Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg tror det er like mange svar som det er hundeiere og foreldre her på forumet, men ønsker å få inn flere vinkler på dette. Jeg har termin om ca. 6 uker og har stusset veldig på, og vrengt hjernen min angående det å introdusere baby inn i hjemmet. Jeg er ikke så sosial av meg at jeg har omgått masse folk på fritiden min ettersom det å være i 100+% stilling og det å være gravid er rett frem utmattende. Jeg har ikke hatt noe besøk av andre mennesker med babyer tidligere heller. Har ikke hatt noe interresse for andres barn og har derfor ikke prioritert babytilvenning med hundene. Babyting har blitt flyttet litt etter litt inn i hjemme, men hundene bryr seg lite med det. Snuste litt på stellebordet idet den ble plassert på badet, men ingen oppsøker det. Vogn, vippestol, klesplagg fra lillebroren min ++ har blitt plassert på soverommet og alle har fått sett og snust på det. Hundene er bare vandt til et barn og det er lillebroren min som de har fått hilst på i ny og ne, som er nettopp blitt seks år gammel.

Men, kjære folk, hvordan i alle dager går vi frem?

Instinktene mine sier at det er viktig at hundene får truffet og hilst på den lille når han kommer hjem ettersom vi er en familie og skal leve sammen, at barnet aldri settes ned på gulvet uten tilsyn/ er alene med hundene under noen som helst omstendigheter også er jeg redd for at dersom hundene mister for mye av godene sine, som det å ligge i sofaen, vil det utvikle seg til sjalusi og sette barnet i fare.

Fortell meg gjerne hva dere gjorde!

Skrevet

Følg instinktet ditt og ta det derfra :) For meg var det viktig å komme hjem og introdusere babyen. Alle fikk lukte på, nusse litt og lukte på babyen. Med eldste var hundene "med" på alt vi gjorde, fra mating i sofaen (de fikk beskjed om å ligge rolig, og fikk ligge i sofaen sammen med oss om de lå rolig.) til bleieskift og jeg snakket mye med hundene hele dagen når vi var oppe så de var "med" på alt sammen og ble ikke stuet bort. Ang når de ble eldre og lå på gulvet så var hundene her hjemme naturlig kjempeforsiktig så det ble aldri noe issues.

  • Like 3
Skrevet

Betyr så utrolig mye for meg at vi kan leve sammen som en familie. Det er mye trygghet også, det å kunne vokse opp med hunder i hjemmet. Når han blir eldre vil jeg at han skal hjelpe til med mating av hundene og senere lufting. Nå er de i sterkeste laget for en liten pode og hundene er forholdsvis unge og i overkant spretne. Men å involvere barnet i stell osv, er viktig for meg.

Skrevet

vi tok inn en og en hund i stua så den fikk lukte litt forsiktig på ungen som lå i armene mine og det var det. En ville helst rundslikk og være oppå og inntil hele tiden, en brydde seg ikke, og en syns ungen var litt ekkel. Gikk seg finfint til.

  • Like 2
Skrevet

Det er en veldig bra bloggpost om emnet her. :) Da i en litt mer ekstrem variant, men med endel gode råd som sikkert mange hundeiere som venter barn kan ha nytte av.

  • Like 2
Skrevet

Da vi var på sykehuset passet mamma hundene. Da hun besøkte oss på barsel tok hun med seg en bleie som babyen hadde brukt hjem så de kunne snuse. Hun beholdt hundene slik at vi i starten hjemme kunne konsentrere oss fullt og helt om babyen noen dager. Ingenting av dette er nødvendig, bare sånn vi gjorde det. :)

Den ene hunden vår var redd for barn, derfor hentet vi hjem han som ikke er det først. Så han ikke skulle bli påvirket av hennes eventuelle reaksjon. Begge hundene gjorde forberedelsene våre til skamme ved at de snuste så forsiktig og godtok babyen umiddelbart da de fikk hilse på. De har aldri vært sjalu og alt har gått strålende siden. :)

Skrevet

Jeg sendte hundene på ferie de to siste månedene av svangerskapet, og tok dem ikke hjem igjen før babyene var ferdige med kolikken :P Jeg reiste til dem en eller to ganger og lot dem få hilse på. Det var bare litt forsiktig snusing og etterhvert en desperat trang til å slikke dem i ansiktet :P Når hundene kom hjem, var det akkurat som om alt var som før, de snuste litt på babyene og ville gjerne være i nærheten når de fikk mat eller ny bleie. Alt gikk helt fint helt til babyene ble seks måneder. Da ble de mer mobile og begynte å få interesse for hundene. Det viste seg da at den ene hunden ikke var trygg nok med barn, så hun fikk flytte til et nytt hjem.

Hunden som vi fortsatt har hadde aldri sett en baby før i sitt liv, tror jeg. Men virker som han syntes det var helt naturlig å ha dem her :) Nå har han begynt å leke litt med dem :)

  • Like 1
Skrevet

Hadde 2 hunder som bodde innendørs når vesla ble født, vi gjorde ikke noe ut av det ettersom de hadde sine usynlige grenser på hvor i huset de fikk være og det var ingenting vi følte måtte endres. De brydde seg ikke overhodet og det var helt greit. Så flyttet vi og fikk en tredje hund og alle tre ble plassert eksternt fra huset hvor 2 åringen vår er med meg på daglige rutiner. De synes det er stas med den lille jenta som fyller mat i skåler og klapper dem, først nå har de liksom skjønt at det er et lite menneske.

  • Like 1
Skrevet

Har hunder egentlig den menneskelige egenskapen "sjalusi", eller er det andre ting som foregår som vi tolker som sjalusi?

Tror vel egentlig ikke at de er direkte sjalue... Jeg mente om de føler for å sette barnet på plass, tror jeg. Ikke enkelt å forklare hva jeg mener xD

Skrevet

Jeg har ikke peil på hunder og babyer, men begge rasene du har er jo familiehunder som skal gå veldig fint med barn så lenge de er riktig skrudd sammen i topplokket. :)

Skrevet

Men, kjære folk, hvordan i alle dager går vi frem?

Instinktene mine sier at det er viktig at hundene får truffet og hilst på den lille når han kommer hjem ettersom vi er en familie og skal leve sammen, at barnet aldri settes ned på gulvet uten tilsyn/ er alene med hundene under noen som helst omstendigheter også er jeg redd for at dersom hundene mister for mye av godene sine, som det å ligge i sofaen, vil det utvikle seg til sjalusi og sette barnet i fare.

Fortell meg gjerne hva dere gjorde!

Vi kom hjem i går med vårt første barn. Siden jeg har vært 3 døgn på sykehuset så gikk jeg inn og hilste på hundene alene først. Så tok vi med Vesla inn (sittende i bilsete) og de fikk hilse på henne en og en (hun sov gjennom alt :P ). De er veldig nysgjerrig på henne og vil gjerne snuse og se på henne.

Vi lar hundene være med på det de ønsker, yngste hunden blir gjerne med på badet når vi steller. Han ser på,snuser på bleier og følger med. De får lov å ligge i sofaen som vanlig. Ting gått bra så langt :wub:

Skrevet

Var på sykehuset i tre døgn, og da var ico hos svigers. Han kom hjem hit ett døgn etter oss, og tilvenningen har gått veldig bra. Han var dog veeeeldig interessert i ungen i starten, og det kombinert med at han er en voldsom hund med mye labber, tunge og sterke meninger, så måtte han begrenses veldig i hvor mye han fikk være med babyen. Men nå bryr han seg nesten ikke. Skal gjerne slikke på hender, føtter og ansikt, men gir seg så fort han får beskjed om det. Går veldig greit :)

Skrevet

Første gangen hundene skulle hilse på baby-guttebarnet, sto min pappa og holdt den ene, og hans pappa og holdt den andre. Det var en skikkelig dårlig ide, for de var jo nysgjerrige og prøvde å dra til seg babyen. Det anbefaler jeg altså ikke :P

Dagen etter var jeg alene (les: ingen halvhysteriske tilskuere), så da la jeg baby-guttebarnet på gulvet og lot hundene snuse og slikke på han som de selv ønsket (-ish, jeg overvåket jo og passet på at det ikke ble for mye knuffing og slikking). Det gikk veldig bra, og etter det var de egentlig ikke spesielt nysgjerrige på baby-guttebarnet.. Vel, Gubbelille ville gjerne spise bleiene hans da..

Gjorde det samme med baby-datterbarnet, la henne på gulvet så Gubbelille (da hadde vi bare han) fikk sjekke ut, men da syns han ikke babyer var så spennende (han hadde jo sett det før), så han snuste bare over henne og gikk og la seg.

Jeg veit dog ikke om jeg ville gjort det samme med f.eks Nora, hun har en tendens til å ikke se hvor hun tråkker hen :P Hun mener ikke å være slem, hun er bare klønete og tar ikke all verdens av hensyn. Men hun har fått hilse på babyen til oppdretteren uten at det var noen big deal, vi bare passa på at hun ikke fikk tråkka på henne og ikke slikka henne for mye (Nora kan bli litt manisk på slikkinga si). Leah er litt lettere til fots og hensynsfull, så med henne hadde vi ingen skrupler - ikke slikker hun heller, puddelsaken.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...