Gå til innhold
Hundesonen.no

Hund med amputerte bein.


Recommended Posts

På tv2 er det lagt ut en filmsnutt der en boxer har amputert to bein. Kunne du gjort det samme, og latt hunden kun ha to bein?

Det er kanskje forskjell på situasjoner her, jeg aner ikke da jeg aldri har vært oppi det selv, men i utgangspunktet så tenker jeg at jeg ikke hadde latt hunden min leve med to bein.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

avliv tenker jeg. selv om hunden på videoen så glad ut. Måtte google litt om hunden, den ble visst født med deformerte bakbein. Så de ble fjernet da den var 12 uker. De har jo tatt "alt", så mye vekt på bakkroppen er det jo ikke. Men likevel, hunder er "laget" for å gå på fire, så det blir nok mye ekstra belastning på forpart og jeg sier som Khela- håper de følger opp det. Nøye.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var ganske sprøtt å se. Den løp innimellom akkurat som at den hadde fire bein. Så nesten ut som de hadde redigert bort beina på den.

Vanskelig å si hva jeg ville gjort. Hundene kan jo være lykkelige selv om for en stund ihvertfall. Jeg hadde nok ikke gjort det om to bein måtte amputeres, men kanskje ett. Det skumle er jo belastningen oppi dette, men er det riktig å si at livet for hunden er slutt selv om den kan leve noen fine år til før belastningen blir for stor? Hunden kan jo ikke si selv når det er for mye, så sånn sett blir det jo feil. Men dette med at vi mennesker kan bestemme når det er nok for en hund og når det ikke er det er vanskelig og nesten litt skummelt syns jeg. Tenk om man kunne gjøre det samme med mennesker? Når hadde det vært nok for et menneske?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, jeg syns ikke det er noe verdig hunde liv å ha bare to bein, klarer ikke se på videoen. At vi på liv og død må holde liv i dem skjønner jeg ikke. Disse hundene som har støttehjul også får jeg vondt langt inn i hjertet av å se på. Det er ikke riktig men i dagens samfunn så må man jo holde liv i alle og en hver uansett handicap eller sykdom. Og mennesker på nett deler og sukker og stønner og synes både synd og at ååh så søt og annerledes den var da.

Om min hund var ung og frisk så kunne jeg amputert ett bein, men aldri to. Og helst ikke en framfot for der er det mest vekt tenker jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Nei aldri!

Vet selv om 2 hunder av min rase som har blitt avlivet pga belastningskader av amputerte tær, så betviler jeg at mangel av 1-2 bein gir mindre belastningskader.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ett er helt greit, men ikke to. Sett noen hunder som har amputert ett bein, er litt magisk å se hvor fort de tilpasser seg sin nye tilværelse. Reiser seg opp uten problem etter oppvåkninga og tasser rundt som om ingenting har skjedd.

Er en greyhound på tre bein som pleier å være med på rettbanetrening på Øvrevoll, herregud som den bikkja løper! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde kanskje latt en hund som er født uten ben leve så lenge det går fint, men mtp amputasjon så er det jo flere forhold rundt ikke bare det at de vil miste en fot eller to. Det er jo forløpet også, hva har skjedd? Skade? Hvor ille? også etter det er det operasjon, rekonvalesens osv osv, og selvfølgelig også det med slitasjeskader og også feilbelastninger som kan føre til både stive/såre muskler/leddbånd, betennelser, låsninger og andre slike smerter i tillegg til forkalkninger og skjelettskade. Og ikke alle vises like godt på hunden, men kan være utrolig vonde og plagsomme fordi.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes videoen viser hvor tilpassningsdyktige hunder er. Jeg tror helt klart denne boxeren har masse livsglede, kanskje livet hans ikke blir så langt men jeg synes fortsatt han skal få leve så lenge han har det bra.

De aller fleste levende vesner VIL leve...

selv om det er ekstremt mange mennesker som har behov for å ta liv av alt som er anderledes...fordi vi vet jo alltid best og bør være gud over liv og død.

Å operere bort 2 bein på en 5 år gammel hund blir noe heeelt annet, denne hunden vet ikke om et annet liv. Får den 2 år så er det mye bedre enn ingen år!

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er veldig enig med Malamuten. Det handler ikke bare om mangelen av ben, men grunnen til at den måtte amputeres, og ikke minst hvor lang tid det tar før kroppen kommer seg etter en stor operasjon. Så kommer slitasjeskader og feilbelastning etter det igjen.

Det siste tenker jeg mye på i forhold til hund og skader/sykdommer. Hvis et menneske får et alvorlig brudd, så kan det ta dem flere år med smerter og trening før de blir bra igjen. Med tanke på at vi lever såpass lenge som vi gjør, så utgjør det en veldig liten prosentdel av vår levetid som går tapt. For en hund ville den samme prosessen utgjøre en veldig stor del av livet.

Jeg måtte i allefall ha satt meg mye bedre inn i amputasjon før jeg hadde vurdert å gjøre noe sånt. Fantomsmerter og det hele.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
    • Tispen min er 10 måneder nå.  Meget omgjengelig familiehund. Mjuk pels og gemytt 🤣. Lettlært. Nydelig vakker. Perfekt størrelse.  Vi driver med blodspor og lydighet.  Grua meg mest til pelsstell når jeg vurderte rasen, ja snø i pelsen er irriterende, men jeg må lære meg å huske å bruke riktig tøy 🙈 Koser meg overraskende med å klippe og stelle pelsen.  Jeg har dessverre vært ekstremt uheldig med sykdom på henne, men slik jeg har forstått det er dette en sunn rase med få plager.   
    • Blir spennende å følge med videre!   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...