Hundehimmel

[bianka]

Hva er den "vanligste" formen for dødsfall for hunder? Skjer det ofte at man merker at hunden er syk, tar det med til vetrinæren som da sier at den er syk og bør avlives innen to måneder? Eller er det som oftest hast at dyrlegen sier hunden er så syk og må akutt avlives samme dagen eller dagen etter ol. Dette er jo selvfølgelig forskjellig fra hund til hund fra individ til individ og selvfølgelig flere måter å være syk på. Men nå tenker jeg hva er den "vanligste" metoden.

Hva skjedde med deres hunder?

Hvordan gjorde dere da med evt. en ny hund? Venta i feks. ett år før ny? Satt deg på ny venteliste samme dagen du hadde fått den triste beskjeden om at hunden bør avlives innen to måneder? Da hente feks. valpen dagen etter avlivning? Hva gjør dere? Hva er best for dere? Vet det er stor forskjell mellom folk og fe og for noen er det best på en måte mens for andre er det bedre på en annen måte?

Det er veldig trist å skrive om sånne ting som dette. Gruer meg og bekymrer meg sånn for at mine hunder blir gamle og tar farvell.

Hvor gammel var hunden deres når den reiste opp til hundehimmelen og hvorfor var den syk?

Beklager for ett rotete innlegg.

[Tabris]

Min hund ble akutt syk med bukhinnebetennelse da hun var 14 år - midt på natten en lørdag. Pga hennes alder og hvor alvorlig det var, så var prognosen for operasjon ikke særlig god, så etter råd fra veterniæren ble hun avlivet.

Jeg snakker nå kun for meg selv, men for meg ville det blitt feil å få hund igjen med det samme. Jeg trengte å sørge ferdig først. Etter det første sjokket hadde lagt seg, så fikk jeg et enormt savn og sug etter ny hund. Enhver hund jeg så på gata lengtet jeg etter og klappe, jeg var et sted jeg ikke hadde vært siden jeg var tenåring og ikke fikk lov av foreldrene mine å ha hund når det var hva jeg ønsket meg mest i hele verden.

Men dette var en del av sorgprosessen. For egentlig var det ikke en ny hund jeg savnet, det var hunden jeg nettopp hadde avlivet. Husket jeg møtte noen som hadde skaffet seg ny hund bare noen uker etter de avlivet sin forrige hund, og de hadde letet spesifikt etter en blandingshund som så lik ut som den de hadde. Det blir for meg veldig feil.

Når da det voldsomme savnet og sorgen roet seg, så gikk jeg inn i en periode hvor jeg var nøt friheten med ikke å ha hund. Vi flyttet midt i et bysentrum, og jeg levde et byliv med kafebesøk, pub om kvelden osv.

Men såh, etter omtrent to år, så kom savnet etter hund tilbake. Og denne gangen var det ikke snakk om sorg og savn etter hunden jeg avlivet (selv om jeg selvsagt alltid vil savne henne), men et oppriktig ønske om å ha hund igjen i livet mitt. Da visste jeg at jeg var klar, og vi skaffet oss en liten hvit vrengt polvott.

[Ganzie]

Vi har foreløbig bare måtte ta farvel med en hund. Hun ble 10 år og 11 måneder, og fikk akutt systemsvikt på grunn av det jeg mistenker er blodforgiftning.
Hun var frisk den ene dagen, og to dager senere var hun borte. Helt uvirkelig, og sorgen var stor. Mamma og pappa var borte fra jobb dagen etter, de hadde ikke sjanse til å gå på jobb.

Det tok dem halvannet år før de følte seg klare for ny hund, de måtte bearbeide sorgen først.

[Raksha]

Den gamle familiehunden vår ble gradvis dårlig, fikk væske i buken, og generelt dårligere form. En natt begynte hun å hoste (tegn på hjertesvikt) og de dro til vet. dagen etter og hun fikk sovne inn. Her gikk det vel en uke fra de første markante tegnene med oppsvulmet buk - til hjertet begynte å svikte.

Ellers har jeg bare avlivet hunder pga sykdom som ikke har vært akutt, men likevel har vært så vondt at det har gått veldig utover livskvaliteten til hunden.

Jeg har somregel hatt minst en hund igjen når jeg har mista en, men da jeg satt med en ung hund og fikk diagnosen som jeg visste utfallet av - bare ikke tidsperspektivt - så bestilte jeg ny valp, da det ble klart at ting kom til å gå fortere enn jeg så for meg i utgangspunktet kontaktet jeg oppdretter og ble satt på en valpeliste på et tidligere kull, og da henta jeg valpen 7 uker etter at jeg avlivet den andre. For meg har det ikke vært aktuelt å være uten hund.

[Stine]

Ene hunden måtte vi avlive pga komplikasjoner etter kastrering (tarmen vokste seg fast i bukveggen + at buken hennes fyltes med sårvæske uansett hvor ofte vi tappet det, veterinæren hadde ingen forklaring på hvorfor) hun ble 2.5 år. Vi hadde en hund fra før av, og kjøpte en valp samme uken hun ble avlivd.

Den andre avlivde vi pga sterk allergi, dagene hun var dårlig var flere enn dagene hun var bra. Det tok lang tid å ta den beslutningen. Vi hadde 3 hunder når hun ble avlivd, og det kommer til å ta lang tid før vi finner en "erstatning" for henne. Hun ble 1.5 år.

[Guest Klematis]

Jeg vet at min hund etter all sannsynlighet ikke kommer til å bli veldig gammel, på et tidspunkt så må jeg finne ut når plagene tar over for livskvaliteten. Jeg har tenkt at jeg i god tid har tenkt å skaffe meg en hund til, som er der den triste dagen min lille venn må reise.

Om jeg klarer det, å skaffe meg en til, fordi jeg vet at jeg snart må ta farvel med han jeg har, er jo en annen sak.

Det kan godt hende jeg har mer enn nok med å fordøye det som skal skje, og den siste tiden med han, til at jeg har lyst på en ny hund. Det får tiden vise.

[Elisabeth00]

En vanlig dødsårsak er faktisk påkjørsel av bil...

[Djervekvinnen]

Jeg har mistet to hunder og begge gangene var det jeg selv som avgjorde at det skulle skje. Første hunden hadde langvarige kompikasjoner etter en kneoperasjon og på slutten ble vi rådet av vetten til å vurdere å la det ta slutt. Den andre hunden hadde samme type skade som min første og pga min dårlige erfaring fra første runde, samt min livsituasjon så valgte jeg å la hunden slippe.

Det er sykt vanskelig å ta slike valg, nesten uutholdelig til tider. Det er vanskelig dilemma som man sliter med å velge, mange konflikter i sitt hode og en håpløs følelse. Ikke moro.

Dessverre er det nok ganske vanlig å måtte ta slike valg pga sykdom. Til slutt vil dette være en faktor også for den gamle hunden. At hunden bare dør fredelig og rolig hjemme av alderdom er sjeldent. Men det er jo noe vi alle ønsker.

[SunsetYang]

Den første hunden vår var en labradortispe. Kom til familien min på 1årsdagen min. Hun hadde epilepsi, som plutselig ble veldig ille ca da hun fylte 8 år. Etter å ha prøvd alskens medisiner uten virkning, så bet hun en annen hund til blods rett før et anfall. Ble avlivet noen dager etterpå.

Min første egne hund kom rett etter 8årsdagen min, akjønn blandingshund som alle trodde var en renraset, men litt stor, svart elghund. Når hun var 9 1/2 fikk hun livmorbetennelse. Det kom imidlertid bort med antibiotika. Men rett etter hund fylte 10, så ble hun plutselig syk en morgen. Gjorde fra seg i senga si mens hun sov, klarte ikke å gå eller noe. Vi tok henne til veterinæren en halvtime etter vi våknet, og ultralyd viste at hjertet hennes hadde sprukket. Man så blodet som hadde koagulert.. Ikke noe som kunne opereres, så hun ble avlivet der og da. Aldri grått så mye før eller siden, fikk et kyss i ansiktet da jeg klemte henne en siste gang. Tok henne hjem og begravde henne i hagen.. Dette var sommeren 2011. Høsten 2012 skaffet familien min en Yorkievalp(jeg bodde ikke der lengre), og jeg hadde såvidt begynt å peile meg inn på Border Collie. Først på høsten 2013 fant jeg sjarmøren som skulle fylle tomrommet, og som nå ligger i fanget mitt selv om det egentlig ikke er plass

Sent fra min GT-I9305 via Tapatalk

[jma]

Min første hund hadde spondylose i ryggen som var ganske alvorlig. Dyrlegen sa at hun måtte gå på smertestillende resten av livet og kun kunne gå rolige turer. Fordi hun var en veldig aktiv hud, hun ble stressa/understimulert av å være så mye i ro, og fordi det virket som om hun hadde vondt selv om hun gikk på smertestillende, så lot jeg henne sovne inn. Hun var da 3,5 år gammel. Jeg ventet allerede på hund nr. 2. Så han fikk jeg bare en måned eller noe sånt etterpå. Det passet meg egentlig veldig greit.

[Pringlen]

Av yngre hunder har jeg mistet 4 på jakt (2 i hi, en drept av elg og en som bare forsvant) og 2 av forgiftning (en av sopp, og en ukjent) en Doberman, en Canario og en Dachs avlivet pga mentalitet. En Vorsteher avlivet pga. OCD.

De gamle (11-15) har stort sett fått hjertesvikt el. En lukket livmorbetennelse og en med kreft. Canarioen (8) blir vel neste som tar kvelden her, hun skal få slippe når albuen (store forkalkninger) blir for vond

[Guest lijenta]

Fra kreft til gemytt til allergi, voksende hjerte. Det har vært i alderen fra ca 3 år til 11 år

[MarieR]

Har avlivet to hunder,en buhund og en toller begge på grunn av adferdsendringer. Buhunden var fryktaggresiv og ble etter mange år med trening og tilrettelegging avlivet, da var han 6 år. Tolleren hadde en funksjonell hjerneskade, og det jobbes med å finne ut nøyaktig hva det var for noe ettersom to andre kullsøsken også er rammet. Han var 3,5 år da han ble avlivet. Det var bare et alternativ for disse to guttene, de hadde det ikke bra med seg selv og begge utgjorde en potensiell fare for andre folk og hunder. Det er ikke et ansvar jeg vil ha som hundeeier, men det var selvsagt ekstremt tungt å måtte avlive to så unge hunder.

Jeg tok tapet av tolleren svært tungt, og hadde det ikke vært for at jeg ikke satt igjen uten hund etter å ha avlivet Tarik, ville det siste halvåret ha vært veldig mye tøffere enn det det har vært. Det å komme hjem til en hund som krever at man fungerer som menneske og hundeeier har hjulpet veldig, og så langt det er mulig kommer jeg aldri til å sette meg i den situasjonen at jeg avliver en hund og kommer hjem til tomt hus. Ingen andre hunder kan erstatte de to jeg avlivet, og det er det heller ikke meningen at de skal, men det hjelper veldig å kunne fokusere på noe annet enn de man har mistet, uten at man er kynisk, kald eller hjerterå av den grunn.

[Mardina]

Min forrige hund, Dina, døde av generell alderdom svekkelse og jeg mistenkte at hun hadde fått kreft igjen.... Hun mistet all matlyst, begynnte å røyte noe voldsomt og hadde blod i både urinen og avføringen....

Hun ble 12 år og jeg savner henne veldig enda, 6 år etter hun ble avlivet...

Det gikk ca 3 år til Teo kom inn i livet mitt.... Jeg bodde med exen i mellomtiden og der fikk vi ikke lov å ha dyr. Når jeg skulle flytte, så var det en forutsetning at jeg kunne få lov å ha hund der

[ida]

To hunder har vi avlivet fordi de var gamle og syke. Èn hund pga gemytt, men hun ble 8,5 år. Bortsett fra med èn, har vi alltid hatt flere hunder i hus, så det har liksom ikke vært noen greie å vente. Da Fibi døde, hadde vi jo to igjen og de har vi da enda. Jo, forresten, da Bimbo bedlington døde, skulle jeg ikke ha hund på lenge. Jeg skulle reise og sånt, tenkte jeg. Det varte faktisk et halvt år før Solo toller var i hus. Siden har det bare balla på seg

[Ingvild]

Labradoren Tinka sovnet stille inn tre dager før sin tiårsdag, oktober 2013. På morgenturen prøvde hun - som vanlig - å stjele eple i hagen, da moren min kom hjem fra jobb lå hunden livløs med hodet på hundesengen sin, slik hun ofte lå og sov. Hun hadde blitt eldre det siste året eller så - jeg som bare så henne hver tredje/fjerde måned det siste leveåret hennes merket det. Men hun var ikke syk, det var ikke som om vi trodde hun skulle dø akkurat. Dagen før hun døde var hun f.eks. med på en lang og god skogstur uten å ha noe problemer med det. Hva hun faktisk døde av vet vi vel i grunnen ikke, men det finnes altså hunder som sovner inn og dør en helt naturlig død.

Jeg hadde egen hund før Tinka døde. Hun bodde hos foreldrene mine det siste året hun levde. De har foreløpig ikke skaffet seg ny hund, men kommer nok til å gjøre det på sikt. Særlig faren min savner å ha en hund i hus.

[KristinR]

Hund 1= livmorbetennelse 9 år gammel. Ble satt på antibiotika fordi veterinæren mente vi var så tidlig ute at den skulle ta det. En kveld sprakk livmoren. Hun fikk blodforgiftning og måtte avlives hjemme i yttergangen hos veterinæren midt på natta. Hun er gravlagt i hagen hos min eksmann.

Hund 2= Avlivet 3,5 år gammelt grunnet allergi. VI slet fra han var 1 år med å få bukt med allergien, men måtte gi tapt til slutt.

Hund 3= Avlivet nesten 5 år gammelt grunnet kneproblemer. Hunden var også skeptisk til fremmede menn og var veldig aggressiv overfor fremmede hunder.

Hund 4= Avlivet 11 år gammel av alderdom. Hunden var strengt tatt ikke mi, men jeg passet henne i lange perioder gjennom mange år. Hun hadde flere hjernedrypp de siste månedene hun levde.

Hund 5= Avlivet nesten 10 år gammel pga kneproblemer. Hadde et langt og godt liv og det var stort sett det siste året at knærne plagde han veldig. Operert for korsbånd da han var 4 år.

[Guest 2ne]

Første hunden jeg måtte avlive, var 4 dager unna å bli 2 år. Han ble avlivet fordi han beit. En måned etterpå måtte jeg avlive den nesten 13 år gamle alaska huskyen min pga forkalkninger og smerter i bekkenet etter en trafikkulykke. Tredje hunden jeg måtte avlive, var 22 mnd gammel og ble avlivet pga mentalitet. Fjerde var Dronningen, som hadde vært syk i 3 år uten at vi fant ut hva det var, men som gjorde henne mer og mer nervøs. Da det ble flere av dagene hun var engstelig enn seg selv, måtte jeg la henne slippe. Da var hun nesten 9 år gammel. Det viste seg at hun hadde leversvikt, begynnende spondylose i tillegg til katarakt (den viste jeg om før obduksjonen). 14 dager etter det, måtte Carina og jeg la Nik slippe pga AA, da var hun nesten 10 mnd gammel.

Jeg håper Nora blir en gammel hund før jeg må la henne slippe, men hun sliter både med allergi og nervøsitet, samt står på forholdsvis høy dose kortison, så jeg prøver å forberede meg på at heller ikke hun blir gammel. Hun er 6 år om en drøy måned.

Jeg har stort sett hatt to hunder i hus hele tiden. Jeg har vært helt uten hund i 18 mnd, det ble mye med jobb, alene med to unger og en aktiv hund, så alaska huskyen bodde halvannet år hos eksen før den fikk flytte hjem igjen. Det var tomt å være uten hund. At jeg overlapper, betyr ikke at en ny hund erstatter den gamle, jeg bare trives med hund(er) i huset.

Endret 8. Mai 2014 av 2ne

[SFX]

Vi har måttet ta farvel med 13 hunder så langt, og det blir ikke noe enklere. Hver avskjed er forskjellig.

På det meste har vi hatt syv hunder i flokken, og det var ikke før Even døde i 2010 at det var helt tomt for hund i mitt barndomshjem, etter å ha hatt hund siden 1982.

Pappa mener enda at han er ferdig med å ha hund, og at han savner Even som Even, men ikke ønsker ny hund.

Even døde 12 år og 14 dager gammel, og ble avlivet en lørdagskveld da han fikk magedreining. Vi forsøkte alt vi kunne uten å åpne ham, og var fra før av enig om at en så gammel hund skulle få slippe enhver narkose og operasjon. Så han fikk slippe der og da. Antagelig var det kroppen som sa takk for seg, og at han kunne dødd av hva som helst.

Kelsie ble avlivet dagen før hun fylte tre år, etter at vi hadde forsøkt hele hennes liv å få henne frisk. Hun hadde store problemer med næringsopptaket, som gjorde henne underernært, kombinert med det en ville kalt hyperaktiv atferd. Hun hadde svikt i andre indre organer også samt stoffskifteproblemer, og medisinering hjalp bare så langt. Så til slutt var det ikke livskvalitet for henne, og ikke riktig å holde henne i live bare fordi det var mulig. Hun hadde også atferdsproblemer og avvikende mentalitet, men det klarte vi fint å leve med de tre årene, da det aldri hadde utløp i heimen.

Og vi har opplevd alt i mellom - fra akutt avlivning til å vurdere fra dag til dag i lang tid når dagen er inne.

Admiralen våknet ikke opp en morgen, to måneder før han fylte 13 år om jeg husker rett. Darkie døde tre år og åtte måneder gammel mens hun lå til overvåkning hos veterinær etter operasjon - hun skulle sy fast magesekken etter å ha hatt magedreining, fikk ny magedreining etter operasjonen mens hun enda var hos veterinær - men lå alene i et bur på natta uten observasjon, og døde der. Hvis noen lurer på om jeg er bitter enda, så stemmer det. Vi etterlater en hund hos veterinær i tro på at hun i det minste blir observert døgnet rundt. Når du er syv år gammel, og får telefon to dager før jul at hunden DIN døde på deres vakt, er det lov å bli bitter.

De andre har blitt avlivet, når tiden har vært inne. Det har vært etter gjentatte mageutspilninger, hvor Laika til slutt fikk slippe fordi frekvensen begynte å gå utover livskvaliteten. Trulte fikk slippe tolv år og nesten to måneder gammel, for det var helt tydelig at hun var mett av dage. Minnie fikk slippe den dagen hun sa fra at nå var hun ferdig her, seks og et halvt år gammel, på grunn av spondylose i rygg/nakke. Hun hadde også et par mageutspilninger, men ikke så hyppig som sin mor Laika og ikke så dramatisk som sin søster Darkie. Men de tre er grunnen til at jeg nå tar hensyn til mageutspilning og -dreining i mitt avlsarbeid, og at jeg anser det som en arvelig faktor. Da ser jeg bort fra for eksempel en så gammel hund som Even, hvor hva som helst i kroppen kunne sviktet i den alderen.

Bitten ble 11 år og to måneder, og fikk da slippe på grunn av en livmorbetennelse som ikke ville gi seg, og hun hadde vært gjennom nok. Hun hadde to omfattende mageoperasjoner da hun var drøye to år gammel, hvor vi holdt på å miste henne. Hun spiste ting som ikke skal spises, og som satte seg fast og skapte koldbrann i tarmen. Men hun overlevde og ga oss ni år til. Søster Tabitha ble ni år, da hun fikk kreft i buken. Embi ble avlivet ni år og to måneder gammel, da vi var hos veterinær for å sjekke halthet på et bakbein, og håpte det var noe enkelt. Det var kreft og forkalkninger, så hun fikk slippe der og da. Movi fikk slippe ti år gammel, på grunn av spondylose i rygg og hofter. Søster Majken fikk slippe åtte måneder tidligere, på grunn av kreft. Kimito ble over 11 år, og fikk slippe på grunn av en kombinasjon av redusert syn og alderdom.

Nå har jeg to bernere, og når neste kommer i hus er det på grunn av kombinasjonen primært, og ikke som erstatning. Jeg synes per i dag det er svært praktisk å ha bare to hunder, men det kan være snakk om en overlappingsperiode om den eldste begynner å bli gammel. Men da er det fordi det dukker opp en valp jeg vil ha fra en kombinasjon jeg liker, og ikke fordi jeg må ha en buffer-valp.

[*Marianne*]

Odin- (flat coated) ble 11 år. Han fikk slippe når alderdomsplagene ble for tunge å bære. Vi var enige om på forhånd at han skulle få slippe før han måtte bæres ut. Jeg tror (vi tror, man kan jo aldri vite) at han var en hund som ikke ville ønsket å bli båret ut på sin siste tur, og han hadde nok mer vondt og mer plager enn vi så allerede da.

Aros- (flat coated) ble 7 mnd. Da hadde han gått på forskjellige medisiner for å minske smertene i to måneder, etter at det ble oppdaget at han hadde sterk grad av AA (vet ikke om det noen gang ble satt noe off. grad på det). Han ble forespeilet en fremtid hvor han ikke kunne leke med andre, ville være avhengig av medisiner og hvor han ville måtte bli kontrollert relativt mye i sin aktivitet. Vi anså ikke det som noe liv for en aktiv flat- valp.

Casar- (vorstherblanding, søsters hund) Måtte opereres ett (?) år gammel for røket leddbånd og annet etter å ha løpt på en pinne i skogen. Etter over et år med rekonvalesens og veldig sakte opptrening, med sannsynligvis mye smerter og ubehag, var han så frustrert og ødelagt mentalt at han til slutt bet helt uten varsel (men det var noe vi hadde sett komme). Det og andre hendelser som følge av det stresset han hadde i seg etter dette gjorde at han ble avlivet litt over 2 år gammel (?). (etter dette skal jeg tenke meg nøye om før jeg lar en hund, særlig av en så aktiv rase, og et så aktivt individ, gå gjennom det samme)

Zara- (flat coated) - døde i vinter, nesten 13 år gammel. Var gammel, og begynte å bli dårlig til beins, men var sprek og "klar i hodet til det siste". Fikk en strekk eller liknende på tur, og det var det som skulle til. Plutselig kom hun seg ikke på beina, ville ikke gå på tur, og måtte hjelpes for å tisse. Hun fikk slippe den dagen, og mamma som tok henne til dyrlege da, sa at hun så i blikket hennes at det var det eneste riktige. Med henne hadde vi alltid sagt at når vi begynner å tenke at hun begynner å bli så gammel at vi må la henne slippe, så skal vi ta henne med på fjellet for å se henne der. Hun har alltid blitt flere år yngre i det sekundet hun kommer ut av bilen på hytta, mer seg selv:) Vi rakk ikke det, og det er veldig trist. Hun hadde fortjent en siste fjelltur.

[Siri]

Om jeg skal ta med alle hundene vi har hatt i familien opp gjennom årene, så ser vel lista sånn ca sånn ut:
1) Basenjien Tarzan - 1,5 år gammel - ble påkjørt av naboen nede i veien etter at han hadde stukket av hjemmefra.

2) Chihuahua Leo - 4 år gammel - avlivet pga store epileptiske anfall, blindhet og døvhet pga betennelse i hjernen (eller noe slikt).

3) Chihuahua Canto - 7-8 år gammel - avlivet pga sukkersyke (det hadde vel ikke skjedd i dag).

4) Bedlington Carlos - 11 år gammel - avlivet pga hjertesvikt.

5) Briard Sara - 8 år gammel - avlivet pga temperament og antakelig stoffskifte problemer.

6) Briard Rudolf - 3 år gammel - avlivet pga temperament.

7) Briard Lotta - nesten 11 år gammel - avlivet pga sykdom, antakelig kreft.

8) Briard Babs - nesten 12 år gammel - avlivet pga sykdom, antakelig kreft (samme symptomer som hennes mor Lotta)

[Garp]

Familiehunden på nesten 15 år. Sort pointer som var spinnvill og happy go lucky hele livet. elsket livet og tur selv til det siste. Kom hjem fra skolen og fant en hund som bare ville ut og finne seg en plass I skogen for å sovne inn. Ville ikke drikke eller sove. Har alltid følt at han tok avgjørelsen for oss. Han ville ikke mer.

Hvil I fred kjære broren min.

[Ingidano]

Berner Bamse: 8-9 år, avlivet pga kreft med spredning i hele kroppen

Berner Chico: rundt 8 år, avlivet pga forkalkninger i hofte/rygg + stoffskifteproblemer

Blandingen Bonnie: avlivet 5 år gammel pga voksende hjerte og dårlig form

Eurasier Ailo: avlivet 3 år gammel pga HD.

Alle våre har blitt avlivet hos veterinær, og slik blir det nok fremover også. En ny hund har aldri vert en erstatning for den forrige. Vi trives med hunder i hus, og livet er ikke det samme uten.

[Timmyjenta]

Sheltien Mica: Avlivet ca 4 år gammel grunnet ryggskade.

Sheltien Dino: Avlivet 10 år gammel etter å ha fått borreliasmitte i seg etter et flåttbitt. Hele hunden ble dårlig allmenntilstand på og det eneste rette var å la han slippe.

Golden Retrieveren Timmy: Avlivet en uke før fylte 8 år på grunn av ryggmargskreft.

Sheltien Scotty: Avlivet 10 år gammel grunnet kreft i leveren. Hunden var begynt å blø ihjel, heldigvis stod jeg på mitt da dyrlegen mente han var helt frisk, og ville sende oss hjem igjen.

[Aslan]

Familiehunden (blanding) ble avlivd litt under 1 år gammel grunnet mentalitetsproblemer og fordi han beit storebroren min. Så har det ikke vært hund i familien før jeg fikk som voksen