig i helgene :P 

Skrevet
46 minutter siden, Aslan skrev:

@Raksha :hug: Det er jaggu ikke enkelt det der. Du kunne gjerne sendt noen plager hit og fått litt latterlig lett (bank-i-bordet tre mnd igjen) svangerskap tilbake om det hadde gått an :hug: Ei god venninne av meg har hatt hyperemis i tre av tre svangerskap, husker jeg rett var siste nå lettest. Hun har sluppet innleggelse da, og mannen har stilt opp voldsomt. Men det er jo så uforutsigbart, det kan bli noe helt annet og det kan bli kopi! Mye som går, men skjønner jo at det ikke er et lett valg. Håper du og dere finner ut av det ihvertfall :) 

Takk! :) Jeg heller jo mot en til,  jeg må bare krisemaksimere litt :aww::lol: 

34 minutter siden, Symra&Pippin skrev:

@Raksha :console:Ikke lett. Hva om du gjør som Bonden sier og reduserer forpliktelsene dine mht dyr så mye som mulig, og så venter til Ida blir fire-fem? Du er jo såpass ung at du trenger ikke å ta noen avgjørelse nå heller da. Men når det er sagt, så har jeg hørt at familier kan ha det helt bra med bare ett barn også! :P

Ja, altså - går vi for en til så blir blant annet kaninene tatt ned til et minimum. Avslutter ikke helt siden jeg har et langtisperspektiv på kaninholdet også, men jeg trenger ikke 14 kaniner som går "brakk" et år liksom. Ordner uansett kaninstall så ting skal bli enklest mulig uansett hva vi velger. Og setter alle andre langtidsplaner på vent. Er litt derfor jeg føler jeg må ta en avgjørelse snart, sånn at jeg kan infinne meg med å vente med endel planer eller faktisk starte med dem. Og ikke minst, få huset i orden slik at det ikke står for mange uferdige prosjekter som roper på meg og gjør meg stressa, og at renhold og rydding blir enklest mulig. 

Og ja, tipper alle ettbarnsfamilier syns det er helt supert :D Er jo ikke gitt at jeg blir gravid engang til engang :o Man vet jo aldri. 

 

Jo mer jeg skriver jo mer ser jeg jo at jeg VIL ha en til... Men... :lol: Noen som sa ubesluttsom? 

 

 

Skrevet

Jeg må ærlig innrømme at det siste svangerskapet her var tyngst. Ikke fordi jeg var så dårlig (kastet opp mye, men var ikke sengeliggende hele tiden), men fordi det var så mange komplikasjoner. Fikk jo nesten ikke lov til å gjøre noe som helst. Fra første kontroll på sykehuset (uke 7 eller 8) ville de sykemelde meg 100% ut svangerskapet. Hadde akkurat begynt i ny jobb, og det var drømmejobben, så jeg ville jo være der så mye som mulig også. Men med noe komplikasjoner omtrent hver kontroll så gikk jo ikke det etter hvert. Å være hjemme hele tiden gjorde ikke ting så mye bedre, for da fikk jeg jo så mye tid til å tenke på alle komplikasjonene. Kunne jo komme innom Ullevål når jeg ville, men på jobben hadde jeg jo alle ekspertene rundt meg, og kunne bare gå noen meter om jeg ville ha noe sjekket. Hundene fikk ikke så mye de egentlig burde ha fått, og var ikke like aktiv med E som jeg burde ha vært. Ekstremt tungt, helt til jeg "endelig" fikk svangerskapsforgiftning og lillegutt spratt ut. 

Første svangerskapet endte med et livstruende sykt barn, som ifølge blodprøvene var uforenelig med liv. I dag har hun ingen senskader. Neste svangerskap kunne ha endt med en ekstremt prematur baby, fra uke 19 måtte de vurdere hvor lenge han kunne være der inne. Jeg regner ikke med at et evt nytt svangerskap blir enklere, men jeg synes likevel at det er verdt det. Når jeg ser hvor mye E har vokst på å ha blitt storesøster, og hvor mye de to koser seg sammen, så tror jeg at jeg kan gå igjennom alt. Han lyser opp hver gang han ser henne, og hun storkoser seg når hun får leke med han, kose med han og stelle han. :heart: 

  • Like 1
Skrevet
21 minutter siden, Krutsi skrev:

@Raksha ting ordner seg det shø.. :aww: 

:lol: Det kan du si det... 

@Martine Ja, jeg var kjempeheldig der, selv om jeg var så dårlig at jeg perodevis knapt stod på beina, så var det aldri fare for barnet, ble jo fulgt nøye opp hele tiden, men hun hadde det strålende hele veien. Kan tenke meg det er enda tøffere :hug: 

 

  • Like 1
Skrevet
1 time siden, Raksha skrev:

:lol: Det kan du si det... 

@Martine Ja, jeg var kjempeheldig der, selv om jeg var så dårlig at jeg perodevis knapt stod på beina, så var det aldri fare for barnet, ble jo fulgt nøye opp hele tiden, men hun hadde det strålende hele veien. Kan tenke meg det er enda tøffere :hug: 

 

Det blir tøft på en helt annen måte.  Det er jo veldig tøft å være dårlig også. Jeg var det i perioder også, men det kom og gikk litt, heldigvis. Skjønner at du er redd for hvordan det kommer til å bli, altså :hug: 

Skrevet
5 timer siden, Marie skrev:

Huff Martine, det var så rørende å lese! :icon_cry:

Det gikk heldigvis bra med hele gjengen :) Fødselslegen som fulgte meg opp er helt fantastisk, og kom innom dagen etter at L ble født. Da sa han at vi er jo så unge, så han kan følge oss opp neste gang også. Vi har ikke helt bestemt hvor mange barn vi vil ha, men han var ganske klar på det :lol: Så lenge han følger oss opp er det greit :aww: 

  • Like 1
Skrevet

Det er så koselig å lese alle snuttene fra spebarna og småbarna deres :) Det var i forrige uke mine var små, ikke sant? Men man blir jo ikke mindre mamma om barna blir store. I går ringte Ane og ville jeg skulle bli med i barnehagen og hente Jesper som hadde falt og blødd ut av munnen. Da er man reiseklar på fem minutter og slipper alt for å støtte barnet sitt, selv om hun er 31 og i full stand til å ta vare på både seg selv og barnet sitt. Nå var det heldigvis ingen løse tenner, men en heftig verandaleppe og cred til barnehagen som ringer og er helt ærlige om hva som har skjedd (når man er 1 1/2 snubler man i sine egne bein, når man løper) og at hans høyhet ikke lot dem sjekke tennene. Vi fikk oss en koselig lunsj på Cafè Sara, der de hadde full forståelse for at Jesper heller ville ha bulgur enn pommes frites til pølsa :) Moderne barn, altså :lol: Dessuten steamet de masse i kaffemaskinen, for det er det morsomste som finnes. Til slutt fikk han to runder med vaniljeis i kopp, (uten at det ble satt på regningen!) og vips forsvant verandaleppen :D 

I morges reiste Ia på dagstur til Tromsø på jobb og gjett hvem som sitter i sofaen og blomstrer fra klokken seks og venter på telefon om at de har landet trygt. Sånn er det bare med den saken. Mammalivet er ikke noe som plutselig går over :heart:  

  • Like 9
Skrevet

Tatt glukosebelastning i dag, syns det var mye mindre ille enn "alle" sier, gugga var lettere å få i seg enn jeg trodde siden den heldigvis hadde appelsinsmak og var godt avkjølt. Også plages jeg jo ikke noe med kvalme fra før av da. Var sulten, men det gikk heldigvis effektivt hos legen. Fikk ikke vite blodsukkeret mitt etterpå da, men det fastende var fint, så satser på at det er uproblematisk. Det kjipeste er egentlig nå, helt huggærn i kroppen etter sukkeroverdose, trøtt, småskjelven og ukonsentrert :lol: (sånn :hyper:og :yawn: på en gang) Godt det bare er...3,5 timer igjen på jobb :yawn: Kommer til å bli en laaaang dag..

  • Like 3
Skrevet
1 time siden, Aslan skrev:

Tatt glukosebelastning i dag, syns det var mye mindre ille enn "alle" sier, gugga var lettere å få i seg enn jeg trodde siden den heldigvis hadde appelsinsmak og var godt avkjølt. Også plages jeg jo ikke noe med kvalme fra før av da. Var sulten, men det gikk heldigvis effektivt hos legen. Fikk ikke vite blodsukkeret mitt etterpå da, men det fastende var fint, så satser på at det er uproblematisk. Det kjipeste er egentlig nå, helt huggærn i kroppen etter sukkeroverdose, trøtt, småskjelven og ukonsentrert :lol: (sånn :hyper:og :yawn: på en gang) Godt det bare er...3,5 timer igjen på jobb :yawn: Kommer til å bli en laaaang dag..

Er det noe alle må ta, eller bare hvis de finner noe i urinprøvene? :)

Skrevet
10 minutter siden, rosinbolle skrev:

Er det noe alle må ta, eller bare hvis de finner noe i urinprøvene? :)

Nei, det er på grunn av utvalgte risikofaktorer noen må ta https://helsenorge.no/sykdom/hormoner/diabetes/svangerskapsdiabetes

Jeg hadde BMI på aaaaakkurat 27 når jeg ble gravid (27 eller over er cutoff), ellers ingen andre risikofaktorer og alle urinprøver har vært fine, symfysemålet er midt på streken og jeg har gått lite opp i vekt :P Farfar har diabetes type 2, men ellers har jeg ikke i familien heller. Men svangerskapsdiabetes kan oppstå helt uten symptomer, så er helt greit å ta det syns jeg, særlig når det ikke var så ille å gjøre, bare litt kjedelig at det tok litt tid (må jo sitte 2 timer og vente). I endel land så tar alle gravide faktisk, nettopp fordi endel som får det er helt uten risikofaktorer i forkant, også får man sjeldent symptomer på det også. Også er det er inkludert i endel studier uavhengig av andre risikofaktorer (pregmetstudiet på PCOS inkluderer vel to x glukosebelastning om jeg husker rett, kan jeg ikke love at jeg gjør :P )

  • Like 1
Skrevet
37 minutter siden, Aslan skrev:

Nei, det er på grunn av utvalgte risikofaktorer noen må ta https://helsenorge.no/sykdom/hormoner/diabetes/svangerskapsdiabetes

Jeg hadde BMI på aaaaakkurat 27 når jeg ble gravid (27 eller over er cutoff), ellers ingen andre risikofaktorer og alle urinprøver har vært fine, symfysemålet er midt på streken og jeg har gått lite opp i vekt :P Farfar har diabetes type 2, men ellers har jeg ikke i familien heller. Men svangerskapsdiabetes kan oppstå helt uten symptomer, så er helt greit å ta det syns jeg, særlig når det ikke var så ille å gjøre, bare litt kjedelig at det tok litt tid (må jo sitte 2 timer og vente). I endel land så tar alle gravide faktisk, nettopp fordi endel som får det er helt uten risikofaktorer i forkant, også får man sjeldent symptomer på det også. Også er det er inkludert i endel studier uavhengig av andre risikofaktorer (pregmetstudiet på PCOS inkluderer vel to x glukosebelastning om jeg husker rett, kan jeg ikke love at jeg gjør :P )

Legen min snakket på 30 som grense trodde jeg.. Eller, kanskje det var KMI eller noe....? 

Jeg aner ikke helt jeg.. Slapp å gjøre det denne gangen i alle fall :P 

Skrevet
Akkurat nå, Krutsi skrev:

Legen min snakket på 30 som grense trodde jeg.. Eller, kanskje det var KMI eller noe....? 

Jeg aner ikke helt jeg.. Slapp å gjøre det denne gangen i alle fall :P 

BMI og KMI er det samme, og det er 27 som er grensa, men ikke alle leger som har peiling :teehe: 

Dette er fra helsedirektoratet:

"

Lege eller jordmor bør ta peroral glukosetoleransetest hos gravide med økt risiko for svangerskapsdiabetes. De bør ta testen i svangerskapsuke 26–28, eller tidligere dersom det påvises glukosuri ved stiks i morgenurin. Gravide med økt risiko er:

  • alder > 38 år
  • type 1- eller type 2-diabetes hos foreldre eller søsken
  • overvektige med KMI > 27 kg/m2 ved svangerskapets begynnelse
  • tidligere påvist svangerskapsdiabetes
  • innvandrere fra India, Pakistan, Bangladesh, Sri Lanka (det indiske subkontinent) eller Nord-Afrika.

"

:) 

Skrevet

Har ei normalvektig venninne som fikk en kjempestor baby, både i lengde og vekt.Hun fikk beskjed på sykehuset om at hun mest sannsynlig har hatt svangerskapsdiabetes uten å vite det. Så ved et eventuelt nytt svangerskap må hun på glukosebelastning osv.

Skrevet
3 minutter siden, Lillekrapyl skrev:

Har ei normalvektig venninne som fikk en kjempestor baby, både i lengde og vekt.Hun fikk beskjed på sykehuset om at hun mest sannsynlig har hatt svangerskapsdiabetes uten å vite det. Så ved et eventuelt nytt svangerskap må hun på glukosebelastning osv.

Så dumt at hun ikke fikk god nok oppfølging i svangeskapet. Det pleier å oppdages om man får en kjempestor baby (nå vet ikke jeg hva du definerer med kjempestor da). Men om symfysemålene ligger i øvre grense blir man også sendt på glucosebelastning, og dersom den er normal sendes man videre på ultralyd for ekstra sjekk for å finne grunnen til at målene er  høye. 

Det er jo alltid hyggelig å gå noen måneder å grue seg til å få ut denne kjempebabyen man vet kommer :aww: 

 

Skrevet
28 minutter siden, Fillerya skrev:

Så dumt at hun ikke fikk god nok oppfølging i svangeskapet. Det pleier å oppdages om man får en kjempestor baby (nå vet ikke jeg hva du definerer med kjempestor da). Men om symfysemålene ligger i øvre grense blir man også sendt på glucosebelastning, og dersom den er normal sendes man videre på ultralyd for ekstra sjekk for å finne grunnen til at målene er  høye. 

Det er jo alltid hyggelig å gå noen måneder å grue seg til å få ut denne kjempebabyen man vet kommer :aww: 

 

56 cm lang og 4,8 kg.

Hun fikk beskjed om at babyen nok var rett rundt 4 kg.

Skrevet
Akkurat nå, Lillekrapyl skrev:

56 cm lang og 5,8 kg.

Hun fikk beskjed om at babyen nok var rett rundt 4 kg.

Så utrolig rart det ikke ble oppdaget! Håper det gikk greit å få ut den ungen :o 

Skrevet
45 minutter siden, Lillekrapyl skrev:

Har ei normalvektig venninne som fikk en kjempestor baby, både i lengde og vekt.Hun fikk beskjed på sykehuset om at hun mest sannsynlig har hatt svangerskapsdiabetes uten å vite det. Så ved et eventuelt nytt svangerskap må hun på glukosebelastning osv.

Jeg var liten og nett og normalvektig i mitt andre svangerskap (nå er jeg over førti så da forsvant "liten og nett" ), og jeg fødte en sønn på 4,5 kg og 53 cm. Ingen hevet et øyenbryn. Aldri hørt noe om svangerskapsdiabetes el i forbindelse med graviditeten. Kan jeg kanskje også ha hatt det uten at det ble oppdaget? Det er jo i så fall dårlig.

Skrevet

Min mor (normalvektig) fikk en på over 5 kg og lang, det er en stund siden da, rett over 20 år. :P Hun drakk sånn sukkerlake på sykehuset, er dette glukosetest? Alle testene var normale. Neste baby ble satt i gang 3 uker før tiden, og var 4 kg. Hvor vanlig er det egentlig å få store barn uten at det skyldes noe galt?

Skrevet
Akkurat nå, Elisabeth00 skrev:

Min mor (normalvektig) fikk en på over 5 kg og lang, det er en stund siden da, rett over 20 år. :P Hun drakk sånn sukkerlake på sykehuset, er dette glukosetest? Alle testene var normale. Neste baby ble satt i gang 3 uker før tiden, og var 4 kg. Hvor vanlig er det egentlig å få store barn uten at det skyldes noe galt?

Kan jo hende sånt er litt arvelig også når jeg tenker meg om. Min mor fødte en kjempe av en lillesøster for 40 år siden. Så kanskje det ligger i genene. Aner ikke.

Skrevet

Mine sønner var ganske store, første var 50cm og 4170g, neste 51cm og 4600g. Jeg måtte ta glukosetest i andre svangerskapet pga utslag i urinen, men fikk aldri noe spesielt oppfølging, selv om jeg var litt overvektig i andre svangerskapet og symfysemålet var over snittet. Nå er jo dette noe *host* år siden, så forhåpentligvis følges gravide tettere opp nå. Men med den utviklingen fant jeg ut at det var greit å stoppe på 2 gutter, neste ville vel vært 52cm og ca 5kg :aww: 

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...