Gå til innhold
Hundesonen.no

Hunder og et barn på vei


Tyfonia
 Share

Recommended Posts

Jeg tror det er like mange svar som det er hundeiere og foreldre her på forumet, men ønsker å få inn flere vinkler på dette. Jeg har termin om ca. 6 uker og har stusset veldig på, og vrengt hjernen min angående det å introdusere baby inn i hjemmet. Jeg er ikke så sosial av meg at jeg har omgått masse folk på fritiden min ettersom det å være i 100+% stilling og det å være gravid er rett frem utmattende. Jeg har ikke hatt noe besøk av andre mennesker med babyer tidligere heller. Har ikke hatt noe interresse for andres barn og har derfor ikke prioritert babytilvenning med hundene. Babyting har blitt flyttet litt etter litt inn i hjemme, men hundene bryr seg lite med det. Snuste litt på stellebordet idet den ble plassert på badet, men ingen oppsøker det. Vogn, vippestol, klesplagg fra lillebroren min ++ har blitt plassert på soverommet og alle har fått sett og snust på det. Hundene er bare vandt til et barn og det er lillebroren min som de har fått hilst på i ny og ne, som er nettopp blitt seks år gammel.

Men, kjære folk, hvordan i alle dager går vi frem?

Instinktene mine sier at det er viktig at hundene får truffet og hilst på den lille når han kommer hjem ettersom vi er en familie og skal leve sammen, at barnet aldri settes ned på gulvet uten tilsyn/ er alene med hundene under noen som helst omstendigheter også er jeg redd for at dersom hundene mister for mye av godene sine, som det å ligge i sofaen, vil det utvikle seg til sjalusi og sette barnet i fare.

Fortell meg gjerne hva dere gjorde!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Følg instinktet ditt og ta det derfra :) For meg var det viktig å komme hjem og introdusere babyen. Alle fikk lukte på, nusse litt og lukte på babyen. Med eldste var hundene "med" på alt vi gjorde, fra mating i sofaen (de fikk beskjed om å ligge rolig, og fikk ligge i sofaen sammen med oss om de lå rolig.) til bleieskift og jeg snakket mye med hundene hele dagen når vi var oppe så de var "med" på alt sammen og ble ikke stuet bort. Ang når de ble eldre og lå på gulvet så var hundene her hjemme naturlig kjempeforsiktig så det ble aldri noe issues.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Betyr så utrolig mye for meg at vi kan leve sammen som en familie. Det er mye trygghet også, det å kunne vokse opp med hunder i hjemmet. Når han blir eldre vil jeg at han skal hjelpe til med mating av hundene og senere lufting. Nå er de i sterkeste laget for en liten pode og hundene er forholdsvis unge og i overkant spretne. Men å involvere barnet i stell osv, er viktig for meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

vi tok inn en og en hund i stua så den fikk lukte litt forsiktig på ungen som lå i armene mine og det var det. En ville helst rundslikk og være oppå og inntil hele tiden, en brydde seg ikke, og en syns ungen var litt ekkel. Gikk seg finfint til.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da vi var på sykehuset passet mamma hundene. Da hun besøkte oss på barsel tok hun med seg en bleie som babyen hadde brukt hjem så de kunne snuse. Hun beholdt hundene slik at vi i starten hjemme kunne konsentrere oss fullt og helt om babyen noen dager. Ingenting av dette er nødvendig, bare sånn vi gjorde det. :)

Den ene hunden vår var redd for barn, derfor hentet vi hjem han som ikke er det først. Så han ikke skulle bli påvirket av hennes eventuelle reaksjon. Begge hundene gjorde forberedelsene våre til skamme ved at de snuste så forsiktig og godtok babyen umiddelbart da de fikk hilse på. De har aldri vært sjalu og alt har gått strålende siden. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sendte hundene på ferie de to siste månedene av svangerskapet, og tok dem ikke hjem igjen før babyene var ferdige med kolikken :P Jeg reiste til dem en eller to ganger og lot dem få hilse på. Det var bare litt forsiktig snusing og etterhvert en desperat trang til å slikke dem i ansiktet :P Når hundene kom hjem, var det akkurat som om alt var som før, de snuste litt på babyene og ville gjerne være i nærheten når de fikk mat eller ny bleie. Alt gikk helt fint helt til babyene ble seks måneder. Da ble de mer mobile og begynte å få interesse for hundene. Det viste seg da at den ene hunden ikke var trygg nok med barn, så hun fikk flytte til et nytt hjem.

Hunden som vi fortsatt har hadde aldri sett en baby før i sitt liv, tror jeg. Men virker som han syntes det var helt naturlig å ha dem her :) Nå har han begynt å leke litt med dem :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde 2 hunder som bodde innendørs når vesla ble født, vi gjorde ikke noe ut av det ettersom de hadde sine usynlige grenser på hvor i huset de fikk være og det var ingenting vi følte måtte endres. De brydde seg ikke overhodet og det var helt greit. Så flyttet vi og fikk en tredje hund og alle tre ble plassert eksternt fra huset hvor 2 åringen vår er med meg på daglige rutiner. De synes det er stas med den lille jenta som fyller mat i skåler og klapper dem, først nå har de liksom skjønt at det er et lite menneske.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har hunder egentlig den menneskelige egenskapen "sjalusi", eller er det andre ting som foregår som vi tolker som sjalusi?

Tror vel egentlig ikke at de er direkte sjalue... Jeg mente om de føler for å sette barnet på plass, tror jeg. Ikke enkelt å forklare hva jeg mener xD

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men, kjære folk, hvordan i alle dager går vi frem?

Instinktene mine sier at det er viktig at hundene får truffet og hilst på den lille når han kommer hjem ettersom vi er en familie og skal leve sammen, at barnet aldri settes ned på gulvet uten tilsyn/ er alene med hundene under noen som helst omstendigheter også er jeg redd for at dersom hundene mister for mye av godene sine, som det å ligge i sofaen, vil det utvikle seg til sjalusi og sette barnet i fare.

Fortell meg gjerne hva dere gjorde!

Vi kom hjem i går med vårt første barn. Siden jeg har vært 3 døgn på sykehuset så gikk jeg inn og hilste på hundene alene først. Så tok vi med Vesla inn (sittende i bilsete) og de fikk hilse på henne en og en (hun sov gjennom alt :P ). De er veldig nysgjerrig på henne og vil gjerne snuse og se på henne.

Vi lar hundene være med på det de ønsker, yngste hunden blir gjerne med på badet når vi steller. Han ser på,snuser på bleier og følger med. De får lov å ligge i sofaen som vanlig. Ting gått bra så langt :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Var på sykehuset i tre døgn, og da var ico hos svigers. Han kom hjem hit ett døgn etter oss, og tilvenningen har gått veldig bra. Han var dog veeeeldig interessert i ungen i starten, og det kombinert med at han er en voldsom hund med mye labber, tunge og sterke meninger, så måtte han begrenses veldig i hvor mye han fikk være med babyen. Men nå bryr han seg nesten ikke. Skal gjerne slikke på hender, føtter og ansikt, men gir seg så fort han får beskjed om det. Går veldig greit :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Første gangen hundene skulle hilse på baby-guttebarnet, sto min pappa og holdt den ene, og hans pappa og holdt den andre. Det var en skikkelig dårlig ide, for de var jo nysgjerrige og prøvde å dra til seg babyen. Det anbefaler jeg altså ikke :P

Dagen etter var jeg alene (les: ingen halvhysteriske tilskuere), så da la jeg baby-guttebarnet på gulvet og lot hundene snuse og slikke på han som de selv ønsket (-ish, jeg overvåket jo og passet på at det ikke ble for mye knuffing og slikking). Det gikk veldig bra, og etter det var de egentlig ikke spesielt nysgjerrige på baby-guttebarnet.. Vel, Gubbelille ville gjerne spise bleiene hans da..

Gjorde det samme med baby-datterbarnet, la henne på gulvet så Gubbelille (da hadde vi bare han) fikk sjekke ut, men da syns han ikke babyer var så spennende (han hadde jo sett det før), så han snuste bare over henne og gikk og la seg.

Jeg veit dog ikke om jeg ville gjort det samme med f.eks Nora, hun har en tendens til å ikke se hvor hun tråkker hen :P Hun mener ikke å være slem, hun er bare klønete og tar ikke all verdens av hensyn. Men hun har fått hilse på babyen til oppdretteren uten at det var noen big deal, vi bare passa på at hun ikke fikk tråkka på henne og ikke slikka henne for mye (Nora kan bli litt manisk på slikkinga si). Leah er litt lettere til fots og hensynsfull, så med henne hadde vi ingen skrupler - ikke slikker hun heller, puddelsaken.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...