Gå til innhold
Hundesonen.no

Inseminering på første parring.


ipadda
 Share

Recommended Posts

Yay - Nay?

Jeg personlig hadde hatt problemer med å insiminere på første kull, rett å slett fordi jeg hadde vært så redd for at det skulle være noe fysisk gale med tispen som gjorde at hun ikke lot seg parre.
Nå har jeg mistet tispe i keisersnitt, og har holdt på å miste nr 2 (ikke ved insimineringskull) - og ønsker selvfølgelig å utsette tispen for minst mulig fare. Man kan ikke gardere seg mot alt, selvsagt, men jeg prøver så langt det lar seg gjøre.

Hva sier deres veterinær om insiminering på første kull? Hva er god nok grunn til å gjøre dette? Jeg kan kjøpe det - hvis hannen feks er død og nedfryst sperm er eneste mulighet, men ville nok prøvd en annen avlspartner først, så brukt på 2.kullet.

Hva syns du? - Er det innafor å insiminere på første kull - og hva er en kjøpbar grunn i dine øyne?

(Og nei, tråden er ikke myntet på noen spesielle :) )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden tråden ble opprettet sånn ca et kvarter etter mitt innlegg i en annen tråd, så har jeg jo en anelse om hvilken tråd du ble "inspirert" av.

Så lenge rasen ikke har kjente paringsproblemer som @JeanetteH sier, så er jeg ikke nødvendigvis i mot det, nei.
Men det var ikke noen lett avgjørelse, da jeg helst ønsker at de skal få det til selv. Men noen ganger blir det slik.

Når alt annet er bra på tispa (og hannhunden) så synes jeg at det er greit å se helheten på kombinasjonen, og heller se om det blir samme problem på (eventuelt) neste kull. Om man ikke får det til da heller, da er det grunn for å revurdere tispa i videe avlssammenheng. Og så får man se om eventuelle døtre har samme "problem".

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes at hunder skal parre seg naturlig, fordi jeg er opptatt av kjønnsdrift og reproduksjonsevne, og minst mulig innblanding fra oss mennesker. Derfor synes jeg også at en skal unngå å inseminere på første kull så langt det lar seg gjøre, fordi det er poeng å vite om tispa er parringsvillig, og fordi jeg trur at hele prosessen er med på å forberede kroppen på at den skal bli drektig. På samme måte ville jeg aldri tappa en hannhund som ikke ville parre, og brukt spermen i avl. Jeg har også en rase hvor tispene ryktes å kunne være ganske strenge med hannhunden, spesielt når de blir voksne, men jeg må ærlig innrømme at dersom hunden min ikke vil parre seg med en hannhund, så tenker jeg at det er en grunn til det. Nå har jeg ei tispe som motbeviste alle dystre spådommer om at hun ville kjeppjage hannhunden iogm at hun var nesten 4 år da vi prøvde å få et kull, så jeg trengte ikke ta stilling til akkurat den biten. Men om ikke knertis hadde likt sin utvalgte, så hadde det ikke blitt noe.

Men jeg ser selvsagt at det finnes unntak, f.eks. ved stor avstand til hannhund, og jeg er heller ikke fundamentalistisk.

Veterinærer jeg har snakka med om dette er delte på om de synes det er greit eller ikke. Noen er veldig tekniske og synes det er spennende med alt hva vi kan få til mtp reproduksjon, andre er som jeg og synes at det er best når ting får gå av seg sjøl.

Endret av SandyEyeCandy
  • Like 12
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig med @SandyEyeCandy Det er både hele raser og linjer innad i ellers sunne raser som har problemer med kjønnsdrift og reproduksjonsevne, og de problemene oppstår jo fordi vi avler på hunder med sånne problemer. Nora f.eks har aldri stilt seg opp og flørtet under sine løpetider, jeg tror at om jeg hadde prøvd å pare henne, så ville vi ikke fått det til naturlig. Med tanke på både helse og mentalitet, er det like greit. Kanskje det til og med er pga helse og mentalitet at hun tidvis virker mer kjønnsløs eller hannhund enn ei tispe?

Jeg tror også at jevnt over så er det en grunn når tisper ikke vil la seg pare, eller hanner ikke vil pare enkelte tisper. Det er ikke sikkert at vi ser det, det er ikke sikkert det er noe galt med hverken tispa eller hannen, det kan være at kombinasjonen ikke er helt heldig, at en av de ikke er helt i form der og da, men normalt sett så burde både tispe og hann ønske å pare hverandre, syns jeg.

Det skulle vært et svært spesielt unntakstilfelle for meg å inseminere ei tispe, særlig på det første kullet. Selv om det ikke er noen kjente reproduksjonsproblemer på mine linjer (snarere tvert i mot, de er lettparet, får store kull og føder lett), så sitter det langt inne å vurdere inseminering.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må si meg enig i betrakningene til @SandyEyeCandy og @2ne jeg også. Er ikke tispa paringsvillig så hadde det ikke blitt noen kull. Jeg har jo selv ei tispe som absolutt IKKE vil ha noe av min ene egne hannhund. Vel så slipper hun det. Hun lar seg villig pare av andre utvalgte kandidater. Jeg vet om flere hunder i min rase som ikke lar seg pare av hanner hjemme, det virker rett og slett som de anser de som uaktuelle kandidater. De fleste av disse tispene lar seg pare av hanner fra andre steder.

Jeg er veldig skeptisk i det man skal begynne å insiminere en tispe som ikke frivillig lar seg pare. Jeg er skeptisk til bruk av tisper som ikke får skikkelige løpetider uten medisinsk inngripen (hormonbehandlinger) og jeg er skeptisk til videre avl på tisper som ikke får skikkelige rier eller som er svært dårlige mødre. Hunder som trenger keisersnitt så kommer det an på årsaken til keisersnittet.

Jeg for min del lar også mine tisper pares uten at jeg holder i tispa under henget, dette fordi de jo skal klare å fikse også denne biten selv. Og ingen har så langt trengt min assistanse.

Dette sagt så er jeg jo ikke kategorisk imot inseminering. Jeg kan fint seg for meg tilstander der jeg selv ville vurdert dette så lenge både tispe og hann ellers var helt tipp topp og bare selve paringen var vanskelig å få til (død hann, enorme avstander osv). Jeg kunne også fint gjort dette på et førstekull blant annet fordi ting kan skje, og førstekullet kan ende opp med å bli eneste kull etter akkurat den tispa (livmorsinfeksjon f.eks.).

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke så lett, det der. Jeg er veldig enig med @SandyEyeCandy og @2ne, men jeg vet jeg kan bli nødt til å inseminere på første kull selv (liten rase, så blir nok ikke mer enn ett kull på tispene mine uansett).

Forutsetningen for å i det hele tatt tenke tanken, er at tispa og hannhunden er fra linjer som lett lar seg parre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden tråden ble opprettet sånn ca et kvarter etter mitt innlegg i en annen tråd, så har jeg jo en anelse om hvilken tråd du ble "inspirert" av.

Må bare påpeke at "inspirasjonen" ikke kommer fra deg og din tråd - da jeg først leste den nå :) Inspirasjonen ble hentet fra en oppdretter på FB :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det ville jeg ikke gjort. De aller fleste tilfellene hvor paringen ikke går som smurt (min rase, da) er det dog feil dag, og ikke bikkjene som ikke kan/lar seg pare. Gir ingen bedre grunn til å innseminere, det. :) Og er det ikke feil dag (nei, dette er det hundene som vet best, prøver og tester kan ta seg en bolle) så er det vel ikke ment to be...

Jeg må dog innrømme å ha innseminert en gang. Da med tispe og han som begge hadde kull fra før, begge var helt på gang, men hanhunden var 11 år og, ehhh, noe overvektig :P Så vi endte med å jukse for å ikke ta livet av stakkaren i forsøkene...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Jeg hadde bestemt meg for å kjøpte valp etter tispe som var inseminert på første kull fordi hun ikke slapp til hannhunder. Nå ble det ikke aktuelt av andre årsaker, men det er min minste bekymring. Forøvrig er ingen av avkommene som sin mor.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ha ha, nå kom jeg jaggu på at jeg har kjøpt valp etter en tispe som er innseminert på første kull :P Men det er fordi faren til kullet har vært død noen år (utrydningstruet rase, og lite avlsmateriale) Men hadde ikke kjøpt om innseminering ble gjort fordi tispa ikke lot seg pare...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så lenge ikke rasen sliter med libidoen hadde jeg ikke tenkt noe særlig på det. Er det derimot snakk om f. eks lundehund, som jeg har skjønt at har litt problemer når det gjelder lyst til å reprodusere, så ville jeg ha vært nøye med å bruke hunder som faktisk kan og vil reprodusere seg. Evolusjonsmessig sett er jo tross alt meningen med livet å videreføre genene sine, og dersom et dyr ikke har noe ønske om det, så er det jo mest sannsynlig et eller annet galt.

I Tyskland er det IKKE lov med inseminering hos schäfer, og det er heller ikke lov å frakte sæd fra Tyskland til Norge, men jeg vet at det av og til brukes i Norge dersom både tispa og hannhund kløner, tispa er litt trang etc.

I utgangspunktet vil jeg helst at ting skal skje av seg selv, men har man planlagt en paring i evigheter og det av en eller annen grunn ikke går, og det ikke er andre aktuelle hanner i nærheten som kan brukes, så hadde jeg kjørt på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ville ikke tenkt over det. På min rase hender det at noen henter inn sperm fra utenlandske hunder og bruker det. Ikke alltid det passer med en tur til utlandet. Selv om mange gjør det også. For min del er det andre ting jeg ser etter først.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 month later...

Jeg vurderer ikke en hunds parringsevne og -vilje etter kun ett forsøk på befruktning. En skal ha forsøkt litt mer før en hund kan sies å være vanskelig å parre/mangle kjønnsdrift/osv.

Jeg er ikke kategorisk imot inseminering, jeg synes avl er for kompleks til å kunne lage mange absolutte regler.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Men sist så ville ikke vetrinæren ta biopsi fordi de da kan stikke akkurat på det området som det ikke er ondartet. Og motsatt. Måtte operere den bort også vet man om den er godarta eller ondartet.
    • Hei og hopp. jeg skal bytte for til min 10 mnd gamle finske lapphund. Hun er ekstremt sensitiv i magen, får lett diare. Ønsker et skånsomt og selvfølgelig næringstett for. Har per nå Purizon, og har vært fornøyd med det. Men tenker å prøve noe annet og se om magen blir mer stabil da. Vurderer enten Markus Muhle eller Købers. Har noen noen erfaringer med disse formerkene til sensitive hunder? setter pris på alle svar!:)
    • Nå tviler jeg på at det er spesielt farlig, hvis det var vanlige, små muffinspapir. Bare følg med på allmentilstanden. MEN, når det gjelder slike medisinske spørsmål om ting som kan være farlige så bør du alltid kontakte veterinær heller enn et tilfeldig nettforum, facebook, eller tilfeldige folk. Ta en telefon og spør, det kan redde livet til hunden din.
    • Hunden min klarte å spise tre muffinspapir i går når jeg var på toalettet.. papiret var soggy og mykt, men jeg blir jo bekymret. Hun har ikke kastet opp og bæsjet to fine bæsjer i dag . Formen hennes er også helt normal. Men hun hikket både i går og i dag, og jeg har aldri lagt merke til at hun har hikket før. Noen her som har erfaring med hund som har spist muffins/bakepapir😅 er det noe som pleier å komme ut av seg selv? Eller løses lett opp i magen? kan legge til at hun er bare 3.7 kg så ikke den største hunden.
    • Mitt inntrykk med working cocker er at de er slitsomme arbeidsjern med lite ro i kroppen. De vibrerer av energi. Kjøp deg en vanlig cocker og klipp den ned/ikke barber. Men vil ikke du ha en pelshund er det ganske safe å ikke kjøpe pelshund..  Vil ikke du ha jakthund... ikke kjøp en jakthund.  Ganske enkel matte    
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...