Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvilket kjønn er du?


Lene_S
 Share

Hvilket kjønn er du?  

127 stemmer

  1. 1. Hvilket kjønn er du?

    • Jente / kvinne / dame / kjerring / kvinnfolk
      120
    • Gutt / mann / kar / gubbe / kæll
      3
    • Transkjønnet - MFT / FTM
      0
    • Annet - queer / fluid / andro / transe osv.
      4


Recommended Posts

Cis kvinne. For øyeblikket i et langvarig heterofilt forhold, men føler i grunn jeg er litt bi curios eller pansexuell kanskje?. Har ikke noe sånn videre behov for å definere det egentlig. :P Fremtiden vil vise, eller slik det ser ut nå forblir jeg i dette forholdet livet ut. Så kanskje jeg aldri får vite "hva jeg er" sånn sett. :lol: Viktigste er at man er fornøyd med tingenes tilstand tenker jeg. :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 122
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Mulig mannfolka trener hundene sine, mens kjerringene liker å snakke om hundene sine  

Jeg er (sikkert) enda eldre, men vet at det finnes tusen blomster i hagen!  

Jeg er veldig klar over at det er tusen forskjellige blomster i en kjempestor blomstereng, og hver og en aksepterer jeg fult ut  Bare sliter med å henge med på definisjonene nå. For når jeg var ung, d

Posted Images

Akkurat nå, Eplefe skrev:

Samtidig er det mange trans individer som føler behov for å identifisere seg som nettopp trans. Det er vel litt mer sånn at du er det du identifiserer deg som, og jeg stiller absolutt ingen spørsmål om et trans individ er det kjønnet de identifiserer seg med, men det er jo en grunn til at man begynte å benytte cisbegrepet og, for før så kalt folk dem bare "normale" eller "folk som er det kjønnet de er født med" eller lignende. Hvis noen som er trans ser på det som en ting som blir avsluttet når de har gjennomført kjønnskorrigerende behandling så er det fint for dem, men det er ikke en gang alle som er trans som ØNSKER kjønnskorrigerende behandling, de ønsker å bli akseptert for kjønnsidentiteten sin selv om de ikke ønsker å "se cis ut". Dette er en ting blant annet Luca har skrevet mye om.

Ja, det er helt klart ulike standpunkt og utgangspunkt for hvilke(n) boks(er) en vil sjekke av. Men det er de som opplever slike bokser som vanskelige, fordi de teknisk er for eksempel MTF, men selv ikke ønsker å henge fast i det. Samfunnet er ikke så sjarmerende at det er mulig å slippe seg helt løs fra kulturelle blikk. Jeg har selv sittet med spørreskjema som gir så få alternativ at jeg ikke kan få besvart - og det var spørsmål om sivil status, ikke kjønn. Det er frustrerende å føle at min forståelse av meg selv ikke ble gitt rom for, at min opplevelse av mitt liv ikke var gyldig gjennom svaralternativene som ble gitt. Det er av og til en kollisjon mellom samfunnets etablerte definisjon og ens egen forståelse av seg selv. Så noen ganger er det dessverre irrelevant hva en selv sier om seg selv.

Poenget mitt er at det er vanskelig med kategorier, for hvem sitter med definisjonsmakten? Vi er alle dyr av vår egen kultur. En ser jo bare på kriteriene for å få kjønnskorrigerende behandling, og hvor vanskelig det er å få gjennomslag for at en faktisk er helt fornøyd med bare noe av behandlingen, men for eksempel ikke ønsker kirurgi. Men ut fra juridiske og medisinske definisjoner så "er" du ikke en transperson om du ikke går hele veien. Hvilket er superbegrensende. Det er en definisjonsmakt der, som gir altfor snevre kategorier. Det beste var om vi først og fremst fikk være mennesker, og at kategorier for øvrig var irrelevant. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Snøfrost skrev:

smålig forvirret her, i hvilke tilfeller brukes cis?

brukes det om alle som føler seg mentalt som sitt fysiske kjønn? eller brukes det kun om mennesker som også har en preferanse for det samme kjønn i partnerforhold?

Cis har ingenting med seksuell legning å gjøre, det går kun på kjønnsidentitet. Så man kan være cis hetero, eller cis lesbe/homse, eller en av en million andre definisjoner av legning. Det er nok vanligere å poengtere cis dersom man har andre legninger enn hetero, streite folk har sjelden det samme behovet for å definere sitt kjønn ;) 

1 time siden, Pixie skrev:

Fikk forresten høre her om dagen at jeg ikke er bi siden jeg er samboer med en mann. Dermed er jeg hetero men prøver å gjøre meg interessant. 

Of course, andre vet jo naturligvis mer om dine preferanser enn deg selv /sarkasme. Jeg har møtt flere enn noen få hevede øyebryn når jeg nevner et eller annet snasent mannfolk, i og med at jeg er veldig godt gift med en kvinne. Jeg faller mellom stolene i mange folks verden, for jeg passer ikke inn i de to mulighetene folk flest tror finnes. Hvis jeg på død og liv må definere meg selv, så har jeg valgt meg "biseksuell lesbe", fordi jeg tiltrekkes av menn også, men forelsker meg kun i jenter. Den er litt vrien for en del å svelge, men dem om det. Jeg sier om Ole Brumm: Ja takk, begge deler :D 

36 minutter siden, SFX skrev:

Ja, det er helt klart ulike standpunkt og utgangspunkt for hvilke(n) boks(er) en vil sjekke av. Men det er de som opplever slike bokser som vanskelige, fordi de teknisk er for eksempel MTF, men selv ikke ønsker å henge fast i det. Samfunnet er ikke så sjarmerende at det er mulig å slippe seg helt løs fra kulturelle blikk. Jeg har selv sittet med spørreskjema som gir så få alternativ at jeg ikke kan få besvart - og det var spørsmål om sivil status, ikke kjønn. Det er frustrerende å føle at min forståelse av meg selv ikke ble gitt rom for, at min opplevelse av mitt liv ikke var gyldig gjennom svaralternativene som ble gitt. Det er av og til en kollisjon mellom samfunnets etablerte definisjon og ens egen forståelse av seg selv. Så noen ganger er det dessverre irrelevant hva en selv sier om seg selv.

Poenget mitt er at det er vanskelig med kategorier, for hvem sitter med definisjonsmakten? Vi er alle dyr av vår egen kultur. En ser jo bare på kriteriene for å få kjønnskorrigerende behandling, og hvor vanskelig det er å få gjennomslag for at en faktisk er helt fornøyd med bare noe av behandlingen, men for eksempel ikke ønsker kirurgi. Men ut fra juridiske og medisinske definisjoner så "er" du ikke en transperson om du ikke går hele veien. Hvilket er superbegrensende. Det er en definisjonsmakt der, som gir altfor snevre kategorier. Det beste var om vi først og fremst fikk være mennesker, og at kategorier for øvrig var irrelevant. 

Som skrevet tidligere, så synes jeg dette med kjønn og identitet er veldig fascinerende, og jeg leser og ser dokumentarer om temaet stadig vekk. Og nettopp derfor prøvde jeg i pollen å få med et godt utvalg av de kategoriene som ikke faller innenfor de tradisjonelle. Dessverre så det klin umulig å få med alle muligheter, det finnes jo omtrent like mange definisjoner som det finnes folk. Og hvorfor skulle det ikke være sånn? Ingen av oss er kliss like, og i det private liv kan vi definere oss akkurat som slik det føles mest rett. Dessverre er det litt vanskeligere for det offentlige, for der må man ha et sett faste rammer. De kan helt klart utvides noe, til å inkludere flere hovedgrupper, men definisjonene skal også forstås, og det vanskeliggjør det å bruke egne definisjoner. 

Hvor makten ligger? Vel, jeg vil si den ligger der du velger å plassere den. Dersom du velger å gi samfunnet makten til å frata deg din forståelse av deg selv, så har du gitt vekk makten over ditt eget liv. Hva som står på enkelte skjemaer og offentlige registre, det burde ikke påvirke deg og ditt syn på deg selv. Hvem du er som person endrer seg ikke med et skjema ;) 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 timer siden, Snøfrost skrev:

blir like dumt som når folk forteller meg at jeg er litt bi, enten jeg vil eller ikke for det er alle har en eller annen halvgod forskning vist (jeg er klar over forskningen, og er ikke enig i at resultatene på et såpass geografisk snevert og såpass tynt grunnlag kan generaliseres.). Jeg føler meg så overhodet ikke bi! aldri gjort, og føler jeg med stor sikkerhet kan si at jeg aldri vil.

Samme her :) Har en venninne som er sånn at kjønn ikke betyr noe i forhold til hvem hun forelsker seg i (hun kaller det ikke bifil, men noe annet). Hun mener alle mennesker kan forelske seg i samme kjønn bare den møter rett person. Men sånn er det faktisk ikke for meg. Jeg er helt fullstendig hetro, og det har jeg alltid vært. Men vanskelig å argumentere mot "det kan være du bare ikke har møtt personen"... :P 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

20 minutter siden, Elisabeth00 skrev:

Samme her :) Har en venninne som er sånn at kjønn ikke betyr noe i forhold til hvem hun forelsker seg i (hun kaller det ikke bifil, men noe annet). Hun mener alle mennesker kan forelske seg i samme kjønn bare den møter rett person. Men sånn er det faktisk ikke for meg. Jeg er helt fullstendig hetro, og det har jeg alltid vært. Men vanskelig å argumentere mot "det kan være du bare ikke har møtt personen"... :P 

Kan det være panseksuell eller omniseksuell hun kaller seg?

Sier seriøst venninna di det til deg? Jøsses, den var ny, i hvert fall den veien. Er jo vanligvis vi som er litt skakke og skeive som får slengt etter seg. Ikke jeg personlig, har aldri hørt sånt tull, jeg, men så har jeg selektiv hørsel ;) Like dust uansett hvilken vei den frasen peker. Var jeg deg, ville jeg smelt tilbake med noe like tåpelig, type "hvordan vet du at du ikke er dendrofil? Det kan jo være du bare ikke har møtt det rette treet ennå!" :P  

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hun kaller seg ingenting egentlig, hun sier at det bare personligheten som teller og at kjønn ikke betyr noe for henne. Det er ikke en "ekkel" diskusjon vi har altså, om det virket sånn. Det er mer på det planet at hun ganske plutselig oppdaget at hun kunne falle for begge kjønn så lenge personligheten var rett, så hvorfor kan ikke det da gjelde for meg også? Kanskje jeg bare ikke har møtt den rette jenten? Jeg har jo ikke noe annet svar tilbake (men om vi snakker om det igjen en gang kan jeg jo nevne ditt eksempel :lol:), jeg vet at jeg er hetero fordi jeg bare vet det :P Jeg tiltrekkes av svært få gutter/menn, og har vært (og er fremdeles) forelsket en gang. Men likevel har jeg alltid visst at jeg liker motsatt kjønn. Rart med det. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er veldig klar over at det er tusen forskjellige blomster i en kjempestor blomstereng, og hver og en aksepterer jeg fult ut :ahappy: Bare sliter med å henge med på definisjonene nå. For når jeg var ung, da var det heterofil, homofil, lesbisk, biseksuell og så var jeg klar over som liten at det også var noen som likte å kle seg ut som menn/kvinner, og at det var noen som var det motsatte kjønn i hodet sitt og ønsket å bytte kjønn. Så enkelt synes jeg det kan være. Veldig forvirret "gammel" dame her, for det er vel omtrent det hun har snøring på ennå. Vær snill å ikke fly på meg da, sliter ikke med legninger uansett retning, jeg skjønner bare ikke alle definisjonene.

 

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 minutter siden, Margrete skrev:

Jeg er veldig klar over at det er tusen forskjellige blomster i en kjempestor blomstereng, og hver og en aksepterer jeg fult ut :ahappy: Bare sliter med å henge med på definisjonene nå. For når jeg var ung, da var det heterofil, homofil, lesbisk, biseksuell og så var jeg klar over som liten at det også var noen som likte å kle seg ut som menn/kvinner, og at det var noen som var det motsatte kjønn i hodet sitt og ønsket å bytte kjønn. Så enkelt synes jeg det kan være. Veldig forvirret "gammel" dame her, for det er vel omtrent det hun har snøring på ennå. Vær snill å ikke fly på meg da, sliter ikke med legninger uansett retning, jeg skjønner bare ikke alle definisjonene.

 

Da er vi to ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Føler meg nesten litt kjedelig som bare er helt vanlig dame :P

For øvrig sier ny hjerneforskning at det er svært liten forskjell på menn- og kvinnehjerner, mye mindre enn vi tidligere har trodd! Det synes jeg er spesielt interessant, for vi har tillagt mye av vår identitet i hvordan hjernene våre er. Så kan man spørre seg om det er kultur eller hvor kjønnsidentitet faktisk sitter, men det er i allefall liten forskjell på oss mtp hjernens oppbygning :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har de sluttet med sin, sinhin, sinhinhin og de definisjonene der? *husker vagt fra studiet for over ti år siden*

Hin er alternativet til hun og han. Men har ikke hørt noen bruke det i praksis. Når folk i skeive sammenhenger er usikker (skriftlig) blir det bare h*n.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 timer siden, rosinbolle skrev:

Føler meg nesten litt kjedelig som bare er helt vanlig dame :P

For øvrig sier ny hjerneforskning at det er svært liten forskjell på menn- og kvinnehjerner, mye mindre enn vi tidligere har trodd! Det synes jeg er spesielt interessant, for vi har tillagt mye av vår identitet i hvordan hjernene våre er. Så kan man spørre seg om det er kultur eller hvor kjønnsidentitet faktisk sitter, men det er i allefall liten forskjell på oss mtp hjernens oppbygning :)

Kjempe interessant tema, absolutt :) Det er små forskjeller ja, men forskning viser også at det faktisk er typiske kjønnsforskjeller tilstede allerede fra spedbarnsalder. Altså trekk som er typiske for guttebarn og trekk som er typiske for jentebarn (som at en overvekt av guttebabyer strekker seg etter harde leker, mens en overvekt av jentababyer strekker seg etter myke leker). Jeg syns det er ganske interessant, spesielt nå som det nærmest er in å mene at forskjellen mellom jenter og gutter nesten utelukkende skyldes miljø. At gutter liker biler og jenter liker dukker i hovedsak fordi samfunnet forventer at det er det de skal like.

Det er viktig med likestilling, og det er synd at guttesiden i lekebutikken er blå og tøff mens jentesiden er rosa og søt. Men jeg håper fokuset snart kan gå vekk fra kjønn og kjønnsforskjeller/likheter til heller å gå over på individ og mangfold. For det er generelle forskjeller på jenter og gutter, det vil en aldri komme bort i fra. Om det blir mer fokus på individ fremfor kjønn, så blir det kanskje litt enklere for de barna som faller utenfor de klassiske boksene å være seg selv. Per i dag er det nok ganske akseptert at jenter velger leker fra guttesiden, men jeg vet ikke hvor enkelt det er å være guttebarn og gå bort til den rosa hyllen og velge seg en dukke.

Selv scorer jeg nesten fullt på mannlig hjerne på disse testene angående kvinnlig/mannlig hjerne. Som barn lekte jeg leker som er typiske for guttebarn, lekte ikke med dukker, valgte leker fra guttesiden, brukte aldri kjole/skjørt, alltid hatt flest guttevenner, osv. Jeg vokste opp med storesøstre som begge var rosa, hestejenter, så jeg har absolutt hatt mulighet til å bli påvirket i hjemmet i den retningen. Men jeg er definitivt født i rett kropp likevel. Veldig glad jeg ikke er født i en guttekropp, for jeg er helt klart jente i hodet :lol:

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Et interessant tema syns jeg! Jeg selv er jente/kvinne/kjerring. Men lite jentete interesse. Altså, når jeg var liten lekte jeg mye heller med biler enn f.eks dukker. Men jeg lekte med dukker også altså. Men aller best likte jeg å leke med kosebamser som var dyr! :D Eller andre type figurer som var dyr. Sånn ellers var/er jeg lite opptatt av sminke (begynte vel ikke med det før VGS, men det har aldri vært noe krise for meg å gå uten), hater kjoler/skjørt, spesielt når jeg var liten(kan gå i det ved spesielle anledninger, men til bryllupet jeg var på i høst kjøpte jeg meg dress fremfor kjole f.eks) og har flere store, baggy klær enn trange tights og singlets.

Men jeg er ikke i tvil; jeg er jente og føler ikke for å bytte kjønn liksom (av ren nysgjerrighet, er det dette som er såkalt "tomboy"?). Jeg utpreger mer jente enn gutt, men jeg er ikke typisk jentete.

For å få det inn med teskje, er jeg en såkalt cis da? :P Skjønte jeg det riktig?

Forøvrig er jeg egentlig ikke så veldig opptatt av definisjon, og jeg respekterer andre uansett sånn sett. Moren min har alltid vært åpen og respektfull i forbindelse med dette, så er liksom oppvokst med det (hatt filletanter som er lesbiske osv). Broren min har en guttekjæreste (hva han definerer seg som er jeg ikke heelt sikker på, men føler ikke for å skrive det her uansett så). Hvis jeg f.eks noen gang skulle fått en sønn, og min sønn vil kle seg i prinsessekjoler og ønsker seg dukker vil jeg ikke stå i veien for dette. Det er synd at det er så enkelt for jentebarn å kle seg i spiderman-drakt, men vanskeligere for guttebarn å kle seg i Elsa-drakt. Jeg håper også på et mer fokus på individer. Vi kommer som sagt aldri bort fra generelle forskjeller mellom gutter og jenter, men hvis guttungen vil være prinsesse så skal han få lov til det!

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Titovn Ikke en cis, bare cis. Det er et adjektiv. Men ja, hvis kjønnet du identifiserer deg med er det du ble tildelt ved fødsel så er du cis. Presentasjon utad og hobbyer/interesser, legning eller kromosomsammensetning har ikke så mye med saken å gjøre, det er utseende på ytre genitalier pluss kjønnsidentitet. :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

14 timer siden, Elisabeth00 skrev:

Kjempe interessant tema, absolutt :) Det er små forskjeller ja, men forskning viser også at det faktisk er typiske kjønnsforskjeller tilstede allerede fra spedbarnsalder. Altså trekk som er typiske for guttebarn og trekk som er typiske for jentebarn (som at en overvekt av guttebabyer strekker seg etter harde leker, mens en overvekt av jentababyer strekker seg etter myke leker). Jeg syns det er ganske interessant, spesielt nå som det nærmest er in å mene at forskjellen mellom jenter og gutter nesten utelukkende skyldes miljø. At gutter liker biler og jenter liker dukker i hovedsak fordi samfunnet forventer at det er det de skal like.

Det er veldig interessant. Guttene mine er opptatt av biler, båter og anleggsmaskiner og jeg kan ikke forstå hvor det kommer fra om ikke det kommer fra dem selv. Jeg og faren har vært opptatt av å ikke dytte i noen retning og prøve å sørge for at de får være de de er, uten å bli for mye påvirket av kjønnsroller. 

Jeg kryssa forøvrig i det siste alternativet i pollen, for jeg vet da pokker :P Føler meg ikke som noe. Noe jeg aldri har sagt høyt :aww: 

 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Wednesday og @Elisabeth00 Jeg tror faktisk de har sett lignende tendenser blant menneskelignende aper, hankjønn leker mer "utagerende" og vil gjerne leke med "gutteleker", mens hunkjønn raskere startet med ulike omsorgsleker. Og der kan man jo ikke akkurat tenke at menneskekultur er med i bildet. Må finne igjen den kilden. Hadde jo med sånne her ting på avhandlinga jeg skrev, utrolig spennende tema ihvertfall!

____

Er forøvrig jente her og.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Ser at det er nesten 6 år siden noen har skrevet her, men jeg prøver likevel:  Har et par spørsmål om whippet som jeg lurer på. 1) Leser her og der at det er veldig lett at de får overflatiske skader på kroppen, pga av full fart under "fri leik". Hvordan er det å kombinere tur  i typisk norsk skog med en løs whippet?  2) Whippet har jo jaktlyst. Er det mange som har erfaring med at naboens katt har fått en ublid skjebne? 3) Når det gjelder jaktlyst; er det helt "på trynet" å sette munnkurv på en whippet som skal få rase fra seg i fritt løp? Bare noen spørsmål fra en som har whippet på lista over "hunder jeg kanskje kunne tenkte med, når den hunden jeg har nå rusler til de evige jaktmarker"...
    • Skal sjekke den sida da jeg får tid.  Når det kommer til aktivisering har det vært lite i det siste, men alle problemene jeg viser til er helt uavhengig av hvor mye aktivisering han har fått i det siste. I hele sommer feks var det 2 5-minutters turer hver dag, en tur på en halvime og 1 til 1,5 time i en hundepark hvor han kunne springe og lukte og utforske, hvor mellom 10 og 40 minutter hver gang ble brukt til agility, rally lydighet og andre øvelser. Det var da altså 6 av 7 dager i uka i månedsvis. Før også har han fått minst en time hver dag pluss trening. Ren hundetrening vi drev med ellers gjorde han mer sliten, men det hjalp som sagt ikke på noen av problemene nevnt over. Ikke på bjeffing, piping, aggresjon eller noe annet. Nå siste måneden har det ikke vært tid til å følge opp det med så mye aktivisering dessverre.  Så selv om det ikke har vært direkte trening så har det ihvertfall vært aktivisering med egentrening fra min side.  Jeg vil tro at hvis noen har tid til mer aktivisering enn dette så kan han nok være en "bedre" hund. Men det krever vel også at noen er i en situasjon hvor dem ofte kan få besøk av noen som er vant med hund.  Sånn som situasjonen er nå har jeg heller ikke mulighet til å følge opp med veldig mye fysisk aktivitet, fordi skaden jeg har begrenser det til at selv 30 minutter lange turer er å strekke ting og selv det er vanskelig noen dager.  Hvis det hadde vært mulig hadde jeg skulle ønske jeg kunne hatt han videre. Jeg vil fort være i en situasjon hvor dette er et problem som ikke vil fungere videre i hverdagen. Utenom det så har jeg først nå egentlig innsett hvor store verdier på eiendommen som har forfalt fordi jeg ikke takler konstant bjeffing hele tiden. Bjeffingen, sånn utenom hørselskaden, tærer enormt mentalt for det føles som om noen skriker konstant. Jeg har forsøkt noen som har han noen helger innimellom og han er roligere der enn han er hos meg, foreldrene mine og flere anre som har passet han. Eller ihvertfall etter første dagen. Jeg har kontakt med oppdretteren, så kan jo høre om det. Han har prøvd litt gjeting, hvor han spredte flokken i alle retninger og kun var opptatt av å jage. Er også en del jaktinnsikt, så ikke sikkert det er noe han fungerer veldig godt med.  Men ja, jeg ser for meg omplassering er vanskelig. Det krever noen som har erfaring med lignende hunder og som i tillegg har mye tålmodighet. Absolutt alt annet enn lyden er noe som fint hadde gått ellers også
    • Her trenger du definitivt hjelp. Jeg vil anbefale å sjekke https://atferdskonsulenter.no/,  det er mange flinke der over store deler av landet. Jeg er på reise og har ikke hatt tid til å lese nøye gjennom, men mitt første spørsmål er hvor mye aktivisering får han på regelmessig basis? Dette høres ut som en gjeterhund med mye kapasitet, og ta tenker jeg at det er en hund som må få brukt seg nok både fysisk og mentalt hver dag. Du beskriver noe hundetrening "som kolliderte med andre ting", og enkelte episoder/tilfeller, men en aktiv gjeterhund trenger jo fort god trening ihvertfall noen dager i uken og litt småtrening til daglig. I tillegg til nok fysisk. Folk jeg kjenner med border collier og andre aktive hunder trener jo gjerne hundesport et par timer to-tre dager på ukedagene, i tillegg til kurs og/eller konkurranser i helgene, samt lange turer enten med sykkel eller løping.  Av måten du skriver på høres det veldig ut som det eneste du ønsker er å slippe å ha hunden. Det vil være en ganske stor jobb å trene bort mye av denne adferden, og jeg tenker det må være en helt fair vurdering om du ønsker å leve med denne jobben. Å ha hund er en livsstil, og en hund med adferdsproblemer legger mange føringer i hverdagen. Jo mindre mulighet du har til å tilrettelegge hverdagen etter hundetreningen, jo lengre tid vil det ta å få bukt med problemene. Dessverre kan det være vanskelig å omplassere en slik hund, men HVIS det i hovedsak er mangel på aktivisering som er utfordringen så kan det være aktuelt for noen som vil ha en arbeidshund med mer kapasitet. Er han prøvd til gjeting? Har du kontakt med oppdretter? Det kan jo være verdt å høre om de vet om noen som kan være aktuell for å ta over hunden. Eventuelt kan du jo ta kontakt med en av adferdskonsultentene på lenken over og få en vurdering av hunden. 
    • God dag. Jeg skriver her fordi jeg trenger råd og tips for en hund som kan beskrives som vanskelig. Selve teksten kommer etter oppsummeringa: Oppsummert: Hund på 5 år. Hunden lager veldig mye lyd i de aller fleste situasjoner. Det er trent på å stoppe dette med ignorering, belønning for å være stille, rolig, det er brukt omvendt lokking , med mer. Ikke fungert. Hunden er aggresiv mot en del ander hunder. Trening og kjemisk kastrering har ikke hjulpet. Hundens adferd ødelegger de fleste aspekter av livet til eier.   Så jeg har en hund som er veldig energisk og med mye lyd. Det er en gjeterhund, hannkjønn, på 5 år. Energisk går fint. En hund som er hyper, vil leke, spretter rundt i sofaer og maser går egentlig helt greit. Det som derimot er et stort, stort problem, er lyd. Først og fremst bjeffing, men også mye piping. Ikke bare har jeg fått hørselskade av det som hvis verre kan gjøre at jeg sliter med å være sosial, dra på butikken, arbeide, med mer, men det går utover meg mentalt og påvirker alle aspekter av livet mitt svært negativt. Adferden går på at det bjeffes for eksempel når biler kjører forbi utenfor huset. Før var det bare en spesifikk nabo som det ble bjeffet mot og det var ingen måte å avverge det på som jeg fikk til selv de få gangene jeg visste bilen ville passere på forhånd. Nå er det de fleste biler. Det varer jo bare 2-3 minutter med intens bjeffing, stramline hvor han kveler seg selv og røsker tak i båndet hvis han står ute. Er han inne prøver jeg å avverge det, men han vet lenge før meg at en bil er på vei forbi og det er omtrent umulig å reagere fort nok. Men det er trent på at han var ros og belønning for å være stille når noen kjører forbi, når han bjeffer brukes det innkalling og han får ros og belønning for å komme til meg og for å være stille. Det virker til å ha null effekt utenom de gangene han reagerer. Andre ting som gir bjeffing ute er hvis jeg driver med arbeid utenfor rekkevidde for båndet hans. Han kan bjeffe i timevis uten stopp. Det skjer ikke alltid at det er timevis, men det alltid en del bjeffing og det varer alltid minst 10 minutter. Han kan fint ligge å se på og følge med, men det er sjeldent han gjør det uten at jeg blander meg inn. Han bjeffer også da mye mer mot naboen, hvis hunden der er i hagen, selv om han ikke ser den hunden, hvis jeg er ute. Hvis han ligger rolig og får ros for det vil det alltid, hver eneste gang, føre til at han bjeffer kontinuerlig etterpå. Jeg må dessverre si at den eneste måten jeg får han til å være stille, etter årevis med trening på at han får ros og belønning for å ligge stille å følge med, er å fysisk ta tak i han. Løfte han opp, eller legge han i bakken er eneste muligheten. Alternativet mitt eller ser å låse han i bilen mens jeg holder på ute. Selv om jeg ikke har naboer tett på, så forstyrrer det langt unna. Jeg har sett folk som jeg vet bor mange hundre meter unna kjøre forbi og snu hos naboen og tilbake igjen, som der ser ut som bare ville sjekke hvorfor det er så mye lyd her og om en hund står alene i en hundegård eller lignende. Så dette her plager folk som bor minst 400 meter unna. Hvis jeg skal gjøre ting ute, så vil jeg ikke låse hunden i bilen i 8 timer i strekk. Dette her har over de siste årene gjort at jeg på generell basis har gjort veldig lite ting ute. Annslagsvis har jeg ting jeg lett kunne ha fikset ute for et år siden, som har blitt verre og nå vil koste meg mye mer tid, energi og penger å fikse. Verdier for sikkert 50 000 er da ødelagt over at jeg verger meg mot å bevege meg ut for å gjøre ting. Så til dette punktet: Hva kan man gjøre? Jeg har i årevis prøvd å forsterke positiv adferd med å belønne og rose da han er rolig, men hver eneste gang det har blitt gjort i alle år, har det ført til bjeffing. Nå orker jeg ikke gjøre det da han er stille, så han får ikke ros for det, fordi da må jeg fysisk ta tak i han for at lyden skal gi seg. Det neste er jo å være hjemme alene. Han klarer seg helt greit med å være hjemme alene hvis jeg drar tidlig. Men det må være før 8, ellers blir det enormt leven som jeg ikke tror gir seg med det første. Før det er et par bjeff så ok. Det virker da heller ikke som han bjeffer like mye på alt som skjer utenfor huset, men det er nok en del på noe da også. I fjor, etter at han ikke hadde vært så mye alene på 3 måneder, fikk han det for seg at han skulle bjeffe da jeg kom hjem. Jeg har aldri gått inn da han har bjeffet. Det tok to uker før han roet seg og et par måneder før han nå igjen nesten ikke bjeffer da jeg kommer hjem. Første to dagene satt jeg og ventet i bilen i over tre timer før han ikke bjeffet mer. Nå bjeffer han kun da jeg først er ved dørhåndtaket. Dette er noe jeg synes er helt greit. Men den opptreningen igjen for at den bjeffinga skulle gi seg var ekstremt demotiverende. Jeg måtte avlyse alle andre planer for dagene og ofte gjorde det at jeg heller ikke hadde tid til å gå tur med hunden, fordi hele kvelden var borte. Reiser jeg bort senere på dagen og kvelden er det ekstremt slitsomt. Jeg får en hund som er hyper, bjeffer i et sett og som er stresset resten av dagen. Det virker da også som han bjeffer ekstremt mye på alt som skjer utenfor huset mens jeg er borte. Da han var valp trente jeg på å være ute i korte turer og kom inn igjen da han ga seg med å bjeffe. Jeg utvidet det gradvis, men det tok langt tid før han ga seg med å bjeffe. Før jeg til slutt bare måtte «hoppe i det» og la han være hjemme alene, så kom vi aldri under 10 minutter med bjeffing.  Samme hvor mye mental trening som var gjort føre eller hvor lange turer som var gått. Så hva kan jeg gjøre her?  Hvilke andre tiltak er det? Neste punk er lyd innendørs. Han bjeffer ikke så mye inne, «sånn egentlig». Det er når det går forbi noen med hund, med søpledunker og på de fleste biler. Før var det som sagt bare en bil, men nå er det så å si alle. Til gjengjeld bjeffer han ikke like lenge inne som han gjør ute, men lyden er veldig, veldig høy. Det er trent på å avverge situasjoner med innkalling, holde oppmerksomheten borte fra det utenfor, hundetrening og generelt belønning når han er stille. Jeg har for lengst gitt opp muligheten for at han forholder seg rolig og ikke springer til vinduet for å følge med. Dette er samme problemene som ute, sånn generelt. Hovedproblemet, sånn generelt, er jo når det er besøk. Det her gjør at jeg nesten aldri drar på besøk til noen og så å si aldri har besøk eller inviterer folk hit. Det er få som takler å være hos meg, eller som takler å ha han i huset. Det betyr at i praksis må jeg sette han i bilen for seg selv de fleste ganger noen er på besøk. Det varierer fra dag til dag, person til person, men det er ekstremt slitsomt i til og med de beste tilfellene. Når noen kommer er det enormt med bjeffing og noen ganger også hopping. Det er trent på at han ikke får oppmerksomhet av de som kommer på besøk eller meg når han hopper, men hvis jeg ikke gir alle som kommer på besøk hit hørselvern før dem kommer inn døra, er det umulig å ignorere bjeffingen. Personer med apple watch får beskjed om at miljøet dem er vil gi varig hørselskade ganske kjapt etter dem kommer hit. Det er da trent på å ignorere han, så godt det lar seg gjøre, men det er umulig. Han kan som sagt bjeffe timevis på egenhånd hvis det ikke blir tatt tak i. Ingen jeg kjenner er villig til å stå i gangen min i timevis for å vente på at en hund gir seg med å bjeffe. Når man sitter og prater senere, da første runde har roet seg litt, bjeffer han hele tiden når det snakkes. Han har mye lettere for å være stille hvis ingen snakker. Han krever konstant oppmerksomhet og hvis ikke folk tar på han, leker med han, eller bruker kommandoer som han får noe for, så vil det være konstant lyd. Det er trent på at han skal ligge stille, uten å bjeffe, eller bare sitte rolig. Det funker helt til han får ei belønning eller helt til han føler det har gått for langt tid uten belønning. Han blir roligere etterhvert med besøk, men det tar timevis. Fort en 2 til 3 timer, noen ganger lengre. Jeg hadde flere på besøk her for en stund siden. Da hadde jeg før på dagen gått over en time med han, vært 1,5 timer i en hundepark vi hadde leid så han kunne springe fritt og drevet en halvtime med mental trening. Han begynte å bli rolig 4 timer etter at gjestene kom. Ikke har jeg tid til å bruk så mye tid hver gang jeg skal ha gjester over, men likevel er han ikke rolig før de fleste besøk er ferdig. Han har ikke blitt noe bedre på dette i det hele tatt. Jeg får også alt for sjeldent besøk til at det kan trenes på ofte og jeg har ingen måte å gjøre så jeg kan få besøk veldig ofte heller. En av grunnene til det er jo at det er umulig å snakke sammen eller på noen måte ha det normalt sosialt med noen hvis man også skal trene på dette. Dette medfører også store problemer med hundepass også, hvor da foreldrene mine generelt ikke orker bråket. Dem kan ikke ha besøk, det er lyd hver gang noen er ute og noen inne. Du kan ikke reise på butikken uten at den som er igjen hjemme omtrent mister hørselen. Det er blitt så dem ofte både gir kos, oppmerksomhet og belønninger når han bjeffer, fordi dem klarer ikke lengre lyden. Det forsterker jo så klart bare adferden, men alternativet for dem er å låse han ute i bilen mesteparten av døgnet. Alternativet for meg er at jeg aldri får møtt venner hvis jeg ikke har noen muligheter til hundepass. Hva og hvordan skulle man trent på det her? Hva kan man gjøre? For å gjøre lista enda lengre er det også et problem med aggresjon mot andre hannhunder, og i tillegg noen tisper. Forsøkte nå kjemisk kastrering for å se på effekten av det og det hjalp ingenting. Ikke på noen av punktene over og heller ikke på dette. Det virker faktisk som aggresjonen, spesielt mot noen tisper og visse hundetyper har blitt verre. Vi var en del i offentlige hundeparker da han var valp. Det gikk veldig bra veldig lenge, men det var noen krangler som han ble tatt i. I tillegg har det vært flere, da spesielt småhunder, som har gått rett til angrep på han. Senest i fjor vinter var den som sprang løs og kastet seg rett i strupen på han. Han har også blitt angrepet av en aggresiv labrador to ganger, men merkelig nok er ikke dette hundetypen han reagerer mest på. Han er også veldig dominant, noe som også gjør ting utfordrende for andre som også er det. Han deler ikke på godbiter eller leker med egentlig noen andre hunder, annet enn kanskje to. Her har jeg trent med omvendt lokking, avbryte blikkontakt, holde oppmerksomheten hans på kommandoer og oppgaver, belønne for å ignorere og andre ting. Det virker til å ha hatt minimal effekt på adferden. Det gjør at det veldig få andre hunder jeg tørr å slippe han til. Her også lurer jeg på hva man kunne ha gjort for å forbedre dette? Det her er det desidert minste problemet, men det er heller ikke særlig positiv opplevelse for meg, andre hundeeiere eller de som vil passe han. Så er det effekten på meg da. Det her er ikke lett. Jeg har jobba mye med det i perioder, men nå er dette bare ting jeg finner meg i. Jeg har ikke energi, spesielt mentalt, til å forholde meg til det. Bjeffingen får meg som oftest sint og frustrert. Det kreves energi for å bare holde igjen når det bjeffes på det meste fra å fysisk slå, sparke og kaste hunden i veggen. Spesielt da fysisk bli holdt fast , bli skreket til ol er de eneste tingene som stopper adferden, annet enn tid. Jeg har ikke nerver igjen til å la det holde på og ikke energi igjen til å fikse det. Man må takke nei til en del sosialt, fordi det er vanskelig med hundepass og hunden sliter med å være alene på kveldstid. Det gjør at man blir invitert med på mindre ting og det sosiale nettverket minker. Drev på med noe med hundetrening, men det kræsjet med andre ting jeg prøvde på med trening og sosialt. I tillegg er hørselskaden sånn at slike miljøer, i hvert fall regelmessig, kan bli veldig slitsomt. Jeg har da heller ikke ofte besøk og det er så klart mer sjeldent pågrunn av alt bråket og styret. Bare det å dra på besøk hos noen betyr at hunden må være låst i bilen fordi lyden og energien blir alt for mye ellers. Jeg kan heller ikke generelt være med andre hundeeiere, fordi det er en større sjanse for at han reagerer negativt enn positivt på andre hunder. Av alle mine beste dager siste årene er alle uten hund. Har jeg en dårlig dag har den aldri blitt bedre, bare lik eller dårligere. Har jeg en god dag blir det aldri bedre, bare på det beste lik, men alt for ofte dratt ned til en middels eller dårlig dag. En middels dag er de eneste som innimellom blir bittelitt bedre, men alt for ofte blir også disse dagene dårligere. Det pipes også mye til tider, og det og bjeffingen har fått meg innimellom låst innpå badet for meg selv for å komme meg unna. Jeg kjenner at hele meg krymper sammen, hvor jeg nærmest søker en fosterposisjon og hvor jeg blir sittende å glane på ingenting på telefon, på noen dumme mobilspill eller lignende. Hjernen min «kortslutter» og jeg får bare ikke til å fungere ordentlig. Det går utover husarbeid, hunden så klart, og andre obligasjoner jeg har. Ikke minst tar det bort tid fra faktisk avslapping og restaurering, fordi jeg kjenner kropper er superstressa og jeg får ikke til å sette på en film eller gjøre noe som slapper meg av. Jeg har gått i lengre perioder med et stress som noen ganger presser i brystet, eller gir meg hodevondt nok til at jeg bare vil legge meg i et mørkt rom alene resten av dagen. Akkurat nå har jeg det siste året også hatt et problem med et bein som forhindrer meg fra å gå lengre turer uten å ta medisiner. Sånn som det ser ut nå vet jeg ikke om det vil bedre seg og det er ikke funnet noen reel årsak til problemet. Det gjør jo også at man må være mer kreativ på å få ut energi fra hunden, men at det også da generelt er vanskelig å gi det som trengs. I tillegg flyttes det til enten ei leilighet eller rekkehus pga jobb og den lyden vil ikke kunne fungere i noen av delene.   Så det her er det hele. Bare mer enn 3 hele A4 sider med tekst. Jeg har tenkt til å kontakte noen hundeinstruktører for å sjekke hva man kan gjøre noe med. Siste to dagene nå har han ikke vært så ille, så man glemmer fort hvordan det er på det verste. Jeg kunne også skrevet mye mer, men det her er alt for langt fra før.  Alle tips for hva man kan gjøre tas gjerne i mot, men jeg tror jeg må se på en løsning med omplassering, hvis mulig. Samme hvor glad man er i dyret, så tror jeg ikke jeg klarer mer. Spesielt da ikke mine foreldre orker å være hundepasser særlig mer og jeg også skal flytte.
    • Jeg ville ikke vært redd for mellompuddel. Ta dere en tur på puddeltreff og møt noen i ulike størrelser! Puddel er høyst undervurdert og jeg tenker det kan passe bra til kriteriene. Hundene krysses jo dessuten mellom størrelsene, og det er en del variasjon. Jeg har møtt mange fine mellompuddel de siste årene, siden jeg har veldig lyst på en selv. Det er også stor forskjell inad i kategoriene, jeg ser på mellom, men en liten storpuddel er et alternativ. Personlig har jeg dårlig erfaring med wheaten terrier. De kan være supre hunder, men de er terriere og har sterke, egne meninger, og jeg er usikker på om jeg har vært på et problemhund/passeringskurs uten en wheaten... Toller mener jeg bør brukes aktivt og det er litt mentalt rusk på dem, da ville jeg heller gått for golden eller labrador. Korthåret collie - passer kriteriene men røyter en del. Langhåret collie - må børstes. For førerorientert og samarbeidsvillig tenker jeg retriever, gjeterhund og noen typer jakthunder. Hvis det er mye unger og styr så kan gjeterhunder blir stresset. Jeg tenker litt på lagotto eller spansk vannhund - men sjekk veldig nøye gemyttet! Da jeg var aktivt var det ganske mye dårlig på dem, så mye at en aktiv lagottoeier med tre hunder advarte meg mot å vurdere det. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...