Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva er det kjæreste du eier?


Artemis
 Share

Recommended Posts

  • Svar 92
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Skinnjakka mi (og skillsmissepapiret)

Leiligheten min! Skulle ønske alle kunne kjenne på den følelsen det er å komme hjem til sitt helt eget hjem og vite at alt der er deres

Bunaden min er jo "bare" en ting, men grunnen til at bunaden min betyr så utrolig mye for meg er at den er laget av mamma. Fargene (som har gått ut av sortimentet) er bestemt av oss sammen, det er sam

01114_zpsf73103fa.jpg

Han her har stor sentimental verdi for meg :heart: Han heter Apan og har fulgt meg hele livet. Fikk han vel når jeg var rundt 1 år. Han er blitt spydd på, vasket i maskin, sydd sammen her og der og bærer generelt preg av å ha vært min følgesvenn i mange år.

Ellers så må jeg nok si bunaden min som mamma har laget (mamma døde i 2004).

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har en hundebamse, som heter Sofus, som jeg fikk av mormor til jul da jeg var rundt 7 år. Den begynner å bli veldig sliten og godt brukt. Men den er vel det eneste jeg har, utenom noen bilder jeg ikke har digital kopi av, som jeg ikke kunne erstattet uten noe særlig om og men.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ingen ting :P Har enda ikke funnet mine eksterne harddisker med alle bildene mine etter flyttinga, er helt rolig. Ikke har jeg noe særlig annet som "betyr så mye for meg", absolutt nicht nada. Kjedelig :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kjæreste jeg eier er bildene av Zippo, og alle de andre bildene jeg har i album, hardisken, PC'en, Kamera, 3DS'en og sist men ikke minst; tegnebrettet som jeg har hatt i 4 år nå :) Ja også dåps gaven i gull fra Farmor og Farfra - smykke med tro, håp og kjærlighet <3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk en sølvskje til konfirmasjonen min, som er over 100 år gammel og har blitt overlevert fra mor til datter nedover hele slektstreet mitt. Den kan selvsagt ikke erstattes dersom noe skulle skje med den. Alt annet jeg har er av nyere dato og kan kjøpes om igjen.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

- Et grønt bånd jeg fikk av nabokona/min "partner in crime" og kjærligste voksne venn. Brukes som armbånd, akkurat nå henger det om håndleddet på min samboer.

- Klokka mi, som jeg fikk til jul av mamma og pappa.

- En A3-plakat med bilde og tekster fra sentralstyret jeg satt i, den er virkelig uerstattelig (eierskapet er delt på 14 personer, men jeg har den hjemme hos meg).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg begynte å tenke på dette spørsmålet i dag ettersom jeg vurderer å selge fiolinen min og kom frem til at jeg virkelig ikke har lyst ettersom den er noe av det kjæreste jeg eier. (Men jeg må nesten selge den jeg har for å få råd til en bedre en. :aww: )

Ja, så svaret på mitt eget spørsmål må nesten bli fiolinen min i tillegg til arvesmykker fra min bestemor og oldemor.

Det er forøvrig interessant å se at mye av det som nevnes har lav verdi når man måler i kroner og øre, men høy affeksjonsverdi for den enkelte. :) Tråden har vel egentlig fått meg til å tenke at selv om det er mye som hadde vært kjedelig å miste, så er det ikke mye som er uerstattelig, slik menneskene i livet mitt er.

Hmm, det var vanskelig når du utelukket hundene :lol:

Jeg kom jo inn selvfølgelig inn på denne tråden bare for å si at det er uavgjort mellom fjotten og pus, og syntes egentlig det var et litt teit spm :P Men med en gang dyrene ikke får være med, blir det jo litt verre å svare på.

Hehehe. Hvis ikke jeg hadde utelukket hundene så ville jo denne tråden fort blitt særdeles kjedelig. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må jeg velge en ting? Jeg har jo så mye fint...

Jeg har Lilleingvild, bamsen som har fulgt meg nesten hele livet.

Jeg har et lite sølvskrin hvor det ligger et roseblad fra hver rose kjæresten har gitt meg.

Til jul smeltet mamma om gullsmykken min avdøde, elskede mormor alltid gikk med til to hjerteanheng til meg og søsteren min.

Jeg har en sølvpenn fra nevnte mormor, med pikenavnet mitt inngravert i hennes håndskrift.

Jeg har en plakat fra en musikal som endret livet mitt, med signaturen til alle skuespillerne på.

Kan man eie kjæresten sin? Hvis ikke må jeg si uglebamsen Melvin han kjøpte til meg da jeg lå på sykehus. Melvin er babyen vår :aww:

Jeg kan stoppe der, men jeg klarer ikke å ta bort noe av dette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg så tråden og tenkte "Hva ER det kjæreste jeg eier egentlig?" Sånn utenom barna mine (som jeg ikke "eier", men "låner") og hundene mine. Og hvis huset mitt brenner ned, hva vil jeg savne mest?
BIldene - er vel det jeg kom frem til. Av min avdøde datter, av barna som små og av mine besteforeldre da de var barn og unge (jeg har arvet en del fotoalbum etter mine besteforeldre).
Men om tragedien skulle rammet, så hadde jeg nok hatt fokus på å få alle de som lever ut av huset og i god behold. Og fint fikset å gå videre i livet uten så mye jordisk gods. De gode minnene lever på innsiden av meg uansett. :wub:
Og jeg er opptatt av å ikke bli eid av ting…..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg klarer faktisk ikke peke på en ting. Eneste tanken som slo meg er at jeg faktisk er totalt avhengig av bilen min for å både komme meg på jobb og drive med min hobby. Men den er forsikret og ikke uerstatelig.

Det fins ting jeg hadde vært trist/sur/sint for å miste, men under katagorien "kjæreste jeg eier" har jeg faktisk ikke noe som jeg kommer på i farten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har mistet alt i husbrann for noen år siden,og det eneste jeg nesten gråt en svett over var alle gamle LP plater,hadde en kjempesamling av masse spesielle singler og liveplater. Endel signerte fra konserter som jeg aldri får igjen. Ellers er alt mulig å erstatte

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...