Jump to content
Hundesonen.no

Er hunder blitt forbruksvare?


ida
 Share

Recommended Posts

Det kan hende at det bare er noe jeg funderer litt på, men er det et høyt "forbruk" av hunder hos en del mennesker? Man skaffer seg en hund i dyre dommer og etter en stund blir hunden for mye, for lite eller feil, enda man hadde lest seg opp og vurdert rasen i det vide og brede på forhånd. Kanskje den byttes ut med en annen eller suppleres med en annen og så blir det for mye etter en stund og den ene eller den andre vandrer hit eller dit.

Det var en del snakk om kjemi her for en stund siden. Tror ikke jeg har hatt kjemi med en eneste hund, jeg. Aner ikke hva det er snakk om. Eller kanskje jeg vet at jeg ville få like god kjemi med den ene eller andre av madammen sine hunder eller vaktmesteren til Margrete om de kom til meg for å bli (jaja, jeg kjenner min begrensing). Ikke vet jeg. Kjemi liksom, sier det i hodet mitt :teehe:

Kanskje det bare er jeg som er grinete av søvnmangel, men det får stå sin prøve. Nå renner det ut, lell :P Hvor mange av oss har superambisjoner innen noen som helst av hundesport og trenger en hund som yter maksimalt i et eneste kjør?

Er det så vanskelig å tilpasse seg den hunden man har? Haha, etter 25 år som hundeeier, fikk vi toller(e). Da først ble jeg en milsluker i skauen. Ikke at jeg har gjort alt så veldig riktig med hundene våre, alltid. Det er ikke det jeg vil fram til her. Jeg vil bare se om det er flere som har litt tanker rundt dette. Jeg tror nemlig kanskje at noen (nei, ingen spesielle i tankene) kanskje ville fått det litt greiere med hundeholdet sitt, hvis de senket skuldrene og bare koste seg med den bikkja de har ;)

Edited by ida
  • Like 13
Link to comment
Share on other sites

  • Replies 200
  • Created
  • Last Reply

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Det er da vel ingen forbrytelse å omplassere en hund man ikke vil ha (uansett grunn). Men fjerde gangen bør du kanskje tenke litt over om du bør ha hund.

Det kan hende at det bare er noe jeg funderer litt på, men er det et høyt "forbruk" av hunder hos en del mennesker? Man skaffer seg en hund i dyre dommer og etter en stund blir hunden for mye, for lit

Jeg syntes det viktigste er at hunden skal ha et fint liv. Om det betyr at den har det best hos noen andre, så er jo svaret enkelt. Folk som til enhver pris skal tviholde på en bikkje av prinsipp og g

Tenker det samme. Synes det er viktig i forveien av anskaffelse av hund å tenke på at hunden kanskje ikke lever opp til forventningene dine, og hva gjør du da? Selger hunden/bytter den ut? Nei det synes jeg ikke er rettferdig.. :no:

Link to comment
Share on other sites

Tenker det samme. Synes det er viktig i forveien av anskaffelse av hund å tenke på at hunden kanskje ikke lever opp til forventningene dine, og hva gjør du da? Selger hunden/bytter den ut? Nei det synes jeg ikke er rettferdig.. :no:

Hvorfor ikke ha et litt nøkternt syn på forventningene før man skaffer seg hunden :) Veldig mange hunder er mest hund :D

  • Like 3
Link to comment
Share on other sites

Forbruk og forbruk. Kjenner mange som røntger D hofter og da er det ikke noe liv for en jakthund som jakter vilt opptil 50 dager i året og går dummy prøver resten av året. Enten avlives de eller omplasseres til noen som ønsker en familiehund uten samme krav til kondisjon. Det betyr ikke at det er enkelt å ta avgjørelsen og at man tripper etter å få ny valp som "bruk og kast". Og så er det jo slik at hvis man er avhengig av hund til ene eller det andre (ettersøk, redning, gjeting eller bare synes f.eks IPO er det største i verden) så har man jo alltid en unghund i trening for å ikke bli stående med kun en gammel hund som en eller annen gang må pensjoneres.

Link to comment
Share on other sites

Forbruk og forbruk. Kjenner mange som røntger D hofter og da er det ikke noe liv for en jakthund som jakter vilt opptil 50 dager i året og går dummy prøver resten av året. Enten avlives de eller omplasseres til noen som ønsker en familiehund uten samme krav til kondisjon. Det betyr ikke at det er enkelt å ta avgjørelsen og at man tripper etter å få ny valp som "bruk og kast". Og så er det jo slik at hvis man er avhengig av hund til ene eller det andre (ettersøk, redning, gjeting eller bare synes f.eks IPO er det største i verden) så har man jo alltid en unghund i trening for å ikke bli stående med kun en gammel hund som en eller annen gang må pensjoneres.

Men er virkeligheten virkelig sånn for flesteparten av hundeeiere i Norge? Og hvorfor kan ikke en D hofte hund fungere til jakt? Den behøver da ikke ha noen symptomer for det.

  • Like 3
Link to comment
Share on other sites

Forbruk og forbruk. Kjenner mange som røntger D hofter og da er det ikke noe liv for en jakthund som jakter vilt opptil 50 dager i året og går dummy prøver resten av året. Enten avlives de eller omplasseres til noen som ønsker en familiehund uten samme krav til kondisjon. Det betyr ikke at det er enkelt å ta avgjørelsen og at man tripper etter å få ny valp som "bruk og kast". Og så er det jo slik at hvis man er avhengig av hund til ene eller det andre (ettersøk, redning, gjeting eller bare synes f.eks IPO er det største i verden) så har man jo alltid en unghund i trening for å ikke bli stående med kun en gammel hund som en eller annen gang må pensjoneres.

Jeg tror jeg utelukket de med ambisjoner innen ulike hundesporter i startinnlegget :)

  • Like 2
Link to comment
Share on other sites

Guest Bølla

Forbruk og forbruk. Kjenner mange som røntger D hofter og da er det ikke noe liv for en jakthund som jakter vilt opptil 50 dager i året og går dummy prøver resten av året. Enten avlives de eller omplasseres til noen som ønsker en familiehund uten samme krav til kondisjon. Det betyr ikke at det er enkelt å ta avgjørelsen og at man tripper etter å få ny valp som "bruk og kast". Og så er det jo slik at hvis man er avhengig av hund til ene eller det andre (ettersøk, redning, gjeting eller bare synes f.eks IPO er det største i verden) så har man jo alltid en unghund i trening for å ikke bli stående med kun en gammel hund som en eller annen gang må pensjoneres.

Når det gjelder labrador så evner faktisk mange av dem å leve lange, gode og svært aktive liv til tross for en HD-diagnose. Noe av grunnen til det er at hundene skal være såpass robuste og funksjonelt bygget, jeg har selv hatt HD-hund i hus som absolutt ikke gjorde noen dårligere jobb verken ved jakt til vann eller til fjells. Til vannarbeid merket jeg ingen forskjell, det eneste som kunne være utfordrende var veldig ulendt og vanskelig fjellterreng når hunden bikket 9 år, men det var absolutt ikke umulig og vi måtte aldri avbryte en planlagt jobb.

Men er virkeligheten virkelig sånn for flesteparten av hundeeiere i Norge? Og hvorfor kan ikke en D hofte hund fungere til jakt? Den behøver da ikke ha noen symptomer for det.

De kan fungere helt fint til jakt, men de slår kanskje ikke kenguruen som holder 70 km/t på jaktprøver :ahappy:

Link to comment
Share on other sites

Jeg veit ikke, jeg. Jeg synes folk sliter altfor lenge med bikkjene sine som oftest. :P Og de som bare kjøper en blanding på Finn på impuls har som oftest ikke så mye forventninger heller, føler jeg.

Ja, jeg er fordomsfull. :aww:

Edit: Tok bort OT om prestasjonshunder.

Edited by SandyEyeCandy
  • Like 3
Link to comment
Share on other sites

Jeg tror jeg har deltatt i en liknende diskusjon tidligere her inne.

Min personlige mening er at manglende kjemi er vrøvl og en idiotisk unnskyldning for å kvitte seg med hunden. Det er rett og slett tåpelig at fordi man ikke er dødsens forelska i bikkja si så omplasserer man den.

Nå diskuterer jeg antagelig på grensen til usaklig her, men det får stå sin prøve. Jeg har lite respekt for slike avgjørelser og har problemer med å forstå de.

  • Like 2
Link to comment
Share on other sites

Jeg tror jeg har deltatt i en liknende diskusjon tidligere her inne.

Min personlige mening er at manglende kjemi er vrøvl og en idiotisk unnskyldning for å kvitte seg med hunden. Det er rett og slett tåpelig at fordi man ikke er dødsens forelska i bikkja si så omplasserer man den.

Nå diskuterer jeg antagelig på grensen til usaklig her, men det får stå sin prøve. Jeg har lite respekt for slike avgjørelser og har problemer med å forstå de.

Så man skal ha en hund man ikke har noen kontakt med/liker i 15 år bare fordi?

  • Like 4
Link to comment
Share on other sites

Så man skal ha en hund man ikke har noen kontakt med/liker i 15 år bare fordi?

Det er jo opp til en selv det. Kom ikke å si at man ikke får kontakt med hunden i løpet av 15 år. Det tror jeg ikke på. Hvis man ikke klarer å "like" hunden sin i løpet av 15 år så er det en selv det er noe feil med mener jeg.

  • Like 7
Link to comment
Share on other sites

Det er jo opp til en selv det. Kom ikke å si at man ikke får kontakt med hunden i løpet av 15 år. Det tror jeg ikke på. Hvis man ikke klarer å "like" hunden sin i løpet av 15 år så er det en selv det er noe feil med mener jeg. 

Men noen hunder finner man jo tonen med med en gang. Om det tar 15 år kan det bli slitsomt ;)

Link to comment
Share on other sites

Det kan hende at det bare er noe jeg funderer litt på, men er det et høyt "forbruk" av hunder hos en del mennesker? Man skaffer seg en hund i dyre dommer og etter en stund blir hunden for mye, for lite eller feil, enda man hadde lest seg opp og vurdert rasen i det vide og brede på forhånd. Kanskje den byttes ut med en annen eller suppleres med en annen og så blir det for mye etter en stund og den ene eller den andre vandrer hit eller dit.

Det var en del snakk om kjemi her for en stund siden. Tror ikke jeg har hatt kjemi med en eneste hund, jeg. Aner ikke hva det er snakk om. Eller kanskje jeg vet at jeg ville få like god kjemi med den ene eller andre av madammen sine hunder eller vaktmesteren til Margrete om de kom til meg for å bli (jaja, jeg kjenner min begrensing). Ikke vet jeg. Kjemi liksom, sier det i hodet mitt :teehe:

Kanskje det bare er jeg som er grinete av søvnmangel, men det får stå sin prøve. Nå renner det ut, lell :P Hvor mange av oss har superambisjoner innen noen som helst av hundesport og trenger en hund som yter maksimalt i et eneste kjør?

Er det så vanskelig å tilpasse seg den hunden man har? Haha, etter 25 år som hundeeier, fikk vi toller(e). Da først ble jeg en milsluker i skauen. Ikke at jeg har gjort alt så veldig riktig med hundene våre, alltid. Det er ikke det jeg vil fram til her. Jeg vil bare se om det er flere som har litt tanker rundt dette. Jeg tror nemlig kanskje at noen (nei, ingen spesielle i tankene) kanskje ville fått det litt greiere med hundeholdet sitt, hvis de senket skuldrene og bare koste seg med den bikkja de har ;)

Ja noen ganger er hunder så skrullete at det "å senke skuldrene" ikke er svaret. Og etter å ha levd med en slik skrulle i mange år (hun ble 8 år) har i hvert fall JEG bestemt meg for at livet MITT er for kort til å kastes bort på hunder som ikke fungerer. Og da er det ikke snakk om kjemi eller ikke kjemi, men at hunden faktisk krever så mye skjerming og tilrettelegging at hele livet til slutt dreier seg om DET, på bekostning av familieliv, sosialt liv og alt annet.

Og så har jeg lite sans for å mene mye og moralisere om andres hundeliv og liv generelt. Man vet ikke alt om andre basert på hva man tror man ser utenfra. Hva andre gjør og hvilke valg de tar innbiller jeg meg ikke at jeg kan verken dømme eller moralisere over.

Link to comment
Share on other sites

Forbruk og forbruk. Kjenner mange som røntger D hofter og da er det ikke noe liv for en jakthund som jakter vilt opptil 50 dager i året og går dummy prøver resten av året. Enten avlives de eller omplasseres til noen som ønsker en familiehund uten samme krav til kondisjon. Det betyr ikke at det er enkelt å ta avgjørelsen og at man tripper etter å få ny valp som "bruk og kast". Og så er det jo slik at hvis man er avhengig av hund til ene eller det andre (ettersøk, redning, gjeting eller bare synes f.eks IPO er det største i verden) så har man jo alltid en unghund i trening for å ikke bli stående med kun en gammel hund som en eller annen gang må pensjoneres.

Jeg tror jeg utelukket de med ambisjoner innen ulike hundesporter i startinnlegget :)

Jeg tenker det er forskjell på ambisjoner og ambisjoner. En ting er om man faktisk har oppnådd noe tidligere og ny hund ikke har det som kreves, noe annet er det om en er på sin 3., 4., 5. etc og det alltid er hunden sin feil at man ikke når lengre enn feks kl.1.

Det sagt så er det mange omplasseringshistorier både på sonen og ellers, og det er ikke alltid at den som omplasserer ønsker å dele ALT med ALLE, og da er det gjerne mange besserwissere som sitter og mener både det ene og det andre. Andre folk evner ikke å se at livet ikke er svart/hvitt, atter andre skal ALDRI skal omplassere en hund og har heller ingen forståelse for at andre kan ende med å måtte gjøre det. Endret livssituasjon, samlivsbrudd, sykdom, allergi - det er for noen ingen av disse grunnene som holder.

Det skal være hyggelig å ha hund. Jeg vet ikke helt hva jeg vil frem til her, men det finnes MINST to ytterpunkter i alle fall.

  • Like 4
Link to comment
Share on other sites

For meg er enkelte hunder forbruksvare. Kjøpte meg en hannhund utelukkende for avl og vidreføring av de linjene jeg ønsker. Dersom det viser seg at han ikke kan benyttes i avl, da gir jeg han bort.

Det er hunder man ikke har kjemi med what so ever, så får dere nå bare kalle det vrøvl så mye dere lyster. Og har man ikke det, så ser jeg ingen grunn til at man skal ha hunden heller, dersom den kan ha det bedre hos noen andre. Jeg er for gammel til å gidde sitte på huder jeg ikke trives med, been there, done that.

Men, jeg er nå ærlig nok til å si årsaken til at jeg gir bort/selger en hund da, det være seg fordi den ikke egner seg til det jeg skal bruke den til eller jeg ikke liker bikkja. Det har gledet en del folk der ute at påtenkte avlshunder ikke ble brukt.

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

I prinsippet er jeg helt enig med deg, Ida. Samtidig så må jeg innrømme at jeg tenker følgende:

La oss si at man har store ambisjoner innenfor f.eks agility eller LP. Altså ingenting som er spesielt viktig eller samfunnsnyttig i den forstand, men noe man selv brenner for og er svært interessert i. Man gjør research og forsøker å skaffe seg en passende hund, men ender opp med en hund som på ingen måte passer til det man ønsker å drive med. Men er ellers en velfungerende og ok turkompis.

Er det da feil å omplassere en slik hund til en familie som ikke har noen ambisjoner, men hvor man vet at hunden vil få et bra liv med lange turer som passer hunden bedre, også kan man gå i gang med å skaffe seg en ny valp som passer bedre? Det vil jo være til det beste ikke bare for eier, men også for hunden som ble omplassert.

Samtidig så er det ingen tvil om at en slik holdning ER bruk og kast. Og hva gjør man om neste valp heller ikke fungerer slik man forventer - hvor mange valper er det greit å omplassere på jakt etter den "rette" hunden?

Link to comment
Share on other sites

Men er virkeligheten virkelig sånn for flesteparten av hundeeiere i Norge? Og hvorfor kan ikke en D hofte hund fungere til jakt? Den behøver da ikke ha noen symptomer for det.

Nei, men det er da ikke flesteparten av hundeeiere som omplasserer eller bytter hund heller? Jo en D hoftehund kan fungere greit men man vet ikke hvor lenge. Kanskje 3 år, kanskje 5 mnd. HD hunder burde ikke overbelastes, men heller ha spesialtilpasset trening for å opprettholde god muskulatur. De burde ikke slite med å ta seg over gjerder, opp og ned bratte skråninger osv.

Jeg tror jeg utelukket de med ambisjoner innen ulike hundesporter i startinnlegget :)

Beklager, det så jeg ikke. Men jeg synes det er dumt å utelukke de som driver med hundesport, når det er nettopp disse som har høy frekvens av hundekjøp/utbytte.

Når det gjelder labrador så evner faktisk mange av dem å leve lange, gode og svært aktive liv til tross for en HD-diagnose. Noe av grunnen til det er at hundene skal være såpass robuste og funksjonelt bygget, jeg har selv hatt HD-hund i hus som absolutt ikke gjorde noen dårligere jobb verken ved jakt til vann eller til fjells. Til vannarbeid merket jeg ingen forskjell, det eneste som kunne være utfordrende var veldig ulendt og vanskelig fjellterreng når hunden bikket 9 år, men det var absolutt ikke umulig og vi måtte aldri avbryte en planlagt jobb.

De kan fungere helt fint til jakt, men de slår kanskje ikke kenguruen som holder 70 km/t på jaktprøver :ahappy:

Jada, har selv hatt HD hund så det vet jeg godt, de kan fungere like godt og bedre enn en HD fri hund. Men det er også mange som får forkalkninger tidlig, som må ha smertestillende allerede fra 2 års alder, eller som må ha hvile i to uker etter en dag ute på ettersøk. Èn hund gir ikke fasiten for alle..

Det er ikke det at de må kunne løpe i 70 km/t som avgjør om de funker, det vet du sikkert som er så aktiv jeger :)

  • Like 2
Link to comment
Share on other sites

For meg så er det en stor forskjell på om en hund ikke egner seg til det den var tiltenkt kontra manglende kjemi.

Det første argumentet respekterer jeg (selv om jeg selv antagelig ikke ville klart å kvitte meg med en ubrukelig avlshund, så kynisk klarer jeg ikke å være), mens manglende kjemi føler jeg er mer ens egne holdninger overfor et levende liv jeg ikke klarer å svelge. Hva er manglende kjemi liksom? At man ikke elsker hunden høyere enn jorden? At man syns den har en kjedelig personlighet? At rasen er annerledes enn man hadde forestilt seg?

Vi snakker ikke om kjærlighet ved første blikk her, vi snakker eier og hund. Det blir hva man gjør det til liksom. Noen hunder kryper inn i hjertet på en raskt, andre trenger man mer tid med. Og dette går på respekt overfor dyret, forståelse for dens behov og ens egen innstilling til å ville akseptere at ikke alle hunder er like.

  • Like 7
Link to comment
Share on other sites

Jeg tror jeg utelukket de med ambisjoner innen ulike hundesporter i startinnlegget :)

Men hvorfor det? (jeg er ikke helt sikker på svaret selv, men har stilt meg spørsmålet mange ganger)

Hvorfor er det greit for en som driver med agility å kvitte seg med en hd-hund, noe mer enn det er for meg å kvitte meg med Kovu fordi vi har null kjemi?

Du sier jo selv at man må tilpasse seg hunden. Javel, så kunne ikke den hunden være på jakt eller agilitybanen. Kanskje den tilogmed bare er dårlig på eller ikke liker det, og ikke er syk. Spør du meg så er det minst like mye bruk og kast, når man kvitter seg med en frisk hund fordi den ikke svarer til forventningene man hadde. Med min voldsomme erfaring på to anskaffelser så har jeg skjønt at det aldri blir helt slik man hadde tenkt seg uansett...

For meg så er det en stor forskjell på om en hund ikke egner seg til det den var tiltenkt kontra manglende kjemi.

Det første argumentet respekterer jeg (selv om jeg selv antagelig ikke ville klart å kvitte meg med en ubrukelig avlshund, så kynisk klarer jeg ikke å være), mens manglende kjemi føler jeg er mer ens egne holdninger overfor et levende liv jeg ikke klarer å svelge. Hva er manglende kjemi liksom? At man ikke elsker hunden høyere enn jorden? At man syns den har en kjedelig personlighet? At rasen er annerledes enn man hadde forestilt seg?

Vi snakker ikke om kjærlighet ved første blikk her, vi snakker eier og hund. Det blir hva man gjør det til liksom. Noen hunder kryper inn i hjertet på en raskt, andre trenger man mer tid med. Og dette går på respekt overfor dyret, forståelse for dens behov og ens egen innstilling til å ville akseptere at ikke alle hunder er like.

For meg er manglende kjemi blant annet manglende kommunikasjon. Jeg greier ikke å forstå den hunden. Han går meg tidvis på nervene. Han er bare i veien. Jeg greier ikke å lære ham noe særlig (og ingen skal si at vi ikke har prøvd, vi har gått kurs nesten kontinuerlig).

Jeg trenger ikke å elske hunde over alt på jord. Men jeg trenger å kunne kommunisere med den, forstå hva den ønsker, og formidle ting til den. På fire år er vi ikke veldig mye nærmere på det punktet...

  • Like 4
Link to comment
Share on other sites

Hvorfor utelukke de innen hundesport? De fleste som omplasserer har vel sterke ambisjoner?

Jeg har sterke ambisjoner om at Nico skal fungere som familiehund.

Gjør hun ikke det omplasserer jeg henne.

Så kan heller synsere synse så mye de vil.

Nå ser det ikke ut til at det blir et problem, men hadde hun vist ubehag rundt andre barn hadde hun vært ute av heimen.

Jeg har ikke tid og overskudd til sånt og jeg gambler ikke med A sine venner.

Jeg var mer kritisk når jeg skaffet meg familiehund fremfor brukshund, og jeg stiller høyere krav til at hun skal fungere i hverdagen enn jeg gjorde med de jeg skaffet meg for å trene hundesport.

Selvfølgelig.

Hundesport er bare en lek, hverdagen med hund og barn er blodig alvor.

  • Like 11
Link to comment
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.



  • Nye innlegg

    • Fikk meg nettopp en liten støkk av den 12 uker "lille" riesenschnauzer valpen. Han hadde så fin bitehemming fra morens harde korrigeringer i valpekassen. Ikke noe trykk, bare la tennene på armen. Forrige hunden min, vi hadde en greie der hun gjorde det når hun ville ha kos og nærhet. Bare holdt hånden min forsiktig i munnen. Det var koselig. Jeg har derfor latt Ede få tanne på meg, fordi han ikke brukte noe press, bare berørte forsiktig. Det har kommet gradvis mer trykk på, though, hvor jeg har avgitt uærlige smertehyl der jeg synes det har blitt for mye trykk ifht bare berøring. Han har sluppet hver gang, men mulig han har gjennomskuet uærligheten min? At det ikke egentlig gjorde vondt, jeg bare latet som og løy om det. Han beit plutselig såpass hardt nå at det gjorde faktisk vondt, og ikke bare en gang. Han ga seg ikke da jeg hylte, repeatedly. Dette ble nytt. Bad dream come true. Valpehyl har alltid fungert for meg på alle valper unntatt en som ble tent av det og gikk hardere på. Jeg har siden fryktet en ny sånn, fordi det er så mye mer tidkrevende og vanskelig å få den til å slutte.  Shit just got real again. Så mange har så lenge snakket så mye om at positive metoder ikke strekker til på "den typen hund". Det er en riesenschnauzer, ikke en spaniel.  Påvirket av alle som er kritiske til rene positive metoder og vissheten om at adferd som potensielt kan bli farlig og forvolde skader på folk eller fe må tas med en gang. Faktisk. Men hvordan? Ikke bare de forholdsvis erfarne og ganske lærde, de faktiske ekspertene strides. De virkelig erfarne er uenige. Det er et dilemma for en som er mindre erfaren enn de er. Hvem av dem skal en lytte til når de er like erfarne og har samme nivå av suksess, men er rykende uenige om enkelte prinsipper? ..og nå har jeg "en sånn type hund." I øyeblikkets hete har en ikke tid til å tenke mye. En må handle.  Klynkehylene mine virket ikke, så jeg BRØLTE til Ede fordi den bittstyrken der var langt over grensen for akseptabel tanning fra en stor valp. Det tente ham, ga ham et fandenivoldsk uttrykk og han gikk i dominans maktkamp med meg. Stirret meg i øynene og bet hardere. Jeg brølte høyere, sintere og mer skingrende. Ubehagelig nok til at han slapp, men så gikk det en jævel i han og gikk på meg igjen, oppsatt på å vinne. Jeg tuller ikke. Ikke noen italiensk mynde. Søte og snille og myke lille valpen var plutselig en skikkelig røff gruppe 2 dominant hannhund - på bare 12 uker - og mot MEG!  Ubehagelig høye og skingrende brøl hadde altså ikke ønsket effekt det heller, han ble tent av det og ville virkelig sloss. I øyeblikkets hete valgte jeg lytte til den andre gruppen eksperter - de bøse og harde - som HAR suksess og meritter å vise til de også - i likhet med den skolen jeg kommer fra - som er 100% positiv. To ulike verdener av grunnleggende prinsipper, men også en generell trend av like ulike raser de trener og jobber med.  I øyeblikkets hete har en ikke tid til å tenke twice, en må handle når det kommer til fullstendig uakseptabel adferd som kan bli farlig. Jeg valgte vike fullstendig fra alle mine tidligere valgte prinsipper, holde ham igjen over snuten med makt, stirre han inn i øynene, løfte leppa og knurre alvorlig til ham, hvorpå han absolutt ikke backet ned slik de bøse og harde fra den skolen der, de med den typen hund mener burde skje. Dette tente ham nemlig bare enda mer. Han var like sint og oppsatt på å stadfeste sjefsrollen som jeg var.  Så tok jeg råd fra en (annen) oppdretter om å vri armen min så leppa ble dratt over tennene hans, så han bet seg selv. Den sved. Den fungerte. ..der og da. Oppnådde en midlertidig pause i bitinga, men han var ikke blid. Fandenivoldsk uttrykk i ansiktet. Knurret sint. Alvorlig, ikke lek. Den holdningen han satte opp og hans vilje til å ta en dominans maktkamp med MEG?! NÅ? Kan bli festlig i puberteten hans ^^   Quick change of scenes med å forflytte oss i rommet og han var myke lille søte valpen igjen. Pustet lettet ut for now og roste og berørte ham behagelig. Samlet alle tyggeleker foran ham, men han hadde allerede glemt og så ikke noen sammenheng i det, var bare glad til for å sitte der og eie en haug med sine egne greier som han straks tok til å tygge på.  Etter å ha fått noen minutter til gjennomgang og analyse av situasjonen, så beveger jeg meg tilbake til positive og hjemmebrente metoder igjen. Den hjemmebrente delen av strategien er å vise at jeg er SÅRET og besviken. Vise at jeg er virkelig lei meg og skuffa. Ikke lest eller hørt noen fortelle at de bruker den der, så jeg kaller den hjemmebrent. Den bøse leiren av trenere med den typen hund kommer sikkert til å skjelle meg ut for å vise svakhet og underdanighet. Skal forklare hvorfor jeg velger det lenger ned. Den andre delen av metoden er textbook negativ straff. Forlate rommet eller trekke meg opp i loftssengen utenfor rekkevidde, med all godisen og alle tyggeleker og gjøre det klart at han kan få vinne den kampen der mot meg med tennene, men det har den typen kjipe konsekvenser at godterisjappa og tivoliet stenger. Hvorfor velger jeg vise at jeg er såret og skuffet og lei meg? Det er å vise svakhet. - Hunden kommer til å fullstendig overkjøre deg! Du gir hunden alfa posisjon og mister lederskapet. Du mister kontroll! Vel, noen fysisk dominans maktkamp med den typen hund fører IKKE frem. Den vinner jo lett om jeg går i duell med den på den måten. Det er en situasjon jeg ikke er tjent med.  Heldigvis har jeg pløyet gjennom det som ble gitt ut på Canis Forlag og mer innen samme skole og har erfaring med at det virker, så jeg trenger bare minne meg selv om at ekspertene faktisk er uenige. Jeg kan velge å ha tillit til meg selv angående hvem av dem jeg skal lytte til og hvilke metoder jeg har tillit til og er komfortabel med å bruke. Å lytte til de bøse old school om: "Men med denne typen hund..", det blir helt feil for meg med nettopp denne typen hund, fordi den er ASSERTIVE og den vil ikke backe ned om jeg går i sånne konflikter med den på den måten, det vil bare ødelegge relasjonen mellom oss og forsure hele hundeholdet med dårlig stemning, høye skuldre og endeløse maktkamper. Det er ikke sånn en best håndterer store dyr.  Tenker de bøse machofolka burde få prøve seg på løver og elefanter, eller selv hester, der enkelte kan være veldig assertive. Hva gjør du når det oppstår en interessekonflikt med en assertive hest eller elefant? Myke dyr, men prøv å dominere den med truende ansikt og kroppsspråk og fysisk makt og se hvordan det går, ikke bare der og da, men over tid.  Positive metoder for the win. Quick reminder to self om å gå med bitepølsa på lomma innendørs også.  Bite this instead.   
    • Mm, #metoo har en sånn "den typen hund". Gruppe 2. Hopper over til dagboken i Min Hund subforumet for å fortelle noe om akkurat det, fordi det blir en avsporing her. 
    • Jeg har veldig respekt for hunden jeg har og ser selv at jeg ikke har noen cocker spaniel. Hun har en enorm styrke og ser at hun er kapabel til å forårsake skade dersom hun virkelig hadde ønsket det. Hun har jo et driv og en intensitet fra disse rasene hun er blandet med. Hun er en drøm å ha inne. Her ligger hun stort sett i hundesenga og snorker, eller kryper opp til meg for kos.  Som du skriver. Jeg tar ikke noe sjanse på å gå med henne løs. De to gangene jeg har hatt henne løs var inngjerdet barnehage hvor hun kunne være litt hund.  Jeg vil ikke være den som har en "skummel" hund, eller skape en unødvendig ubehagelig situasjon. Jeg vil ha full kontroll på henne til enhver tid.  Jeg er også typen som undersøker dersom jeg er usikker på noe. Det er derfor jeg poster her. Jeg tar hundeholdet veldig seriøst. Jeg er heller ikke redd for å be om hjelp dersom jeg trenger det. 
    • Kanskje ikke så dumt. ..men det enkle er ofte det beste og billigste. Av den blandingen der ville jeg selv antatt at den plutselig en dag kan finne på å skade eller drepe en annen hund, tilsynelatende uten av det blå, selv om hun er snill og trygg overfor en mengde hunder i mange år. Det har skjedd eiere av "den typen hund" før, og alle er like sjokkerte hver gang, fordi hunden ikke viste noen tegn til annet enn å være super godmodig og snill. Selv hunder som bor sammen og er bestevenner kan plutselig en dag brake sammen i en kamp på liv og død over en tilsynelatende fillesak de ikke har brydd seg om før. Skjedde med ei her på forumet for mange år siden, tispe og hannhund på liv og død.  Det smalt plutselig over en interessekonflikt som skulle vært en bagatell for de to. Genetikk er genetikk.  Virker som du har god kontroll og evner forhindre at sånt skjer med en fremmed forbipasserende da. Selv hadde jeg ikke turt ha hunden løs utenom inngjerdet område med full kontroll, fordi jeg selv har mistet kontrollen på løs hund jeg trodde hadde sikker innkalling og det KUNNE gått ille gærnt. 
    • Ja, vi unngår hilsing i bånd. Det skaper unødig ekstra stress og som du sier ikke noe hun bør forholde seg til. Jeg har heller ikke behov for å hilse på fremmede hunder i gata.  Jeg skulle gjerne visst intensjonen hennes bak disse to møtene. Hun har som sagt ikke skadet noen, men bare bykset mot, nesten for å skremme de litt vekk. Det ser mer ut som et ønske om avstand enn noe annet. Når jeg da har holdt henne igjen er hun helt rolig igjen og kan fortsette turen. Hun blir fort ferdig med ting. Eieren til den lille hunden var heldigvis forståelsesfull og spurte tilogmed om de skulle hilse i etterkant da de hadde roet seg, men da sa jeg nei.  Det hadde kanskje vært fornuftig å få noen som har mer ekspertise til å se på dette. Jeg får følge med på utviklingen. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...