Jump to content
Hundesonen.no

Kalde føtter før valpen kommer i hus


bippo
 Share

Recommended Posts

Hei! Jeg har et lite problem. Jeg får en liten golden retriever i hus 20. august, og jeg er livredd! Det er nesten så jeg har lyst til å ringe oppdretter og komme med en eller annen unnskyldning for å ikke få han likevel, for jeg er vettskremt. Jeg kommer jo selvsagt ikke til å gjøre det, for å få hund har vært mitt største ønske de siste fem åra, men jeg føler meg fæl som gruer meg så fælt. Det virker som om alle tar så lett på det, så jeg føler meg som verdens dårligste menneske.

Men er det noen som kan berolige meg og si at det er vanlig? Er det greit å være redd? Jeg regner jo med at jeg kommer til å kose meg masse når han kommer i hus, men det er jo et helt lite liv jeg skal få ansvar for. Ææææ :o

Link to comment
Share on other sites

  • Replies 56
  • Created
  • Last Reply

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Her er han Bobby skal han hete. To uker til jeg henter han!

Hvordan har det gått med deg og valpen? Roet det seg? For min del har det roet seg litt nå, og jeg gleder meg mest! Var og traff oppdretterne på torsdag, og alt de fortalte visste jeg allerede, så

Hva er du redd for? Altså, får å finnet noe å berolige deg på Du får ansvar for en liten bedårende, irriterende, latterfremmkallende, bitende, slikkene, ødeleggene, helene valp om 4 uker, ja det

Posted Images

Guest Bølla

Slapp helt av, du kommer til å kose deg glugg i hjel. Kjøp bøker, besøk hund og oppdretter og spør om alt det du lurer på. Det er ingen dumme spørsmål, bare dumme svar... Jeg antar at du er så stresset fordi du er en ansvarbevisst person som skjønner at dette dreier seg om et levende vesen som fortjener et godt liv, og hvorfor skal ikke du kunne gi denne hunden det når så mange andre klarer det?

Hunder er en fantastisk gave til oss mennesker, vær glad du har funnet en oppdretter som ønsker å selge til akkurat deg og senk skuldrene :hug: Nå har du også registrert deg her, og her kan du spørre om alt mellom himmel og jord, det er hjelp å få!

Link to comment
Share on other sites

Hva er du redd for? Altså, får å finnet noe å berolige deg på :)

Du får ansvar for en liten bedårende, irriterende, latterfremmkallende, bitende, slikkene, ødeleggene, helene valp om 4 uker, ja det er stort, det blir en voldsom overgang for en som kanskje ikke har hatt hund før. Vi er mange som har gjort det før og vi og hundene våre har overlevd med glans :D Det er lov å være litt redd, viser strengt tatt bare at du er ansvarsfull nok det

  • Like 3
Link to comment
Share on other sites

Helt greit å være redd, det å skaffe seg hund er jo et stort ansvar, og du forplikter deg i ganske mange år. Og valpetiden er ikke alltid en dans på roser. Men tror det er sunt jeg, å ikke ta så lett på det. Tenker det kommer til å gå kjempebra jeg :) Prøv å slapp av, og gled deg istedenfor, det er halve moroa, å gå og vente på valp :D Du er heldig!

  • Like 3
Link to comment
Share on other sites

Det er bra å være ansvarsbevisst å se "alvoret" i det, men valp/hund er langt ifra uoverkommelig så det er ingenting å være redd for, kommer til å gå kjempefint. Hvor vanlig det er å være så nærvøs vet jeg ikke, men det forsvinner nok kjapt når du sitter der med en liten gyllen klump :)

Link to comment
Share on other sites

Tusen takk dere! Det hjelper litt. Er bare redd for at jeg ikke er flink nok, og at han plutselig vokser opp og blir en fryktelig utrygg og redd hund, jeg har jo så kort tid på å gi han de første inntrykkene! Og tenk om han klarer å få i seg hårstrikk og hårpinner som jeg mister overalt også tvinner de seg rundt ting og tang, også må han operere også bare åååh... Jeg er veldig god på krisemaksimering :( forhåndskrisemaksimering.

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Jeg hadde det faktisk på akkurat samme måte før jeg hentet hannhunden jeg har nå som er 6 år gammel. Jeg følte meg faktisk reelt syk, hadde hjertebank, var kvalm og det kjentes ut som om jeg hadde feber. Kroppen var helt ødelagt og maroder - kjentes ut som om noen hadde kjørt over meg med en dampveivals eller noe :lol:. Jeg gikk til og med til legen jeg, fordi jeg ikke skjønte noe av denne sykdommen... Legen lurte på om jeg var stressa? Neeeeei, jeg var jo ikke det.. sa jeg, men etterpå tenkte jeg jo på at jo - jeg var jo egentlig superstressa, for jeg var så i tvil om jeg kom til å takle en hannhund av den rasen jeg har :lol:. Og da må jeg legge til at dette var min 5. hund av den rasen - og hadde hatt rasen i nesten 20 år før det :lol:.

Så joda... det går an :). Men det har gått superfint altså :).

Link to comment
Share on other sites

Jeg var vettskremt før vi hentet hjem Frost, og litt den første tiden med han - redd for å gjøre noe feil / ødelegge han, men å for en glede han er! Og for en mestringsfølelse du vil oppleve hver gang dere får til noe sammen!

Det kommer til å bli helt fantastisk, senk skuldrene og hver gang nervene melder seg, skriv opp en ting du og valpen skal gjøre sammen. Is i byen, busstur, strandtur, hoppe i høstløv osv osv.

Link to comment
Share on other sites

Jeg har det også sånn hver gang jeg venter på valp. Så snart den muntlige avtalen er i boks, så begynner jeg å angre. Hva om jeg har valgt dårlig oppdretter/kull? Hva om valpen er syk? Hva om den har mange små issues som jeg ikke har måttet håndtere på tidligere hunder? Ene øyeblikket er jeg overlykkelig, neste øyeblikket er jeg så kvalm for at jeg gruer meg, og jeg har bare lyst å ringe oppdrettere å si i fra meg avtalen med en gang.

I fjor fikk jeg den hunden jeg har nå, og det var helt grusomt å vente på valpen. Jeg satt på flyet sørover for å hente valpen, og jeg hadde bare lyst å snu, så redd var jeg. Dette etter å ha 15 års erfaring med hund, men det hadde ingenting å si. Jeg gruet meg helt forferdelig.

Dette har alltid gått over i løpet av den første uken med ny valp. Strengt tatt blir det hele bedre i løpet av de to første dagene. Man blir jo kjent med det lille dyret, også blir man for travelt opptatt til å være redd. Det er alt for mye å smile av, og når man sitter med en liten valp som sover på fanget, så er verden ikke annet enn vakker.

Link to comment
Share on other sites

Jeg skjønner panikken din, men som de andre sier; helt normalt. Jeg var vettskremt og angret som en hund (høhø) på at jeg skulle bringe en valp inn i huset. Det var min tredje hund, men det var 10 år siden jeg hadde hatt valp, og jeg hadde mareritt om at jeg kom til å ødelegge valpen, at den kom til å ødelegge huset, etc.

Men valpen kom i hus, og selv om hun gir oss litt grå hår enda ( er 19 mnd nå :P ) så angret jeg ikke en dag fra det øyeblikket jeg fikk henne i fanget :wub:

26331_472211346167354_1341281485_n.jpg

(hvem smelter ikke av dette, liksom :wub: )

Å ha valp er slitsomt, og utrolig herlig :wub:

Lykke til med valpen, det kommer til å gå veldig fint :hug:

  • Like 3
Link to comment
Share on other sites

Tusen takk dere! Dette gjør at jeg føler meg mye tryggere :) har ikke turt å snakke med noen om det for jeg har følt meg så fæl, så det er godt å vite at det er vanlig :) jeg gleder meg jo selvfølgelig masse, men jeg legger liksom ikke like godt merke til det som stresset. Men det går nok fint :) takktakk!

Link to comment
Share on other sites

Tusen takk dere! Det hjelper litt. Er bare redd for at jeg ikke er flink nok, og at han plutselig vokser opp og blir en fryktelig utrygg og redd hund, jeg har jo så kort tid på å gi han de første inntrykkene! Og tenk om han klarer å få i seg hårstrikk og hårpinner som jeg mister overalt også tvinner de seg rundt ting og tang, også må han operere også bare åååh... Jeg er veldig god på krisemaksimering :( forhåndskrisemaksimering.

Ikke stress med det, du har ikke så kort tid, og det er ikke slik at om du ikke gjør alt perfekt så får du en ødelagt utrygg hund. Og får du problemer så er det bare å spørre noen om hjelp. :) Det verste du kan gjøre er egentlig å stresse med ting, ta det heller som det kommer og ikke tenk så mye på alt du ikke kan osv, selv om det er mye man skal lære så kommer man langt med vanlig sunn fornuft og logisk tenkning. Hunder forstår gjerne hva vi mener selv om vi ikke gjør alt etter boka bestandig, og kjenner man hunden sin så forstår man etterhvert mye kroppspråk og signaler, selv om man ikke har lært det av noen. Senk skuldrene og pust med magen :)

Link to comment
Share on other sites

For meg kom den største frykten når jeg plutselig satt der med nurket i fanget (mener det ikke for å skremme, det var jo egentlig ingenting å være redd for :lol:)

Var rimelig skjelven da vi ringte på hos oppdretter for å hente, men følte at jeg virkelig ANGRA da jeg satt i bilen hjem med den sovende lille valpen på fanget. Hvordan skulle jeg kunne ha ansvar for livet til den lille, forsvarsløse levende pelsklumpen, liksom? Tror jeg leste alle hundebøkene med paranoid-briller også ("gjør du dette feil, blir hunden ØDELAGT!"). Men fort var det ikke så skummelt lenger, bare koselig :wub: Og valpetiden går utrolig fort! Nyt det :) Og ta bilder! (Og del dem :whistle: )

Link to comment
Share on other sites

Jeg kjente litt på det samme. Da jeg seriøst lette etter valp, så var jeg bare ivrig. Men da jeg satt der med en liten, hvit lodott i fanget så var min første tanke "Hva er det jeg har gjort?" :D

Link to comment
Share on other sites

Her var det både kalde føtter og panikk og alt på en gang :lol: Her var det ikke verst før henting, men den første halvtimen-timen etter henting. Den derre forferdelige følelsen av å ha røsket et uskyldig lite vesen vekk fra sitt trygge hjem med mor og søsken og inn til noe helt nytt og ukjent. Men det gikk over veldig fort. Mini ble kjapt husvarm og lekte og trivdes fortere en fort, så da ga uroen seg og. Siden har jeg ikke angret :wub: Han er 3 nå :)

Link to comment
Share on other sites

Jeg fikk min første hund for nesten et år siden og jeg tenker enda slikt iblant :lol: Jeg har garantert gjort vanvittig mye feil og føler ofte at jeg ikke får til, men sånn er det visst bare med unge (hann)hunder, og de aller aller fleste hunder ender opp med å bli ålreite bikkjer uansett. Jeg brant meg faktisk på å lese mye på Sonen før og rett etter at jeg fikk valpen, for alle her inne var jo SÅ flinke og man ødela hunden sin for livet dersom man flyttet den fysisk fra ett sted til et annet fordi den ikke hørte, og valpen var både overstimulert og understimulert på en gang dersom den bet mer enn en gang i timen... Så kul ned, det går nok helt fint skal du se!

Link to comment
Share on other sites

Guest Michellus

Jeg fikk kalde føtter etter at valpen kom i hus jeg :P Var klar til å levere han tilbake, men etter en tur til oppdretter med en heart-to-heart conversation, tips og nytt mot, ble skuldrene senket og vi har kost oss med Angus siden :ahappy:

Link to comment
Share on other sites

Guest Klematis

Jeg ventet sånn på valpen at jeg måtte låne faren hans de siste fjorten dagene for å holde ut ventetiden:)

Jeg husker jeg ble litt fortvilet for at han veide 900 gram da han var 8 uker, og jeg var redd jeg skulle tråkke på han, klemme han i en dør osv.

Lurte også veldig på hva jeg skulle gjøre da den bittelille skapningen som var helt fersk i heimen satt på badegulvet og peip og peip mens jeg sto i dusjen en meter unna:0)

Link to comment
Share on other sites

Jeg forstår deg! :)

Jeg bare gleda meg mens jeg ventet, og koste meg med å lese bøker.

Men innimellom, da jeg så på den hjelpeløse lille schæferen som jeg måtte bære overalt fordi hun ikke orket å gå, fikk jeg av og til den følelsen over meg: hva er det jeg har tatt ansvar for!? Hun er så liten.

Men det har gått veldig bra :) Bare kos deg! Gleder meg til å se bilder jeg :)

Link to comment
Share on other sites

Hadde litt samme følelse da jeg skulle få hund nr.2 som jeg har nå.

Da hadde jeg også en hund fra før og var veldig nervøs på hvordan det skulle gå.

Nå er hun snart to år og jeg kan nesten ikke huske hvordan det var da hun ikke var her og har aldri angret :)

Link to comment
Share on other sites

Jeg var også skikkelig nervøs og redd da jeg henta valpen i oktober.. Det var også en golden :-) da vi kom hjem, hadde jeg ikke sovet på over 24 timer, samboeren var på båt så var bare meg og valpen, pluss kattene.. :-p første valpen gjorde da vi kom hjem var å jage ene katta i HELE huset.. Da lurte jeg på hva i all verden det var jeg hadde gjort! Begynte nesten å angre da! Heldigvis kom veninna mi senere på kvelden og skulle tilbringe helgen her! Var godt å være to om valpen :-p heldigvis gikk det seg fort til, og nå kan jeg ikke tenke meg til å være uten hund! Stress helt ned, alt blir å gå bra :-)

Link to comment
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.



  • Nye innlegg

    • Fikk meg nettopp en liten støkk av den 12 uker "lille" riesenschnauzer valpen. Han hadde så fin bitehemming fra morens harde korrigeringer i valpekassen. Ikke noe trykk, bare la tennene på armen. Forrige hunden min, vi hadde en greie der hun gjorde det når hun ville ha kos og nærhet. Bare holdt hånden min forsiktig i munnen. Det var koselig. Jeg har derfor latt Ede få tanne på meg, fordi han ikke brukte noe press, bare berørte forsiktig. Det har kommet gradvis mer trykk på, though, hvor jeg har avgitt uærlige smertehyl der jeg synes det har blitt for mye trykk ifht bare berøring. Han har sluppet hver gang, men mulig han har gjennomskuet uærligheten min? At det ikke egentlig gjorde vondt, jeg bare latet som og løy om det. Han beit plutselig såpass hardt nå at det gjorde faktisk vondt, og ikke bare en gang. Han ga seg ikke da jeg hylte, repeatedly. Dette ble nytt. Bad dream come true. Valpehyl har alltid fungert for meg på alle valper unntatt en som ble tent av det og gikk hardere på. Jeg har siden fryktet en ny sånn, fordi det er så mye mer tidkrevende og vanskelig å få den til å slutte.  Shit just got real again. Så mange har så lenge snakket så mye om at positive metoder ikke strekker til på "den typen hund". Det er en riesenschnauzer, ikke en spaniel.  Påvirket av alle som er kritiske til rene positive metoder og vissheten om at adferd som potensielt kan bli farlig og forvolde skader på folk eller fe må tas med en gang. Faktisk. Men hvordan? Ikke bare de forholdsvis erfarne og ganske lærde, de faktiske ekspertene strides. De virkelig erfarne er uenige. Det er et dilemma for en som er mindre erfaren enn de er. Hvem av dem skal en lytte til når de er like erfarne og har samme nivå av suksess, men er rykende uenige om enkelte prinsipper? ..og nå har jeg "en sånn type hund." I øyeblikkets hete har en ikke tid til å tenke mye. En må handle.  Klynkehylene mine virket ikke, så jeg BRØLTE til Ede fordi den bittstyrken der var langt over grensen for akseptabel tanning fra en stor valp. Det tente ham, ga ham et fandenivoldsk uttrykk og han gikk i dominans maktkamp med meg. Stirret meg i øynene og bet hardere. Jeg brølte høyere, sintere og mer skingrende. Ubehagelig nok til at han slapp, men så gikk det en jævel i han og gikk på meg igjen, oppsatt på å vinne. Jeg tuller ikke. Ikke noen italiensk mynde. Søte og snille og myke lille valpen var plutselig en skikkelig røff gruppe 2 dominant hannhund - på bare 12 uker - og mot MEG!  Ubehagelig høye og skingrende brøl hadde altså ikke ønsket effekt det heller, han ble tent av det og ville virkelig sloss. I øyeblikkets hete valgte jeg lytte til den andre gruppen eksperter - de bøse og harde - som HAR suksess og meritter å vise til de også - i likhet med den skolen jeg kommer fra - som er 100% positiv. To ulike verdener av grunnleggende prinsipper, men også en generell trend av like ulike raser de trener og jobber med.  I øyeblikkets hete har en ikke tid til å tenke twice, en må handle når det kommer til fullstendig uakseptabel adferd som kan bli farlig. Jeg valgte vike fullstendig fra alle mine tidligere valgte prinsipper, holde ham igjen over snuten med makt, stirre han inn i øynene, løfte leppa og knurre alvorlig til ham, hvorpå han absolutt ikke backet ned slik de bøse og harde fra den skolen der, de med den typen hund mener burde skje. Dette tente ham nemlig bare enda mer. Han var like sint og oppsatt på å stadfeste sjefsrollen som jeg var.  Så tok jeg råd fra en (annen) oppdretter om å vri armen min så leppa ble dratt over tennene hans, så han bet seg selv. Den sved. Den fungerte. ..der og da. Oppnådde en midlertidig pause i bitinga, men han var ikke blid. Fandenivoldsk uttrykk i ansiktet. Knurret sint. Alvorlig, ikke lek. Den holdningen han satte opp og hans vilje til å ta en dominans maktkamp med MEG?! NÅ? Kan bli festlig i puberteten hans ^^   Quick change of scenes med å forflytte oss i rommet og han var myke lille søte valpen igjen. Pustet lettet ut for now og roste og berørte ham behagelig. Samlet alle tyggeleker foran ham, men han hadde allerede glemt og så ikke noen sammenheng i det, var bare glad til for å sitte der og eie en haug med sine egne greier som han straks tok til å tygge på.  Etter å ha fått noen minutter til gjennomgang og analyse av situasjonen, så beveger jeg meg tilbake til positive og hjemmebrente metoder igjen. Den hjemmebrente delen av strategien er å vise at jeg er SÅRET og besviken. Vise at jeg er virkelig lei meg og skuffa. Ikke lest eller hørt noen fortelle at de bruker den der, så jeg kaller den hjemmebrent. Den bøse leiren av trenere med den typen hund kommer sikkert til å skjelle meg ut for å vise svakhet og underdanighet. Skal forklare hvorfor jeg velger det lenger ned. Den andre delen av metoden er textbook negativ straff. Forlate rommet eller trekke meg opp i loftssengen utenfor rekkevidde, med all godisen og alle tyggeleker og gjøre det klart at han kan få vinne den kampen der mot meg med tennene, men det har den typen kjipe konsekvenser at godterisjappa og tivoliet stenger. Hvorfor velger jeg vise at jeg er såret og skuffet og lei meg? Det er å vise svakhet. - Hunden kommer til å fullstendig overkjøre deg! Du gir hunden alfa posisjon og mister lederskapet. Du mister kontroll! Vel, noen fysisk dominans maktkamp med den typen hund fører IKKE frem. Den vinner jo lett om jeg går i duell med den på den måten. Det er en situasjon jeg ikke er tjent med.  Heldigvis har jeg pløyet gjennom det som ble gitt ut på Canis Forlag og mer innen samme skole og har erfaring med at det virker, så jeg trenger bare minne meg selv om at ekspertene faktisk er uenige. Jeg kan velge å ha tillit til meg selv angående hvem av dem jeg skal lytte til og hvilke metoder jeg har tillit til og er komfortabel med å bruke. Å lytte til de bøse old school om: "Men med denne typen hund..", det blir helt feil for meg med nettopp denne typen hund, fordi den er ASSERTIVE og den vil ikke backe ned om jeg går i sånne konflikter med den på den måten, det vil bare ødelegge relasjonen mellom oss og forsure hele hundeholdet med dårlig stemning, høye skuldre og endeløse maktkamper. Det er ikke sånn en best håndterer store dyr.  Tenker de bøse machofolka burde få prøve seg på løver og elefanter, eller selv hester, der enkelte kan være veldig assertive. Hva gjør du når det oppstår en interessekonflikt med en assertive hest eller elefant? Myke dyr, men prøv å dominere den med truende ansikt og kroppsspråk og fysisk makt og se hvordan det går, ikke bare der og da, men over tid.  Positive metoder for the win. Quick reminder to self om å gå med bitepølsa på lomma innendørs også.  Bite this instead.   
    • Mm, #metoo har en sånn "den typen hund". Gruppe 2. Hopper over til dagboken i Min Hund subforumet for å fortelle noe om akkurat det, fordi det blir en avsporing her. 
    • Jeg har veldig respekt for hunden jeg har og ser selv at jeg ikke har noen cocker spaniel. Hun har en enorm styrke og ser at hun er kapabel til å forårsake skade dersom hun virkelig hadde ønsket det. Hun har jo et driv og en intensitet fra disse rasene hun er blandet med. Hun er en drøm å ha inne. Her ligger hun stort sett i hundesenga og snorker, eller kryper opp til meg for kos.  Som du skriver. Jeg tar ikke noe sjanse på å gå med henne løs. De to gangene jeg har hatt henne løs var inngjerdet barnehage hvor hun kunne være litt hund.  Jeg vil ikke være den som har en "skummel" hund, eller skape en unødvendig ubehagelig situasjon. Jeg vil ha full kontroll på henne til enhver tid.  Jeg er også typen som undersøker dersom jeg er usikker på noe. Det er derfor jeg poster her. Jeg tar hundeholdet veldig seriøst. Jeg er heller ikke redd for å be om hjelp dersom jeg trenger det. 
    • Kanskje ikke så dumt. ..men det enkle er ofte det beste og billigste. Av den blandingen der ville jeg selv antatt at den plutselig en dag kan finne på å skade eller drepe en annen hund, tilsynelatende uten av det blå, selv om hun er snill og trygg overfor en mengde hunder i mange år. Det har skjedd eiere av "den typen hund" før, og alle er like sjokkerte hver gang, fordi hunden ikke viste noen tegn til annet enn å være super godmodig og snill. Selv hunder som bor sammen og er bestevenner kan plutselig en dag brake sammen i en kamp på liv og død over en tilsynelatende fillesak de ikke har brydd seg om før. Skjedde med ei her på forumet for mange år siden, tispe og hannhund på liv og død.  Det smalt plutselig over en interessekonflikt som skulle vært en bagatell for de to. Genetikk er genetikk.  Virker som du har god kontroll og evner forhindre at sånt skjer med en fremmed forbipasserende da. Selv hadde jeg ikke turt ha hunden løs utenom inngjerdet område med full kontroll, fordi jeg selv har mistet kontrollen på løs hund jeg trodde hadde sikker innkalling og det KUNNE gått ille gærnt. 
    • Ja, vi unngår hilsing i bånd. Det skaper unødig ekstra stress og som du sier ikke noe hun bør forholde seg til. Jeg har heller ikke behov for å hilse på fremmede hunder i gata.  Jeg skulle gjerne visst intensjonen hennes bak disse to møtene. Hun har som sagt ikke skadet noen, men bare bykset mot, nesten for å skremme de litt vekk. Det ser mer ut som et ønske om avstand enn noe annet. Når jeg da har holdt henne igjen er hun helt rolig igjen og kan fortsette turen. Hun blir fort ferdig med ting. Eieren til den lille hunden var heldigvis forståelsesfull og spurte tilogmed om de skulle hilse i etterkant da de hadde roet seg, men da sa jeg nei.  Det hadde kanskje vært fornuftig å få noen som har mer ekspertise til å se på dette. Jeg får følge med på utviklingen. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...