Jump to content
Hundesonen.no

Hunder og et barn på vei


Tyfonia
 Share

Recommended Posts

Jeg tror det er like mange svar som det er hundeiere og foreldre her på forumet, men ønsker å få inn flere vinkler på dette. Jeg har termin om ca. 6 uker og har stusset veldig på, og vrengt hjernen min angående det å introdusere baby inn i hjemmet. Jeg er ikke så sosial av meg at jeg har omgått masse folk på fritiden min ettersom det å være i 100+% stilling og det å være gravid er rett frem utmattende. Jeg har ikke hatt noe besøk av andre mennesker med babyer tidligere heller. Har ikke hatt noe interresse for andres barn og har derfor ikke prioritert babytilvenning med hundene. Babyting har blitt flyttet litt etter litt inn i hjemme, men hundene bryr seg lite med det. Snuste litt på stellebordet idet den ble plassert på badet, men ingen oppsøker det. Vogn, vippestol, klesplagg fra lillebroren min ++ har blitt plassert på soverommet og alle har fått sett og snust på det. Hundene er bare vandt til et barn og det er lillebroren min som de har fått hilst på i ny og ne, som er nettopp blitt seks år gammel.

Men, kjære folk, hvordan i alle dager går vi frem?

Instinktene mine sier at det er viktig at hundene får truffet og hilst på den lille når han kommer hjem ettersom vi er en familie og skal leve sammen, at barnet aldri settes ned på gulvet uten tilsyn/ er alene med hundene under noen som helst omstendigheter også er jeg redd for at dersom hundene mister for mye av godene sine, som det å ligge i sofaen, vil det utvikle seg til sjalusi og sette barnet i fare.

Fortell meg gjerne hva dere gjorde!

Link to comment
Share on other sites

Følg instinktet ditt og ta det derfra :) For meg var det viktig å komme hjem og introdusere babyen. Alle fikk lukte på, nusse litt og lukte på babyen. Med eldste var hundene "med" på alt vi gjorde, fra mating i sofaen (de fikk beskjed om å ligge rolig, og fikk ligge i sofaen sammen med oss om de lå rolig.) til bleieskift og jeg snakket mye med hundene hele dagen når vi var oppe så de var "med" på alt sammen og ble ikke stuet bort. Ang når de ble eldre og lå på gulvet så var hundene her hjemme naturlig kjempeforsiktig så det ble aldri noe issues.

  • Like 3
Link to comment
Share on other sites

Betyr så utrolig mye for meg at vi kan leve sammen som en familie. Det er mye trygghet også, det å kunne vokse opp med hunder i hjemmet. Når han blir eldre vil jeg at han skal hjelpe til med mating av hundene og senere lufting. Nå er de i sterkeste laget for en liten pode og hundene er forholdsvis unge og i overkant spretne. Men å involvere barnet i stell osv, er viktig for meg.

Link to comment
Share on other sites

vi tok inn en og en hund i stua så den fikk lukte litt forsiktig på ungen som lå i armene mine og det var det. En ville helst rundslikk og være oppå og inntil hele tiden, en brydde seg ikke, og en syns ungen var litt ekkel. Gikk seg finfint til.

  • Like 2
Link to comment
Share on other sites

Da vi var på sykehuset passet mamma hundene. Da hun besøkte oss på barsel tok hun med seg en bleie som babyen hadde brukt hjem så de kunne snuse. Hun beholdt hundene slik at vi i starten hjemme kunne konsentrere oss fullt og helt om babyen noen dager. Ingenting av dette er nødvendig, bare sånn vi gjorde det. :)

Den ene hunden vår var redd for barn, derfor hentet vi hjem han som ikke er det først. Så han ikke skulle bli påvirket av hennes eventuelle reaksjon. Begge hundene gjorde forberedelsene våre til skamme ved at de snuste så forsiktig og godtok babyen umiddelbart da de fikk hilse på. De har aldri vært sjalu og alt har gått strålende siden. :)

Link to comment
Share on other sites

Jeg sendte hundene på ferie de to siste månedene av svangerskapet, og tok dem ikke hjem igjen før babyene var ferdige med kolikken :P Jeg reiste til dem en eller to ganger og lot dem få hilse på. Det var bare litt forsiktig snusing og etterhvert en desperat trang til å slikke dem i ansiktet :P Når hundene kom hjem, var det akkurat som om alt var som før, de snuste litt på babyene og ville gjerne være i nærheten når de fikk mat eller ny bleie. Alt gikk helt fint helt til babyene ble seks måneder. Da ble de mer mobile og begynte å få interesse for hundene. Det viste seg da at den ene hunden ikke var trygg nok med barn, så hun fikk flytte til et nytt hjem.

Hunden som vi fortsatt har hadde aldri sett en baby før i sitt liv, tror jeg. Men virker som han syntes det var helt naturlig å ha dem her :) Nå har han begynt å leke litt med dem :)

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Hadde 2 hunder som bodde innendørs når vesla ble født, vi gjorde ikke noe ut av det ettersom de hadde sine usynlige grenser på hvor i huset de fikk være og det var ingenting vi følte måtte endres. De brydde seg ikke overhodet og det var helt greit. Så flyttet vi og fikk en tredje hund og alle tre ble plassert eksternt fra huset hvor 2 åringen vår er med meg på daglige rutiner. De synes det er stas med den lille jenta som fyller mat i skåler og klapper dem, først nå har de liksom skjønt at det er et lite menneske.

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Har hunder egentlig den menneskelige egenskapen "sjalusi", eller er det andre ting som foregår som vi tolker som sjalusi?

Tror vel egentlig ikke at de er direkte sjalue... Jeg mente om de føler for å sette barnet på plass, tror jeg. Ikke enkelt å forklare hva jeg mener xD

Link to comment
Share on other sites

Jeg har ikke peil på hunder og babyer, men begge rasene du har er jo familiehunder som skal gå veldig fint med barn så lenge de er riktig skrudd sammen i topplokket. :)

Link to comment
Share on other sites

Men, kjære folk, hvordan i alle dager går vi frem?

Instinktene mine sier at det er viktig at hundene får truffet og hilst på den lille når han kommer hjem ettersom vi er en familie og skal leve sammen, at barnet aldri settes ned på gulvet uten tilsyn/ er alene med hundene under noen som helst omstendigheter også er jeg redd for at dersom hundene mister for mye av godene sine, som det å ligge i sofaen, vil det utvikle seg til sjalusi og sette barnet i fare.

Fortell meg gjerne hva dere gjorde!

Vi kom hjem i går med vårt første barn. Siden jeg har vært 3 døgn på sykehuset så gikk jeg inn og hilste på hundene alene først. Så tok vi med Vesla inn (sittende i bilsete) og de fikk hilse på henne en og en (hun sov gjennom alt :P ). De er veldig nysgjerrig på henne og vil gjerne snuse og se på henne.

Vi lar hundene være med på det de ønsker, yngste hunden blir gjerne med på badet når vi steller. Han ser på,snuser på bleier og følger med. De får lov å ligge i sofaen som vanlig. Ting gått bra så langt :wub:

Link to comment
Share on other sites

Var på sykehuset i tre døgn, og da var ico hos svigers. Han kom hjem hit ett døgn etter oss, og tilvenningen har gått veldig bra. Han var dog veeeeldig interessert i ungen i starten, og det kombinert med at han er en voldsom hund med mye labber, tunge og sterke meninger, så måtte han begrenses veldig i hvor mye han fikk være med babyen. Men nå bryr han seg nesten ikke. Skal gjerne slikke på hender, føtter og ansikt, men gir seg så fort han får beskjed om det. Går veldig greit :)

Link to comment
Share on other sites

Første gangen hundene skulle hilse på baby-guttebarnet, sto min pappa og holdt den ene, og hans pappa og holdt den andre. Det var en skikkelig dårlig ide, for de var jo nysgjerrige og prøvde å dra til seg babyen. Det anbefaler jeg altså ikke :P

Dagen etter var jeg alene (les: ingen halvhysteriske tilskuere), så da la jeg baby-guttebarnet på gulvet og lot hundene snuse og slikke på han som de selv ønsket (-ish, jeg overvåket jo og passet på at det ikke ble for mye knuffing og slikking). Det gikk veldig bra, og etter det var de egentlig ikke spesielt nysgjerrige på baby-guttebarnet.. Vel, Gubbelille ville gjerne spise bleiene hans da..

Gjorde det samme med baby-datterbarnet, la henne på gulvet så Gubbelille (da hadde vi bare han) fikk sjekke ut, men da syns han ikke babyer var så spennende (han hadde jo sett det før), så han snuste bare over henne og gikk og la seg.

Jeg veit dog ikke om jeg ville gjort det samme med f.eks Nora, hun har en tendens til å ikke se hvor hun tråkker hen :P Hun mener ikke å være slem, hun er bare klønete og tar ikke all verdens av hensyn. Men hun har fått hilse på babyen til oppdretteren uten at det var noen big deal, vi bare passa på at hun ikke fikk tråkka på henne og ikke slikka henne for mye (Nora kan bli litt manisk på slikkinga si). Leah er litt lettere til fots og hensynsfull, så med henne hadde vi ingen skrupler - ikke slikker hun heller, puddelsaken.

Link to comment
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...