Gå til innhold
Hundesonen.no

"født lydig ", "gratis hverdagslydighet" - hvilke raser?


Raksha
 Share

Recommended Posts

Hvilke raser tenker dere på når dere tenker på raser der hverdagslydigheten bare "kommer av seg selv" med minimal egeninnsats. Hverdagslydighet som: ikke bråke, inkalling, legge seg og slappe av, ikke dra i bånd, ikke utagere i bånd osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 68
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Mynder. Om du tar bort inkallingen kanskje

Rolige border collier. De har utviklet spesielt god evne til å forstå menneskelig kroppsspråk og er avlet for å forstå og samarbeide med eieren. MEN får man en med et litt høyt energinivå kan det lett

Det er nok ikke nødvendigvis representativt for rasen, men min schäfer føler jeg er en av de som er født rimelig lydig. Jeg har ikke gjort de store greiene for å få en god innkalling på henne(hun har

Det er nok ikke nødvendigvis representativt for rasen, men min schäfer føler jeg er en av de som er født rimelig lydig. Jeg har ikke gjort de store greiene for å få en god innkalling på henne(hun har alltid holdt seg i nærheten). Hun er ikke særlig interessert i verken andre hunder eller folk, og dermed er det heller ikke noe stress å kalle henne inn på tur når vi treffer folk/hunder. Jeg husker ikke hvordan jeg har lært henne at hun skal gå å legge seg, men hun gjør det nå når jeg sier det likevel. Hun er ekstremt lettlært, og mange ting har hun lært seg uten at jeg har gått bevisst inn for å lære henne det. Sånn som f.eks. gå hoppe inn i buret i bilen, gå inn/ut, gå ned, gå å tisse osv. Hadde jeg lagt bittelitt "effort" i det, så hadde hun nok også gått pent i bånd.

Men det at jeg har fått innkalling servert på sølvfat og kan ha henne løs omtrent over alt, kommer av at hun er ganske så uselvstendig. Så selv om innkallingen har kommet uten særlig jobb, så sleit jeg en del med hjemme alene når hun var valp. Hadde jeg hatt en mer selvstendig hund, så hadde hun kanskje ikke hatt så mye problem med å være alene, men da måtte jeg ha jobbet med innkalling. Så det har sine fordeler og ulemper. Det som gir fordel den ene veien, kan fort gi en ulempe den andre veien. Det er nå min erfaring. Hun har en enorm utholdenhet på trening, uten at jeg har trent den opp i nevneverdig grad. Dog er hun jo like utholden ellers i hverdagen også, og det er jo ikke alltid like kult om vi er uenige om noe, hehe.

Hun er også veldig lettlært. Hun tar ting og øvelser utrolig fort. Noe som også betyr at en jackpot oppe på kjøkkenbenken gjør at hun ikke glemmer det med det første, for å si det sånn :P

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes mine to (terv & bc) er ''født lydig'' om jeg skulle sammenlignet med de to whippetene jeg har hatt (og en japansk spisshund, chihuahua, italiensk vannhund osv. som folk i min familie har). Der myndene trengte mange, mange repetisjoner for det aller meste - innkalling, gå på do ute, diverse øvelser osv, har disse to plukket opp fryktelig mye av seg selv. Jeg har passet på å belønne det som er rett selvsagt, men det er mye jeg ikke har bevisst tenkt at jeg skal trene på som bare har kommet av seg selv.

Samtidig så var myndene litt mer avslappede typer (inne, og på en måte ute - mindre interessert i folk og hunder)... Men likevel er de jeg har nå enklere, de forstår mer hva som forventes og ønskes, selv om det krever litt mer selvbeherskelse. :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mynder. Om du tar bort inkallingen kanskje :) 

Min oppfatning er en motsatte, i alle fall whippet. Jeg har møtt mange whippeter men kun en som "tilfredsstiller" mine "krav" til hverdagslydighet

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min oppfatning er en motsatte, i alle fall whippet. Jeg har møtt mange whippeter men kun en som "tilfredsstiller" mine "krav" til hverdagslydighet

Sent from my iPhone using Tapatalk

Jeg syns jo whippeten er bråkete/bjeffete også :) så jeg kan godt være enig med deg der :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror det har mer med individ enn rase å gjøre, egentlig. Den ene schäferen vi har hatt var kjempeenkel, nr to har vært relativt krevende i form av at han har hatt endel mye egne meninger og vært mye mer selvstendig og uredd. Nr 1 holdt seg til flokken, nr 2 har null problem med å stikke avgårde for å sjekke ut ting, på godt og vondt. :P

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror dessverre det har mer med individ enn rase å gjøre.

De som umiddelbart popper opp hos meg er collie, cavalier og golden, kanskje schæfer og bc. Men jeg har sett flere individer av andre raser som er sånn, og sett/hørt om individer av de nevnte rasene som overhodet ikke har kommet ferdig lydig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Rolige border collier. De har utviklet spesielt god evne til å forstå menneskelig kroppsspråk og er avlet for å forstå og samarbeide med eieren. MEN får man en med et litt høyt energinivå kan det lette tippe over til å føles som alt annet enn "født lydig" :P

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror også det er mer individuelt enn helt raseavhengig, men klart, endel raser finner man nok flere av de enn i andre :)

Thorvald er en sånn som bare ordner seg, lite lyd, går godt overens med det meste, miljøsterk, lydhør og interessert i folk. Rett og slett bare enkel og grei.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Interessant å se hva dere svarer. :ahappy: Hatt to hvor alt eller mye kom gratis: cavalier og collie, men jeg hadde ingen av dem fra de var valper. Den ene var fullstendig utrent, kun stilt og kosa med til hun var 14 mnd. Hun hadde inkallingen inne på et blink, gjorde "aldri" noe galt annet enn å spise sokker, truser og stjele som en ravn. :lol: Collien var omplasseringssak som trengte endel TLC for å bli hund, men han og var lydig og grei av seg selv. Han kunne ikke gå løs da siden inkallingen ikke virket skikkelig pga dårlig/ingen hørsel på et øre, så han klarte ikke lokalisere hvor jeg var.

Men jeg har jo også møtt individer av samme raser som har vært et *******, og tilsvarende på andre raser hvor noen har vært kjempeenkle og "ferdig" forma ved veldig tidlig alder uten noe planlagt trening, mens andre av samme rase har krevd årevis for å få til det helt enkleste. Myndene mine (saluki) kvalifiserer på noen punkter, men stryker på noen. Lupin som enehund tror jeg hadde vært en sånn hund, for han har inkalling og alt når han er alene, men med en gang han får en "flokk" så er det veldig mye som forsvinner og kommer i tillegg som gjør at han ikke "kvalifiserer".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker cavalier, med unntak av de to kåtskrubbene av noen hannhunder jeg har kjent. :D

Ellers synes jeg at hverdagslydigheten på min rase er ekstremt lett å få til. De er jo bare så uhyre sjølgående, smarte og greie. Greit nok, de jakter, men det lever jeg gladelig med. :heart:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Individuelle forskjeller. Selvfølgelig med rase-egenskaper i bunnen.
Huskiene var svært variable mtp innkalling og dressurbarhet. Et par av dem gikk løse det meste av tiden, kom alltid på innkalling og stakk aldri av. Resterende huskier måtte alltid gå i kobbel, og dro som rakkern ved minste fert av andre dyr. Stokk døve og null respons ift fører. Me alle huskiene var greie innenhus - la seg på plass og satt på kommando. Samojeden var veldig lydig, lett å dressere. Kom alltid på innkalling.
Fuglehundene har variert. Setteren nå er myk og ganske fører-var, henger etter meg som en skygge det meste av tiden, sitter og legger seg på kommando, drar ikke i kobbelet osv. Trent inn, med hjelp av tennisball - det meste. Men hun utagerer i kobbel ovenfor store svarte hunder - pga usikkerhet. Dachsen er motsatt...null korridor INN i det hodet. Lever helt i egen boble. Bryr seg ikke om andre hunder når hun er i kobbel.
Springer-valpen er fører-orientert med variabel hørsel :D

Ift "gratis" hverdagslydighet så var colliene greie slik. Og springer-frøkna er også veldig enkel. De andre har jeg måttet jobbe systematisk med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Garanti har man jo aldri, det finnes jo krapyl og utypiske individer innen alle raser, men noen raser vil jo absolutt kunne gi større sannsynlighet for å få en slik hund du ønsker, spesielt om man i tillegg er litt nøye både i valg av linjer/kull, oppdretter og rett valp i kullet. Men skal man være sikker så er det jo voksen/litt eldre unghund som gjelder

Jeg tenker flere av gjeterhundene, spesielt da de som er litt mer moderate enn de mest krevende, siden man da i tillegg til førerorientert, liten radius osv gjerne også får mindre jakt etc og muligens også mindre behov for å finne på egne aktiviteter om det blir rolig/kjedelig en periode.

Collie, beardis, springer, sheltie (minus lyd muligens), golden, spisshundene er jo ofte rimelig ukompliserte, men er jo ikke de som snur på 5 øringen når man roper som oftest og en del av dem kan ha mye jakt. Whippet er jo greie på mye, men ganske spesielle og heller ikke de som gjerne lyder veldig kjapt eller bryr seg om hvert minste vink og kan ha mye jakt..Men alikevell enkle sjeler på sin måte. Italiener er sikkert lett og ukomplisert, mindre jakt/radius enn whippet også. Dalmis kanskje? De cavalierene jeg har kjent har ikke vært bare bare. Utagering på hannhundene, stress som unghund ihvertfall, passe stor radius og ingen innkalling. Flere av de kan ikke slippes løs noen andre plasser enn der det er gjerder, men det er ikke sikkert det er rasetypisk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Av Cavalieren min fikk jeg mye gratis. I løpet av de ti årene jeg hadde han har han aldri stukket av og han bare kunne ting han :wub:

Jeg hadde litt det inntrykket av retrieveren også, helt til jeg fikk frk.Flat som jeg har nå. Der er det MYE egne meninger og jeg har måttet jobbe en del for det hun kan. Imens andre retrievere sikkert er en del enklere igjen..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...