Gå til innhold
Hundesonen.no

Kalde føtter før valpen kommer i hus


bippo
 Share

Recommended Posts

Hei! Jeg har et lite problem. Jeg får en liten golden retriever i hus 20. august, og jeg er livredd! Det er nesten så jeg har lyst til å ringe oppdretter og komme med en eller annen unnskyldning for å ikke få han likevel, for jeg er vettskremt. Jeg kommer jo selvsagt ikke til å gjøre det, for å få hund har vært mitt største ønske de siste fem åra, men jeg føler meg fæl som gruer meg så fælt. Det virker som om alle tar så lett på det, så jeg føler meg som verdens dårligste menneske.

Men er det noen som kan berolige meg og si at det er vanlig? Er det greit å være redd? Jeg regner jo med at jeg kommer til å kose meg masse når han kommer i hus, men det er jo et helt lite liv jeg skal få ansvar for. Ææææ :o

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 56
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Her er han Bobby skal han hete. To uker til jeg henter han!

Hvordan har det gått med deg og valpen? Roet det seg? For min del har det roet seg litt nå, og jeg gleder meg mest! Var og traff oppdretterne på torsdag, og alt de fortalte visste jeg allerede, så

Hva er du redd for? Altså, får å finnet noe å berolige deg på Du får ansvar for en liten bedårende, irriterende, latterfremmkallende, bitende, slikkene, ødeleggene, helene valp om 4 uker, ja det

Posted Images

Guest Bølla

Slapp helt av, du kommer til å kose deg glugg i hjel. Kjøp bøker, besøk hund og oppdretter og spør om alt det du lurer på. Det er ingen dumme spørsmål, bare dumme svar... Jeg antar at du er så stresset fordi du er en ansvarbevisst person som skjønner at dette dreier seg om et levende vesen som fortjener et godt liv, og hvorfor skal ikke du kunne gi denne hunden det når så mange andre klarer det?

Hunder er en fantastisk gave til oss mennesker, vær glad du har funnet en oppdretter som ønsker å selge til akkurat deg og senk skuldrene :hug: Nå har du også registrert deg her, og her kan du spørre om alt mellom himmel og jord, det er hjelp å få!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er du redd for? Altså, får å finnet noe å berolige deg på :)

Du får ansvar for en liten bedårende, irriterende, latterfremmkallende, bitende, slikkene, ødeleggene, helene valp om 4 uker, ja det er stort, det blir en voldsom overgang for en som kanskje ikke har hatt hund før. Vi er mange som har gjort det før og vi og hundene våre har overlevd med glans :D Det er lov å være litt redd, viser strengt tatt bare at du er ansvarsfull nok det

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt greit å være redd, det å skaffe seg hund er jo et stort ansvar, og du forplikter deg i ganske mange år. Og valpetiden er ikke alltid en dans på roser. Men tror det er sunt jeg, å ikke ta så lett på det. Tenker det kommer til å gå kjempebra jeg :) Prøv å slapp av, og gled deg istedenfor, det er halve moroa, å gå og vente på valp :D Du er heldig!

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er bra å være ansvarsbevisst å se "alvoret" i det, men valp/hund er langt ifra uoverkommelig så det er ingenting å være redd for, kommer til å gå kjempefint. Hvor vanlig det er å være så nærvøs vet jeg ikke, men det forsvinner nok kjapt når du sitter der med en liten gyllen klump :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk dere! Det hjelper litt. Er bare redd for at jeg ikke er flink nok, og at han plutselig vokser opp og blir en fryktelig utrygg og redd hund, jeg har jo så kort tid på å gi han de første inntrykkene! Og tenk om han klarer å få i seg hårstrikk og hårpinner som jeg mister overalt også tvinner de seg rundt ting og tang, også må han operere også bare åååh... Jeg er veldig god på krisemaksimering :( forhåndskrisemaksimering.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde det faktisk på akkurat samme måte før jeg hentet hannhunden jeg har nå som er 6 år gammel. Jeg følte meg faktisk reelt syk, hadde hjertebank, var kvalm og det kjentes ut som om jeg hadde feber. Kroppen var helt ødelagt og maroder - kjentes ut som om noen hadde kjørt over meg med en dampveivals eller noe :lol:. Jeg gikk til og med til legen jeg, fordi jeg ikke skjønte noe av denne sykdommen... Legen lurte på om jeg var stressa? Neeeeei, jeg var jo ikke det.. sa jeg, men etterpå tenkte jeg jo på at jo - jeg var jo egentlig superstressa, for jeg var så i tvil om jeg kom til å takle en hannhund av den rasen jeg har :lol:. Og da må jeg legge til at dette var min 5. hund av den rasen - og hadde hatt rasen i nesten 20 år før det :lol:.

Så joda... det går an :). Men det har gått superfint altså :).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var vettskremt før vi hentet hjem Frost, og litt den første tiden med han - redd for å gjøre noe feil / ødelegge han, men å for en glede han er! Og for en mestringsfølelse du vil oppleve hver gang dere får til noe sammen!

Det kommer til å bli helt fantastisk, senk skuldrene og hver gang nervene melder seg, skriv opp en ting du og valpen skal gjøre sammen. Is i byen, busstur, strandtur, hoppe i høstløv osv osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har det også sånn hver gang jeg venter på valp. Så snart den muntlige avtalen er i boks, så begynner jeg å angre. Hva om jeg har valgt dårlig oppdretter/kull? Hva om valpen er syk? Hva om den har mange små issues som jeg ikke har måttet håndtere på tidligere hunder? Ene øyeblikket er jeg overlykkelig, neste øyeblikket er jeg så kvalm for at jeg gruer meg, og jeg har bare lyst å ringe oppdrettere å si i fra meg avtalen med en gang.

I fjor fikk jeg den hunden jeg har nå, og det var helt grusomt å vente på valpen. Jeg satt på flyet sørover for å hente valpen, og jeg hadde bare lyst å snu, så redd var jeg. Dette etter å ha 15 års erfaring med hund, men det hadde ingenting å si. Jeg gruet meg helt forferdelig.

Dette har alltid gått over i løpet av den første uken med ny valp. Strengt tatt blir det hele bedre i løpet av de to første dagene. Man blir jo kjent med det lille dyret, også blir man for travelt opptatt til å være redd. Det er alt for mye å smile av, og når man sitter med en liten valp som sover på fanget, så er verden ikke annet enn vakker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner panikken din, men som de andre sier; helt normalt. Jeg var vettskremt og angret som en hund (høhø) på at jeg skulle bringe en valp inn i huset. Det var min tredje hund, men det var 10 år siden jeg hadde hatt valp, og jeg hadde mareritt om at jeg kom til å ødelegge valpen, at den kom til å ødelegge huset, etc.

Men valpen kom i hus, og selv om hun gir oss litt grå hår enda ( er 19 mnd nå :P ) så angret jeg ikke en dag fra det øyeblikket jeg fikk henne i fanget :wub:

26331_472211346167354_1341281485_n.jpg

(hvem smelter ikke av dette, liksom :wub: )

Å ha valp er slitsomt, og utrolig herlig :wub:

Lykke til med valpen, det kommer til å gå veldig fint :hug:

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk dere! Dette gjør at jeg føler meg mye tryggere :) har ikke turt å snakke med noen om det for jeg har følt meg så fæl, så det er godt å vite at det er vanlig :) jeg gleder meg jo selvfølgelig masse, men jeg legger liksom ikke like godt merke til det som stresset. Men det går nok fint :) takktakk!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk dere! Det hjelper litt. Er bare redd for at jeg ikke er flink nok, og at han plutselig vokser opp og blir en fryktelig utrygg og redd hund, jeg har jo så kort tid på å gi han de første inntrykkene! Og tenk om han klarer å få i seg hårstrikk og hårpinner som jeg mister overalt også tvinner de seg rundt ting og tang, også må han operere også bare åååh... Jeg er veldig god på krisemaksimering :( forhåndskrisemaksimering.

Ikke stress med det, du har ikke så kort tid, og det er ikke slik at om du ikke gjør alt perfekt så får du en ødelagt utrygg hund. Og får du problemer så er det bare å spørre noen om hjelp. :) Det verste du kan gjøre er egentlig å stresse med ting, ta det heller som det kommer og ikke tenk så mye på alt du ikke kan osv, selv om det er mye man skal lære så kommer man langt med vanlig sunn fornuft og logisk tenkning. Hunder forstår gjerne hva vi mener selv om vi ikke gjør alt etter boka bestandig, og kjenner man hunden sin så forstår man etterhvert mye kroppspråk og signaler, selv om man ikke har lært det av noen. Senk skuldrene og pust med magen :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg kom den største frykten når jeg plutselig satt der med nurket i fanget (mener det ikke for å skremme, det var jo egentlig ingenting å være redd for :lol:)

Var rimelig skjelven da vi ringte på hos oppdretter for å hente, men følte at jeg virkelig ANGRA da jeg satt i bilen hjem med den sovende lille valpen på fanget. Hvordan skulle jeg kunne ha ansvar for livet til den lille, forsvarsløse levende pelsklumpen, liksom? Tror jeg leste alle hundebøkene med paranoid-briller også ("gjør du dette feil, blir hunden ØDELAGT!"). Men fort var det ikke så skummelt lenger, bare koselig :wub: Og valpetiden går utrolig fort! Nyt det :) Og ta bilder! (Og del dem :whistle: )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her var det både kalde føtter og panikk og alt på en gang :lol: Her var det ikke verst før henting, men den første halvtimen-timen etter henting. Den derre forferdelige følelsen av å ha røsket et uskyldig lite vesen vekk fra sitt trygge hjem med mor og søsken og inn til noe helt nytt og ukjent. Men det gikk over veldig fort. Mini ble kjapt husvarm og lekte og trivdes fortere en fort, så da ga uroen seg og. Siden har jeg ikke angret :wub: Han er 3 nå :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk min første hund for nesten et år siden og jeg tenker enda slikt iblant :lol: Jeg har garantert gjort vanvittig mye feil og føler ofte at jeg ikke får til, men sånn er det visst bare med unge (hann)hunder, og de aller aller fleste hunder ender opp med å bli ålreite bikkjer uansett. Jeg brant meg faktisk på å lese mye på Sonen før og rett etter at jeg fikk valpen, for alle her inne var jo SÅ flinke og man ødela hunden sin for livet dersom man flyttet den fysisk fra ett sted til et annet fordi den ikke hørte, og valpen var både overstimulert og understimulert på en gang dersom den bet mer enn en gang i timen... Så kul ned, det går nok helt fint skal du se!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Michellus

Jeg fikk kalde føtter etter at valpen kom i hus jeg :P Var klar til å levere han tilbake, men etter en tur til oppdretter med en heart-to-heart conversation, tips og nytt mot, ble skuldrene senket og vi har kost oss med Angus siden :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Jeg ventet sånn på valpen at jeg måtte låne faren hans de siste fjorten dagene for å holde ut ventetiden:)

Jeg husker jeg ble litt fortvilet for at han veide 900 gram da han var 8 uker, og jeg var redd jeg skulle tråkke på han, klemme han i en dør osv.

Lurte også veldig på hva jeg skulle gjøre da den bittelille skapningen som var helt fersk i heimen satt på badegulvet og peip og peip mens jeg sto i dusjen en meter unna:0)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg forstår deg! :)

Jeg bare gleda meg mens jeg ventet, og koste meg med å lese bøker.

Men innimellom, da jeg så på den hjelpeløse lille schæferen som jeg måtte bære overalt fordi hun ikke orket å gå, fikk jeg av og til den følelsen over meg: hva er det jeg har tatt ansvar for!? Hun er så liten.

Men det har gått veldig bra :) Bare kos deg! Gleder meg til å se bilder jeg :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var også skikkelig nervøs og redd da jeg henta valpen i oktober.. Det var også en golden :-) da vi kom hjem, hadde jeg ikke sovet på over 24 timer, samboeren var på båt så var bare meg og valpen, pluss kattene.. :-p første valpen gjorde da vi kom hjem var å jage ene katta i HELE huset.. Da lurte jeg på hva i all verden det var jeg hadde gjort! Begynte nesten å angre da! Heldigvis kom veninna mi senere på kvelden og skulle tilbringe helgen her! Var godt å være to om valpen :-p heldigvis gikk det seg fort til, og nå kan jeg ikke tenke meg til å være uten hund! Stress helt ned, alt blir å gå bra :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...