Når har en hannhund dårlig gemytt?

[MonicaT]

Som tittel sier, hva og når har en hannhund dårlig gemytt?

Er det ønskelig og forventet at en hannhund skal hå godt overens med alle?

Er det å kunne knurre mot noen dårlig gemytt?

Dere med tisper/oppdrettere, hva ser dere gemytt messing etter på hannhunder?

Vi har jo tre hannhunder og de er ulike. Ene er stemplet som dårlig gemytt men jeg er litt usikker på om jeg synes han har det.

Hva forventer dere av en hannhund?

[simira]

Med dårlig gemytt så tror jeg at jeg tenker svakt gemytt. Altså at hunden ikke tåler en del situasjoner en "normal" hund bør tåle, gitt at det ikke har vært noe spesielt som utløser det. Ta tenker jeg overdreven ressursforsvar, utagering/overreagering pga frykt/usikkerhet i møte med andre hunder (eller folk), nye miljøer, høye lyder osv.

Det er vel alltid ønskelig, men sjelden forventet eller nødvendig at en hannhund skal gå overens med alt og alle. Jeg tenker at det er greit at hannhunder reagerer på hverandre til en viss grad, men de bør kunne oppføre seg noenlunde normalt i nærheten av hverandre, og ikke gå i "monstermodus" så fort en hannhund er innenfor ti meters radius. At de ikke kan leke løse sammen eller bo på samme rom er nå en annen sak.

Knurring er ikke nødvendigvis tegn på dårlig gemytt, det kommer an på situasjonen. Igjen kommer det jo an på hundens erfaringer, men knurring er en naturlig del av språket. Men litt som i starten, overdreven knurring for "ingenting", f.eks. hvis en annen hund på litt avstand flytter på seg, noen går forbi en matskål osv. synes jeg ikke er bra.

Jeg har en av hver. Selv om Odin er bra på mange måter så har jeg valgt bort å avle på ham pga gemyttet, han har alt for lav terskel for å knurre eller utagere på andre hunder og viser usikkerhet i møte med andre hunder.

Kovu kan fint knurre, eller kjekle med en annen hannhund, men han går overens med det meste, har godt språk og er trygg i de fleste situasjoner. Han fikk skryt på språkseminaret for et par mnd siden da han ble sluppet med hunder som kan oppfattes som provoserende, takler de fleste miljøer helt fint. Jeg vil si han er en god beskrivelse på et bra gemytt, selv om han har sine feil.

[rosinbolle]

Jeg mener at det ikke nødvendigvis er dårlig gemytt å ikke gå overens med alle. Det kommer helt an på situasjonen og hvilke signaler rom blir gitt. Å være aggressiv som standard atferd er dårlig gemytt, men å være uinteressert i lek/sosialisering med kreti og pleti av andre hunder er ikke dårlig gemytt. Det må være rom for at hunder har ulike behov og personligheter, men jeg synes det er rimelig at de gir tydelige signaler om dette til den andre hunden. Dessuten er det vel litt urettferdig å sette strengere krav til sosialiseringsønske av hanner enn tisper

Å knurre ser jeg ikke på som uønsket atferd, hvis det er rettferdig knurring . Det gjelder uansett kjønn. Å gå rundt og knurre til alt på tur eller å starte et møte av noe slag er ikke hyggelig og et sterkt tegn på usikkerhet, men jeg vil heller ha det forvarselet enn en hund som går rett i angrep. Å knurre til en ung jypling eller et menneske som krysser hundens grenser er greit. Det er ikke dårlig gemytt før dette er atferd som dukker opp ved ting som burde være greit. Jeg mener det burde være greit å håndtere en hund.

Jeg synes heller det er et tegn på dårlig gemytt om hannen (eller tispa, for den slags skyld) blåser seg opp for bagateller, ikke tåler at det er fremmede mennesker på besøk, er redd/skeptisk til det meste, som er mye usikker eller som ikke er i stand til å kommunisere med andre hunder. Eller mennesker, for den saks skyld.

Jeg mener ikke det er dårlig gemytt å ikke være utpreget kosete og sosial eller å ikke ha ønske om å være med andre hunder, selv om jeg selv foretrekker hunder som er kosete og sosiale. Det hele kommer an på hvordan dette formidles og hvordan hunden oppfører seg mot folk.

[Gjest]

Oppfattelsen av godt versus ikke-godt gemytt kan variere med rase og hva man forventer. Har man hund som skal bo/jobbe i flokk, som trekkhunder, jakthunder osv, så må hannhundene gå overens.
Har man rase som vanligvis er tenkt å jobbe alene, spiller det mindre rolle.

Ovenfor folk er saken en annen. Hunder bør tåle at det kommer både kjente og ukjente mennesker innenfor en viss radius uten å klikke i vinkel.

[ida]

Som tispeeier forventer jeg at hanner vi møter er høflige mot tispa mi og respekterer hennes signaler. Det gjelder for øvrig begge kjønn. Jeg sitter litt i glasshus her, for hun er ikke alltid så utpreget høflig selv, men hun er da vennlig. Det er også helt lov å være avvisende. Det er stor forskjell på å si, nei jeg gidder ikke å ha noe med deg å gjøre, og å si, jeg skal drepe deg og deg og deg.

Nå liker jeg egentlig best de hundene som ignorerer oss totalt, så vi kan passere hverandre uten noe som helst styr, jeg. Men sånn i skauen (jada, etter 20 august), må hundene kunne møtes på stien, si hei, eller la det være, og gå videre

[MissHeike]

Jeg syns ikke noen hund verken tispe eller hannhund skal måtte gå overens med absolutt alle, verken folk eller hunder. Hvis en hannhund ikke liker absolutt alle er det greit og jeg syns ikke den har dårlig gemytt av den grunn. Men det er jo forskjell på å ikke vise noen interesse for alt og alle og å være redd/usikker på folk. Sistnevnte er min hannhund og det ville jeg si er dårlig gemytt. Han syns stirring er truende og skummelt. Jeg håper de fleste oppdrettere ikke avler i vei på hunder som viser frykt, selv om min og mange andre hunder vitner om noe helt annet dessverre.

Heldigvis finnes det oppdrettere som tenker på slike ting også.

[Red Merle]

  På 7/9/2015 at 7:46 AM, MonicaT skrev:

Som tittel sier, hva og når har en hannhund dårlig gemytt?

Er det ønskelig og forventet at en hannhund skal hå godt overens med alle?

Er det å kunne knurre mot noen dårlig gemytt?

Dere med tisper/oppdrettere, hva ser dere gemytt messing etter på hannhunder?

Vi har jo tre hannhunder og de er ulike. Ene er stemplet som dårlig gemytt men jeg er litt usikker på om jeg synes han har det.

Hva forventer dere av en hannhund?

For meg, så er dårlig gemytt, en hund som er nærvøs, stressa og redd. Alså en hund som får panikk, og viser redsel i situasjoner som det egentlig ikke er normalt å reagere på for en normalt sosialisert hund. Da tenker jeg på aggresjon som følge av frykt, overdreven vakting pga frykt, flukt, stressing, glefsing, napping osv i normale situasjoner. Evnt synes jeg det helt motsatte er dårlig gemytt, en hund som er så 'overlegen' at han biter deg fordi du tar han i halsbåndet for å få han ned fra sofaen. Morsk og olmt lynne er ikke noe å samle på, selvom jeg tror det hele bunner i nettopp frykt.

Om en hund knurrer i en situasjon, der den ikke har grunn til å knurre, så blir jeg skeptisk. F.eks sofasituasjonen, du tar hunden i halsbåndet og leder den ned, du får et kjipt knurr i retur. Lite hyggelig. Men om hunden f.eks knurrer fordi du tråkka på den ved et uhell, så er det noe annet. Det er ganske komplisert, for knurring i seg selv, er jo en del av et langt større språk hos hunden.

Jeg forventer ikke at min hunder, uavhengie av kjønn, skal være venner med hvem som helst når som helst. Hadde det kommet en fremmend voksen hund i her, så hadde nok begge mine reagert. Og de hadde nok ikke godtatt den fremmende på dagen, det kunne nok tatt et par dager. De er faktisk hunder! Dyr! Ikke små mennesker som gjør alt jeg vil at de skal.

Av min hannhund, så forventer jeg at han er nettopp det, en hannhund. Hannhundrelatert atferd er helt greit, men han får ikke lov til å være ufin eller lage bråk. At han ikke har tenkt å være bestevenn med alle hanner han treffer, er helt greit for meg. Han kan fint være på utstilling, tur og trening uten å henge i enden av bådet brølende med struttende bust. Han for lov å være hannhund, men jeg forventer at han skal akseptere at her er det vi som bestemmer. F.eks sofa situasjonen jeg forventer at han ikke skal protestere når jeg ber han om å gå ned. Skjønner? Han finnes ikke redd for noe, ikke glatte gulv, bratte trapper, lyder, rare folk osv. Jeg forventer faktisk at bikkja ikke skal være redd for hverdagslige ting, eller reagere negativt på det. Fordi han min ikke godtar hvem som helst av andre hanner, og er ganske så hannhund i atferden sin, så bare venter jeg på at noen skal stemple han som gæren og med dårlig gemytt. Jeg tror det er litt sånn å ha hannhund jeg.

[Symra&Pippin]

Jeg tror det er store forskjeller på oss mennesker når det gjelder hva vi forventer av gemytt. Jeg er derfor glad for at bamsefaren min havnet hos meg, og ikke hos noen som mener at han skal gå overens med alle, da hadde han nok blitt sendt over den berømte regnbuebroa for lenge siden. Pippin liker ikke folk han ikke kjenner, særlig hvis de snakker til han eller til meg, og det er mange hunder han ikke liker. Derfor holder jeg han unna slike situasjoner, og så har vi det kjempekoselig i alle andre situasjoner.

[Tuvane]

Jeg forventer egentlig det samme av hannhunder som av tisper, de skal kunne forholde seg til andre hunder, men de trenger ikke å være bestevenner med dem eller leke med dem. Jeg tror ikke du finner så mange schäferhanner som LIKER andre hanner annet enn de de bor i hus med, men de mange hanner kan gå sammen på nøytral grunn, f. eks Jaro (min hann) og Asti (@Margrete sin hann).

Angående knurring så er det store forskjeller. En ting er å knurre på en hund som driver og psyker (som mange hunder gjør, og så er det den som responderer med å knurre som "får skylda"), en annen ting er å knurre på hver eneste hund man møter. I tillegg handler dette om å være litt obs som eier - av og til ser jeg at bikkja ser på en hannhund som ser ut som den har lyst til å kverke ham, og da bryter jeg den øyekontakten før min responderer, og der ser jeg at mange feiler. To hanner som står og måler hverandre opp og ned kommer til slutt til å bli hissige, og det bør man bryte FØR det skjer, ikke når bikkjene står og brøler i hver sin ende av hvert sitt bånd.

[Malamuten]

Mtp avl eller bare sånn generelt? Jeg hadde ihvertfall hatt litt strengere "forventninger" ang adferd og oppførsel hos en hannhund som skal brukes i avl kontra bare en hannhund. Fordi jeg gjerne forventer visse ting fra "normale" hannhunder som jeg anser som relativt normalt, men som jeg også samtidig anser som uønsket og noe jeg ville hatt fokus på å få vekk via avl, om mulig.

Ellers vil jeg si som noen før meg, jeg forventer egentlig det samme av både tisper og hanner, det er greit å ikke gå over ens med alle, men man må se på helheten. Hvorfor går de ikke over ens?(kan det være underliggende usikkerhet, stress eller andre ting man ikke vil avle på) Hvordan oppfører de seg? (går de rett på? unngår de? kommer det er fair advarsel uten noe unødig tull?) osv osv. Også kommer det jo selvsagt an på utgangspunktet for rasen hvor mye man kan forvente. Jeg mener jo fortsatt at dårlig adferd er nettopp det, men på en rase hvor dårlig adferd er normalen og ikke unntaket så må man jo forvente litt andre ting enn hos motsatt.

[Eloise]

Jeg møter en god del hunder ute hvor det første eieren spør om er kjønn, og synlig slapper av når jeg sier jeg har tispe. Vet ikke om de er redd for at min skal lage bråk, eller fordi de vet sin egen hund gjør det, men jeg synes ikke det er helt heldig. Det betyr ikke at hunden har dårlig gemytt, men de fleste ønsker vel strengt tatt hunder som ikke begynner å krangle med halvparten av alle hannhunder de møter.

Hundeparker er jo en historie for seg selv, men der er det jo faktisk en god del hunder av begge kjønn som koser seg løse sammen med fremmede hunder uten å noen gang lage bråk. Det er vel det jeg kaller for ønskelig at min hund skal gjøre (ikke hundeparker, men å oppføre seg greit med alt og alle). Har man en hund som ikke takler det så er det også greit, men det er deilig når man har en hund man kan stole på at oppfører seg pent sammen med andre. Som vil gi meget tydelige signaler, og helst ignorere eller trekke seg unna dersom andre legger opp til bråk. Det er selvsagt ikke noe man kan forvente, men det er vel det de fleste vanlige hundeeiere håper på å få når de kjøper valp.

[Tuvane]

  På 7/9/2015 at 3:09 PM, Eloise skrev:

Jeg møter en god del hunder ute hvor det første eieren spør om er kjønn, og synlig slapper av når jeg sier jeg har tispe. Vet ikke om de er redd for at min skal lage bråk, eller fordi de vet sin egen hund gjør det, men jeg synes ikke det er helt heldig. Det betyr ikke at hunden har dårlig gemytt, men de fleste ønsker vel strengt tatt hunder som ikke begynner å krangle med halvparten av alle hannhunder de møter.

Hundeparker er jo en historie for seg selv, men der er det jo faktisk en god del hunder av begge kjønn som koser seg løse sammen med fremmede hunder uten å noen gang lage bråk. Det er vel det jeg kaller for ønskelig at min hund skal gjøre (ikke hundeparker, men å oppføre seg greit med alt og alle). Har man en hund som ikke takler det så er det også greit, men det er deilig når man har en hund man kan stole på at oppfører seg pent sammen med andre. Som vil gi meget tydelige signaler, og helst ignorere eller trekke seg unna dersom andre legger opp til bråk. Det er selvsagt ikke noe man kan forvente, men det er vel det de fleste vanlige hundeeiere håper på å få når de kjøper valp.

Nå møter jeg veldig sjelden på folk med hund, men jeg pleier å spørre om kjønn, sånn at jeg vet hva jeg møter. Endel hunder synes at bikkja mi ser kjempeskummel ut (ellers så reagerer de sånn på alle hunder, gudene vet) og reagerer ved å kaste seg ut i båndet og leke idiot. Normalt sett bryr ikke min seg om det, men han reagerer på enkelte hannhunder som gjør det, så vet jeg at det er hannhund vi passerer så er jeg litt ekstra obs sånn at min ikke får sjanse til å respondere.

[Tekopp]

Jeg forventer at hannhunden ikke begynner å skal jokke på tispa mi (som om hun var høyløpsk). De fleste klarer det fint, men enkelte hormontroll klarer ikke å skille på at hun bare lukter godt hele tiden, og tror det er stådager 365 dager I året på henne.

[Elisabeth00]

Jeg syns veldig mange hannhunder vi møter er slike hormontroll/jokketroll jeg? I mange tilfeller er det gjerne et eierskapt problem? For ofte bryr jo ikke hannhundeiere vi møter seg i det hele tatt (nei, det gjelder absolutt ikke alle). Aner ikke hvor mange hannhunder jeg har irettesatt, lempet vekk eller satt i bånd og ført tilbake til sine eiere sånn at mine får være i fred... Samtidig, er det egentlig greit at hannhunder oppfører seg slik mot tisper? Da tenker jeg ikke på å la være å korrigere for adferden, men at det i det hele tatt skal være nødvendig å måtte gjøre det? For det er vel ganske utbredt den adferden? Regnes det som hyperseksualitet eller er det en en normal del av unge hannhunders utvikling?

[rosinbolle]

Jeg liker hannhunder, jeg. Jeg har hann og kommer sikkert til å ha flere. Jeg synes hanner fremstilles som fæle å ha i hus, og det er de faktisk ikke. De fleste er ikke jokketroll, og i hvertfall ikke når de blir voksne. Men hunder har en normal seksualdrift og det er faktisk en del av dem. Man tenker kanskje på hunder som uskyldige, kyske småbarn, men det er de altså ikke. De har seksualdrift, og det må man bare takle. Hannene må bare lære at det ikke er greit å jokke på alt man ser. De beste til å lære dem det er strengt tatt tispene, beskjedene de får fra dem er MYE mer verdt enn det som kommer fra eieren når de først har bestemt seg for å hekte seg på ei tispe. It takes a village, og alt det der. Dessuten - det er dyr og ikke dukker. De gjør ikke alltid som vi vil eller lærer i det tempoet vi vil. Man må gi dem litt slækk til å lære og til å bli voksne. Innimellom er hannene noen hormonelle tosker og innimellom er tispene noen sure hurper, uten at det betyr at mentaliteten er dårlig.

Sent fra min SM-G900F via Tapatalk

[Raksha]

Men hormontroll er vel ikke det samme som dårlig gemytt?

[Guest Gråtass]

  På 7/10/2015 at 6:36 AM, rosinbolle skrev:

Jeg liker hannhunder, jeg. Jeg har hann og kommer sikkert til å ha flere. Jeg synes hanner fremstilles som fæle å ha i hus, og det er de faktisk ikke. De fleste er ikke jokketroll, og i hvertfall ikke når de blir voksne. Men hunder har en normal seksualdrift og det er faktisk en del av dem. Man tenker kanskje på hunder som uskyldige, kyske småbarn, men det er de altså ikke. De har seksualdrift, og det må man bare takle. Hannene må bare lære at det ikke er greit å jokke på alt man ser. De beste til å lære dem det er strengt tatt tispene, beskjedene de får fra dem er MYE mer verdt enn det som kommer fra eieren når de først har bestemt seg for å hekte seg på ei tispe. It takes a village, og alt det der. Dessuten - det er dyr og ikke dukker. De gjør ikke alltid som vi vil eller lærer i det tempoet vi vil. Man må gi dem litt slækk til å lære og til å bli voksne. Innimellom er hannene noen hormonelle tosker og innimellom er tispene noen sure hurper, uten at det betyr at mentaliteten er dårlig. Sent fra min SM-G900F via Tapatalk

Jeg er grunnleggende uenig med deg. Jeg har tisper og det er faktisk ikke mine hunders oppgave å oppdra ufine hannhunder som ikke kan beherske seg. Hvis din hannhund lærer tregt, ikke tar din irettesettelse eller what ever unnskyldning man har, så får du holde jokkedyret i bånd. Jeg har tolerante rolige tisper som ikke er hverken hurpete eller sure uten grunn, de trenger ikke få tillært dårlig adferd. Men det er jo som regel det som omtales som "dårlig gemytt". Slik jeg ser det handler dårlig gemytt om hundens nervekonstruksjon og hvis den er svak, kan man anse det som dårlig gemytt.

[rosinbolle]

  På 7/10/2015 at 7:08 AM, Gråtass skrev:

Jeg er grunnleggende uenig med deg. Jeg har tisper og det er faktisk ikke mine hunders oppgave å oppdra ufine hannhunder som ikke kan beherske seg. Hvis din hannhund lærer tregt, ikke tar din irettesettelse eller what ever unnskyldning man har, så får du holde jokkedyret i bånd.Jeg har tolerante rolige tisper som ikke er hverken hurpete eller sure uten grunn, de trenger ikke få tillært dårlig adferd. Men det er jo som regel det som omtales som "dårlig gemytt". Slik jeg ser det handler dårlig gemytt om hundens nervekonstruksjon og hvis den er svak, kan man anse det som dårlig gemytt.

"Jokkedyret" mitt går i bånd om han ikke klarer å oppføre seg, mange takk, men han oppfører seg også mye bedre om han får en tydelig korreks av subjektet for sin interesse. Hvorfor er det så ille? Tisper kan godt lære å sette andre hunder på plass på en rettferdig måte uten at det er å lære dårlig atferd. Det betyr ikke at min korrigering aldri går inn. Men får de aldri lære hva som er greit og ikke av andre hunder også, så blir de jo heller ikke gode på hundespråk.

Men dette blir off topic.

[ida]

@rosinbolle Syns ikke det er off topic, jeg. Dårlig gemytt, er vel et gemytt - eller atferd- som er vanskelig å leve med for andre? Jukking er absolutt blandt disse atferdene. Jeg lurer litt på hvordan en hannhundeier kan syns det er greit å overlate til tispene å oppdra hunden sin når det kommer til jukking? Jeg vil gjerne at tispen jeg har i hus skal slippe å måtte vise sin usympatiske side, så mye som mulig, takk. Om det gjelder jukking, voldsom lek, eller hva som helst. Det er ikke det at hun ikke kan si fra, men hvorfor skal det være hennes jobb å oppdra andres hunder? Skal min tispe lære at hun må være sur for å få gå i fred, da? Som Gråtass sier, det er vel ofte oppfattet som å ha dårlig gemytt og skikkelig urettferdig, spør du meg.

[Guest 2ne]

Må si meg enig med Gråtass og Ida her, det er ikke mine tispers jobb å oppdra andres bikkjer. Ei tispe skal ikke trenge å lære at hun må bli sur for å bli hørt, og jeg er ikke interessert i å få tisper med lavere toleransegrense for andre hunder fordi de har fått i oppgave å lære hanner å oppføre seg.

[Zitka]

Dårlig gemytt for meg er når en hund ikke reagerer rasjonelt..

Om jeg skal bruke en hund i avl eller ikke, så krever jeg litt mer enn bare godt gemytt..

Sent from my iPhone using Tapatalk

[rosinbolle]

Men verden er vel ikke så svart-hvit at jeg lar tispene ta hele jobben med å oppdra hannen min? Jeg - og sikkert veldig mange andre - sier ifra til bikkja, og han får ikke lov til hva som helst. Men det som også hjelper er om tispa faktisk sier ifra også. Et kort knurr eller to klapp med tennene, og så blir det rolig og god stemning. Det er ikke å være sur, det er å være tydelig. Det er vi mennesker som synes alt av veldig tydelig hundespråk er dårlig atferd, men noen ganger må hundene si ifra med litt større bokstaver for at det skal gå inn. Er det virkelig bare jeg som ikke synes det er så dårlig tispeatferd når de sier ifra? Det handler jo om å vise skjønn også. Vet man at den og den tispa ikke får gå i fred, blant annet fordi hun ikke sier ifra, ja, så får hormontrollet gå i bånd eller ikke møte henne til de verste hormonene har roa seg. Det går også an å se an situasjonen og avbryte leken hvis det bare er mas og plaging. Men faktum er at hvis det koker i starten så kan det bli hyggelig likevel om bikkja får beskjed om hva som tolereres av noen som snakker dens språk. Det er en del av å bli voksen. Også for tispas del, og mange vokser på seg motet til å si ifra etter hvert også. Det betyr ikke at de har som jobb å si ifra alltid og har hele oppdragerrollen, for så svart-hvitt er det faktisk ikke. Jeg gjør det i hvertfall ikke sånn. Hvis tispeeiere tror at all pubertetskok eller tydelige beskjeder er dårlig gemytt, så er det ikke rart det oppleves som at det er mye "jokkedyr" rundt om og at unge hannhunder kastreres over en lav sko. Vi eiere skal jo løse alle situasjoner for dem.

[Elisabeth00]

  På 7/10/2015 at 7:50 AM, rosinbolle skrev:

"Jokkedyret" mitt går i bånd om han ikke klarer å oppføre seg, mange takk, men han oppfører seg også mye bedre om han får en tydelig korreks av subjektet for sin interesse. Hvorfor er det så ille? Tisper kan godt lære å sette andre hunder på plass på en rettferdig måte uten at det er å lære dårlig atferd. Det betyr ikke at min korrigering aldri går inn. Men får de aldri lære hva som er greit og ikke av andre hunder også, så blir de jo heller ikke gode på hundespråk.

Men dette blir off topic.

Jeg har konfliktskye hunder som går vekk fra en situasjon dersom de opplever den ubehagelig. Det skal mye til før de "sier fra" på en mer voldsom måte, da er de presset langt over sin grense. De gir jo selvsagt mange tegn på at de ikke syns det er greit før dette - som hannhunder oftest ignorerer. Det er ikke kun "sinna-gi beskjed" som er språk... Det er vel ikke positivt om hannhunder lærer å kun reagere på siste kraftige advarsel?

Jeg har heller absolutt ingen interesse for at mine tisper skal ha det ubehagelig, eller mistrives, bare fordi enkelte hannhundeiere ikke gidder å ta jobben selv. Hundene mine viser så tydelig at det er en situasjon de ikke liker, og da er det min jobb å løse dette - ikke deres!

[SiriEveline]

Jeg godtar ikke engang at hannhunden min slafser oppi glufsa til tisper, selvom tispen ser ut til å kose seg. Seneste tilfellet er valpen til mamma, hun bare legger seg på rygg, så det er jeg som går inn og korrigerer ham for jeg ønsker ikke at han skal drive på sånn.

Men jeg tror jeg kanskje forstår rosinbolle, for det er jo innmari digg når tispa setter på plass hannen, da slipper jo vi eierne å måtte gå inn å korrigere. Jeg er ganske lat av natur, så selvfølgelig syntes jeg det er veldig enkelt når jeg slipper å styre med å korrigere hunden min, istedenfor å sitte å slappe av med en is f.eks. Men jeg mener allikevel at det ikke er tispas ansvar å gjøre det, og at jeg som hannhundeier har et ansvar.

Uff det der ble klønete forklart, poenget mitt er ihvertfall at selvfølgelig skal hannhundeiere ta ansvar, men det er jo lov å syntes det er litt digg når man møter en tispe som tar oppdragelsen for oss.

[rosinbolle]

Handler ikke om at jeg er lat heller, for jeg korrigerer bikkja mi, men det er mye læring i at det kommer fra den som ikke liker atferden også.

Jeg sier ifra til andres unger når de ikke oppfører seg også. Jeg kunne blåst i det og tenkt at det ikke er mitt ansvar, selv om jeg synes oppførselen er plagsom, men som sagt: it takes a village. Så får ungene bli forferdet over hun fæle dama som sier at man ikke skal løpe og hyle i klesbutikker og restauranter, eller være slem med de andre barna når mamma og pappa ikke ser på. Er de frekke mot meg, får de beskjed om at sånn sier man ikke vil voksne. Det skjer ikke ofte, for de fleste barn er greie unger, men jeg synes man skal si ifra når det trengs.