Gå til innhold
Hundesonen.no

Sheltie - britiske vs amerikanske linjer


Mackenzie
 Share

Recommended Posts

Litt usikker på hvor jeg skulle poste dette, moderator får bare flytte det hvis det er lagt feil :)

Her i Norge er det jo sånn at de amerikanske linjene av Sheltie er ganske uglesett av både oppdrettere og dommere i norske ringer, og oppdrettere er gjerne nøye med å påpeke at de avler sheltier av "true british type". Men ser man bare til Danmark er det litt hipp som happ, etter det jeg kan se. Ellers i Europa er jeg usikker, men det virker for meg at man ikke er like oppsatt på at sheltien skal være av true british type som her til lands. Hva er grunnen til dette egentlig?

Som regel er det veldig lett å se forskjell på en sheltie av amerikansk eller britisk type. Den amerikanske er gjerne kraftigere, både i beinbyggning og hode, har gjerne mer pels (men de friserer jo hundene litt mer ekstremt også, så om forskjellen her egentlig er så stor vet jeg ikke) også er fargene svart/hvit og bi-blue vanligere. Etter det jeg vet er det lagt inn i den amerikanske standarden at de ønsker nettopp en kraftigere bygning såvel som mer markert hake.

2zyj41l.jpg

Svart/hvit av amerikanske linjer

20r0ayw.jpg

Bi blue fra Nederland, amerikanske linjer

Ellers har jeg hørt at den amerikanske typen gjerne har litt mer guts og er mer "på" enn den britiske. Om dette er sant aner jeg ikke. Er det noen som vet om det er noen forskjell på den britiske og amerikanske typen utover utseendet? Spør fordi jeg blir nysgjerrig på hvorfor det finnes så få oppdrettere her til lands som syns noe om den amerikanske, mens andre steder stiller folk seg mer likegyldige til det. Ellers må jeg innrømme at jeg utseendemessig foretrekker den amerikanske typen over den britiske.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 101
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Dette skrev jeg i førsteinnlegget, mens jeg enda var usikker på sheltier fra amerikanske linjer. Jeg la med et bilde jeg hadde lagret av en bi-blue jeg virkelig likte, uten å vite helt hvem han var de

Her er han 1. år gammel. Jeg har bare hatt en Sheltie, og han er halvt amerikansk, så har ikke noe særlig og sammenligne med, men ting jeg har sett er at han har ett kortere og kraftigere snut

Jeg synes faktisk de amerikanske er finere jeg Jeg liker hodene og utrykket bedre. Litt mer hund, litt mindre snipe.

Posted Images

Jeg synes uten tvil at amerikanerene har for tunge dype hoder for meg og de ødeleger uttrykket, MEN jeg synes også at de aller aller fleste jeg møter av amerikanske linjer HAR mye mer guts, er mye mer utadvendte og har litt mer "ja ja ja " attitude til uansett hva de skulle gjøre, enn den average britiske har.... Så utrooolig mange av de jeg til nå har møtt har i mine øyne rett og slett rævva gemytt (og jeg har Collie :lol: ) litt tilbatrukne og "æsj tar du på meg..." "nei jeg vil ikke idag...." attitude :P

Den eneste Sheltien jeg kan på hånda på hjerte si at jeg digger gemyttet til med britiske linjer er til @Toya her inne.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Like mange forskjellige typer i USA som i Europa, like mange forskjellige typer temperament også. Smaken er som baken, men hovedgrunnen til at europeisk og amerikansk "type" (i anførselstegn, for det er ikke bare én type på hvert kontinent) er at USA ikke tilhører FCI og dermed følger en annen rasestandard.

Jeg synes uten tvil at amerikanerene har for tunge dype hoder for meg og de ødeleger uttrykket, MEN jeg synes også at de aller aller fleste jeg møter av amerikanske linjer HAR mye mer guts, er mye mer utadvendte og har litt mer "ja ja ja " attitude til uansett hva de skulle gjøre, enn den average britiske har.... Så utrooolig mange av de jeg til nå har møtt har i mine øyne rett og slett rævva gemytt (og jeg har Collie :lol: ) litt tilbatrukne og "æsj tar du på meg..." "nei jeg vil ikke idag...." attitude :P

Den eneste Sheltien jeg kan på hånda på hjerte si at jeg digger gemyttet til med britiske linjer er til @Toya her inne.

Øhm... Saeta da? :o

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:lol: Skjønner absolutt hva du mener @, og det er litt gøy å høre at det med mer guts virker til å stemme angående de amerikanske. Når det kommer til at de har for tunge, dype hoder kan jeg vel si jeg skjønner det litt også, for enkelte er litt for ekstreme sånn. Men heldigvis finner man de i andre enden av skalaen også, og det er mange som etter min mening er veldig vakre å se på :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt usikker på hvor jeg skulle poste dette, moderator får bare flytte det hvis det er lagt feil :)

Her i Norge er det jo sånn at de amerikanske linjene av Sheltie er ganske uglesett av både oppdrettere og dommere i norske ringer, og oppdrettere er gjerne nøye med å påpeke at de avler sheltier av "true british type". Men ser man bare til Danmark er det litt hipp som happ, etter det jeg kan se. Ellers i Europa er jeg usikker, men det virker for meg at man ikke er like oppsatt på at sheltien skal være av true british type som her til lands. Hva er grunnen til dette egentlig?

Som regel er det veldig lett å se forskjell på en sheltie av amerikansk eller britisk type. Den amerikanske er gjerne kraftigere, både i beinbyggning og hode, har gjerne mer pels (men de friserer jo hundene litt mer ekstremt også, så om forskjellen her egentlig er så stor vet jeg ikke) også er fargene svart/hvit og bi-blue vanligere. Etter det jeg vet er det lagt inn i den amerikanske standarden at de ønsker nettopp en kraftigere bygning såvel som mer markert hake.

2zyj41l.jpg

Svart/hvit av amerikanske linjer

20r0ayw.jpg

Bi blue fra Nederland, amerikanske linjer

Ellers har jeg hørt at den amerikanske typen gjerne har litt mer guts og er mer "på" enn den britiske. Om dette er sant aner jeg ikke. Er det noen som vet om det er noen forskjell på den britiske og amerikanske typen utover utseendet? Spør fordi jeg blir nysgjerrig på hvorfor det finnes så få oppdrettere her til lands som syns noe om den amerikanske, mens andre steder stiller folk seg mer likegyldige til det. Ellers må jeg innrømme at jeg utseendemessig foretrekker den amerikanske typen over den britiske.

Jeg har hørt motsatt, altså at amerikanerne er mer daffe, men om det stemmer aner jeg ikke. For meg personlig så blir den amerikanske helt feil. Altfor mye av alt og et mindre pent hode og uttrykk. Jeg synes dog de har utrolig flotte farger og er pene hunder, men ikke pene sheltier :P

Som Lill nevner så synes jeg også at det er mye dårlig gemytt på rasen, men det er jo ikke så rart når det finnes flere oppdrettere som skjuler det under at; de skal være reserverte eller at det kun er eier sin feil hvis det dukker opp noe grums.

Sånn sett har jeg vært heldig med Blaze, han er veldig sosial og har masse, masse energi og stå-på-vilje.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Like mange forskjellige typer i USA som i Europa, like mange forskjellige typer temperament også. Smaken er som baken, men hovedgrunnen til at europeisk og amerikansk "type" (i anførselstegn, for det er ikke bare én type på hvert kontinent) er at USA ikke tilhører FCI og dermed følger en annen rasestandard.

Det Caroline sier stemmer veldig også, Amerikansk er ikke amerikansk for det er mange forskjellig typer og linjer innenfor der igjen- Men nå uttaler jeg meg bare om generelt de jeg har møtt i Norge :)

Nei det er jo sant, men jeg gjorde det enkelt og kalte det amerikansk type for at det skulle bli enklere å snakke om :) Men absolutt et godt poeng, du har jo et vidt spekter forskjellige typer innenfor der igjen.

Jeg har hørt motsatt, altså at amerikanerne er mer daffe, men om det stemmer aner jeg ikke. For meg personlig så blir den amerikanske helt feil. Altfor mye av alt og et mindre pent hode og uttrykk. Jeg synes dog de har utrolig flotte farger og er pene hunder, men ikke pene sheltier :P

Som Lill nevner så synes jeg også at det er mye dårlig gemytt på rasen, men det er jo ikke så rart når det finnes flere oppdrettere som skjuler det under at; de skal være reserverte eller at det kun er eier sin feil hvis det dukker opp noe grums.

Sånn sett har jeg vært heldig med Blaze, han er veldig sosial og har masse, masse energi og stå-på-vilje.

Det jeg uthevet syns jeg var bra sagt egentlig. Jeg blir nok litt farget av å ha vokst opp med spisshunder som jeg absolutt elsker utseende på. Derfor er det jo ingen hemmelighet eller overraskelse at jeg liker det når hundene ser litt grovere ut, og endel av sheltiene av britiske linjer ser for meg litt pinglete ut. Mer rev enn hund :P Selv om de såklart er søte på sin måte! Men som @Caroline sa; smaken er som baken.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har jo sett på og tatt på veldig, veldig mange sheltier fra midten av 90-tallet til idag. Og det er et så innmari vidt spekter og så forskjell på hva som er grovt og ikke på forskjellige linjer. Jeg har sett "engelske" shelties som har langt grovere hoder enn flere amerikanske jeg har sett, men de er grove på en annen måte (bakskalle kontra snuteparti osv.). Og de amerikanske finnes også som små og spede. Så det er så utrolig varierende. Man må nesten sette seg ned, tenke over HVA som er det viktigste man ønsker i en hund, og deretter begynne letingen etter oppdretter, helst treffe masse individer (utstilling er et utmerket sted å begynne) før man danner seg et bilde av hvilken type de forskjellige linjene og eventuelt kombinasjon av linjene gir. Når det er sagt, så er jeg ikke helt imot å ta inn nye linjer av moderate typer, for å forbedre genpoolen. Det neste kullet jeg planlegger har f.eks. en amerikansk import bak på farssiden (og selv om ikke så mange vet det, så ligger det en laaaangt bak Saeta også, importert til Sverige på 80-tallet).

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Personlig forstår jeg ikke den dype frykten som endel norske sheltie-oppdrettere utviser overfor amerikansk sheltie-blod (man finner det samme fenomenet hos collie-folk forresten). Ja, endel amerikanske shelties/linjer kan ha litt fremmed hodeform osv, men en god oppdretter har ingen problemer med å integrere disse linjene med sine engelske og få meget gode resultater i avkommene. Jeg har sett flere 50/50 amris/europeiske shelties som er meget flotte eksemplarer og tydeligvis også har gjort det godt på mestvinner-lister her til lands. Så når jeg ser et bra eksemplar av en amris-sheltie så ser jeg ikke en "fremmed alien" men noe som kan forbedre det eksisterende på både den ene og den andre måten.

Det samme ser man på collien også; flere amris/europeiske komboer blir meget vellykkede og gir avkom som er langt bedre enn sine foreldre. Så hva er man så redd for...

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var nylig (nylig og nylig, kanskje et halvt år siden) et kull i Bergen som hadde amerikansk far og britisk mor mener jeg. Utrolig spennende å se valpene! Jeg vet ikke hvor mange de var totalt i kullet, men jeg fikk treffe tre av dem. To av dem tydelig amerikanske med den kraftige snuten, og størrelsen. Mens den ene var bitteliten og tydelig britisk. De lignet ikke kullsøsken for å si det slik :lol: Men alle veldig trygge og sosiale valper :ahappy:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bra, jeg begynte å lure på om jeg var den eneste :lol:

Nei jeg digger de veldig!

Men det er jo ikke til å komme bort i fra at de ikke akkurat har ett søtt utrykk, de minner jo mer om løver av utseende :P

Og det er jo ikke noe spesiellt typisk sheltie. Om jeg har forstått det rett så har de heller ikke de typiske sheltie bevegelsene, men beveger seg mer parallelt.

mikeydean3.jpg

notchdean.jpg

Om man ser på videoer fra Westminister feks så ser man at strørrelsen er nok Sheltie ++ :P

Men de MÅ ikke se så ekstreme ut, nå er dette med ett utrent øye men denne er ikke så "løve" av utseende, pelsen er veldig grooma og hadde den ikke vært groomet så hadde den nok også sett mer normal ut (de tar spesiellt av med den der kraven :P )

Men dette er også en tispe, jeg kunne tatt feil ;)

carlyassasm.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må jo helt ærlig si at jeg heller mer mot den amerikanske typen i hva jeg liker.
Syns mange av sheltiene nå for tiden er veldig spede og "snipete".

Kanskje jeg liker hodet og uttrykket bedre fordi jeg er vant med belger, vet ikke helt :)
De ser bare litt mer "hardføre" ut om dere forstår...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må jo helt ærlig si at jeg heller mer mot den amerikanske typen i hva jeg liker.

Syns mange av sheltiene nå for tiden er veldig spede og "snipete".

Jeg er helt enig, men de er ganske langt fra rasestandarden og hode det beskriver :lol:

Edelt og elegant uten overdrivelser; sett ovenfra og fra siden formet som en lang, stump kile som avtar i bredde fra ørene til nesebrusken. Skallens bredde og dybde står i forhold til skallens og snutepartiets lengde. Hodet må være i forhold til hundens størrelse. Det karakteristiske uttrykket oppnås ved perfekt balanse og kombinasjon av skalle og snute, øynenes

form, farge og plassering, samt korrekt plasserte og bårne ører.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du sier noe der om løveutseende @JeanetteH :teehe: Det er jo noen som blir groomet og frisert til det ekstreme, og som du sier er det spesielt manken de tar helt av med. Sånt syns jeg ikke er noe fint i det hele tatt, mens det siste bildet du postet er mer min type sheltie, litt mindre ekstrem.

Og jeg skjønner godt hva du mener @, med at de ser mer hardføre ut. Det er det jeg liker med de også, det at de er grovere og rett og slett ser ut til å tåle en støkk.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei jeg digger de veldig!

Men det er jo ikke til å komme bort i fra at de ikke akkurat har ett søtt utrykk, de minner jo mer om løver av utseende :P

Og det er jo ikke noe spesiellt typisk sheltie. Om jeg har forstått det rett så har de heller ikke de typiske sheltie bevegelsene, men beveger seg mer parallelt.

mikeydean3.jpg

notchdean.jpg

Om man ser på videoer fra Westminister feks så ser man at strørrelsen er nok Sheltie ++ :P

Men de MÅ ikke se så ekstreme ut, nå er dette med ett utrent øye men denne er ikke så "løve" av utseende, pelsen er veldig grooma og hadde den ikke vært groomet så hadde den nok også sett mer normal ut (de tar spesiellt av med den der kraven :P )

Men dette er også en tispe, jeg kunne tatt feil ;)

carlyassasm.jpg

En dag :aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...