Gå til innhold
Hundesonen.no

Har du fått den hunden du ønsket? (bruksmessig, utstilling, avl, gemytt osv.)


Heidihj
 Share

Recommended Posts

Definitivt!

I alle år har jeg drømt om heftig brukshund - livlig, kjapp, steingal etter å jobbe, førervar - men jeg har aldri våget å ha det - jeg er ingen god hundetrener og har egentlig mest erfaring med vennlige fjotter eller pinglete redde hunder. Så jeg var redd for at en heftig hund kunne bli noen ganske skumle greier mellom mine hender. Drev lenge med "nettbeundring" av Talli&Blaze, kelpie var en helt ukjent rase for meg. Der så jeg heftighet, karisma - men også litt mykhet at jeg følte at kanskje jeg kunne prøve meg på kelpie.. Da var det sykt spennende å skulle treffe dem for første gang IRL, for det kunne i prinsippet avsløre om jeg hadde riktig forestilling om kelpie eller ei. Alle mine kelpie-forventninger ble lagt av Talli og Blaze. De sjarmerte meg simpelthen til døde..

Så da kom Strider. Han er alt jeg kunne drømme om og mer til, min eventyrhund. Heftig er han, jeg har aldri hatt noe liknende noen gang - så det har vært masse å lære og så spennende det har vært og er å jobbe med han! Og jeg forventet det skulle være slik, at han skulle være en slags oppdagelsesferd. Han kunne sikkert vært en fantastisk konkurransehund, men nå er det en gang jeg som har han (en slags god gjerning, så slipper alle å bli banka av han med en eventuell annen eier.. ). Jeg føler meg litt som en bonde som har en Formel 1 i låven ved siden av traktoren.. en formel 1 som jeg kjører i 40 rundt på jordet.. Men jeg tror jeg har minst like, om ikke større, glede av min Formel 1 på jordet som de som konkurrerer med sine Formel 1.. Nei, får slutte med bil-analogier her! Jeg forventet en hund som ville kreve mye pga enorm arbeidslyst som lett kunne gli over i hverdagslivet, men jeg synes Strider var den enkleste valpen av alle valper jeg har hatt. Aktiv som fy, javisst, men overhode ikke krevende - han puslet gjerne med sitt han. Han er med 100 % på absolutt alt jeg finner på, alltid beredt, alltid glad for å gjøre ting, han gjør alt 100 %, 100 % fokus (men har hatt det litt frustrerende en periode med at de 100 % noen ganger ble oppslukt av hotte og mindre hotte tisper.. men det ser ut å ha vært en periode. Nå funker han sammen med tisper også). I tillegg er han den skjønneste, mest kjælne og lekne og myke og gode bisken man kan forestille seg.. :wub: - men det er en tøff strek dypt inni der, man aner den men Strider er en vennlig sjel, så det forblir med aningen!

Shy, hun var jeg veldig spent på men hadde ikke allverdens forventinger til henne egentlig - annet enn at hun skulle være en kelpie. Hun er ikke heftig som Strider, oppfører seg mer som hunder jeg har erfaring med fra før (feks å forsøke å tuske ut flere godbiter av meg uten å måtte gjøre noe for det.. synd for henne, jeg er blitt opplært av en mester i det faget, lille basenji). Hun er dødssøt og dødsfrekk - egenskaper som verdsettes her i gården - mye latter av henne! Det som jeg må skjerpe meg på dog, er å innse at Shy er en veldig veldig bra hund. Problemet er jo at i sammenlikning med Strider så er det en gang slik at "fantastisk" blekner litt i forhold til "eksepsjonelt". Å trene Shy synes jeg er moro, men ikke like spennende som med Strider, fordi Shy er mer som hunder jeg har vært vant til.

Alt i alt, begge hundene her er alt jeg kunne drømme om og ønske meg - jeg er sykt heldig simpelthen!

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 64
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Ja! Jäger er alt jeg drømte om og mye mer. Han er greit pen og gemyttet hans er helt fantastisk,nå er han to år og han har ikke skuffet meg en eneste dag. Skjønne,ufattelig gode Jäger .

Ja, hun er helt PRIMA er nok ikke over forelskelsen helt ennå nei.

Så morsom tråd! Darrel The kortis - fy flaten som jeg digger den bikkja! Min sorte diamant var egentlig solgt til noen andre og jeg skulle bare innom oppdretter en lørdag for å drikke kaffe og drukn

Aiko: Nei. Jeg kan ikke si det når jeg venta i fire år fra jeg bestemte meg for å kjøpe hund til jeg omsider landa på rase og rett timing, og så endte opp med en hund jeg vurderte å avlive da hun var 10 mnd og egentlig har fortsatt med den vurderinga alle vårsesonger siden (bortsett fra nå i 2013) pga den medfødte skjelettdefekten som gjør henne ganske handicappa og umulig til tider. Likevel har hun vært en fantastisk prøveklut i ulike hundesporter, og det er vel nesten bare retrieverjakt, IPO og vannredning vi ikke har prøvd. :D

Mentalt kan hun være og har vært ganske "fresk", men nå, 4,5 år gammel, er hun den perfekte hunden for meg. Hun er den definitivt stødigste bikkja jeg kjenner, hun er så himla morsom, hun er overlegen, hun er ei dronning, hun er supergoofy, hun vokter ikke og hun er så ærlig. Jeg hadde valgt henne igjen hver eneste dag. :wub:

Imouto: Ja. Hun er en helt rå shiba. Hun har et funksjonelt jaktinstinkt jeg skulle ønske jeg kunne nyttiggjort meg av, hun gjør det bra på utstillinger til tross for at hun mer er som en rodeohest framfor en showponny, hun ser ut som en statue bare hun titter ut vinduet, hun elsker med hele seg og freser med hele seg, hun er voldsomt leken og akkurat som en valp, samtidig som hun faktisk respekterer meg og lytter (i motsetning til søstra), hun oppfører seg som en liten ulv, fysikken hennes er helt eksepsjonell (hun er så sinnssykt sterk, PÅ, spretten og uredd) og hun har aldri vært sjuk en dag i sitt liv. Selvsagt kunne hun vært mindre territorial/vokta litt mindre sånn at det krevde litt mindre logistikk å ha hunder på besøk og hatt litt lengre mellom lek og full tenning, men dette er for bagateller å regne i mitt hundehold. Hun er veldig språksterk og ærlig, og en fantastisk kommunikatør. Du lurer aldri på hvordan knertis har det, liksom. :P Jeg kommer nok aldri til å få en hund som henne igjen, hun er virkelig noe helt for seg sjøl. :heart:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Michellus

Ja vil si det :) Han er utrolig lærevillig, sosial, leken, "belønnbar", og har en utrolig fin personlighet :heart: Angus er min prøveklut, og han skulle bli lydighets- og brukschampion han, men her er det et par ting som stopper oss. Han er skuddredd samt veldig lydfølsom og har en dårlig avreagering ift lyd. Vi har hatt episoder hvor han har brukt godt over 30-45 min på å komme over en lyd han har hørt inne liksom. Dette med miljø er også litt vanskelig for han, dette er heldigvis noe man kan trene på :ahappy: Også er det oversosiale tendenser mot andre hunder, denne stopper oss mest. Det blir jobbet med, men det kommer til å ta tid. Dette er vanskelig for han!

Til tross for disse negative tingene er han flott altså. Elsker han virkelig høyt og kunne aldri tenke meg å ikke ha han her sammen med oss :heart:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Til nå både ja og nei, men han er bare baby da.

Tanken var LP og snuse på bruks, men i hovedsaken hund jeg kunne stortrives med på alle plan.

Jeg har fått verdens morsomste, kuleste og godeste Tetris, han passer utmerket inn her hos oss og er dypt elsket av både meg og samboer.
Akkurat nå har vi en fase der LP er litt hææ, men jeg er ganske sikker på at dette bare er livsfasen hans akkurat nå. Men dette har gjort at øynene mine har åpnet seg enda mer for bruks, og jeg vil nok fokusere mer på dette enn planlagt.

Kort summert, har jeg vel egentlig bare fått en enda bedre hund enn forventet, bare litt annet område enn tiltenkt. Vel, la oss ihvertfall se hvor bra det går med oss fremover før jeg sier noenting sikkert.
Det jeg ER sikker på er at i hverdagen har jeg verdens beste vofse!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arla : Ja vile nok si det da hun kun skulle være en tur hund og utstillingshund..Hun er med på lange turer og i ringen har hun gjort det veldig bra så jeg er veldig fornøyd :)

Tindra: skulle være min prøveklut innen Lp og kanskje avlshund når hun blei eldre..Hun har absolutt oppfyllet de kravene med glans.At jeg itillegg har fått en sheltie som elsker alt og alle,godt gemytt og har en enorm leke lyst ser jeg bare som et stort pluss :)

Ace: Er veldig tidlig og si,men til nå så ja :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Salo og Stina hadde jeg ingen forhåpninger til, fikk de som seksåringer og tok det derfra. Har vært igjennom og lært sinnsykt mye av de, på godt og vondt, og skjønner ikke helt hvordan livet mitt ville sett ut uten de helt fantastiske hundene mine <3

Lille Dita skal jo forhåpentligvis bli en god lc-hund og en potensiellt brukes i avel. Fikk jo beskjed fra mange i Norge om at vi ikke måtte importere russer, siden de var så skarpe, men tror jammen meg vi har fått en golden retriver (evnt. en kenguru :P) forkledd som en zoi:) Våre forventinger om våkenetter, tisse og alenetrening brydde hun seg ikke noe om, sov til langt på dag, gjorde fra seg ute fra dag en og kunne ikke brydd seg mindre om hun er alene. Så så langt overstiger hun alle forventinger og vel så det :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hermes: Hadde ingen forventninger, vi skulle ikke bruke han til noe, vi visste på forhånd at han var krypt. Flott gemytt, men noe intens.

Calle: Blir nok ikke LC-hund, som vi hadde håpet, på grunn av gemytt. En dust av en hund, som vi har blitt veldig glad i.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nja...det var jo ikke jeg som egentlig ville ha hund da Chicka kom i hus.

Vi hadde mistet GråPus etter en skikkelig dyrlegefeil, som gjorde at han aldri kom til seg selv igjen og måtte avlives.

Jeg trodde hjertet mitt skulle rives ut av kroppen min, han var alt for meg, så jeg gikk inn i en skikkelig sorg prosess.

Det ble veldig stille hjemme hos oss uten pus, så vi kjøpte en Nymfeparakitt, da ble det plutselig ikke stille lenger,men det var liksom noe som manglet.

Så en dag luftet exen at kanskje vi kunne tenke på en hund?? Jeg ville egentlig ha en katt, men var ikke klar for noe pga sorgen som nesten gikk inn i depresjon, høres sikkert rart ut, men den siste tiden med han var traumatisk og jeg var så inderlig glad i han.

Jeg gikk med på å få hun i huset, MEN...jeg ville ikke gå turer på kvelden eller morgen, og IKKE i regn, siden jeg var sykemeldt (pga magesykdom) så gikk jeg med hun på formiddagen, det var det jeg trodde jeg kom til å klare pga sykdommen og sorgen.

Chicka kom i hus på en fredag og jeg var såå glad, ble rett og slett hodestups forelsket i hun.

Samboer var flink de første dagene med tur, men så begynte det å skli ut og jeg gikk mer og mer med hun, søndagen uken etter så var det kun jeg som stod for aktiviserig og stell.

Etterhvert så satt jeg virkelig pris på turene våre og de ble lengre og lengre, og vi ble veldig godt kjent med hverandre.

Etter noen uker fant samboer ut at det å ha hund var ikke som han hadde tenkt seg og ville levere hun tilbake!!!!

Til tross for at jeg nå gikk ALLE turer med hun og gjorde alt annet med hun.

Det kom ikke på tale for meg å levere tilbake lille gull som jeg var blitt så glad i, det måtte han bare innse.

Allikevel så ble det slutt mellom oss et par måneder etter, vi hadde vokst fra hverandre og var egentlig bare blitt til bestevenner.

Da vi flyttet ble Chicka med meg, GråPus var ikke glemt, men det gikk mye lettere å være Renate.

Så om jeg har fått den hunden jeg tenkte meg??

Siden det ikke var jeg som hadde hovedinteressen i begynnelsen så hadde ikke jeg store mål, men da vi flyttet så begynte jeg å tenke på hva vi skulle gjøre fremover.

Vi trente i konkurranse gruppe og hadde inne nesten alle øvelser i kl 3, før vi hadde i det hele tatt startet.

Jeg er litt kontroll freak, starter aldri i konkurranse dersom jeg vet at det er noe grums.

Etterhvert så meldte vi oss på en kl 1 konkurranse, gledet meg stort fordi jeg følte vi var klare...men søndagen før (skulle starte lørdagen etter) så skjedde det noe med Chicka i skogen, hun fikk veldig vondt i det ene kneet, noe dyrlegene ikke fant ut årsaken til (mest sannsynlig forkalkninger i kneet og frynsete menisk).

Hun gikk en lang tid på sykelisten, og jeg bestemte meg for å ikke starte konkurranser med hun, mest fordi hun ville ha behov for rimadyl med jevne mellomrom og det er doping, og jeg ville ikke satse på at det gikk bra med beinet over hinderet og ved bråstopp.

Så Chicka ble tur og kosehund, noe vi har trives veldig godt med i alle år, vi har veldig mange lange turer bak oss :)

Tror aldri jeg kan få en mer miljøsikker hund igjen, hun tar ALT på strak arm og nøling skjer så å si aldri.

Jeg skulle ønske beintøyet hennes var bedre og at hun kunne vært mer sosial med hunder, hun har liksom sine godkjente venner og mer enn det virker det ikke som hun er interessert i.

Jeg skulle ønske jeg kunne hatt hun med på flere hunde steder uten å være "redd" for at en liten hvit hund plutselig kommer bort til oss og Chicka klikker, ikke gøy.

Jeg trives veldig godt med Chicka og det kan ikke beskrives hvor glad jeg er i den blå øyde prinsessen min, nå har hun vært hos meg i snart 11år og jeg håper vi får noen år til sammen.

Dette ble langt, men følte for å fortelle hele historien vår, selv om den ble litt personlig med sorg, depresjon,sykdom og samlivsbrudd...men det var egentlig godt å fortelle dere hele "suppa" også ;)

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk vel ikke akkurat det jeg ønsket meg på noen av dem, men jeg fikk så mye positivt som jeg ikke hadde tenkt på en gang!

Pippin er jo min første hund, og jeg visste vel ikke helt hva jeg ønsket meg. Jeg visste bare at utstilling var for parfymerte og tuperte pudler, det skulle jeg i alle fall aldri drive med. Jeg bladde i bøker og surfet på nett og fant ut at wheatenterriere var søte og morsomme, en sånn ville jeg ha. Han skulle jeg gå masse turer med og ha som bestevenn. Jeg kom over et kull der tre av valpene hadde pigmentfeil, det gjorde ingen ting for meg så jeg kjøpte en av dem. At jeg allerede noen måneder senere var hekta på utstilling, dro rundt bare for å se på og hadde full kontroll på hvilke wheatenterriere som gjorde det bra visste jeg jo ikke da. Pippin viste seg å være litt vanskelig, eller kanskje det var jeg som var vanskelig (nybegynner). Han tissa over alt inne og knurra til fremmede. Men du verden så glad jeg ble i det rampete sjarmtrollet.

Så dro jeg til Sverige og kjøpte Symra. Hun hadde haugevis av internasjonale champs og verdensvinnere i stamtavla og skulle bli mitt utstillingshåp. Og hun gjorde det veldig bra helt til hun fant ut at utstilling var kjedelig. Vi prøvde alt mulig, gikk handlerkurs på handlerkurs, men Symra var en potetsekk som jeg dro gjennom ringen. Og jeg som ville dra på masse utstillinger med campingvogna på slep! Vi var både i Sverige og Danmark, men Symra var en potetsekk.

Men jeg har de to beste pelstrynene i hele verden, bare så det er klinkende klart.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ziva ser ut til å bli drømmehunden ja. Når jeg kjøpte henne ville jeg ha en toller med godt gemytt, gode arbeidsegenskaper både ifht jakt og lydighet, og det skadet ikke om hunden så ut som en toller skal heller. Hun viser svært gode takter bruksmessig, det er mye potensiale i denne hunden. Mentalt er jeg også stort sett fornøyd, hun er dessverre skuddredd, hvilket kan gjøre at drømmen om å starte henne på jaktprøver må skrinlegges, men jeg har et håp om at dette er noe vi kan jobbe med slik at hun en dag fungerer godt nok med skudd til å kunne jobbe uannfektet. Eksteriørt er hun vel en annen type enn den jeg foretrekker, hun er litt for grov, spesielt i hodet, til tispe å være. Det var to ting jeg spesifikt ikke ønsket, og det var lang rygg og store ører. Vel, ziva har begge deler :P men for all del, hun er ingen stygg hund, det hender til og med jeg syns hun er vakker, og eksteriør var absolutt ikke det viktigste når jeg kjøpte hund fra den kombinasjonen jeg gjorde.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle hundene mine (hjemme) lever opp til forventningene som familiehunder- Som er den aller aller viktigste forventningen jeg har til alle sammen. De fungerer alle i hverdagen uten diller og brister. De er alle lydhøre, kan dra overalt med dem, kan gå løs osv og mest av alt : De fungerer med ungene, de liker ungene og ungene&hundene har det gøy sammen. Jeg hadde ikke klart å ha verken 1 eller 5 hunder om jeg hadde følt at det ikke fungerte med barna.

Oliver: Mistenkt katarakt så der forsvant avlstankene. Optimal for meg utenom at de siste dagene har fått for seg at han er hormonell og kan gjøre som han vil... :lol: Blir nok borte snart. Ble veldig liten i forhold til sine foreldre og søsken, og har en strak overarm i forhold til forventet. (Strake overarmer irriterer vettet av meg.)

Arya: Elsker denne hunden tvers igjennom. Det blir hardt å være korthår hjemme hos meg etter henne. Hun gir meg alt, uansett hva vi gjør og hun gir alltid av seg selv også. Hun er så stødig, uten at jeg måtte gjøre noe for det (Kremt, var gravid med bekkenløsning når jeg hentet henne. Sosialisering hennes ble haller på valpeshow :lol: ) Hun er helt perfekt :aww: Det gjør det ekstra vanskelig å finne en hannhund, fordi jeg vil ha alt i han. Han MÅ være stødig og ha personligheten jeg liker, itillegg til eksteriøret og utseende. Where is he ?! :lol: Jamennei. Egentlig vil jeg bare klone henne i det uendelige :aww::heart: Hun har sin type humor, men har en viss seriøsitet over seg som gjør at hun beholder verdigheten sin og har en stoisk ro over seg men alltid klar for at noe skal skje om jeg ber henne om det.. Hun er akkurat sånn jeg vil ha dem :heart: Om hun ikke passerer helsetestene så synes jeg det er oppriktig synd for rasen sin del, men for meg er hun fortsatt blodig fantastisk. Jeg skulle IKKE ha henne, jeg sa til oppdretteren at jeg kom IKKE til å komme å se på dem når de var 3 uker gamle og jeg var i finland, jeg ble lurt bort ditt og det samme sekundet jeg så henne MÅTTE hun bli min. Noen sådde litt tvil når de var 6 uker gamle og mente jeg burde ta tric søsteren, men når jeg våknet om natten fordi jeg drømte om den blå frøknen min var det ingen tvil :lol:

Lyra: Endte opp som Lars sin. Jeg kunne godt tenke meg at hun bodde et annet sted ( :lol: ) mens han mener hun er sjelevennen hans (Takk for den.) og det mest fantastiske på fire bein som er født på denne jord. Jeg er VELDIG fornøyd med henne som avslhund, hun hadde enkel fødsel, tok seg av valpene på flott måte, fin oppdrager og var tilbake i form igjen før valpene engang hadde dratt. Nå ser hun bedre ut enn noen gang, så hun vil ikke bli parret igjen før de nye valpene er røntget og øyelyst, så vi satser nå på å få pelsen tilbake så utstilling. Jeg har visst hele veien at hun ville være en som utviklet seg sent, og nå ser jeg det jeg så i henne som valp :)

Ivy: Ingen ambisjoner når hun kom, jeg skulle passe henne så bare dro hun bare aldri :lol:

Simi: Prinsessen min :heart: :heart: Forventningene med henne var avl, hun har løpetid nå så om hun lever til forventningene håper jeg å få svar på om ca 3 mnd :) Ellers er hun en flott familiehund, flott med barn (fremmede også, ble lånt ut til ei jente som fikk gå barn og hund med henne i helgen. Gikk så fint, stolt av dem begge :) ) og er akkurat passe søt. Noen vil vel kanskje synes hun er litt kjedelig, men oppvokst som kennelhund i 11 mnd før jeg fikk henne setter sine spor.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Harly: nesten! Mangler bare ballene :lol:

Harly skulle bli min treningskompis, turvenn og konkurransehund. Primært agility, men også litt annet. Jeg hadde et ønske om å drive litt med utstilling, men sånn ble det ikke. Etter valpebesøk ved 6 ukers alder var det to valper som sjarmerte meg i senk, den ene skulle nordover og den andre var Harly. SuperHarly. Min lille borrelås hund. Jeg synes nesten det er litt slitsomt å ha oppnådd "gudinnestatus", men sånn er det bare. Jeg er hans menneske, og han er en fantastisk kul hund :heart:

Han har en arbeidsmoral og intensitet som ikke ligner grisen, og etter 3 1/2 år så imponerer han meg fortsatt med jevne mellomrom. Fyttikatta, dette ble litt kvalmt, men altså. Sånn er det!

Så langt, uten å ha konkurert så altfor mye så har han

1 x napp i hopp 2

1 x napp i agility 2

opprykk til LP3

opprykk til C-spor

Fin potetkelpie! :ahappy:

Lykke: ja :)

Lykke kom i hus fordi jeg synes det var "lite" med bare en hund. Det var ingen konkrete planer eller mål, hun skulle bli min "potethund" og i tilegg skulle deleier Jeanette få et kull på henne. Den biten med avl ser så langt noe mørk ut, avlsplanene er lagt på is fremtil det er utviklet en DNA test på kelpie. Som potethund ligger hun veldig bra an da! :lol:

Lykke er en utmerket kosegris, og lever livets glade dager som turkompis, sporhund og lp rookie. Vi har akkurat begynt med litt agilitytrening, men vi tar det rolig. Galskap må settes i system... :P

Ellers så løper vi litt venstresvinger i ny og ne. Jepp, potethund it is! :D

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har vel jeg egentlig ikke ønsket meg noen av disse hundene og har slettes ingen ambisjoner. Det betyr ikke at jeg ikke er veldig fornøyd med dem og har verdens beste turkompiser og artigkråker :) Senest i går aftes boblet det litt i meg, da det spraket og braket både her og der, uten at mine leet på et øyelokk. Passering av andre hunder og folk er aldeles problemfritt og vil noen barn eller tanter hilse, er det litt julaften og 17 mai på en gang :) Men nå har jeg faktisk tenkt å planlegge neste hund litt, med tanke på å få en kompis å jobbe med. Det er noen år til. Tinka og Ia må flytte hjemmefra på "orntlig" først og enhver hund som skal inn her må oppføre seg pent mot Scilos :)

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nope slettes ikke ;) Men han kommer seg med årene, for tre år siden var det helt utenkelig å jobbe med han, nå er han med som pauseunderholdning på kurs :)

Nix gjelder ikke for hun valgte oss og viste seg å være det meste jeg har ønsket meg! Noen greier er det jo, men ikke noen voldsomme. Ett pluss er jo at hun er såpass pen at jeg kan stille uten måtte ha blått og gult som favoritt farge :P

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mja. Det er mye mindre futt i han enn jeg trodde og han er en ganske rolig og sindig fyr - jeg forventa meg fyrverkeri :lol: Han har dog kommet seg veldig med hardt arbeid og fokus på å jobbe han opp. Og alderen har også hjulpet, nå er han 2 1/2 år og begynner å nærme seg det jeg ville ha treningsmessig.

Ellers er han alt jeg har ønsket meg. En stødig, trivlig og happy fyr som tåler mye og fungerer eksepsjonelt godt i familien. :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åja! Vi ønsket oss en hund som var lett og lære og med et mykt gemytt, leken men samtidig rolig inne, glad i barn og andre dyr og som ikke bjeffer noe særlig. Alt dette har Mira :-) nå er hun bare et halvt år snart, men at det var så enkelt og ha en valp i hus hadde vi ikke trodd. Og vi har 5 barn ved siden av ;-) så jeg kan virkelig anbefale denne blandingen til andre- golden retriever og Border collie.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oskar - Han er den perfekte førstegangshund, familiehund og minibrukshund.

Jeg har lært fryktelig mye av han og jeg vet ikke om det hadde gått like bra om jeg hadde fått en annen hund som første hunden.

Han er snill, elsker å jobbe og kan bli med meg hvor som helst.

Han er helt perfekt! :wub:

Mocca - Hun ble kjøpt som min nye LP og brukshund og til nå har jeg ingen ting å klage på.

Hun er lettlært, full av energi og verdens mest kosete!

Hun er fortsatt ung og har noen unghundgreier igjen, så vi er ikke helt klare for LP ringen enda, men når hun blir helt voksen i hodet tror jeg at hun er en hund jeg kan komme langt med :)

Hun er ihvertfall en sånn hund jeg ønsket meg og jeg gleder meg til å se hvordan ting blir etterhvert :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nja, eller,det er kanskje nei, da han egentlig stryker på det som for meg er aller viktigst. Noe vi har jobba med og vært påpasselig ift sosialiseringa med, men som forandra seg drastisk etter 1,5 år. Han er ikke sosialt stabil, dessverre. Men ellers er han helt super. Han er lydig, enkel å ha med å gjøre, enten det er vil, tog, buss, fly, båt... Så lenge jeg tørr, og det ikke er barn rundt, så kan han være løs nesten over alt. Også sover han inne, sjeldent urolig og masete :) Jeg tror han hadde vært helt ****** å ha med å gjøre dersom han ikke hadde vært såpass lydig som jeg synes han er iallefall :)

På treningsfronten er han dødskul. Han er lynkjapp både fysisk og reaksjonsevnen, mye attityde og generelt gira uten at han stresser seg så mye opp :) Der det skorter litt er utholdenhet, men det er fordi jeg ikke er flink nok til å trene målretta med det. Momenter er jo mye morsommere :P Hvis jeg ikke hadde vært såpass usikker på han rundt fremmede så hadde vi starta både AG og LP for lenge siden. Men akkurat nå så kommer ikke det til å skje med det første.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Nei, meningen var at de skulle være avlshunder begge to. Det er ingen av de pga sykdom. Alva skulle bli min nye lp hund i mitt hode, men ikke i hennes. Men som hunder er de supre og passer meg godt, slik livet er i dag.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja. :D

Jeg ville ha en voksen, rolig, sosial, kosete og ukomplisert hund med krøllepels. Jeg måtte ha en hund som var tilpasningsdyktig nok til å være med meg litt rundt omkring, myk nok til at hun kunne trives sammen med litt forsiktige nybegynner-meg, men tøff nok til å takle det meste uten å måtte bli tatt spesielt hensyn til. I tillegg ville jeg at hun skulle gå an å trene litt med, men uten at hun var avhengig av masse mental/fysisk trening hver dag for å trives. Og så liker jeg hunder med personlighet som finner på litt rare ting og har meninger, men som man likevel når gjennom til. Og kosete hunder, som liker å ligge på fanget og være tett inntil.

Og alt det tror jeg vi trygt kan si at jeg fikk. :P:wub: På den negative siden blir hun ofte redd og bjeffer når hun ser store hunder vi ikke kjenner, og hun har allergier som må tas litt hensyn til. Men jeg kan fint leve med begge deler, vi er (bank i bordet) ikke alt for plaget av noen av delene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Både ja og nei. Min store drøm var å begynne med oppdrett, ingen av de 3 jeg har er bra nok til det.

Trym er egentlig C sin hund, med han ville vi prøve litt utstilling og ellers kun ha som sofa og tur kamerat + som kompis til Bulldogen.Utstilling går så som så, han er ingen stjerne og kommer aldri til å bli det. Han er også altfor sta og dorsk til å kunne bli brukt til noe :P Men som sofa og tur kompis funker han jo utmerket (hvis turen ikke er altfor krevende og i altfor rask tempo :P ) Han kan ikke avles på fordi han har HD C med små forkalkninger på ene siden, og fordi han ikke har det gemyttet jeg ønsker i rasen. Han er faktisk den som passer meg dårligst.

Tuva ble kjøpt fordi vi måtte avlive Bulldogen og jeg ikke orket å kun ha en hund, hun skulle bli brukt til utstilling og ellers være en prøveklut i div hundesporter. Hun er jo en veldig ok utstillingshund som er Nordisk og Internasjonal champion, så jeg skal absolutt ikke klage der. Skulle bare ønska meg litt mer wow faktor og at hun ville vise seg litt bedre selv. Jeg elsker det som er i topplokket hennes og hun er en racer på agilitybanen. Så ja, der har jeg en hund som passer meg veldig bra (bortsett fra nå som hun er innbildt, men den livmora forsvinner på nyåret) men noen avlshund har hun vist at hun ikke er.

Vigdis "lagde" jeg selv, og jeg så for meg en hund med mye motor og et vakkert utseende som kom til å gjøre det bra i utstillingsringen. Skuffelsen var stor når jeg så at hun hadde haleknekk når hun ble født. Men siden Tuva kun fikk to valper, Vigdis og en hannhund så "måtte" jeg bare beholde henne. Og motoren er ikke noe å si på! Hun er kanskje litt for stresset for min smak, og jeg skulle ønske en bedre avknapp. Men sånn var morra hennes til hun hadde hatt sin 3 løpetid, så jeg regner med at hodet kommer på plass etterhvert :) Hun elsker agility og har da fått to exelent og to very good på utstilling, noe mer enn det klarer hun nok ikke. Men hun er en morsom hund å vise som virkelig elsker ringen så hun blir nok vist innimellom :) Hun kan naturligvis ikke bli avlet på pga knekken og pga broren hennes klør (mest sannsynlig allergi)

Jeg hadde ikke beholdt henne hadde jeg kunnet valgt på nytt :P

Men jeg elsker alle tre, og jeg angrer ikke så fryktelig mye på at jeg har dem :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I og med at jeg ikke hadde hatt rasehund, så var ikke krava så utrolig høye da jeg kjøpte Jatzy.

Jeg ville ha en mentalt sterk hund, fysisk frisk hund, som fungerer normalt, kunne brukes til en hver hundesport jeg måtte ønske å bruke den til. Utstilling var ikke i mine tanker, jeg synes det var dustete.

Vel. Jatzy er stø som et fjell, ikke noe tull med henne. Hun fungerer eksepsjonelt godt i hverdagen. Vi har bodd både på landet og i byen, og hun har ikke tatt noen skade av hverken det ene eller det andre. Vi har prøvd ganske mye, og Jatzy har fungert bra til alt jeg har prøvd henne på. Hun er en reser på agilitybanen, lydhør på LP-banen og selvstendig i sporet. Vi har kun konkurerrt i LP, der har hun søvmerket. For utstilling hadde jeg jo ingen tanker, men så ble vi lurt på valpeshow, og ble bitt av basillen. At Jatzy skulle ende opp med 2 små cert, er stor for jeg, som mente at hun aldri kunne få noe bedre enn en blå.

Helsemessig er hun både HD og AD fri, og fri på øynene.Hun har slitt litt med allergi rundt løpetid, som hun hadde flere ganger i året, og ble derfor kasterert. Det kom også frem at det er endel katarakt på denne linjen også (far, søster og to halvsøsken er affisert). Noe jeg synes er så utrolig synd, for hadde hun ikke hatt det hadde jeg funnet en hannhund til henne. Gemyttmessig synes jeg hun har mye å tilføre rasen.

Så all over er jeg mer enn fornøyd med henne. Hun er mitt firbente hjertebarn.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lille Dita skal jo forhåpentligvis bli en god lc-hund og en potensiellt brukes i avel. Fikk jo beskjed fra mange i Norge om at vi ikke måtte importere russer, siden de var så skarpe, men tror jammen meg vi har fått en golden retriver (evnt. en kenguru :P) forkledd som en zoi:) Våre forventinger om våkenetter, tisse og alenetrening brydde hun seg ikke noe om, sov til langt på dag, gjorde fra seg ute fra dag en og kunne ikke brydd seg mindre om hun er alene. Så så langt overstiger hun alle forventinger og vel så det :)

Hm... kanskje det må bli et sånn der russerbarn om noen år.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Både og. Med Felix hadde jeg ingen store ambisjoner, men oppdretter mente han var veldig pen og at han ville gjøre det bra i utstillingsringen, så jeg hadde jo et håp om det. Siden han ikke trives i ringen og er litt svak mentalt så utgikk de store resultatene, men to CERT har han fått.

Jeg hadde ikke noe håp eller tro om det, men han ble en racer på lc-banen. Dessverre fikk jeg ikke reist rundt og konkurrert så mye som jeg ønsket.

Han skulle fungere som turkompis og kanskje være litt enklere å prøve ut forskjellige hundesporter med enn whippeten jeg allerede hadde, og det har jo gått bra. Skulle ikke så mye til egentlig :P Felixen er klovnen med litt bøyde sosiale antenner og selv om jeg ikke skal ha whippet igjen ville jeg ikke vært han foruten :heart:

Med Blaze var ambisjonene større. Jeg ønsket meg en hund med mer treningslyst og masse lekelyst som skulle være en fin potethund. Begge deler har innfridd og jeg er storfornøyd med han. Jeg håpet jo at han skulle bli vakker i tillegg, men med litt for mange feil tror jeg ikke han blir noen topp utstillingshund. Vi skal prøve litt igjen i år da, fikk ikke stilt en eneste gang i fjor. Uansett synes jeg at han er dritsøt og veldig vakker :sleep::P

Også er han full av energi og er med på alt med stor glede, det digger jeg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...