Den store baby og barnetråden - 2015

[Gjest]

Åh, nei, for meg var det fantastisk prevensjon! Jeg ville IKKE ha barn da jeg jobbet i barnehage!

Samme her Koselig i bhg men jeg ville virkelig ikke ha barn selv mens jeg jobbet der. Og kunne ikke forstå at noen med barnehagebarn selv orket å jobbe i bhg.

Jeg er kanskje rar haha

[AnnChristin]

Ville dere latt deres småbarn være statister (evnt større rolle) i film, om dere fikk tilbud om det? Tenker ikke da på at de skal bli sett ( ), men på selve "jobben". Mange fremmede mennesker, mye styr og ståk rundt dem.

I like it :-D Kan være med om jeg har fri ;-)

[Wednesday]

I like it :-D Kan være med om jeg har fri ;-)

Om det blir noe av så! Har jo bare meldt meg som interessert, har ingen avtale

[Synnikken]

Grunnen til at jeg skrev det om mamma var fordi jeg personlig som aldri har født eller har vært gravid (svangerskap utenfor livmor teller ikke) gruet meg litt over hvert nye innlegg over hvor mange plager og dårlige opplevelser jeg leste om her inne. Så da skrev jeg det som en "happy story"

Så ingen kritikk eller negativt ment fra min side

[Rocket]

Jeg blir babysyk av dere Overhodet ikke gravid, men tror kroppen min er i nesting modus, har dritlyst å kjøpe alt av babyutstyr her jeg sitter og leser det dere skriver.

[Gjest]

Jeg følte meg frisk og fin gjennom svangerskapet og var ute og bakset på tur i tung snø i flere timer (etter termin) utenfor allfarvei.
Og gikk en times tur med hundene mellom kl 12 - 13 ca, og Johanne ble født 17.40
(Fødte uten smertestillende og det gikk "fint." )
Men merket svangerskapet likevel ja. Ble lett sint og blødde lett neseblod - dårlig kombinasjon. Sov ikke pga "restless leggs" men løp rundt i stua og tok steps i sofaen for å prøve å bli kvitt ubehaget. Og hadde låsninger i bekkenet og ryggen som plaget meg mye før jeg kom meg til kiropraktor.
Men alt i alt klager jeg verken på svangerskap eller fødsel. Det tøffeste kom etter vårt lille fantastiske mirakel ble født og hadde vondt så lenge stakkar. Men nå er alt bra og så utrolig verdt det!

Gratulerer så mye Fillerya!

[Guest lijenta]

Når en snakker om svangerskap så oppdaget ejg det ikke før ejg var tre måneder på veg. Så jeg rakk jeg snøhulegraving og telemarkshopping. Men san etter hvert ble hoftene slarkete hihi dem gikk ut og inn på plass igjen. Det hadde jeg et år etterpå. Merket jo søvnen etter hvert men fødselen var kort og var bare fire kg fra utgangspunktet da jeg reiste hjem fra sykehuset. Fødselen var kort 20 min fra hodet satte seg fast. OGså kom han en måned før tiden så hele svangerskapet ble kort

[Arielle]

Det er helt umulig for andre å si hva som er gjennomførbart for dere, og det er vanskelig å si hvordan det blir og hvordan du kommer til å føle det etter fødselen. Det er selvsagt gjennomførbart - i mange land har de ikke mange ukene/månedene permisjon etter fødselen, og det går jo for dem. Men jeg ser utfordringer med amming - man er en melkemaskin de første par månedene, og frem til ca 6 mnd så var det mye amming, når det passet for babyene. Du kan selvsagt pumpe, men det er ikke gitt at det kommer til å være så enkelt som det virker - selv om det selvsagt kan gå kjempebra. Du må heller ikke glemme at det kan bli lite søvn og slitsomt å skulle fungere på jobb OG hjemme. Ammetåken skal man heller ikke spøke med

Den største utfordringen er dog mammahjertet. 24 timer nesten uten babyen kan bli vondt, men som du sier så er det snakk om 2 av 7 dager pr. uke, pappaen kan komme innom med babyen, og kanskje det blir godt for deg å komme ut og gjøre noe annet. Hvis dere gjør det så er det iallfall viktig at pappaen får slippe til ordentlig fra første stund (det burde han uansett få) slik at dere er 100% sikre at at alle føler seg trygge når du er borte på jobb

Dette er ingen lett avgjørelse

Jeg hadde ikke klart å være borte 2 døgn fra babyen, spesielt før 1 år.. Det hadde vært hardt for lillemor også.. Men vi har jo hatt litt spesielt situasjon siden jeg halve året vsr alenemor, og hun i lange perioder bare godtok meg..

Nå er hun 1 år, og hun har begynt å slippe taket.. Men det er fortsatt mye mamma som trengs.. Men hun har alltid trengt mye nærhet..

Sent from my iPhone using Tapatalk

Takk for tilbakemeldinger Mannen er veldig gira på å være hjemme og han gleder seg noe helt utrolig masse til å få møte gutten sin så jeg tror virkelig han kommer til å engasjere seg fra første dag. Han er mer redd og påpasselig enn jeg er og har vært frem til nå. Det er snakk om 24timer 2 ganger i uken sånn i gjennomsnitt. Det kan være en uke med 3 dager og en uke med 1 dag også. Jeg har som sakt mulighet til å få tilbringe tid sammen med han på jobben også og jeg regner med at mannen kommer opp på besøk med han i hvert fall 1 gang til dagen de første vaktene Planen er også at vi skal prøve å både amme og gi flaske helt fra starten av. Flasken blir med morsmelk så lenge det er mulig og jeg har nok men med melk allerede så kanskje det er håp for mer enn nok?!. Jeg kommer til å pumpe og jeg regner også med at vi har noe erstattning i skapet i tilfelle det blir nødvendig. Han får nok med pupp når jeg er hjemme men flaske gjevnlig for å venne han til den. Utenom det så er mannen også veldig klar over at han må ta seg av han netten før jeg skal på jobb og formiddagen etter at jeg kommer hjem fra jobb hvis jeg har hatt utrykkninger på natten.

Dette er bare hva jeg ser for meg men jeg er også veldig klar over at ting kanskje ikke blir så lett. Han kan få kolikk eller noe annet som gjør den første tiden hard. Han kan nekte å ta flaske osv. osv. Men jeg tror ikke vi kan medregne sånn i planen. Det er vell mulig å endre permisjonen etter hvert hvis ting oppstår tror jeg. Jeg tror vi prøver oss på den løsningen jeg. Skal mammahjerte mitt gjøre vondt så er det kun jeg som lider av det og ikke lille Tobias. Da får vi heller gjøre det beste ut av det og få mannen til å oppdatere meg ofte, komme oppom på jobb med han og så får jeg på et vis venne meg til å være borte Jeg kjenner jeg holder på å bli gal for øyeblikket av å være så mye hjemme så jeg tror faktisk alle parter har det bedre av at jeg jobber litt ganske tidlig. Hormoner spiller nok inn også men jeg gråter i frustrasjon og tristhet for tiden for jeg er så lei av å sitte hjemme med vondt bekken som hindrer meg i å gå turer med hunden og være aktiv. Er så lei av å sitte her og se på alt som skal gjøres og føle meg som en husmor som har mistet meg selv... så ja jeg har nok godt av å være litt på jobb og få savnet hjemmet, baby, mann og alt som er hjemme, få koblet av litt og gjøre noe annerledes for så å komme hjem med ny motivasjon og kunne gi mer av meg selv hjemme når jeg føler meg bedre

[Mud]

Takk for tilbakemeldinger Mannen er veldig gira på å være hjemme og han gleder seg noe helt utrolig masse til å få møte gutten sin så jeg tror virkelig han kommer til å engasjere seg fra første dag. Han er mer redd og påpasselig enn jeg er og har vært frem til nå. Det er snakk om 24timer 2 ganger i uken sånn i gjennomsnitt. Det kan være en uke med 3 dager og en uke med 1 dag også. Jeg har som sakt mulighet til å få tilbringe tid sammen med han på jobben også og jeg regner med at mannen kommer opp på besøk med han i hvert fall 1 gang til dagen de første vaktene Planen er også at vi skal prøve å både amme og gi flaske helt fra starten av. Flasken blir med morsmelk så lenge det er mulig og jeg har nok men med melk allerede så kanskje det er håp for mer enn nok?!. Jeg kommer til å pumpe og jeg regner også med at vi har noe erstattning i skapet i tilfelle det blir nødvendig. Han får nok med pupp når jeg er hjemme men flaske gjevnlig for å venne han til den. Utenom det så er mannen også veldig klar over at han må ta seg av han netten før jeg skal på jobb og formiddagen etter at jeg kommer hjem fra jobb hvis jeg har hatt utrykkninger på natten.

Dette er bare hva jeg ser for meg men jeg er også veldig klar over at ting kanskje ikke blir så lett. Han kan få kolikk eller noe annet som gjør den første tiden hard. Han kan nekte å ta flaske osv. osv. Men jeg tror ikke vi kan medregne sånn i planen. Det er vell mulig å endre permisjonen etter hvert hvis ting oppstår tror jeg. Jeg tror vi prøver oss på den løsningen jeg. Skal mammahjerte mitt gjøre vondt så er det kun jeg som lider av det og ikke lille Tobias. Da får vi heller gjøre det beste ut av det og få mannen til å oppdatere meg ofte, komme oppom på jobb med han og så får jeg på et vis venne meg til å være borte Jeg kjenner jeg holder på å bli gal for øyeblikket av å være så mye hjemme så jeg tror faktisk alle parter har det bedre av at jeg jobber litt ganske tidlig. Hormoner spiller nok inn også men jeg gråter i frustrasjon og tristhet for tiden for jeg er så lei av å sitte hjemme med vondt bekken som hindrer meg i å gå turer med hunden og være aktiv. Er så lei av å sitte her og se på alt som skal gjøres og føle meg som en husmor som har mistet meg selv... så ja jeg har nok godt av å være litt på jobb og få savnet hjemmet, baby, mann og alt som er hjemme, få koblet av litt og gjøre noe annerledes for så å komme hjem med ny motivasjon og kunne gi mer av meg selv hjemme når jeg føler meg bedre

Det KAN godt hende at hormonene dine ødelegger litt for deg, men de jeg kjenner som begynner å jobbe igjen kort tid etter fødselen sier det går greit når de først kommer i gang.

Er det viktig for karrieren din hadde jeg ikke grublet på det overhodet. Som sagt : det eneste som sannsynligvis kan kludde det til er hormonene

Selvfølgelig kan du begynne å jobbe igjen og selvfølgelig er det greit at du er borte noen døgn. Spesielt hvis far og barn har mulighet til å komme innom.

I Norge er vi bortskjemt med lang permisjon, i mange andre land er ungene i babycare før de er 4 mnd og det blir ofte folk av de også. Ditt barn har pappaen sin der. Den andre med hovedomsorg. .

Han er helt sikkert kapabel til å gi barnet alt det trenger av trygghet og omsorg, de fleste menn er det når de får muligheten. Bare sørg for å ikke gjøre han passifisert ved å overvåke og rette på alt han gjør slik jeg ser sånn ca 90% av mødre holder på i månedene før.

Det er ingen som stusser et sekund på fedre som reiser i ukesvis i jobbsammenheng når ungen er så liten...

[SiriEveline]

Hihi, sojjy ble der stellebord i samme serie?

Jupp veldig kjekt å kunne gjøre om til skrivebord som kan brukes ihvertfall noen år. Vi har også flyttet ut sofa som sto på rommet der, så da var det plutselig litt plass.

[Zitka]

 

 

 

 

Takk for tilbakemeldinger Mannen er veldig gira på å være hjemme og han gleder seg noe helt utrolig masse til å få møte gutten sin så jeg tror virkelig han kommer til å engasjere seg fra første dag. Han er mer redd og påpasselig enn jeg er og har vært frem til nå. Det er snakk om 24timer 2 ganger i uken sånn i gjennomsnitt. Det kan være en uke med 3 dager og en uke med 1 dag også. Jeg har som sakt mulighet til å få tilbringe tid sammen med han på jobben også og jeg regner med at mannen kommer opp på besøk med han i hvert fall 1 gang til dagen de første vaktene Planen er også at vi skal prøve å både amme og gi flaske helt fra starten av. Flasken blir med morsmelk så lenge det er mulig og jeg har nok men med melk allerede så kanskje det er håp for mer enn nok?!. Jeg kommer til å pumpe og jeg regner også med at vi har noe erstattning i skapet i tilfelle det blir nødvendig. Han får nok med pupp når jeg er hjemme men flaske gjevnlig for å venne han til den. Utenom det så er mannen også veldig klar over at han må ta seg av han netten før jeg skal på jobb og formiddagen etter at jeg kommer hjem fra jobb hvis jeg har hatt utrykkninger på natten. 

Dette er bare hva jeg ser for meg men jeg er også veldig klar over at ting kanskje ikke blir så lett. Han kan få kolikk eller noe annet som gjør den første tiden hard. Han kan nekte å ta flaske osv. osv. Men jeg tror ikke vi kan medregne sånn i planen. Det er vell mulig å endre permisjonen etter hvert hvis ting oppstår tror jeg. Jeg tror vi prøver oss på den løsningen jeg. Skal mammahjerte mitt gjøre vondt så er det kun jeg som lider av det og ikke lille Tobias. Da får vi heller gjøre det beste ut av det og få mannen til å oppdatere meg ofte, komme oppom på jobb med han og så får jeg på et vis venne meg til å være borte Jeg kjenner jeg holder på å bli gal for øyeblikket av å være så mye hjemme så jeg tror faktisk alle parter har det bedre av at jeg jobber litt ganske tidlig. Hormoner spiller nok inn også men jeg gråter i frustrasjon og tristhet for tiden for jeg er så lei av å sitte hjemme med vondt bekken som hindrer meg i å gå turer med hunden og være aktiv. Er så lei av å sitte her og se på alt som skal gjøres og føle meg som en husmor som har mistet meg selv... så ja jeg har nok godt av å være litt på jobb og få savnet hjemmet, baby, mann og alt som er hjemme, få koblet av litt og gjøre noe annerledes for så å komme hjem med ny motivasjon og kunne gi mer av meg selv hjemme når jeg føler meg bedre

Dere gjør selvfølgelig det som passer dere, uavhengig av hva vi synes. Men jeg gikk på en "smell" av ting jeg ikke hadde sett for meg.. Feks den store trangen til nærhet hele tiden av babyen. Hun var 3 Mnd før hun sov i en vogn.. Eller hvor mye melk jeg hadde - hele tiden! Nå er hun straks 1 år, og når jeg kommer hjem etter full dag, har jeg slik melkespreng at det spruter til alle kanter hvis man løsner på bh'n.. Og da har det blitt bedre, i starten hadde jeg melkespreng hele tiden eller at hun skulle bli så avhengig av meg. Det var en periode jeg knapt kunne gå ut og lufte hundene uten henne, uten skriking hele tiden.. Jeg trodde også at jeg skulle kjede meg, men i starten så gikk det greit ved at jeg strikket litt, trente hund og slappet av. Siste halvdel hadde jeg ikke tid til å kjede meg, for da var hun allerede begynt p være overalt.. I dag er vi glad hvis vi kan si vi har hatt en kjedelig dag

Men det også sies at M har nok vært noget krevende og aktiv i forhold til mange andre barn, ser jeg. Spesielt til å egentlig ikke ha noen "problemer" som feks kolikk.. Hadde hun vært en baby som kunne sove i vogn eller lignende, så kan det godt hende at jeg hadde hatt et annet syn på ting. Man blir jo litt farget av situasjonen man selv er i. Men jeg kjenner at 1 års fri var riktig for oss

Det KAN godt hende at hormonene dine ødelegger litt for deg, men de jeg kjenner som begynner å jobbe igjen kort tid etter fødselen sier det går greit når de først kommer i gang.

Er det viktig for karrieren din hadde jeg ikke grublet på det overhodet. Som sagt : det eneste som sannsynligvis kan kludde det til er hormonene

Selvfølgelig kan du begynne å jobbe igjen og selvfølgelig er det greit at du er borte noen døgn. Spesielt hvis far og barn har mulighet til å komme innom.

I Norge er vi bortskjemt med lang permisjon, i mange andre land er ungene i babycare før de er 4 mnd og det blir ofte folk av de også. Ditt barn har pappaen sin der. Den andre med hovedomsorg. .

Han er helt sikkert kapabel til å gi barnet alt det trenger av trygghet og omsorg, de fleste menn er det når de får muligheten. Bare sørg for å ikke gjøre han passifisert ved å overvåke og rette på alt han gjør slik jeg ser sånn ca 90% av mødre holder på i månedene før.

Det er ingen som stusser et sekund på fedre som reiser i ukesvis i jobbsammenheng når ungen er så liten...

Jeg tror forskning sier at de ser ingen forskjeller når foreldrene begynner i jobb igjen etter 8 Mnd. Men før 8 Mnd ser de forskjeller..

Og for vår del var det mange som stusset på at far i huset var så mye borte som han var. Åssen det gikk når han kom hjem og var en "fremmed" for henne osv..

Sent from my iPhone using Tapatalk

[Aya]

Jeg synes det er viktig at hvert foreldrepar har frihet til å velge det som passer best for akkurat dem, enten det er at mor går raskt ut i jobb, at de deler 50/50, at mor har ekstra lang ulønnet permisjon og så videre. Men, jeg tror også det er litt viktig å ikke sette så høye krav til seg selv at den første tiden blir mer slitsom enn den kunne blitt. Jeg har f.eks. en venninne som tok videreutdanning mens hun var i permisjon, det gikk fint det, de fikk ordnet det i praksis, men det BLE mer stress og mer slitsomt enn det ville vært hvis hun bare roet tempoet helt og levde i "permisjonsboblen", i følge henne selv. En annen venninne, som har hatt verdens greieste svangerskap, fødsel og spedbarnstid klarte likevel ikke å ha noen faste avtaler med noen de første fire-fem mnd med mindre hun absolutt måtte. Hun ville ta det etter dagsformen til henne og sønnen, etter vær, etter humør ... Hun hadde egentlig planer om å fylle permisjonstiden med alt mulig, men det viste seg at hun hadde helt andre behov og ønsker når alt kom til alt. Mens andre igjen synes det er fantastisk å gå på jobb etter tre mnd, og føler det er det som redder spedbarnsperioden for dem.

Jeg tenker at det å gå tilbake på jobb så raskt og være så lenge borte av gangen, forutsetter at barnet har en så godt som like sterk tilknytning til far som til mor. Det igjen er avhengig av at han er der i svært stor grad de første månedene, at dere egentlig deler 50/50 på alt fra mating, trøsting, legging og så videre. Det er klart at pappa er en like god omsorgsperson som mamma - hvis han gjør seg selv til det, og hvis mor lar han få være det. Tilknytningen til mor starter allerede mens barnet er i magen, pappa må "jobbe" litt mer for det. Og det er det viktigste tenker jeg - at dersom den ene av omsorgspersonene til barnet skal være fraværende lenge av gangen i så ung alder, må man være trygg på at barnet har en god og sterk tilknytning til den andre omsorgspersonen, slik at alle behov blir dekket av den andre.

[MiO]

OK, men hele poenget mitt er at jeg ikke vil true. Vi vil rett og slett ikke ha et forhold til ungene hvor vi voksne sier "nå må dere gjøre sånn, ellers skjer dette". Dette handler ikke om å være konsekvent eller ei, jeg vil ikke true eller tvinge. Jeg synes selvsagt det er fornuftig å fortelle hva vi har tenkt til å gjøre og hvordan vi ønsker at det skal bli, men jeg vil ikke komme med noen konsekvens dersom det ikke går som planlagt. Der er mannen og jeg 100% enige, problemet er at vi mangler verktøyene

I mange år praktiserte jeg det samme, da jeg også mener at å drive og true ungen(e) med hva jeg vil finne på som "hevn" om de ikke lystrer, er en ganske negativt ladet barneoppdragelse. Jeg ville ikke fremstå som den store slemme moren som alltid truet med fæle ting. Heldigvis har jeg en sønn som svært sjelden fant på noe tull, det var lite nødvendig å true med repsalier eller konsekvenser av gale handlinger. Jeg kom frem til min beslutning om at jeg ikke ville true ungen hver gang det var noe, fordi jeg har en venninne som var helt ram på det der. Hver bidige gang hun åpnet kjeften og sa noe til den førstefødte ungen sin, så avsluttet hun alltid setningen med "ellers så..." og så fulgte en eller annen lovnad om straff. Det var noe som irriterte meg og bydde meg så utrolig i mot. "Sett deg og spis kveldsmaten din med en gang, ellers gjør jeg ditt og datt mot deg" liksom. Uansett hva det var, så skulle beskjeden følges av en trussel om noe.

Sånn forelder ville ikke jeg være og i mange år var jeg heller ikke det. Jeg skjønner nå at jeg slapp billig unna ;-) Nå er gutten tenåring, og glødende opptatt av mobil, ipad og pc. Nå er han heller ikke like medgjørlig i alt som før, nå er det protester og motsigelser støtt og stadig. På enkelte ting som han bare SKAL gjøre, som f.eks. å dusje, har det skjedd at han har nektet (bare fordi han ikke vil avbryte pc-spill e.l. han driver med). Så hva gjør man når sønnen, den store gompen han har blitt som tenåring, nekter og gjøre som man sier og bare sitter der med pc'en sin, sta og egenrådig? Skal han få slippe unna og fortsette ustraffet med sitt, når han ikke gjør som foreldrene sier på helt elementære ting? Til slutt skjønte jeg at slik oppførsel var nødt til å få konsekvenser. Jeg truet med å kutte internettforbindelsen hans, eller å beslaglegge alt og gjemme det i et par dager. Dette er noe som virkelig er en negativ ting for han, så ille at han surmulende og trampende reiser seg og går og gjør det vi faktisk ba han om å gjøre (spise middag, dusje, pusse tenner, what ever. alt mulig).

Som deg ville også jeg i oppdragelsen ha et samarbeidende barn, som gjorde som jeg sa fordi han VILLE, ikke bare fordi jeg truet han til det. Men det er som regel en ønskedrøm i mange tilfeller. De fleste barn er nødt til å få føle på hva konsekvenser er når de ikke gjør som de blir tilsagt. Jeg tror at man som forelder kommer til et punkt der man rett og slett er nødt til å lære barna at ulydighet

har konsekvenser, og som regel er det mest rettferdig og fornuftig å varsle barnet om det på forhånd - FØR de kommer på tanken å være ulydige, gjøre fantestreker eller være slemme med søsken eller hva det nå er.

Jeg tror kanskje du er nødt til å innføre konsekvenser hos dine barn, du også. Jeg vet det kan sitte langt inne, det gjorde det hos meg, så langt inne at det var fysisk ubehagelig å utføre konsekvens-straffen første gangen (ta fra han pc'en). Men fy for noen underverker det gjorde på oppførselen hans! Nå har jeg ikke trengt å beslaglegge noe på lange tider, det holder at jeg sier at det vil skje om han ikke lystrer. Så får han heller trampe i gulvet og se morsk ut litt :- ) Men han har lært at her i huset så gjør vi som vi blir bedt om, uten altfor mye protester, ellers vil det få konsekvenser i mange tilfeller.

PS! Jeg sparer fremdeles "kruttet" til slutt, og er ikke snar med å varsle om negative konsekvenser nå heller. Prøver først å oppfordre til godvilje og samarbeid på den positive måten. Det er først når diskusjonen har pågått litt og det er klart at vi ikke kommer noen vei med han, at jeg varsler om at "nå er diskusjonen over, den og den konsekvensen skjer om du ikke gjør som du har blitt bedt om".

[Tricolor]

Arielle.(får ikke til å quote på telef.) Siden du er plaget med bekkensmerter så er det også kanskje en faktor du bør ta med i permisjonsregnskapet. Er kroppen din resturiert nok så tidlig. Det kan jo ingen vite. Men har du en jobb med tunge løft, mye bevegelse, ubehagelige stillinger osv. så ta høyde for det. For min del kunne jeg aldri ha begynt i jobb så tidlig, minimalt med søvn, kropp som ikke fungerte skikkelig, barseldepresjon, samt at hele meg skrek etter babyen hvis han var borte fra meg noen timer. Men andre greier det jo, så det jan selvfølgelig gå fint for deg også.

[Martine]

@Krutsi, i @Arielle sitt tilfelle så skal jo pappaen være hjemme med barnet når hun jobber. Sånn mtp nærkontakten og det du nevnte.. Her har jo babyen sjansen til å bli minst like knyttet til pappaen sin som til mammaen og da blir det litt annerledes. E nektet flaske før hun var 6-7 mnd, og det gjorde selvsagt at jeg måtte være med henne hele tiden. Elsket det, men det at hun var så avhengig av puppene mine gjorde jo at hun og pappaen kanskje ikke fikk samme tilknytning som om hun hadde tatt flaske og de kunne ha vært mer alene sammen. Var bare jeg som gjaldt så lenge hun så meg.

Arielle, jeg tror det kommer til å gå fint så lenge det går som "planlagt", selv om det kan bli litt hardt for deg. Med besøk på jobben etc blir det nok bra

E spiste plastelina i bhg på tirsdag, og natt til onsdag kastet hun opp en gang. Jeg skylder på plastelinaen, for hun har ikke kastet opp noe mer etter det i det hele tatt. Men fordi jeg vet at omgangssyken går der nå holdt jeg henne hjemme på onsdag og i går. Planen var bhg i dag. Helt til hun fikk vannkopper i går kveld... I tillegg er Santo stresset (løpetid på Stella), piper og sutrer så mye at det er vanskelig å skulle på når det kun er masing og når han faktisk må ut. Og jeg kaster opp (garantert pga svangerskapet). Hadde vært litt lettere om jeg kunne sendt ungen i bhg, for hun er jo i helt fin form *sliten*

[Zitka]

@Krutsi, i @Arielle sitt tilfelle så skal jo pappaen være hjemme med barnet når hun jobber. Sånn mtp nærkontakten og det du nevnte.. Her har jo babyen sjansen til å bli minst like knyttet til pappaen sin som til mammaen og da blir det litt annerledes. E nektet flaske før hun var 6-7 mnd, og det gjorde selvsagt at jeg måtte være med henne hele tiden. Elsket det, men det at hun var så avhengig av puppene mine gjorde jo at hun og pappaen kanskje ikke fikk samme tilknytning som om hun hadde tatt flaske og de kunne ha vært mer alene sammen. Var bare jeg som gjaldt så lenge hun så meg.

Arielle, jeg tror det kommer til å gå fint så lenge det går som "planlagt", selv om det kan bli litt hardt for deg. Med besøk på jobben etc blir det nok bra

E spiste plastelina i bhg på tirsdag, og natt til onsdag kastet hun opp en gang. Jeg skylder på plastelinaen, for hun har ikke kastet opp noe mer etter det i det hele tatt. Men fordi jeg vet at omgangssyken går der nå holdt jeg henne hjemme på onsdag og i går. Planen var bhg i dag. Helt til hun fikk vannkopper i går kveld... I tillegg er Santo stresset (løpetid på Stella), piper og sutrer så mye at det er vanskelig å skulle på når det kun er masing og når han faktisk må ut. Og jeg kaster opp (garantert pga svangerskapet). Hadde vært litt lettere om jeg kunne sendt ungen i bhg, for hun er jo i helt fin form *sliten*

Jeg vet det men slik som jeg skrev, så var det utfordringer jeg ikke hadde forutsett og delte mine erfaringer. Skrev også at situasjonen vår var litt spesiell nettopp pga gubben var mye borte..

Sent from my iPhone using Tapatalk

[Mud]

I mange år praktiserte jeg det samme, da jeg også mener at å drive og true ungen(e) med hva jeg vil finne på som "hevn" om de ikke lystrer, er en ganske negativt ladet barneoppdragelse. Jeg ville ikke fremstå som den store slemme moren som alltid truet med fæle ting. Heldigvis har jeg en sønn som svært sjelden fant på noe tull, det var lite nødvendig å true med repsalier eller konsekvenser av gale handlinger. Jeg kom frem til min beslutning om at jeg ikke ville true ungen hver gang det var noe, fordi jeg har en venninne som var helt ram på det der. Hver bidige gang hun åpnet kjeften og sa noe til den førstefødte ungen sin, så avsluttet hun alltid setningen med "ellers så..." og så fulgte en eller annen lovnad om straff. Det var noe som irriterte meg og bydde meg så utrolig i mot. "Sett deg og spis kveldsmaten din med en gang, ellers gjør jeg ditt og datt mot deg" liksom. Uansett hva det var, så skulle beskjeden følges av en trussel om noe.

Sånn forelder ville ikke jeg være og i mange år var jeg heller ikke det. Jeg skjønner nå at jeg slapp billig unna ;-) Nå er gutten tenåring, og glødende opptatt av mobil, ipad og pc. Nå er han heller ikke like medgjørlig i alt som før, nå er det protester og motsigelser støtt og stadig. På enkelte ting som han bare SKAL gjøre, som f.eks. å dusje, har det skjedd at han har nektet (bare fordi han ikke vil avbryte pc-spill e.l. han driver med). Så hva gjør man når sønnen, den store gompen han har blitt som tenåring, nekter og gjøre som man sier og bare sitter der med pc'en sin, sta og egenrådig? Skal han få slippe unna og fortsette ustraffet med sitt, når han ikke gjør som foreldrene sier på helt elementære ting? Til slutt skjønte jeg at slik oppførsel var nødt til å få konsekvenser. Jeg truet med å kutte internettforbindelsen hans, eller å beslaglegge alt og gjemme det i et par dager. Dette er noe som virkelig er en negativ ting for han, så ille at han surmulende og trampende reiser seg og går og gjør det vi faktisk ba han om å gjøre (spise middag, dusje, pusse tenner, what ever. alt mulig).

Som deg ville også jeg i oppdragelsen ha et samarbeidende barn, som gjorde som jeg sa fordi han VILLE, ikke bare fordi jeg truet han til det. Men det er som regel en ønskedrøm i mange tilfeller. De fleste barn er nødt til å få føle på hva konsekvenser er når de ikke gjør som de blir tilsagt. Jeg tror at man som forelder kommer til et punkt der man rett og slett er nødt til å lære barna at ulydighet

har konsekvenser, og som regel er det mest rettferdig og fornuftig å varsle barnet om det på forhånd - FØR de kommer på tanken å være ulydige, gjøre fantestreker eller være slemme med søsken eller hva det nå er.

Jeg tror kanskje du er nødt til å innføre konsekvenser hos dine barn, du også. Jeg vet det kan sitte langt inne, det gjorde det hos meg, så langt inne at det var fysisk ubehagelig å utføre konsekvens-straffen første gangen (ta fra han pc'en). Men fy for noen underverker det gjorde på oppførselen hans! Nå har jeg ikke trengt å beslaglegge noe på lange tider, det holder at jeg sier at det vil skje om han ikke lystrer. Så får han heller trampe i gulvet og se morsk ut litt :- ) Men han har lært at her i huset så gjør vi som vi blir bedt om, uten altfor mye protester, ellers vil det få konsekvenser i mange tilfeller.

PS! Jeg sparer fremdeles "kruttet" til slutt, og er ikke snar med å varsle om negative konsekvenser nå heller. Prøver først å oppfordre til godvilje og samarbeid på den positive måten. Det er først når diskusjonen har pågått litt og det er klart at vi ikke kommer noen vei med han, at jeg varsler om at "nå er diskusjonen over, den og den konsekvensen skjer om du ikke gjør som du har blitt bedt om".

Excactly

Min sønn har vært "tenåring" fra fødselen av ( han var så rasende at barnepleierne brukte en natt på å prøve å roe han) , eller - et bedre ord - viljesterk. Han gjør ikke ting bare fordi jeg sier det hvis han ikke har lyst.

Feks tannpuss. Når han va r rundt 1 år fungerte ros og lek. Så måtte vi begynne å bytte på hvem som pusset. Så sang vi og hadde det gøy. Så pusset vi tennene til hverandre. Så lærte vi om karius og baktus. Og så videre..

Når han var 3 år var det slutt.

lek, lokking, informasjon, godsnakk - ingenting hjalp.

Svaret var bare "Nei, vil ikke ".

Da har man faktisk bare 3 valg : la tennene til ungen råtne? Tvangspusse de? Eller gjøre en avtale om at rask og grei tannpuss betyr valgfri bok og at 0 tannpuss betyr natta uten bok ?

Tannpussen er smertefri nå fordi han kjenner spillereglene og er den ikke det så er det fordi han er trøtt og sliten. Da pusser jeg symbolsk i mens han hyler og leser litt allikevel. Man trenger som sagt ikke å være helt idiot.

Jeg tror helt ærlig ikke man vet hva man snakker om med mindre man har et sånt barn. Altså et med litt meninger og viljestyrke. Det er gode egenskaper jeg er glad han besitter, men det gjør til tider morsrollen litt krevende siden det selvfølgelig er meg han er tryggest på.

Jada, jeg har jobbet med barn jeg også, det er noe helt annet enn å oppdra et...

De barna foreldrene slet med kunne være engler i barnehagen for det er en annen setting og mamma eller pappa er ikke der.

[MonicaT]

Noen som har pulk og vil dele erfaringer? Når kan man bruke pulk, alder altså. Vet at de ikke skal ut i kaldere enn -10 når de er så små.

Vi har kjøpt pulk så derfor jeg lurer. Spent på om frøkna vil like det.

[Guest 2ne]

Jeg gikk på samme "smellen" som @Krutsi Jeg anser meg ikke som av den spesielt moderlige typen, og jeg er en rimelig avslappa person sånn ellers, men det behovet jeg hadde for å ha babyen i nærheten, og den følelsen av at ingen andre var like god til å ta vare på de som jeg var, det overraska meg. Så selv om jeg intellektuelt visste at jeg var en anelse irrasjonell, så var det en liten konflikt for meg allikevel. Det er noe man bør ta med i betraktningen når man planlegger hvordan man skal fordele permisjonen. En ting er hva man veit, det er ikke nødvendigvis det samme som hva man føler. Hormoner kan være ganske artig sånn.

[Mud]

Jeg gikk også på en hormonsmell. Det tror jeg alle gjør. Jeg lallet i babyverden i ett år.

Flere av de i barselgruppa begynte å jobbe igjen etter 4 mnd og de fortalte at de gruet seg så mye at de gråt. Men når de først begynte å jobbe og vennet seg litt til det angret de ikke.

En kollega jobbet fullt i 2 mnd 3 mnd etter at babyen var satt til verden før hun gikk ut i permisjon igjen.

Tøft med en gang, så gikk det seg fort til.

Ja, man får disse hormonene, men man behøver ikke føye seg etter de.

[Zitka]

Jeg gikk på samme "smellen" som @Krutsi Jeg anser meg ikke som av den spesielt moderlige typen, og jeg er en rimelig avslappa person sånn ellers, men det behovet jeg hadde for å ha babyen i nærheten, og den følelsen av at ingen andre var like god til å ta vare på de som jeg var, det overraska meg. Så selv om jeg intellektuelt visste at jeg var en anelse irrasjonell, så var det en liten konflikt for meg allikevel. Det er noe man bør ta med i betraktningen når man planlegger hvordan man skal fordele permisjonen. En ting er hva man veit, det er ikke nødvendigvis det samme som hva man føler. Hormoner kan være ganske artig sånn. 

Hormoner er shit ass! Man blir helt rar.. Og får for seg masse rart!

Sent from my iPhone using Tapatalk

[Guest 2ne]

Ja, man får disse hormonene, men man behøver ikke føye seg etter de.

Nå har vel hverken Krutsi eller jeg sagt noe om at man må føye seg etter hormoner, vi delte bare av våre erfaringer om uforutsette reaksjoner i forbindelse med å bli mor. Det er greit å dele sånt og, vil jeg tro, for selv om man stort sett ikke må føye seg etter hormoner - vi er jo mennesker, vi kan la intellektet styre oss fremfor instinkt og følelser - så hender det at hormoner kødder det til såpass at det ikke bare lar seg avfeie. Det er nok ikke normen, men det er ikke helt uvanlig heller, ikke sant.

Hormoner er shit ass! Man blir helt rar.. Og får for seg masse rart!

Hormoner er slitsomt, sa hun med 2 tenåringer i hus

[Helianthus]

Som deg ville også jeg i oppdragelsen ha et samarbeidende barn, som gjorde som jeg sa fordi han VILLE, ikke bare fordi jeg truet han til det. Men det er som regel en ønskedrøm i mange tilfeller. De fleste barn er nødt til å få føle på hva konsekvenser er når de ikke gjør som de blir tilsagt. Jeg tror at man som forelder kommer til et punkt der man rett og slett er nødt til å lære barna at ulydighet

har konsekvenser, og som regel er det mest rettferdig og fornuftig å varsle barnet om det på forhånd - FØR de kommer på tanken å være ulydige, gjøre fantestreker eller være slemme med søsken eller hva det nå er.

Tusen takk for et reflektert svar. Jeg sitter igjen med noen inntrykk etter denne diskusjonen, og de er som følger:

1) Det etablerte virker kanskje som eneste løsning fordi det er det eneste man vet om, men er det ikke nødvendigvis.

2) Det er veldig få som er interessert i å diskutere alternative måter å oppdra barn på.

3) Og tilsvarende mange som ønsker å argumentere FOR bruk av trusler. Hvorfor? For å rettferdiggjøre sine egne handlinger?

4) Jeg tror og ønsker at jeg ikke trenger å true eller se morsk ut for å oppdra barna. Når jeg føler at jeg trenger det så mener jeg oppriktig at det finnes et alternativ.

5) Jeg bruker også trusler/belønning (konsekvenser) innimellom - dessverre, men det er det jeg ønsker å komme vekk fra.

6) At jeg ønsker å ikke bruke trusler betyr ikke at jeg ser på de som er uenige med meg som dårlige foreldre som mishandler barna.

7) Jeg ønsker ikke å diskutere bruk av trusler.

8) Jeg ønsket sparringpartnere på alternative metoder til trusler og belønninger - jeg fikk noen få.

9) Det hadde vært supert om det gikk an å diskutere alternative metoder for å komme i mål uten at det ble en diskusjon for og imot bruk av trusler.

[Guest Belgerpia]

Vi har vel bestemt oss for denne fra IKEA, syntes den virker enkel og pen, og praktisk med skuffer:

Og tror også hun kommer til å storkose seg ja Nesten skummelt med Babyshop på andre siden av IKEA

...og alt jeg ser er at mamma eller pappa glemmer å lukke en skuff nederst helt igjen, lilletøtta stabler dyne og lekebamser i hjørnet og klatrer over kanten, stuper ned og slår huet i hjørnet på skuffen..........

Nei til skuffer under spedbarnsseng - ja til kommode ved siden av.........

Jeg er muligens farget av å ha motorisk fremadstormende tantunger som hang i gardiner og klatret stiger før de kunne gå. Nest eldste fant man på toppen av en 9 skuffers kommode i en alder av 9 måneder fordi han skulle ha bamsen sin, gå kunne han ikke - men han var en djevel på å klatre. Barnesenga heiste han seg ut av etter arma 7 måneder gammel, og ålte seg inn på foreldresoverrommet..... Så igjen - skuffer under senga er skummelt.

[Zitka]

Nå har vel hverken Krutsi eller jeg sagt noe om at man må føye seg etter hormoner, vi delte bare av våre erfaringer om uforutsette reaksjoner i forbindelse med å bli mor. Det er greit å dele sånt og, vil jeg tro, for selv om man stort sett ikke må føye seg etter hormoner - vi er jo mennesker, vi kan la intellektet styre oss fremfor instinkt og følelser - så hender det at hormoner kødder det til såpass at det ikke bare lar seg avfeie. Det er nok ikke normen, men det er ikke helt uvanlig heller, ikke sant. 

 

Hormoner er slitsomt, sa hun med 2 tenåringer i hus  

Haha tenåringshormoner er kanskje hakke værre for 3. Parter.. Der er jo mye veldig irrasjonelt

-----

Jeg hadde ikke klart å ikke brydd meg om hormonene tidligere.. Det kræsja fullstendig og jeg var ordentlig stressa hvis jeg ikke var i umiddelbar nærhet. Selv om jeg viste at barnet sov eller hadde det bra.. Selv om jeg stolte 100% at de som passet barnet mitt.. Det var bare noe inni meg som sa at jeg måtte være i nærheten..

Jeg husker også jeg ble veldig skremt av endringen min da det gikk opp for meg at jeg hadde lett kvitta meg med hundene hvis barnet ble allergisk. Selv om jeg tidligere trodde det hadde kommet til å bli en umulig tanke..

Man blir rar som mor.. Spesielt hvis man får tendenser som tigermamma

Sent from my iPhone using Tapatalk