Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg tror det er like mange svar som det er hundeiere og foreldre her på forumet, men ønsker å få inn flere vinkler på dette. Jeg har termin om ca. 6 uker og har stusset veldig på, og vrengt hjernen min angående det å introdusere baby inn i hjemmet. Jeg er ikke så sosial av meg at jeg har omgått masse folk på fritiden min ettersom det å være i 100+% stilling og det å være gravid er rett frem utmattende. Jeg har ikke hatt noe besøk av andre mennesker med babyer tidligere heller. Har ikke hatt noe interresse for andres barn og har derfor ikke prioritert babytilvenning med hundene. Babyting har blitt flyttet litt etter litt inn i hjemme, men hundene bryr seg lite med det. Snuste litt på stellebordet idet den ble plassert på badet, men ingen oppsøker det. Vogn, vippestol, klesplagg fra lillebroren min ++ har blitt plassert på soverommet og alle har fått sett og snust på det. Hundene er bare vandt til et barn og det er lillebroren min som de har fått hilst på i ny og ne, som er nettopp blitt seks år gammel.

Men, kjære folk, hvordan i alle dager går vi frem?

Instinktene mine sier at det er viktig at hundene får truffet og hilst på den lille når han kommer hjem ettersom vi er en familie og skal leve sammen, at barnet aldri settes ned på gulvet uten tilsyn/ er alene med hundene under noen som helst omstendigheter også er jeg redd for at dersom hundene mister for mye av godene sine, som det å ligge i sofaen, vil det utvikle seg til sjalusi og sette barnet i fare.

Fortell meg gjerne hva dere gjorde!

Skrevet

Følg instinktet ditt og ta det derfra :) For meg var det viktig å komme hjem og introdusere babyen. Alle fikk lukte på, nusse litt og lukte på babyen. Med eldste var hundene "med" på alt vi gjorde, fra mating i sofaen (de fikk beskjed om å ligge rolig, og fikk ligge i sofaen sammen med oss om de lå rolig.) til bleieskift og jeg snakket mye med hundene hele dagen når vi var oppe så de var "med" på alt sammen og ble ikke stuet bort. Ang når de ble eldre og lå på gulvet så var hundene her hjemme naturlig kjempeforsiktig så det ble aldri noe issues.

  • Like 3
Skrevet

Betyr så utrolig mye for meg at vi kan leve sammen som en familie. Det er mye trygghet også, det å kunne vokse opp med hunder i hjemmet. Når han blir eldre vil jeg at han skal hjelpe til med mating av hundene og senere lufting. Nå er de i sterkeste laget for en liten pode og hundene er forholdsvis unge og i overkant spretne. Men å involvere barnet i stell osv, er viktig for meg.

Skrevet

vi tok inn en og en hund i stua så den fikk lukte litt forsiktig på ungen som lå i armene mine og det var det. En ville helst rundslikk og være oppå og inntil hele tiden, en brydde seg ikke, og en syns ungen var litt ekkel. Gikk seg finfint til.

  • Like 2
Skrevet

Det er en veldig bra bloggpost om emnet her. :) Da i en litt mer ekstrem variant, men med endel gode råd som sikkert mange hundeiere som venter barn kan ha nytte av.

  • Like 2
Skrevet

Da vi var på sykehuset passet mamma hundene. Da hun besøkte oss på barsel tok hun med seg en bleie som babyen hadde brukt hjem så de kunne snuse. Hun beholdt hundene slik at vi i starten hjemme kunne konsentrere oss fullt og helt om babyen noen dager. Ingenting av dette er nødvendig, bare sånn vi gjorde det. :)

Den ene hunden vår var redd for barn, derfor hentet vi hjem han som ikke er det først. Så han ikke skulle bli påvirket av hennes eventuelle reaksjon. Begge hundene gjorde forberedelsene våre til skamme ved at de snuste så forsiktig og godtok babyen umiddelbart da de fikk hilse på. De har aldri vært sjalu og alt har gått strålende siden. :)

Skrevet

Jeg sendte hundene på ferie de to siste månedene av svangerskapet, og tok dem ikke hjem igjen før babyene var ferdige med kolikken :P Jeg reiste til dem en eller to ganger og lot dem få hilse på. Det var bare litt forsiktig snusing og etterhvert en desperat trang til å slikke dem i ansiktet :P Når hundene kom hjem, var det akkurat som om alt var som før, de snuste litt på babyene og ville gjerne være i nærheten når de fikk mat eller ny bleie. Alt gikk helt fint helt til babyene ble seks måneder. Da ble de mer mobile og begynte å få interesse for hundene. Det viste seg da at den ene hunden ikke var trygg nok med barn, så hun fikk flytte til et nytt hjem.

Hunden som vi fortsatt har hadde aldri sett en baby før i sitt liv, tror jeg. Men virker som han syntes det var helt naturlig å ha dem her :) Nå har han begynt å leke litt med dem :)

  • Like 1
Skrevet

Hadde 2 hunder som bodde innendørs når vesla ble født, vi gjorde ikke noe ut av det ettersom de hadde sine usynlige grenser på hvor i huset de fikk være og det var ingenting vi følte måtte endres. De brydde seg ikke overhodet og det var helt greit. Så flyttet vi og fikk en tredje hund og alle tre ble plassert eksternt fra huset hvor 2 åringen vår er med meg på daglige rutiner. De synes det er stas med den lille jenta som fyller mat i skåler og klapper dem, først nå har de liksom skjønt at det er et lite menneske.

  • Like 1
Skrevet

Har hunder egentlig den menneskelige egenskapen "sjalusi", eller er det andre ting som foregår som vi tolker som sjalusi?

Tror vel egentlig ikke at de er direkte sjalue... Jeg mente om de føler for å sette barnet på plass, tror jeg. Ikke enkelt å forklare hva jeg mener xD

Skrevet

Jeg har ikke peil på hunder og babyer, men begge rasene du har er jo familiehunder som skal gå veldig fint med barn så lenge de er riktig skrudd sammen i topplokket. :)

Skrevet

Men, kjære folk, hvordan i alle dager går vi frem?

Instinktene mine sier at det er viktig at hundene får truffet og hilst på den lille når han kommer hjem ettersom vi er en familie og skal leve sammen, at barnet aldri settes ned på gulvet uten tilsyn/ er alene med hundene under noen som helst omstendigheter også er jeg redd for at dersom hundene mister for mye av godene sine, som det å ligge i sofaen, vil det utvikle seg til sjalusi og sette barnet i fare.

Fortell meg gjerne hva dere gjorde!

Vi kom hjem i går med vårt første barn. Siden jeg har vært 3 døgn på sykehuset så gikk jeg inn og hilste på hundene alene først. Så tok vi med Vesla inn (sittende i bilsete) og de fikk hilse på henne en og en (hun sov gjennom alt :P ). De er veldig nysgjerrig på henne og vil gjerne snuse og se på henne.

Vi lar hundene være med på det de ønsker, yngste hunden blir gjerne med på badet når vi steller. Han ser på,snuser på bleier og følger med. De får lov å ligge i sofaen som vanlig. Ting gått bra så langt :wub:

Skrevet

Var på sykehuset i tre døgn, og da var ico hos svigers. Han kom hjem hit ett døgn etter oss, og tilvenningen har gått veldig bra. Han var dog veeeeldig interessert i ungen i starten, og det kombinert med at han er en voldsom hund med mye labber, tunge og sterke meninger, så måtte han begrenses veldig i hvor mye han fikk være med babyen. Men nå bryr han seg nesten ikke. Skal gjerne slikke på hender, føtter og ansikt, men gir seg så fort han får beskjed om det. Går veldig greit :)

Skrevet

Første gangen hundene skulle hilse på baby-guttebarnet, sto min pappa og holdt den ene, og hans pappa og holdt den andre. Det var en skikkelig dårlig ide, for de var jo nysgjerrige og prøvde å dra til seg babyen. Det anbefaler jeg altså ikke :P

Dagen etter var jeg alene (les: ingen halvhysteriske tilskuere), så da la jeg baby-guttebarnet på gulvet og lot hundene snuse og slikke på han som de selv ønsket (-ish, jeg overvåket jo og passet på at det ikke ble for mye knuffing og slikking). Det gikk veldig bra, og etter det var de egentlig ikke spesielt nysgjerrige på baby-guttebarnet.. Vel, Gubbelille ville gjerne spise bleiene hans da..

Gjorde det samme med baby-datterbarnet, la henne på gulvet så Gubbelille (da hadde vi bare han) fikk sjekke ut, men da syns han ikke babyer var så spennende (han hadde jo sett det før), så han snuste bare over henne og gikk og la seg.

Jeg veit dog ikke om jeg ville gjort det samme med f.eks Nora, hun har en tendens til å ikke se hvor hun tråkker hen :P Hun mener ikke å være slem, hun er bare klønete og tar ikke all verdens av hensyn. Men hun har fått hilse på babyen til oppdretteren uten at det var noen big deal, vi bare passa på at hun ikke fikk tråkka på henne og ikke slikka henne for mye (Nora kan bli litt manisk på slikkinga si). Leah er litt lettere til fots og hensynsfull, så med henne hadde vi ingen skrupler - ikke slikker hun heller, puddelsaken.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...