Jump to content
Hundesonen.no

Dårlige uvaner og egenskaper som avles på - er det ok?


Maria
 Share

Recommended Posts

Jeg satt her og tenkte litt på dette med uvaner og dårlige egenskaper hos hundenene våre. Hvorfor avler man på hunder som må ha noen form for tilrettelegging eller har spesielle behov uten å mokke?

Det beste eksemplet jeg kommer på på stående fot er matvegring. Det finnes raser der forekomsten av dette så og si er normal. "åja, du har en sånn en. Helt vanlig at de er småspiste, den rasen der".

Så - hvor kommer det fra? Jeg velger å kalle det et problem som krever tilrettelegging. En hund bør jo spise. Og selvsagt forekommer det alltid individuelle forskjeller, men når det blir et raseproblem - hva så?

Det er sånne sære greier som dukker opp, og som er akseptert innenfor rasemiljøene. Hvorfor er det vanlig at noen raser promper mye? Hvorfor er det vanlig at småbikkjer er redd barn? Hva med samkjønnsaggresjon og hyperseksualitet? Og hvor går grensa for hva det er ok å avle på?

Vil gjerne høre litt hva dere tenker om dette. Hva kan man gjøre i avl for å få bukt med slike ting? Er det ikke noe å gjøre noe med, eller er det ok at det er slik?

Fortell..!

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Jeg tipper ganske mye slikt har vel så mye med miljø og trening å gjøre, som avl. Og det kan antageligvis være vanskelig å skille.

Utdyp gjerne hvordan du tenker :) Syner det er interessant å drodle litt rundt det, jeg. For som forhåpentlig oppdretter en gang langt inn i fremtiden vil i alle fall jeg være så nøye som jeg kan. Men mange ting ved det å drive oppdrett er komplekst og kanskje til dels uforståelig.

Er f.eks. småspiste pudler en miljø-greie? Eller papillons som er redd barn? Min gjetning er at det har flere sider enn som så.

Link to comment
Share on other sites

Tror mye av dette er sånn fasade greie, og hold kjeft mentalitet.

Da villmannen min fant ut at han er gutt, og kan krangle litt, gjorde jeg en research på dette innad rasen. Konklusjonen er at dette er ganske så vanlig på dem, men at de fleste, holder kjeft om det, og fremstiller hundene sine som pørfect - I frykt for hva andre måtte tro om hannhunden dems med normalt hannhund atferd. (Må bare pressissere at her er det ikke snakk om aggresjon, men normal hannhund atferd)

Jeg tror rett og slett, at det gjør at slike hunder går i avl, og man ubevisst avler ikke en uting -som etter noen generasjoner blir normalt. Alle holder jo kjeft om det, og når det merkes, nei da er det normalt.

Mye er nok miljø, men jeg har inntrykk av at mange oppdrettere synes det er lettere å skylde på oppdragelsen og miljøet til hunden, enn at dem selv har produsert en hund med ikke ønskelige atferdstrekk.

Link to comment
Share on other sites

Guest lijenta

Men så er det jo også hvor viktig er de forskjellige tingene.

En jakthund er det veldig viktig at har en god av knapp når det ikke skjer noe og kan spise og drikke nok selv når den er sliten. Men en selskaps hund så er ikke disse tingene så viktige igjen. Dette fordi jakthunden skal kunne yte maks

Link to comment
Share on other sites

Men så er det jo også hvor viktig er de forskjellige tingene. 

En jakthund er det veldig viktig at har en god av knapp når det ikke skjer noe og kan spise og drikke nok selv når den er sliten. Men en selskaps hund så er ikke disse tingene så viktige igjen. Dette fordi jakthunden skal  kunne yte maks

Jeg er veldig uenig med deg i det siste. ALLE hunder bør spise normalt. Selskapshund eller ei. Så akkurat det eksempelet synes jeg ikke er godt, da det går på rent fysiologiske behov. En hund man må "tvinge" til å spise er det jo ett eller annet med?

Med det sagt så kjenner jeg et helt drøss av settere med spisevegring og/eller som er skikkelig småspiste... Er det miljø eller arv?

Og det at en hund promper mye f.eks. Friske mennesker bør ikke produsere unormale mengder gass. Det samme gjelder vel hunder?

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Og det at en hund promper mye f.eks. Friske mennesker bør ikke produsere unormale mengder gass. Det samme gjelder vel hunder?

Hunder med korte neser som bulldog, boxer osv, fjerter mye fordi de sluker mye luft vil jeg tro. De sliter jo med å puste mange av de, da sluker de jo mye luft når de spiser. Blir jo som når mennesker spiser med tett nese, man smatter og sluker mye luft. Fjerting kommer jo også ann på fòret hunden spiser. Men jeg skjønner hva du vil frem til :)

  • Like 2
Link to comment
Share on other sites

Guest lijenta

Jeg er veldig uenig med deg i det siste. ALLE hunder bør spise normalt. Selskapshund eller ei. Så akkurat det eksempelet synes jeg ikke er godt, da det går på rent fysiologiske behov. En hund man må "tvinge" til å spise er det jo ett eller annet med?

Med det sagt så kjenner jeg et helt drøss av settere med spisevegring og/eller som er skikkelig småspiste... Er det miljø eller arv?

Og det at en hund promper mye f.eks. Friske mennesker bør ikke produsere unormale mengder gass. Det samme gjelder vel hunder?

Ja settern vet jeg det er endel mat vegring på glemte i grunnen dem. Men ja det er viktigere at dem restitueres fort en en selskaps hund. Men jeg syntes flere raser innenfor selskaps rasene rapporterer om vanskelige individer å få i mat. Noe kan være eier men noe må være rasesammenheng også. Og for min del har det gått for langt med rapportene av matvegring. Noe er nok tilgjort som min tidligere retriever klarte men noe er også arv. Og arv kan det gjøres noe med hvis den delen blir vektlagt

Link to comment
Share on other sites

Er det noe som er typisk for en rase, så vil jeg si det er arvelig.
Jeg vet av mange pudler som er småspiste. Har ei venninne som har storpuddel. Denne er svært småspist, det samme er søsken, mor, far, deres søsken igjen osv. Alle, med unntak av to (mor og datter) bor i forskjellige miljø.

Innen den forrige rasen jeg hadde, var det mye samkjønnsaggresjon. Det ble forklart med at "sånn er rasen". Selvsagt er rasen slik når man avler på hunder som ikke tåler trynet på andre av samme kjønn.

Det er en del samkjønnsaggresjon innen min rase også. En av de som er i vinden om dagen er en hund som utagerer mot det meste, men, pga at h*n har vunnet mye på utstilling, så benyttes den i avl. Man har alt sett avkom etter denne hunden som har omtrentlig samme adferd.

Jeg unngår så best jeg kan å avle på ting jeg ikke vil ha i egne hunder (samkjønnsaggresjon, nervøsitet, "småfeil" - i alle fall i følge mange oppdrettere), men jeg vet det er mange innen min rase som avler i vei. De unnskylder det hele med liten genpol, liten populasjon av rasen, og at hunden er rasetypisk. En nervøs hund som har samkjønnsaggresjon er ikke rasetypisk i mine øyne.

Det er også helt normalt at "min" rase har lett utadvendte poter. Årsaken er at de lettere skal kunne snu i fart når de gjeter kuer. Sier de i alle fall. De kjappeste snuere jeg har hatt er de med rette bein, så jeg vet ikke jeg ... Og nå etter å ha fått en hund med diagnosen Short ulna Syndrome (SUS), så skal det nok en god del mer til for å overbevise meg om at vinklingen på potene er pga at de kjappere skal snu seg når de gjeter. Men, klart, det er en grei unnskyldning når hunden din er har fransk beinstilling så halve kunne vært nok. Fikk jo beskjed om at bestefaren til ene hannen min hadde samme beinstilling som han, og det var ikke så unormalt det. Trengte bare kortere klør og mere mosjon på asfalt. Når man da finner ut at bestefaren hadde leddproblemer og har gitt leddproblemer, og hunden får en diagnose, da tar man ikke automatisk det for god fisk lenger at "det er ikke unormalt innen rasen". Altså, normalt innen enkelte linjer ser jeg jo at det er, men det er nok ikke slik det skal være. Vil tro det er en del fler innen min rase der ute som har SUS.

Når det kommer til promping så er jeg noe usikker. Mine hunder råfores, det er sjelden de promper. Det samme merker jeg med guttungen, at om han har spist lite kornprodukter, så promper han mindre. (selv promper jeg selvsagt ikke så jeg kan ikke bruke meg selv som sammenligning ;) ) Men, det kan jo gå innunder matintoleranse av noe grad. Og det får meg til å tenke på hundene jeg hadde i "gamle dager". Første hunden til familien spiste alt. Tomatsuppe med makaroni, Trofast boksemat, Chappie, Frolic og noe røde myke greier som lå i poser i pakken vi kjøpte. Kan ikke huske noe promping der. Samme med andre hunder vi hadde. De spiste omtrentlig alt, men det var ikke så mye luft som kom inn. Så personlig tror jeg at man med tiden har avlet frem mer sensitive mager hos hunder.

Hos min gamle rase var det en del matilntoleranse og matallergier. Selv hadde jeg avlshunder som var "søpplekasser" og ingen av avkommene og deres avkom igjen slet i matveien.

Til ditt spørsmål om hva man kan gjøre med dette i avl for å få bukt med slike ting, så er mitt svar å bevisst bruke individer som ikke sliter så mye med disse rasetypiske tingene. Bruke gode individer som er sunne og friske, som kanskje ikke er champions i x antall land men som er rasetypiske. Hva skal man med en pen hund som ikke fungerer?

  • Like 3
Link to comment
Share on other sites

Jeg syns at det er en uting å avle på noe om det er et kjent raseproblem. Men mange raser sliter jo med mye sykdom slik at for enkelte så kan sånne ting virke som småting i forhold, hva skal man velge - pest eller kolera. Man velger seg ut sine ting man vil fremme eller ha bort. Ingen hunder er feilfrie osv.

En annen ting som også er litt interessant er jo at genene er ganske komplekse, og det er ikke sånn at genene for det ene er uavhengige av genene for noe annet. Gener for eksteriør og atferd kan sitte på samme plass, så om man vil forandre på noe kan andre forandringer komme med på kjøpet.

Link to comment
Share on other sites

På ES ser jeg det skrives på fbgruppa at dette er noe som har blitt bedre og at det virker som det har vært fokus på det, nettopp pga jakt og hvor viktig det er å få i seg næring. Jeg har bare hatt veldig matglade ES. Bris kan ha spisenekt, men da er det bare å bytte fôr, så han blir bare matlei.

  • Like 2
Link to comment
Share on other sites

Hva som er gener og hva som er miljø kan i mange tilfeller være vanskelig å si. Min hund er f. eks ikke det største matvraket, han spiser, men er ikke den som kaster seg over matskåla. Er han derimot sammen med andre hunder (f. eks i perioder hvor jeg har hatt to hunder i huset), så spiser han som en hest og har en matlyst ut av en annen verden. Jeg regner med at dette skyldes konkurransefaktoren. En oppdretter med X-antall hunder der alle spiser bra, kan jo vise seg å ha hunder som spiser pga konkurranseforholdene, selv om de i utgangspunktet kanskje ikke er matvrak - men så lenge hundene går sammen så vil oppdretter aldri finne ut av det.

Forøvrig så synes jeg det er forskjell på spisevegring og dårlig matlyst. En hund som blir syk og for tynn fordi den ikke spiser er noe annet enn en som ikke kaster seg over maten, men som er i normalt hold og holder vekta. Nå hører jeg sjelden om spisevegring på schäfer, men hos raser der det er et problem bør man selvsagt ta hensyn til det i avl.

Ift promping så har det veldig mye med hva de spiser å gjøre (akkurat som med oss), og noen produserer nok naturlig mer gass enn andre, men i noen tilfeller kan det nok skyldes andre ting igjen.

Hva som er greit og hva som ikke er greit kommer jo litt an på hvordan rasen ligger an. Er det en rase med veldig, veldig mange syke individer så kan det plutselig bli en veldig liten genpool dersom man skal utelukke alle matvegrere, prompere, smånervøse hunder mm fra avl.

  • Like 2
Link to comment
Share on other sites

Jeg mener absolutt at man skal ha slike mindre gode sider ved rasen i mente når man avler, men jeg stiller litt spørsmål ved at usikkerhet ovenfor barn er en genetisk greie. Det er vel heller en litt svakere mentalitet og ikke god nok jobb fra eiers side ved å introdusere hunden for barn, heller enn at hunden er genetisk usikker på barn.

Jeg tror også man må velge litt på hva man skal fokusere på, spesielt innenfor raser med mye sykdom. Hvis man bare skal avle for det perfekte av det perfekte, så vil antagelig genpoolen bli for liten innad i rasen. Men jeg mener helt klart at man skal avle på gode individer så langt det lar seg gjøre.

Jeg vet heller ikke om jeg ville brukt uvaner og genetisk i samme setning, uvaner er jo noe man tillegger seg, i motsetning til genetikk.

Link to comment
Share on other sites

De tingene som nevnes ser jeg at i stor grad kan være uvaner, altså lært adferd, med unntak av promping. Og promping skyldes som regel feil type mat eller hunder med snuteparti som gjør at de svelger mye luft når de spiser eller drikker.

Hadde vært kult om de forsket på smakssansen til hunder. Vi mennesker er jo forskjellige på det området, så det er kanskje ikke så rart om hunderaser viser tendenser til det samme.

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Men hvor går grensen mellom det som er "diller" eller egenskaper som har blitt til pga. miljø (feil oppdragelse, sosialisering osv.) og det som faktisk er arvelig og noe man kan gjøre noe med i avl?

Og så må jeg jo spørre meg. Si at en rase sliter med mye helserelatert. Er det da ok å bruke individer som f.eks. sliter med matvegring selv om det ikke er like "ille" som resten av det helsemessige rasen sliter med? Eller bør man tenke helt annerledes i sin tilnærming, f.eks. utkryssing eller å la rasen bli borte? Hvor går liksom grensa?

Jeg er veldig klar over at det ikke finnes fasit på dette. Det kommer an på hvile egenskaper det er snakk om. Men f.eks. matvegring da - er det greit å akseptere at en "hel rase" sliter med det f.eks? Selv om de kanskje har lav forekomst av HD, patellaluksasjon, PRA eller hva det nå måtte være.

Link to comment
Share on other sites

Jeg er veldig klar over at det ikke finnes fasit på dette. Det kommer an på hvile egenskaper det er snakk om. Men f.eks. matvegring da - er det greit å akseptere at en "hel rase" sliter med det f.eks? Selv om de kanskje har lav forekomst av HD, patellaluksasjon, PRA eller hva det nå måtte være.

Nei, jeg synes ikke det er greit. Jeg personlig hadde nok slått i fra meg å kjøpe en slik rase, utelukkende pga. matvegring.

Hvis matvegring er det største problemet på rasen, at det er lite forekomst av arvelige sykdommer, så mener jeg man bør prøve så godt det lar seg gjøre og hvert fall ikke parre to hunder med matvegring. Aller helst prøve å unngå avl på matvegring, klart...det kommer jo helt an på hvor stor del av rasen som faktisk sliter med det. Om 80% av rasen har matvegring, så sier det seg selv at man ikke kan bare avle på de siste 20.

Ang. utkryssing så mener jeg det absolutt burde være et alternativ. Problemet er vel helst å få raseklubben og andre aktuelle instanser med på det.

Link to comment
Share on other sites

Matvegring er da ikke et reellt problem i mine øyne, med mindre bikkja blir dårlig av det liksom.

Matvegring i en viss alder hos hunder ser jeg på som ca like normalt som at menneske-tenåringer sover lenge..

Det er en fjortis - greie stort sett , og det går over..

sannsynligvis verre for eier enn hund..

Ellers er jeg enig i mye av tankegangen :)

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Guest Snusmumrikk

Jeg syns matvegring er et så stort problem at det helt klart bør tas hensyn til. Det er også i stor grad arvelig. At noen oppdrettere med mange hunder ikke oppdager problemet fordi de har mange hinder kan være, men de snakker vel med valpekjøperene sine? Og min som sulta seg selv spiste ikke mye med konkurranse heller. Litt mer, men det var ikke vanskelig å se hva han mente om mat selv om det var konkurranse. Matlyst er viktig :)

Aggresjon mot barn kan jo komme av mye forskjellig, men om en hel rase sliter med dette er det neppe tillært adferd? Alle som eier papillon er jo ikke idioter som ikke tar hensyn til hunden rundt barn? Er det ett vanlig problem på rasen er det høyst sannsynlig en arvelig faktor inni bildet også. Kanskje ikke direkte det å være redd barn, det kan vel ikke være arvelig, men disposisjon for å bli sint eller redd for ting ligger i stor grad i genetikken.

Link to comment
Share on other sites

Jeg har en rase som kan være svært så nøysom i matveien, og heldigvis er det flere oppdrettere som snakker om det som en faktor når de ser på hva og hvem de skal avle på. Jeg synes som flere at det er en viss forskjell på regelrett matvegring hvor hunden blir uttæra og sjukelig, og det å "klare seg sjøl" og ikke trenge så mye mat, og ikke minst faktoren tenåringsnykker.

Jeg er opptatt av at hunder skal være så sjølgående som mulig, og derfor er matlyst en faktor jeg ville tatt hensyn til i avl. Jeg har jo to frøkner som har hatt sine tenåringsrunder med å ikke være opptatt av mat, men sjøl da jeg sto og fôra knertis håndrulla boller av v&h på sommertid, var jeg helt innforstått med at hun hadde jakta ned det hun trengte av føde i skauen på egenhånd, hadde hun fått muligheten. :P

På shiba er også samkjønnsaggresjon en faktor det bør tas hensyn til i avl, og der synes jeg mange er for lite kritiske. Det er en helt klar korrelasjon mellom god kjønnsdrift (=det å være en god avlshund i denne sammenhengen) og en god dose samkjønnsaggresjon hos hannhunder, og det er ganske naturlig og utbredt at voksne hunder av primitive raser ikke går overens med andre av samme kjønn. Problemet her er at miljø ofte slår inn, og at dusteatferd unnskyldes fordi det jo er en shiba, og "de bare er sånn".

Ikke for å dreie diskusjonen over på mitt hundehold, men jeg synes det er relevant for diskusjonen: Jeg har førstehånderfaring med at det er mulig å forme og endre atferd om en virkelig vil, da jeg har en hund med en del lyd, som hun rett og slett ikke får lov til å gi fritt spillerom. Jeg kan fortsatt telle på ca 3 hender de gangene Imouto har bjeffa i løpet av livet sitt, og hun blir 5 år i høst. Det er fordi jeg ikke orker lyd, og fordi jeg bodde i en lytt bygård med mye "trafikk" da jeg fikk henne. Så hun lager litt snøftelyder om hun er på nytt sted og føler hun må vokte litt, og det er det. Her har jeg fra dag en jobba med lyd og det å frata henne ansvar for å passe på. Men brødrene? De er noen skikkelige kjeftesmeller begge to, og bjeffer, vokter og holder på, spesielt når de er usikre. Her har det av ulike årsaker ikke blitt jobba med lyd, og det merkes. :P

På samme måte mener jeg at akkurat den bråkebøtteatferden mot andre hunder (uansett om det er tisper eller hannhunder) nok kunne vært dempa hos mange, dersom eier hadde visst hvordan h*n skulle tatt att tak i det. Men også at det er viktig å tenke på dette i avl, og at oppdrettere burde bli flinkere på atferd, ikke bare å studere stamtavler... Og om en hannvalp på 5-6 mnd er oppesen mot både eldre hannhunder og tisper (true story) allerede i den alderen, så brukes ikke han i avl. Det er greit at rasen vår kan ha mye meninger om ting, men en trenger jo ikke akkurat gå inn for å lage utrivelige bikkjer. :P

Link to comment
Share on other sites

Jeg har en rase som kan være svært så nøysom i matveien, og heldigvis er det flere oppdrettere som snakker om det som en faktor når de ser på hva og hvem de skal avle på. Jeg synes som flere at det er en viss forskjell på regelrett matvegring hvor hunden blir uttæra og sjukelig, og det å "klare seg sjøl" og ikke trenge så mye mat, og ikke minst faktoren tenåringsnykker.

Jeg er opptatt av at hunder skal være så sjølgående som mulig, og derfor er matlyst en faktor jeg ville tatt hensyn til i avl. Jeg har jo to frøkner som har hatt sine tenåringsrunder med å ikke være opptatt av mat, men sjøl da jeg sto og fôra knertis håndrulla boller av v&h på sommertid, var jeg helt innforstått med at hun hadde jakta ned det hun trengte av føde i skauen på egenhånd, hadde hun fått muligheten. :P

På shiba er også samkjønnsaggresjon en faktor det bør tas hensyn til i avl, og der synes jeg mange er for lite kritiske. Det er en helt klar korrelasjon mellom god kjønnsdrift (=det å være en god avlshund i denne sammenhengen) og en god dose samkjønnsaggresjon hos hannhunder, og det er ganske naturlig og utbredt at voksne hunder av primitive raser ikke går overens med andre av samme kjønn. Problemet her er at miljø ofte slår inn, og at dusteatferd unnskyldes fordi det jo er en shiba, og "de bare er sånn".

Jeg er sånn halvveis enig med deg. Mye dusteatferd som du sier, kan trenes på. Spesielt dette med utagering i bånd. Jeg mener dog at det er forskjell på en usikker hund som utagerer i bånd, men som går OK overens med andre hunder løs, kontra en hund som faktisk er samkjønnsaggressiv. Begge kan læres å passere andre hunder uten å gå apeshit i båndet, men bare den ene vil kunne gå løs med fremmede hunder av samme kjønn. Satt litt på spissen og veldig svart/hvit, men du skjønner poenget regner jeg med.

Link to comment
Share on other sites

Det er vanskelig å ta hensyn til matvegring. Ofte blir problemet mindre/ikke tilstedeværende dersom eier har flere hunder slik at hunden får konkurranse når den spiser. Oppdrettere har oftest flere hunder, og da vil gjerne matvegring som hadde dukket opp om hunden var alenehund aldri bli en greie.

I tillegg er det vanskelig å måle hvor mye en hund er affisert. Det er subjektivt hvor stort en person opplever problemet. Matvegring er også noe som kan forsterkes dersom eier diller med maten.

Så det er altså en del faktoeer som gjør at det kan bli vanskelig å vite hvilke hunder som faktisk har et reelt matvegringsproblem.

  • Like 3
Link to comment
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


  • Nye innlegg

    • Ede blir så ivrig hver gang muttern tar frem et måltid etter en pause, han trenger påminnes at matbitene kommer når han sitter pent og rolig, behersker seg, ser på muttern og venter på markør. Husker det heldigvis resten av økten, men trenger påminnes igjen etter en lengre pause.  Han har begynt knekke koden på leave it i stå og fri ved foten også. Den satt mye lenger inne enn i sitt. Mye. To hele dager med øvelser til hvert av fire måltider, for å være helt presis. Somehow var sitt og stå to fullstendig ulike situasjoner fra Ede sin synsvinkel, på tross av den stadige vekslingen mellom bare de to. Ligg har vi satt på vent inntil videre fordi slikkingen på lukkede never i stå har vært så manisk og intens, det måtte fikses først, før noe annet.  Økten med kveldsmaten endte nå med nydelige strekker og snu, kontinuerlig uten avbrudd i pen, tett og rett fri ved foten uten lure i hånden og muttern er super happy av utsiktene til å kanskje snart få healet huden på hendene, som er slikket så sår og tørr at den kjennes ut som sandpapir og gjør vondt og skriker etter Barrier Repair Cream fra Dermalogica for å fikse skadene fra den våte tungen til ivrig matglad valp som har forsøkt slikke seg gjennom dem. Ubeskrivelig god følelse at han begynner forstå hvordan han får tak i innholdet. Tør ikke legge på krav om kontakt i stå ennå, selv om den er persistent i sitt nå. Priser meg bare lykkelig av at han evner se på både neve og åpen hånd med mat uten å prøve ta den med makt. Ede synes det går fremover med treningen av muttern han også, men hun er litt tett i pappen iblant. Skjønneste lille søtnosen satte opp det søteste kosemose ansiktet med "I wow you so much!" ører og dumme muttern trodde den blikkontakten handlet om kjærlighet og vennskap. Ede stirret og stirret inn i de dumme øynene til muttern som trodde han var glad for kos og reciprocal luv, før tålmodigheten hans sprakk, nesen og leppene krøllet seg i irritasjon og han måtte servere et skikkelig korreksjonsbjeff til dumme muttern som ikke husket kommandoen for å gi godbiter. Ikke hørte hun etter heller, bare reiste seg og gikk uten å servere. Makan!  Så skapte hun seg enda mer. Begynte prøve seg og teste ham. Godbitdispenseren ville ikke virke igjen uten at han snuste på noen bokser. Ikke nok med det, det måtte snuses på riktig boks, og hva var i den? Samme godbiten som ble servert for å snuse på den. Idioti! Kunne vel bare ha servert den uten alt det fjaset. Ufattelig frustrerende med sånn problematferd på disse menneskene. Hun skulle nemlig være trent til å kunne flere kommandoer for å gi godbiter nå, men tester grenser. Vi får se hvor lenge dette papprøret med tomme tomatpurebokser utenpå aluminiumsfolie skåler får leve før hun skjønner at en herremann hvis navn betyr vokter av rikdom (ifølge internettet) fortjener noe mer staselig enn dette pinlige grunnskole formingsprosjektet her.  Men muttern prøver da, det skal hun ha. Hun blir antagelig en veloppdragen matmor med tiden 🐾
    • Da har vi endelig vært på første bytur. Ga opp å vente på den sekken en selger på Finn ikke engang har orket sende avgårde en uke etter handel. Vi har ikke tid til å vente, ukene flyr, så vi lagde oss i nøden en bæreslynge av et gammelt fleecepledd, og den ble faktisk god å bære i, og tydelig også god å sitte i. Anbefales. Første busstur var no stress utover min forfjamselse over hvor tidlig den kom. Trodde vi hadde MYE bedre tid. Bar Ede ombord i bussen fordi første gangen og bratte trappetrinn. Han var litt nysgjerrig, mest nonchalant. Litt kos. Litt utforskende. Ingen tegn til discomfort. Så omgivelsene skifte gjennom vinduet. Spisset oppmerksomheten litt mot noe som beveget seg gjennom en park mens vi ventet på grønt lys, ellers uinteressert. Nonchalant. ..men han ble varm. Hadde plukket ham opp fra gulvet og satt ham i slynga i god tid før avstigning, for å slippe stress og kav. Han var helt rolig og bedagelig til det ble varmt. Første gang jeg har sett ham pese, og første gang han ikke har kunnet regulere temperaturen ved å legge seg på kaldt gulv. Det stresset meg mer enn ham. To holdeplasser igjen og jeg fryktet jeg hadde ødelagt hans forhold til buss og bæring og livet og universet og alt.  Temperaturen var heldigvis ok igjen tvert vi var ute av bussen. Det fristet lite å sette en valp ned på bakken akkurat der på holdeplassen. Så på klokka ifht om jeg skulle beholde ham i slynga og haste avgårde eller sette ham ned et sted og ta turen i hans tempo. Tallene på displayet var bare feil. Bussen kom uventet tidlig til holdeplassen fordi det var den forrige bussen som var litt forsinket. Nå stod vi i sentrum 45 minutter før vi skulle være der. 45 minutter ekstra er lenge. Valgte bære Ede til et renere og roligere sted for avstigning, ved Stiftsgården, hvor fortauet fra visuelt inntrykk å dømme blir vasket med jevne mellomrom, fordi kanskje kommer kongen igjen. Det er hans sted og han har jo vært der før, en gang på 90-tallet, tror jeg. Kongens eiendom er noe annet enn bussholdeplassen til røkla, som tydeligvis ikke er verdt å bruke skattepengene til på holde bakken ren for. Med temperaturen regulert ned igjen ville ikke lille Ede lenger ut av slynga. Han ble bare sittende i den på bakken, naturlig nok, da han var trøtt og avslappet og hadde glemt det halvminuttet han var for varm oppi der. Så ingen grunn til å presse ham ut fra et komfortabelt hvilested for å gi ham opplevelsen av at det var kjipt å bli drasset med rundt i byen når han heller ville slappe av og kose, så han fikk bli sittende oppi slynga og ta inn det nye miljøet mens vi spaserte til Torget. Første lykketreff for miljøtrening var en grafittifjerner i full sving med høytrykkspyler. Det var lyd og synsinntrykk og litt vanndråper i luften og no stress. Nonchalant. Vi så på folk bevege seg i ulike retninger over den store, åpne plassen, og fikk straks nytt lykketreff med to stk som kom bærende på skiutstyr i fargerike bager, virkelig rare silhuetter, og vi fikk passert dem på mindre enn fem meters avstand, nær en fargerik pølsebod som luktet deilig. Lydene fra en gatemusikant med trekkspill bak pølseboden synes ikke Ede noe særlig om, han var ukomfortabel med de lydene, så vi fortsatte bortover gaten og fikk øye på mer gull: En samling rus(mis)brukere utenfor Vår Frue Kirke. Stoppet og snakket med de, fikk oppmerksomhet og kos og matbiter. Ede våknet til liv, ville ut av slynga og ned på bakken, hvor han koste seg med å ta inn omgivelsene og de nye menneskene. Til min skuffelse var ingen av dem synlig rusa. Håper på å få møte noen tydelig ruspåvirkede (og trivelige) nå i pregningsperioden, så vi slipper få første møte med stressa speedfreaks eller innpåslitne kjevegnikkere med øyne så store som tinntallerkener høye på MDMA i en såkalt fryktfase av utviklingen, men vi får vel en ny sjanse på lørdag kveld når vi skal gomle kjøttboller mens vi ser på og antakelig blir hilst på av (blide og glade) fulle folk på tur fra vorspiel til utesteder. Drar hjem igjen før de blir overstadige og potensielt begynner krangle med hverandre. Det handler om GODE opplevelser. Treffer vi noen vi stoler på mens vi har nok kjøttbolle igjen, så tar muttern også en kjapp øl på en uteservering for å bli brisen. Her tar vi nemlig sosialisering alvorlig. Det er viktig for en valp å bli eksponert for fulle folk innen pregningsvinduet, dersom den skal måtte tåle det siden. De fleste har jo festlig besøk iblant, så Maskot er sitt ansvar bevisst og forbedrer Ede på det🍻 Regner med det blir en god opplevelse, for Ede liker barnslige tullemuttern bedre enn seriøs voksenmuttern.  ... En bitteliten miniatyrhund tilhørende en av de som hadde noen business med å være på plassen begynte skjelle frenetisk på oss, så vi beveget oss litt bort fra området. Gatemusikanten på skrå over gata begynte da å spille Kalinka, og lyden av trekkspill ble plutselig meget bedre. Vi beveget oss bort til ham, løp litt heelwork posisjoner, litt slalom og litt glade hopp og sprett med logring og glede og så var trekkspillyder kewlt istedenfor litt ekkelt. Det som ble ekkelt var å bruke musikken gratis, så Vippset ham pliktskyldigst en femtilapp som thank you for the music før jeg så at glad valp tydeligvis var bra business for ham også. Fra å ha blitt passert av alle var det flere som nå smilende stoppet opp for å se på Ede og kommentere hvor søt han var, og så vippset de også musikanten i samme slengen. Kanskje vi kan bli partners in crime. Live musikk til å trene heelwork i distraherende miljø er ikke å forakte. Mulig påvirket av de såkalte rusmisbrukerne utenfor kirken - fordi vi har kultur for å sette merkelapper og sortere fremmede mennesker i kategorier, sant - så lokket muttern Ede med seg for å kjøpe kaffe. Ideen om og de sensoriske minnene av en caramel frappuccino er antakelig av samme sorten som driver kokainsniffere fra helg til helg. Gikk fortvilet forbi flere kaffebarer uten å finne noen med luke mot gata, og lille Ede måtte bare være med på jakten. Heldigvis for han, som ikke drikker kaffe, så fikk vi møte en blid dame i elektrisk rullestol og det dro muttern ut av rusmisbruker modus, glemte hele frappuccinoen.  Kirkens Bymisjon hadde nå fått på en bålpanne på foran kirken, så vi beveget oss tilbake dit for å se og høre bål og lukte røyken av både tobakk og bjørk. Vi pratet med et par mørkebrune som smilte khatsmil og var trivelige. Hele tiden refilling the snack tray i passende intervaller og ved riktige anledninger.  Å få så hyggelige første møter med både mørkebrune og handikappede var en stor lettelse for meg, for det var sykt pinlig å ha en mangelfullt sosialisert hund hvis første møte med brun hud var å bli urettmessig skreket til i hysterisk panikk, på en meters avstand i en trang gang. Han meldte seg straks inn i høyreekstreme miljøer og la ingen skjul på sine holdninger. Kjeftet alle mørkhudede og synlig handikappede huden full: "Kom dere til ******* bort herfra! Dra hjem! Creepy freaks! Feilvarer! Gå bort og forbli borte! DØ!" ..fra han så dem til de var ute av syne igjen. Virkelig pinlig. Håper derfor Ede får flere hyggelige møter NÅ og gjerne også får møte noen med CP og Downs før pregningsvinduet lukker seg.  For å presisere, btw, alle vi har hilst på har vi ikke vært i nærkontakt med. Kun en håndfull som faktisk har berørt, på en god måte, resten har vi hilst på og vekslet ord med på litt avstand. Virker som vi er et mer opplyst samfunn nå enn for noen tiår siden. Folk flest vet nå antakelig at hunder fortjener personal space og at valper ikke bør tilvennes å forvente overfalls fysisk kontakt med tilfeldige fremmede på gata. Fremskritt.  Ede begynte vise tegn til å ville hvile, så han fikk komme opp i slynga igjen og ble bært gjennom en rolig bakgate og en rolig park til en benk, hvor en dame som selv har hatt riesen kom bort og slo av en prat mens Ede lå på fanget og slappet av. Bare 10 minutter ro der fordi det virkelige livet er ikke ideelt som i teorien - hvor han sikkert burde få sove et par timer akkurat der og da - men så var det dags for å møte storebror som tok oppdraget med å handle kaffe til muttern i langfri. Ede ble bært i slynga ned en ganske travel bygate, hvor vi møtte storebror og passerte arbeidsfolk i signalklær, som bar på store gjenstander. Ingen nysgjerrige reaksjoner på noe, han synes ikke noe av det virket merkelig. Satt bare avslappet i slynga hele veien ned gata og i mange minutter utenfor travle butikken hvor vi så på folk passere. Super nonchalant og bedagelig. Ikke spaced ut av stress, bare kewl med det hele. Viste seg at det ikke er bra å sende barn for å handle dop. Det ble feil type kaffe til min maskin, og kaffe må jeg jo ha. Som en typisk anonym kaffeliker er jeg en mester på å kamuflere misbruk, her ved å forklare det som vi fikk anledning til enda mer sosialisering og miljøtrening da Ede og storebror ble forlatt alene på en benk sammen i Midtbyen. Sukrer det med at de fikk pledd og kjøttboller, mens muttern LØP rundt hjørnet og ble borte i flere minutter for å bytte kaffen til en variant hun hadde brukerutstyr til å få ruset seg gira på. Da jeg kom tilbake var Ede opptatt med å vise storebror hvor flink han er til å sitte for kjøttboller. Barn av rusmisbrukere finner ofte trøst i og utvikler nære bånd til søsken. Bare gode opplevelser.  ..men SÅ, på tur tilbake til bussen, etter at storebror gikk tilbake til norsktimen for å unngå bli som muttern, så møtte vi på en dieseldrevet lift med med noe ekstra bråk på. Den tok nesten hele fortauet, kun en smal stripe å passere den på. Den der hadde han en sunn skepsis mot. Luktet vondt og bråkte fælt. Måtte lokke ham med kjøttbolle for å få ham med på å passere en decimeter fra den der. Absolutt ikke vanskelig å be, men skeptisk, ukomfortabel, og tydelig lettet da det hinderet med de lydene og den eksosen var forsert og han kunne innkassere kjøttbolle for jobben.  Da det mindre enn 60 meter lenger frem i gata dukket opp et liknende hinder, denne gangen arbeidsfolk med betongsag og støvsky valgte jeg løfte ham opp i selen igjen og gikk rundt på utsiden av de parkerte bilene, simpelthen for å rekke bussen. Den frappuccinoen jeg ikke kjøpte tidligere hadde jeg lyst på nå. Sikkert også greit å i samme slengen glatte over min higen etter en frappuccino med at det er greit å lære valpen at vi ikke trenger oppsøke absolutt alt vi synes virker kjipt. Han tok den forrige så pent, så en sky av betongstøv og støyen fra betongsag virket unødvendig å passere gjennom.  Vel inne på bussen sovnet han på fanget innen to holdeplasser og var glad og fornøyd da han gjenkjente området vi gikk av på som veien mellom treningssenteret og hjemme.  Nå sover han selvsagt som en stein og muttern er fornøyd med en vellykket kaffejakt, sosialisering og miljøtrening.  Eneste bildet fra i dag ble tatt på bussen hjem, fordi jeg har bare to hender og en bevissthet å være oppmerksom med. Ikke verdensmester i multitasking, så bilder av valp prioriteres ikke mens han er i denne fasen.  Å pusse sko før bytur var forøvrig waste of time. Det ser ut som vi har vært i marka, men vi var altså i Trondheim sentrum. Lange perioder med rødgrønt bystyre har satt sitt preg på byen ^^
    • Jeg tror vi er on the same page om hva du mener med avknapp i hvilke settinger. Støtter forøvrig også det generelle utbruddet om hvordan mange ikke aktiviserer nok til å kunne få til en god avknapp der hensiktsmessig. Selv hadde jeg tidligere for mye hund ifht tid tilgjengelig til trening og aktivisering og endte med å la ham trekke på tur fordi han vibrerte bortover gata av uforløst energi når jeg krevde at han gikk pent og pyntelig. Han hadde BEHOV for å få ta seg ut mer mer enn tiden min strakk til i den livssituasjonen, så å la ham trekke i en god sele istedenfor å gå pent, det var et valg for hans velvære.  Berett gjerne om ting som funker
    • Apport var dessverre ikke noe stas i dag. Åpnet lunsj med å introdusere den, hvorpå han umiddelbart grep den beint og rett og godt til min begeistring og BRAAA!! Derfra mistet den all verdi av nyhetens interesse fordi han ble helt i taket gira av den reaksjonen og maten og det eneste fornuftige å trene der og da var leave it, så hele måltidet gikk til den øvelsen alene. Må begynne jobbe med å trekke tiden fra forsterkning til belønning for å ha en sjanse til å klare noe uten mat i hendene eller på benken. Tror han er klar for det. Tok mange sekunder fra forsterkning til belønning ved en anledning i dag, og han holdt fokus på at han var forespeilet en utbetaling mye lenger enn jeg trodde han ville.  Føler jeg har klebbet ting til ved å begynne lokke. Ikke komfortabel med metoden, fordi jeg ikke har brukt den før. Har kun mangelfull teori om hvordan progresjonen bør gå. Jeg vet ikke hvordan resultatet blir til, for jeg har jo ikke gjort det før. Ikke sett prosessen. Jeg kan det ikke. Er ikke god på det. Bare knoter og prøver meg frem - og feiler. Lærer, selvsagt. Beste måten å lære på er ved å feile, men trenger jeg lære ny metode når jeg kan noe som fungerer og tar oss fortere og lettere til et penere resultat?  Synes shaping/"klikkertrening" (med klikker eller smatt) er mye lettere fordi det er hva jeg var vant med. Mener å huske jeg hadde raskere og bedre resultater. Bedre flyt, bedre kroppspråk, mindre knoting med tulleprat. Mer mestringsfølelse, mer selvsikker, mer klar og tydelig så hunden ikke ble forvirret. Er virkelig klønete med verbal forsterker. Bruker mange ulike ord uten å tenke meg om. Utbryter bl.a. "Så FLINK!" i ett sett og ødelegger dermed fri ved foten vår som er link! Veldig frustrerende hvordan ord bare ramler ut på autopilot fra en apemor som til et apebarn. Tror veien til mestring med lokking og verbal forsterker, fra min side, den er for lang, trekker motet mitt ned, forvirrer hunden og lager problemer, så jeg bør antakelig bare gå tilbake til klikkertrening (med et sånt hesteberte klikk i kinnet for fellestreningers del) istedenfor å la apemor få åpne munnen og derfra bable til Ede som om han er en menneskebaby. Trenger - for eget fokus - et klarere skille mellom den pludringen og det småpratet han ser ut til å like og lytter til når vi bare henger sammen mellom måltider/økter, og faktisk trening på helt konkrete øvelser med et klart mål.  ... Leave it løsnet forøvrig veldig da valget stod mellom tørrfor og råfor. Fra å noenlunde mestre halvhjertet og ufokusert med glipper og setbacks på bare tørrfor til FULL kontroll når det stod om råfor i den andre hånden.  "Så flink gutt!" ( 🤦🏼‍♀️) Det ansiktsuttrykket og den kroppsholdningen hans da han behersket seg med den siste halve kjøttbollen helt opp i ansiktet var viralt materiale. En blanding av stolt, zen og smertefull, beinhard selvdisiplin. Han så nesten voksen ut et øyeblikk. Like a sir. Ikke like vanskelig å beherske seg over tørrforet, som er hva jeg fikk fanget for å ha noe å legge ved, etter å ha glemt ta opp kamera på tur, som jeg tenkte vi skulle ha bilde fra. Han har ihvertfall forstått greia i sitt og dekk foran meg med maten i hendene og ingen andre distraksjoner nå. Baby steps 🐾
    • Guest
      Spesielt svar, med en rekke ubegrunnende antagelser som ikke er relevante i vår sammenheng. Spørsmålene ble stilt på et tidspunkt hvor vi bl.a. hadde fokus på ro-trening og innkalling. Labradorer brukes til mange type arbeidsoppgaver. I noen settinger er det å kunne finne roen og kunne slappe av i ulike miljøer viktig. Foreslår at når du kommer over hundeeiere som holder hund i bur hele dagen, eller Facebook-innlegg som plager deg - så tar du det opp direkte med dem det gjelder.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...