Å velge farge på valpen/hunden

[Mud]

Ok, jeg gir opp. Hva er faco? Google var sykt lite hjelpsom.

De grå, beige whatever puliene. Det er forøvrig min feil at Google ikke er til hjelp. Det heter fako

[Guest Klematis]

Jeg synes det må være greit å ønske seg hund i en spesiell farge.

Selv har jeg aldri hatt sterke preferanser på akkurat hvilken farge hunden kommer i, men visse ønsker har jeg vel hatt, uten at jeg har sagt det spesielt høyt.

Mine to kommer i farger jeg ikke har bestilt, den ene håpet jeg var langhåra og hvit, eller langhåret black and tan. Han ble korthåra og beige. Den andre ante jeg ikke fargene på før jeg traff henne. Men, hun er likevel temmelig nærme langhåret "black and tan", som jeg har ønsket meg.

Nå bør jo helse og mentalitet være første prioritert, men jeg synes det er helt okey om man velger å vente til man finner riktig valp i riktig farge.

[jma]

Jeg ønsker meg også en spesiell farge på kommende valp. Men mentalitet og eksteriør er viktigere, så kommer farge, så kommer kjønn. Men jeg hadde aldri kjøpt valp etter en middels bra kombinasjon pga fargen.

[Eloise]

Men når man finner en oppdretter som driver på et vis man liker ekstra godt, eller et kull man virkelig ønsker valp fra, så har man jo allerede tatt et ganske stort og tungtveiende valg. Så kommer kjønn, noe som kan være viktig dersom man har hund fra før, altså enda et krav. Farge blir så ubetydelig da. Jeg ville ikke valgt bort en oppdretter eller en kombinasjon jeg ønsket for at alle valpene ble født med feil farge, eller fordi oppdretter ikke ga meg akkurat den valpen jeg synes er penest.

[Guest Gråtass]

Hva i alle dager er galt med fargeavl på BC? Så lenge hundene er greie, og de fleste er jo knall hunder til gjeting, lydighet og agility osv. Hva er forskjellen på bevisst fargeavl kontra alle de BC eierne som parrer sin sort/hvite eller tricolour med nabobikkja. Generelt er det ett problem at det kryr av BC her i landet.

Neida det er ikke noe problem å avle på gule, blå, røde, lilla eller prikkete bc så lenge begge foreldrene gjeter og da mener jeg at de er meritterte i gjeting, ikke bare flytter noen tamme sauer rundt i et kve. I tillegg bør de være hd røntget, øyelyst og gjerne ha en DNA test på cea i tillegg. Når alt det er i boks, så er det likegyldig hvordan ørene står, pelsens lengde eller farge. Men erfaringsmessig så vet vi som har vært i bc miljøet noen år, at det er ikke helt sånn det fungerer.

[Caroline]

Så lenge aussien kommer i så mange fargekombinasjoner som de gjør, der alle farger kan dukke opp i en og samme kombinasjon, i tillegg til alle halelengder, begge kjønn og ulikheter når det gjelder mentalitet, så sier det seg vel nesten selv at det er omtrent umulig å møte alle disse kravene i en og samme valp, med mindre man har flaks. Så nei, jeg tar ikke imot "bestillinger" på sånn og sånn. Ja, man kan komme med ønsker, men man må også være forberedt på å enten bli skuffet og lete videre, eller fire på noen krav. Sheltie er noe enklere, da det ikke kommer like mange farger i ett og samme kull. På mine linjer er det kun snakk om sobel og i enkelte tilfeller mulighet for tricolour, så det er noe enklere, men samtidig ikke da de får små kull og størrelsen er vanskelig å forutsi før de er nærmere leveringsklare.

[Maria]

Jeg HAR preferanser hva gjelder farge på hundene mine. Det betyr likevel ikke at om det perfekte individ dukket opp, men med andre farger, at jeg ikke ville valgt det individet likevel.

På portis er farge litt innfløkt. De finnes i tre solide grunnfarger (svart, brun og creme). Både svart og brun kommer i ulike "shades", men jeg foretrekker i alle tilfeller en godt pigmentert hund med solid sort pels eller så mørk brun pels som mulig. Creme-fargen er omdiskutert og komplisert i nedarvingen. Men! For meg er ikke variasjonene innenfor de godkjente fargene noe som får meg til å velge bort kull ene og alene.

Likevel er jeg veldig nøye på en del ting. Jeg vil ikke ha en overtegnet hund (particolor). Det er utenfor standard og ikke ønskelig. Jeg vil ikke ha en svært blek brun ("greige"), da jeg synes det er fryktelig stygt, og at det ikke er slik jeg ønsker at brunfargen skal utvikle seg. Jeg vil ikke ha en grå-svart, da det er å betrakte som avvik. Jeg vil ikke ha innslag av sølv i det sorte, da det er en feil. Samme med brindle.

Greia er liksom - jeg er mer opptatt av at den fargen jeg velger er en god versjon av nettopp den fargen fremfor hvilken farge. Particolor styrer jeg uansett unna mtp helseaspektet ved å avle på overtegnet hvitt.

Jeg synes det er ok å ha preferanser på farge, men at det er viktig å ha to tanker i hodet samtidig. Og at det er forskjell på å avle frem "kule" farger og på å foretrekke visse farger i et oppdrett. Jeg ville ikke kjøpt portis fra en oppdretter som kun avlet på de hvite, f.eks. Det finnes nemlig så få av dem at det uansett ville gått på bekostning av andre viktige kvaliteter. Jeg vil heller ikke kjøpe valp etter noen som prøver å avle frem farger som ikke er tillatt iht standard fordi det er spesielt og stilig.

- Maria

[Mirapusen]

Jeg har gjort det klart for oppdretter av valpen at jeg ønsker en viss farge, men om den fargen ikke dukker opp tar jeg heller en annen valp i samme kull enn å vente på andre kull. Fordi jeg kjenner mor og stammen på kullet, og det er akkurat det jeg vil ha adferds- og helsemessig

[MegaMarie]

Egentlig er det litt vittig dette med farger og sonenfolk... For ALLE er jo enige om at det er helse, temperament og bruksegenskaper som kommer først - men hvem roper over seg over FINE FARGER, spennende farger og herrreguuuuuuud jeg må bare ha meg en *insert rase* med sånn eller sånn farge når noen har fått seg ny hund, viser fram hunden sin - eller har valper? . Eller for å si det sånn - det blir jo alltid gjettekonkurranse om fargefordeling når soniser venter valpekull .

Det er morsomt, ja

Men hva annet skulle man kommentert utifra et bilde?

"Åå, så fin mentalitet hunden din ser ut til å ha, det lyser ut av øynene på den."

"Den valpen ser frisk ut! Gratulerer!"

Det er jo folk som kommenterer at valpen virker herlig og trygg om man ser video eksempel, men utifra et bilde er det jo umulig å si annet enn at den ser søt ut, har fin farge, kule tegninger osv. Nyfødte valper sier jo oss heller ikke så mye om helsen eller gemyttet akkurat.

Til topic:

Jeg ville aldri hatt fargepreferanse som krav. Om jeg likte en rase, men kun kunne tenke meg en farge, så ville jeg nok sett meg etter en annen rase. Men jeg kunne sett på linjer som gav meg både den hunden jeg ønsket mentalt, helsemessig og som høyst sannsynlig ville gitt meg den fargen jeg ønsket uten å nøle. Men til syvende og sist ville farge spilt minst inn.

[Lunatic]

Jeg har veldig sterke fargepreferanser, uansett hvilken rase det er snakk om (av de jeg vil ha selvfølgelig). Jeg skjønner ikke hvorfor det er så ille så lenge man ikke lar det overskygge de andre aspektene, som helse og gemytt. Men hvis noen vil ha en spesifikk farge, og sier nei til et kull fordi det ikke kommer den fargen, blir de nektet å kjøpe neste gang, fra en lignende kombinasjon fordi de ikke ville ha den forrige? Det er jo et personlig valg som kun gjør at de må vente lenge, kanskje flere år, på neste hund. Er det egentlig så ille at de vil ha hele pakka når de skal leve med hunden i 10-12 år?

[Guest Michellus]

Med groenendael er det enkelt da de alle er svarte. Dog kan det komme hvitt på tottelottene og på brystet, hvite detaljer er helt greit for meg.

På terv er jeg mer kresen på farge, men det er ikke noe som hadde hindret meg i å velge et kull. Jeg liker skikkelige masker og mye chabonné og rødfargen skal være nærmere rød. Berkana D'Jo er et godt eksempel på hvor mørk jeg vil ha tervene mine. Han er nok på den altfor mørke siden sånn egentlig, men utfra ren preferanse er det sånn jeg vil ha dem Dog er det andre ting som er mye viktigere og fargen havner fort på sisteplass på kriterielista

Sent fra min D6603 via Tapatalk

[Siri]

Det er morsomt, ja

Men hva annet skulle man kommentert utifra et bilde?

"Åå, så fin mentalitet hunden din ser ut til å ha, det lyser ut av øynene på den."

"Den valpen ser frisk ut! Gratulerer!"

Det er jo folk som kommenterer at valpen virker herlig og trygg om man ser video eksempel, men utifra et bilde er det jo umulig å si annet enn at den ser søt ut, har fin farge, kule tegninger osv. Nyfødte valper sier jo oss heller ikke så mye om helsen eller gemyttet akkurat.

Å, men soniser greier da å se både nye stjerner og hvor fantastisk gemytt det er på nyfødte små rullepølser også, så... hahahahahhaha .

Jeg er selvsagt så shallow at jo - jeg har fargepreferanser, jeg også, og akkurat nå kunne det ikke falle meg inn å kjøpe valp med fawnfarge, siden det, etter min mening, er større sjanse for å få en bra sort enn å få en bra fawn. Og som jeg skrev i innlegget i AN-tråden, så er det gjerne slik at sort er sort - selv om de blir gråe eller får hvite stikkelhår - og det er svært sjelden en sort/grå blir trukket i premiering mht farge på en utstilling. Fawnfargen er derimot veldig mye vanskeligere, for ikke bare skal de ha jevn farge, men den skal også være dyp rød, men den skal IKKE har for mye sort iblandet (charbonne) selv om det er tillatt, og veldig mange unge hunder får en periode der de blir veldig lyse og dermed ofte får trekk for fargen på utstilling. Vi opplevde på spesialen vår at bare et fåtall fawne hunder fikk mer enn exc pga fargen.

[Gjest]

Jeg skulle iallefall ikke ha svart labrador, fy faaaaan altså. I dag kunne jeg aldri tenkt meg noe annet enn nettopp svart labrador, av en så random årsak som at jeg måtte ta en svart for å få bra helse og mentalitet -- og ble stuck med det. Så selv om man har fargepreferanser har man all verdens muligheter til å få øynene vrengt åpen når man først får en hund. Men nå er jo jeg en av de som ikke tror på dårlig kjemi mellom menneske og hund, det er nok noe med hva slags person jeg er Dømmer ikke hunden min fra utseendet, og kunne aldri fått dårlig kjemi pga the way it looks.

[Guest Yellow]

Kunne virkelig ikke brydd meg mindre om utseendet generelt, annet enn at det ikke skal være ekstreme trekk. Har helt klart preferanse på hva jeg synes ser best ut, og det jeg liker aller minst av hårlag er langt og farge lever, allikevel veldig åpen for at jeg kan få meg en lever pelsball om jeg hadde følt at den hunden passet godt til meg. Det har som sagt virkelig ingen ting å si for min del.

Ikke noe å ta seg nær av (lever-eiere etc), er litt omvendt og synes helt rette tegninger er mindre tiltalende enn skjeve og.

[Gjest]

Syns ikke man skal velge rase eller hund kun etter utseende, alt for mange som impulskjøper søte valper og blir lei dem når de blir voksne og ikke ser ut som den søte valpen lenger ​ Kommer til å velge hund etter helse og gemytt først og fremst, men har jo alltids en idè i bakhodet om hvordan den skal se ut, men gjør ikke noe om den ikke blir akkurat sånn, er jo fine uansett

Likevel...kommer neppe til å bli enda en sheltie som nr 2, men om det skulle blitt det, drømmer jeg om en flott blue merle, syns de er sååå fine

[rosinbolle]

Jeg synes man skal velge en hund som passer til det livet den skal leve. I tillegg synes jeg det er helt innenfor å kjøpe hund med utseende som tiltaler kjøperen, så lenge helsa er god og den passer til ønsket bruk.

Dvs at man ikke kjøper husky hvis man er sofagris, feks.

[Maria]

Jeg synes man skal velge en hund som passer til det livet den skal leve. I tillegg synes jeg det er helt innenfor å kjøpe hund med utseende som tiltaler kjøperen, så lenge helsa er god og den passer til ønsket bruk.

Dvs at man ikke kjøper husky hvis man er sofagris, feks.[/quote

Enig. Det er nå ennå slik at mye av renrase-avlen vi driver med er delvis utseendebasert. Det betyr også at innenfor et spekter av hunder med beslektede egenskaper, vil det stort sett også være mulig å finne ulike typer utseende. Å velge en rase som ikke tiltaler meg fysisk hadde i alle fall ikke jeg giddet å gjøre. Det er et av privilegiene man har nå som det finnes over 400 raser å velge i. Jeg er av den oppfatning av at det ikke finnes noen som kun passer én rase.

Å basere valg av rase KUN på utseendet derimot, kan ofte få uheldige konsekvenser. Personlig føler jeg at jeg har fått i pose og sekk med mine raser

- Maria

[Red Merle]

På aussie er det red merle eller red tric som gjelder for meg. Og helst med hale. Skal jeg ha en til,ville jeg kjøpt fra et kull der det hadde vært høy sannsynelighet for rødt. Og jeg hadde takket nei til en blue merle eller black tric om ikke de hadde vært eksteriørt stunning.

På kortis så har ikke fargen noe å si, da jeg liker alle 3 fargene like godt.

På andre raser må fargen være innenfor rasestandard.

[Heidihj]

Ingen av de malamutene jeg har nå har den fargen jeg liker best. Det er mørk agouti med mye farge jeg syns er finest! Men for meg spiller ikke det noen rolle. Eneste jeg ikke vil ha er langhåret. Det er uaktuelt. Ellers velger jeg hund etter kombinasjoner jeg har tro på i forhold til gemytt, bruksegenskaper og helse. Eksteriør må ikke komme i konflikt med helse og bruksegenskaper, og hunden må se ut som rasen den er. Trenger ikke noen utstillingschampion.

Syns jo det er greit å velge litt etter utseendet, men ikke at det er den avgjørende faktoren til valpekjøpet.

[Tonje]

Jeg har helt klart fargeønsker når det kommer til neste hund, men de er akkurat det; ønsker. Aller mest kunne jeg tenkt meg en nydelig blue merle hannhund hvis det blir sheltie, men det kan være vanskelig. Om det blir kelpie synes jeg de sjokobrune og sorte er finest, men så lenge det de har mellom ørene passer meg og hverdagen min så spiller ikke fargen noen rolle.

Som sagt tidligere i tråden; Så lenge fargen ikke overstyrer alt annet så må det da være greit å ha fargepreferanser

[tonjek]

Jeg ønsker meg en mørk brun bc tispe med relativt kort pels, men ikke FOR kort. Det er min store drøm. Det aller viktigste er selvfølgelig helse og gemytt, men nå scroller jeg over alle kull som ikke møter kravene mine på det uansett, da. Ender sikkert opp med en svart og hvit langhåret en (igjen), men drømmer fortsatt om en brun.

[mokken]

Veldig vanskelig, men helt essensiell forskjell på fargeavl og fargevalg.

Signerer denne

-------

Når det kommer til brukshund er farge en absolutt siste prioritet. Jeg har ingen problemer med å synes den ene fargen er penere enn den andre men så lenge hunden kjøpes for å brukes så holder det at den er innenfor standarden iht farge. Nesten! Det er en farge jeg absolutt ikke kunne tenkt meg, men det er ingen kelpie farge

Når den tid kommer at jeg vil ha meg en mascot så ser jeg ikke problemet med at farge også kan være en av kriteriene til valg av valp og /eller kombinasjon. På 2 potensielle mascot raser er det 1 av 3 farger jeg aller helst ikke vil ha.

[Tuvane]

På schäfer er det ikke så himla mange farger å velge mellom (som er godkjent - i USA avler de jo på alle mulige slags rare farger, blant annet panda). På utstillingslinjene er de fleste black&tan (svart og brun/svart og gul), og så finnes det noen sjeldne sable (grå) i diverse varianter og noen svarte (noen helt svarte, noen med brune avtegn på hode/bein). Brukslinjene er som regel sable (grå), men finnes også i black&tan og svart.

For meg spiller ikke fargen på schäferen så stor rolle, men jeg foretrekker godt pigmenterte hunder med mørk maske, som ikke ser ut som om de har blitt klorbleket. Lyse øyne synes jeg er stygt, og er også noe jeg helst vil slippe på schäfer.

[Cavalierflat]

Jeg liker aller best svarte hunder og når jeg/vi skulle ha cavalier som kommer i fire varianter, så er farge viktig (selvfølgelig er helse viktigst, men når du har valget så..).

På flaten er det veldig greit. Der får du en mørk hund uansett.

Farge er viktig. Det finnes jo ikke noe finere enn en mørk hund som det skinner av

Sent fra min GT-I9506 via Tapatalk

[Titovn]

En helt klar forskjell på fargeavl og fargevalg. Og forsåvidt ikke noe galt i å drive fargeavl hvis alt det andre er på plass. Men det er ikke det inntrykket jeg har av den generelle hundeavlen uansett rase per dags dato, så det å basere valget på fremtidig hund kun basert på på farge, er for meg helt blåst.

Men ønsker/preferanser ser jeg ikke noe galt i, men mener da selvsagt at helse, mentalitet o.l. går foran - fargen er som oftest bare en bonus. Jeg har fargepreferanser selv, men i de fleste tilfeller er ikke det en avgjørende faktor for meg. Hvis jeg står mellom to jevne valper i et kull, hvor fargen er det eneste som skiller dem, går jeg nok etter fargen/utseende jeg liker best: det skal jeg ikke nekte for.

Da jeg skulle anskaffe Schäferhund i fjor, var det to muligheter; svart og brun, og helsvart. Jeg skal med hånden på hjerte si at jeg ikke er så begeistret for helsvarte dyr generelt sett, men hadde ikke takket nei til en svart valp heller. Jeg likte flere av de svarte valpene i kullet, men endte opp med den jeg likte best - og en bonus var at hun hadde den fargen jeg likte (svart og brun).

For meg er det også litt rasebetinget, hvis jeg skal være ærlig. Et eksempel er at jeg har store vansker med å syns at brune doberman er fint (no offence to anyone). Kunne sikkert endt opp med en hvis det var absolutt eneste alternativ og jeg virkelig ville ha fra kombinasjonen (og forutsett at alt annet matchet), men skal ikke nekte for at jeg også kunne funnet på å takke nei til en nettopp pga fargen. Men igjen, veldig situasjonsbetinget også.

Mange som driver kaninoppdrett fokusere jo på en farge. Heldigvis er de fleste renraset kaniner friske og mer eller mindre defektfrie, og da ser jeg ikke noe galt i dette. Selv om jeg ikke avler utstillingskaniner for øyeblikket, har farge en stor del å si på mine hoppekaniner også, men ikke en avgjørende faktor generelt sett. Men er ingen tvil om hvilken farger jeg liker og foretrekker.

Farger ER morsomt, og så lenge man har fornuften med seg så er det ikke noe galt i å være litt sær med fargene. Man går jo tross alt inn for å leve med dyret i mange år. Opp til hver enkelt.