Gå til innhold
Hundesonen.no

Når vet man at det er dårlig kjemi og ikke plagsom valp/unghund?


Djervekvinnen
 Share

Recommended Posts

Når vet man at man har dårlig kjemi med en hund?

Slik jeg ser det, har man ikke så veldig god kjemi med valper, men de er jo tross alt bare valper og valper ER irriterende :P Har vel tenkt tanken noen ganger: æsj det her gidder jeg ikke! men jeg fokuserer da på :det går over, det går over, det blir bedre, det blir bedre :P

Hvor lenge skal man tenke dette før man innser at dette faktisk ikke blir bedre? Og at denne hunden ikke er match?

Må bare understreke at jeg har INGEN problemer med min valp eller føler noen dårlig kjemi, tenker mer generelt.

Hører jo om folk som omplasserer pga man ikke passer sammen, og det er også unge hunder som må gå, gjerne i sin værste periode.

De to hundene jeg har hatt før, fra valpetiden av, har jeg først knyttet meg veldig til etter ca 3 år. Da først føler jeg en god kontakt og får et godt forhold fordi hunden har blitt voksen og mer rolig og kan det jeg vil at de skal kunne.

Kan man få et godt forhold til enhver hund, så lenge man holder ut de første årene og gjør sitt beste?

Hva mener du? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 100
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg tenker mange gang denne tanken: hunder har store forventninger å leve opp til, og det er lite negativ adferd som tolereres uten at de må defineres som dårlige hunder. Det må være det dyret som vi

Jeg tror vel egentlig at folk som ikke har hund overhodet ikke reflekterer særlig over hvorfor folk kvitter seg med en hund - de skjønner jo ikke hvordan man kan bli glad i en hund engang . Helt

Det er jo grader av kjemi også da... Jeg tenkte ikke over dette med kjemi mellom hund og eier før jeg hadde min 3. briard, tror jeg - men der merket jeg at jo - vi hadde god kjemi . Da jeg beholdt dat

Personlig skjønner jeg ikke at folk kan omplassere valper og unge hunder fordi de ikke har "kjemien". Som du sier kjenner ikke jeg denne kjemien ordentlig før hunden begynner å bli voksen, og jeg kan ikke forstå hvordan folk kan si det på en valp/unghund. For meg er dette med kjemi en litt dårlig unnskyldning for at man har valgt feil rase. Men for alle del, i mange tilfeller kan det være riktig for både hund og eier med omplassering om de ikke trives med hverandre.

Mulig jeg er litt generell nå, men jeg har aldri tenkt tanken over dårlig kjemi med de tre hundene jeg har eid, selv om det er tre totalt ulike personligheter.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg husker ikke helt når jeg fastslo at Kovu og jeg har null kjemi, men relativt tidlig tror jeg. Og om det h adde vært opp til meg så hadde han vært omplassert for lenge siden.

Det er nok litt som Heidihj sier, også et resultat av feil rasevalg (for meg), men det handler vel så mye om personlighet. Det er vanskelig å beskrive konkret hva jeg føler, men det handler om noe helt annet enn irritasjon over valpeadferd. Han var nemlig særdeles enkel som valp, det var ikke før unghundtida kom at vi begynte å få problemer, og da bare fordi han var så sosial. Og det er kanskje akkurat litt det det handler om. Han er veldig sosial, jeg er ikke det. Og litt hvordan vi leser hverandre og (ikke) kommuniserer. Om det bare hadde vært meg og Kovu så hadde han hatt det mye bedre hos noen som forstod ham bedre (hvilket mannen min heldigvis gjør).

Odin var jo mye strev, ork og jobb de første årene, men han har jeg hatt et helt annet forhold til. Selv om det såklart hjelper at han er min første hund, så hadde vi nok mye kjemi fra starten av. Nå hater jeg å være borte fra ham så mye som en helg. :P Uten at det betyr at vi er enige om alt...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg merket det fra dag 1 med hundwn jeg ikke har kjemi med. Det har ikke forandret men hunden har blitt voksen, og mer hørbar og lettere å bo med. Men kjemien er der ikke overhode, og jeg tror nok ikke jeg vil ha det sånn igjen. MEN det er jo ikke umulig at jeg må bo sånn igjen pga av mannen min, han har jo fantastisk kjemi med den hunden jeg har null kjemi med :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Antagelig har jeg ikke helt evnen til å sette meg inn i en slik situasjon siden jeg mener at kjemi er noe man selv kan være med på å få med hunden sin. Kanskje arrogant å tenke slik, men selv om jeg har "følt" litt ulikt med de ulike hundene jeg har hatt så har det ikke vært noe tema.

Kjemi kan man gjøre noe med selv. Dårlig unnskyldning for å omplassere iallfall.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ikke noe med unghund å gjøre, men jeg har to hunder og tilsammen har jeg og sambo fire hunder. Litt like og ganske ulike på samme tid.

Amigo som er min hund overtok jeg når han var 1,5 år. Han er på mange måter en helt fantastisk hund og jeg føler vi på enkelte områder har super kjemi, mens på andre områder så klarer jeg ikke stole helt på han og da er vi fort i utakt.

Merker selv at jeg stoler mindre på han enn de andre, enda han ikke gir meg noen stor grunn. Veldig frusterende for meg og det smitter sikkert over på han også. Skjønner ikke helt hvorfor det er sånn. Det er kanskje ikke kjemi, jeg vet ikke. Men det er ihvertfall frustrende for meg (og sikkert for han også) men jeg prøver å jobbe med meg selv. For min del handler det om tillit og kontroll på han i enkelte situasjoner. Jeg vil likevel aldri omplassere han eller gjøre noe, men jeg håper helt ærlig at jeg ikke får hund som er like mye hund som han. Men jeg vil veldig gjerne ha mange av de andre egenskapene hans, det er bare den ene delen jeg sliter med å takle. Uten den hadde han vært perfekt :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel. De hundene jeg har hatt god kjemi med, har jeg hatt god kjemi med nesten med en gang, enten de har vært valper eller voksne. Det var ikke før jeg fikk min 4 (eller 5, alt ettersom hvordan man teller) jeg opplevde å ikke ha kjemi med en hund, og da var det utrolig kjipt at det var min hund. At det er feil rase, kan jeg til dels være enig i, men moren til den hunden er den hunden jeg har hatt aller best kjemi med av alle mine hunder, og samtlige andre hunder jeg har hatt av denne rasen har jeg ikke hatt dårlig kjemi med, til tross for at jeg har hatt en hund som var totalt likegyldig, en som var et rasshøl ( :heart: ), en som var nevrotisk, ei som var myk og ubrukelig, til Nora som er en bekymret frøken (og pudlene, som ikke egentlig har vært mine, Stina og Leah som bare takler ting med en solid trygghet).

Jeg visste det egentlig når Emma var valp at hun og jeg ikke hadde spesielt god kjemi, men siden hun var datteren til Dina, siden hun var fra et jevnt og godt kull, siden hun var bare en valp, så tenkte jeg at vi kom til å vokse det av oss, eller hvordan jeg skal forklare det. Så i nesten 2 år venta jeg på denne kjemien, på at vi skulle forstå hverandre, at vi skulle funke sammen, og jeg veit ikke helt hvor mye jobb jeg la i den hunden for at det skulle bli sånn jeg, men det er langt mer enn samtlige andre hunder jeg har hatt - til sammen. Så jeg solgte henne. Dere kan synes det er en dårlig unnskyldning så mye dere bare gidder, men når du deler hus med en hund du aldri noen gang føler at tilhører deg, at dere aldri er på nett, at dere aldri forstår hverandre.. Seriøst, jeg har passet hunder jeg har bedre kjemi med enn henne.. Da fortjener både hunden og jeg noe mer. Og hun havnet hos noen som likte henne for alt jeg ikke likte ved henne, hun havnet hos noen som satte pris på henne for den fine hunden hun faktisk var, fremfor å bli hos meg som ikke syns noe større om henne. Det er var ikke en dårlig unnskyldning for meg, og det var ingen lett avgjørelse å ta, men når du ikke liker hunden din noe større, til tross for at det egentlig ikke var noe galt med henne - snarere tvert i mot, ved siden av Nora er hun den snilleste hunden jeg har hatt, og hun var langt enklere i hodet enn hva Nora er. Jeg har hatt hunder som beit meg som jeg likte bedre enn henne. Kan dere forestille dere hvor lite ålreit det er?


Jeg lærte ei lekse av Emma da. Jeg kommer aldri til å få meg en valp igjen der magefølelsen er feil, samme hvor mye hodet mitt sier at dette er et fornuftig valg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke helt om jeg og Simba har bra kjemi, men jeg tror da det. Vi reagerer ganske likt i ulike situasjoner, og begge kan bli veldig uhyggelige å ha med å gjøre hvis det blir litt for mye. :P

Trener vi lydighet finnes det ikke noe kjemi eller noe. Da handler alt om å få tak i godbiten fortest mulig.. Men utenom det er vi ihvertfall ganske like i reaksjoner, og jegv føler at vi har ganske bra kjemi.

Simba betyr ekstremt mye for meg, så dere får spørre Simba hvis dere vil ha et ærlig svar. :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor skal man beholde en hund man ikke funker med? Kjemi/liker ikke/ikke på nett osv. Om man da kan finne et hjem hvor hunden faktisk har en eier som den er på nett med, som har kjemien, hvor hunden blir oppriktig likt - hvorfor ikke omplassere?

Vet ikke om det er manglende kjemi mellom meg og Tass, men jeg oppriktig liker IKKE den hunden. :aww: Er glad i han, som i at jeg ønsker han alt godt osv. Men jeg har overhodet ikke noe behov for å være i nærheten av han, ta på han, kose med han osv. Problemet der er jo at han forguder meg og blir helt tussete bare han ser meg, så jeg koser og snakker med han selvsagt. Heldigvis slipper jeg å forholde meg til han i noen særlig stor grad. Men stort sett alt ved han irriterer meg, så jeg ser for meg at jeg hadde hatt problemer med å faktisk bo med han. Men jeg er åpen for at det er manglende oppdragelse som gjør at jeg ikke liker han, mer enn kjemi kanskje. Ikke godt å si.

Jeg er uansett sånn at jeg trenger litt tid på å få kjemien på plass, og tid på å komme på nett med hundene mine. Valper sier meg ikke så mye annet enn at de er søte.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

En ting er rasen, den kan godt være en veldig stor faktor for å få dårlig kjemi pga rasetrekk. Men man kan like godt få en rase som i utganspunktet passer, men som har en personlighet stikk motsatt enn deg selv. Det kan også være plagsomt. Jeg og samboer tåler dårlig hunder som er hyper, veldig testende, sta og egenrådig. Da er dette er større irritasjonsmoment for oss og lett kan skape dårlig stemning. Derfor dobermann ikke passet oss så godt. Men dette er også trekk man kan se hos valper /unghunder uansett rase, så da er det en periode man kan klare å komme seg over. Hvis det da vedvarer i voksen aler også, kan man begynne å snakke om dårlig kjemi. Spørsmålet er da hvor lenge skal man da vente.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo grader av kjemi også da... Jeg tenkte ikke over dette med kjemi mellom hund og eier før jeg hadde min 3. briard, tror jeg - men der merket jeg at jo - vi hadde god kjemi :). Da jeg beholdt datteren hennes, kjente jeg også at nei, her var det merkelig nok ikke fullt så god kjemi. Vi forstod ikke hverandre så godt, vi to, selv om vi levde et liv i fred og harmoni liksom *ler*. Hun var jo en enkel og snill hund, inderlig og god, men hun rørte liksom ikke ved de aller innerste hjerterøttene mine. DET gjør derimot guttungen i huset. Han har virkelig satt i gang følelser jeg ikke trodde jeg kunne ha overfor et dyr, og selv om HAN ikke nødvendigvis forguder meg, så er han for meg tvers gjennom sjarmerende (litt sånn drittsekken som får alle damene... :lol:).

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg og prikken har god kjemi, han er en utrooolig herlig hund og jeg føler at han leser tankene mine :-) Han vet når han kan fjase og når det ikke er rom for fjas, han vet når han skal ligge "oppå" meg og når han ikke bør være i trynet mitt... Vi har en god kjemi! Og passer sammen ;-) Det har noe med individet men også rasen!

Jeg og den lille saken har også en god kjemi, men ikke like sterk kjemi som med prikkedyret. Det kan ha noe med at prikken er min første egne hund :-) Foreløbig leser ikke yngstemann meg like godt, det kan ha noe alderen å gjøre. Men han velger helt klart feil tidspunkt til å stikke snuten i trynet mitt :-P Men han er 10 mnd og jeg føler ikke at vi har dårlig kjemi!

Jeg skjønner litt dem som omplasserer pga dårlig kjemi. Dette er jo noe som vil påvirke samarbeidet mellom hund og eier og vil nok være negativt for dem begge om de ikke "klikker" sammen på en måte ;-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke dårlig kjemi med noen av mine, men jeg går best sammen med Tuva og "dårligst" sammen med Trym (selv om jeg er fryktelig glad i han så er han irriterendes :P ) med Bodil sa det klikk første gangen jeg møtte henne, det føltes på en måte som at jeg hadd møtt sjelevennen min, enn så overfladisk og rosa det høres ut som :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, man har jo ulik kjemi med mennesker, så hvorfor ikke hunder?

Jeg har ulike forhold til alle mine hunder, selv om jeg elsker hver og en av dem like høyt. Eldste tispen min er egentlig bare her - hun får kos, oppfyllt sine behov osv, men hverken hun eller jeg har særlig kontakt i løpet av en dag, å hun nærmest ser på det som en plage hvis jeg tyner henne med kos :P Så hun går stort sett i fred å susler med sine ting.
Sønnen hennes, han jeg ikke skulle beholde *ler* DER var det kjemi fra den dagen han åpnet øynene. Jeg var sååå bestemt på ikke å ha hannhund i hus, å jeg skulle hvertfall ikke ha en hanne jeg knapt kunne bruke på egne tisper... vel - det endte jo selvsagt med at han ble, og han er seriøst den beste hunden jeg har hatt noengang. Ikke fyller han mine ønsker i en hund heller, da min største hobby er utstilling og han har krøllhale - men du dæven jeg ville aldri vært foruten ham.
Det er dog én hund ingen annen hund kan erstatte plassen til, og det var hunden jeg mistet nå i våres...... Den hunden krøp seg så langt inn i hjerteroten på meg, at jeg er 100% sikker på at hun tok med seg endel av meg som ikke kan erstattes når hun sovnet inn :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Til meg og rotta går det litt opp og ned. Vi er tidvis veldig samkjørte, og han er ganske lik meg egentlig. Blodig alvorlig når det trengs (altså, når det i hans øyne trengs), og en fjasekopp ellers. Tar på seg alt for mye ansvar enn det han selv tåler. Får stadig kommentarer på hvor stor personlighet han har :P

Når han oppfører seg som ei skrapbikkje- ja da er han ei skrapbikkje og jeg har ikke så alt for mye til overs for han i de situasjonene. Dette er noe som har kommet etter hvert, og jeg tror egentlig han merker det, får vi får det liksom ikke riktig til. Det er i alle fall ikke blitt bedre selv om vi har jobbet med det. Nå gir jeg litt blanke, skjermer han fra potensielle situasjoner og tenker at den dagen det skaper problemer for meg at han er "som han er" i enkelte situasjoner, så får jeg ta et oppgjør da om hva jeg skal gjøre. Enn så lenge så fungerer han fint, jeg har jo ikke jevnlig kontakt med barn og ukjente skumle mennesker på fritiden liksom (enda). Også er han bare så fantastisk når han er fin, som jo er typ 90% av tiden. Vi er litt sånn "du och jag Alfred, du och jag" :heart:
Man bare ser det i blikket han sender meg noen ganger, du och jag :wub: Hadde jeg ikke hatt kjemi med han, så tror jeg ikke at han hadde bodd hos meg. Da hadde jeg jo ikke gidda å ta sånn hensyn til han som jeg gjør nå, noen synes kanskje ikke det er mye heller, er ikke noe hokus Pokus, men mer enn nok, (holde han unna barn, utviklingshemmende, være selektiv i de han får hilse på, og skjerme han fra en del hannbikkjer, og generelt store bikkjer han ikke kjenner).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke enig med @KristinR om at det er en "dårlig unnskyldning" for å omplassere, det må da nesten være den beste i hele verden? :P Jeg ville heller solgt bikkja enn å føle at den var i veien hele tida og at vi overhodet ikke var på nett, mener jeg. Jeg "sliter" nok med gøyalhet i hundeholdet mitt fra før om jeg ikke i tillegg skulle kjent på at jeg bare ikke kobla med hunden. Om det var tilfellet hadde jeg neppe bodd med noen av mine to sirkusjenter i dag. :D

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette med kjemi kan være vanskelig. Jeg skal være ærlig og innrømme at i min mørkeste stunder så har jeg vurdert om det var feil å skaffe Ozu, og om han ikke er den hunden jeg så for meg og ønsket meg. Men en del av grunnen for dette er rett og slett ungdomsnykker fra hans side samt ting vi må fokusere på og trene mer på (som passeringer og bjeffing ut vinduet).

Så det er vel ikke så mye snakk om kjemi som det er snakk om at han har trekk jeg skulle ønske han ikke hadde, trekk min forrige hund ikke hadde og som jeg derfor aldri har hatt som et problem. Jeg tror nok at jeg ubevisst har sammenlignet ham med min forrige hund, for det er ingen tvil om at Ozu er staere, mer individualistisk og sterkere enn min forrige hund. Han er seg selv mer, og gir ikke etter for hva jeg ønsker bare fordi jeg sier det.

Ozu er derfor den største utfordringen jeg har hatt, men det er også det som gjør det spennende. Og kjemi... jo, det tror jeg at vi har. Når han nærmest daglig hopper opp i sofaen når jeg kommer hjem fra jobb for å "sitte i fanget" (som han er for stor til) for å få kos, når han selv er så motivert for å jobbe at han tilbyr jobb og atferd av seg selv nesten daglig, når jeg sitter på jobb og kjenner at jeg savner ham bare fordi det er fire timer siden jeg så ham sist... Da er han ikke så ille likevel. Og jeg mistenker at når jeg gir ham tid til å bli ordentlig voksen, og jeg har fått plukket av ham de verste uvanene, da er det en enestående gutt inni all den pelsen.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jeg gått litt i meg sjøl og innser at joda, jeg forstår egentlig veldig godt hva dårlig kjemi egentlig føles som. Det er derfor jeg er engstelig for å få meg en annen rase enn shiba, for jeg har overhodet ikke den kjemien med andre raser enn visse aussier. :wub: Jeg har ikke superklaff med alle shibaer heller, altså, bevares, men jeg skjønner dem liksom. Vi fungerer sammen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Manglende kjemi er vell ikke helt det samme som irriterende/plagsom valp... Manglende kjemi er vell mer at man føler at noe er "galt"/conecter ikke med hunden selv om det er en okei hund liksom, ikke på oppdragelse/oppførsel.

Eller kanskje at det bare er en okei hund, ikke noe mer, og derfor føler man at kjemien ikke er der?

Det er først nå når Monti har blitt et par år jeg føler vi har noe særlig kjemi. Jeg er jo vanvittig glad i han og sånn. Men på treningsplanet har vi brukt laaaang tid på å forstå hverandre, det samme har vi egentlig gjort her hjemme.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har følt litt på det å ha forskjellige 'forhold' med hundene. Keo er riktig nok bare 6mnd og enda litt sprellete og uvitende, men vi klaffer liksom bare på et helt annet vis enn med Bonnie. Hun er på en måte ikke klistret til meg på samme måte, det er så vanskelig å forklare. Misforstå meg rett, jeg er like glad i de begge to, men der er liksom bare noe jeg ikke klarer å sette fingeren på mellom oss. Vi fikk kommentar sist igår om at kjemien mellom meg og minstemann var tydelig veldig god, da i treningssituasjon, men likevell. Keo bare gjør, Bonnie må få beskjed (gjerne en og to ganger), hvis det virker logisk :P

Edit: Hvis man ikke føler at man går overens med hunden eller mistrives å bo i samme hus, så syntes jeg omplassering er et godt valg hvis man har prøvd og feilet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg ikke har god kjemi med et menneske for eksempel, så liker jeg ikke det mennesket i det hele tatt. Fordi vi ikke har noe til felles what so ever og at man er vidt forskjellige i væremåten og personlighet. Da blir det kræsj. Men andre igjen har disse som bestevenner , så det er nok slik med hunder også. Den hunden man kanskje ikke liker, kan være helt fantastisk i andre sine øyne.

Jeg er sikker på at noen ler og syns det er sjarmerende med en hund som gjør som den selv vil, mens jeg syns det nærmest er provoserende :P

Jeg har selv bodd med en hund som jeg ikke hadde noe kjemi med. Ikke noe moro. Har ikke lyst på det igjen.. Men så er det veldig vanskelig å vite at nå har man prøvd nok og det funker ikke, ja man føler det som et nederlag rett og slett. At folk ser på deg som at du ikke klarte med hunden og måtte gi den vekk. Mislykket på en måte. Tror ikke at noen utenfor hundeverden vil akseptere Kjemi som en grunn, tja vil se på det som en slags unnskyldning for at man ikke gidder mer..

Jeg hadde nok slitt veldig med å ta det steget.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eller kanskje at det bare er en okei hund, ikke noe mer, og derfor føler man at kjemien ikke er der?

Det er først nå når Monti har blitt et par år jeg føler vi har noe særlig kjemi. Jeg er jo vanvittig glad i han og sånn. Men på treningsplanet har vi brukt laaaang tid på å forstå hverandre, det samme har vi egentlig gjort her hjemme.

Det er ikke poenget, kjemi er går ikke på oppførsel, egenskaper (evt manglende sådan) eller oppdragelse, kjemi er noe annet som opptrer uavhengig av hvor god hunden er eller hvordan oppførsel den har. Så en hund kan være for dårlig(om man feks har ambisjoner i bruks og hunden ikke når opp) selv om man har god kjemi og motsatt, det kan være en god hund som egentlig passer til ditt bruk, men som man ikke får til og trene med fordi man mangler kjemi. Kjemi forandrer seg sjeldent, selv om man selvfølgelig til en viss grad kan tilpasse seg og lære seg, mens manglende oppdragelse eller dårlig oppførsel kan jobbes med.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må bare si at før jeg fikk Emma, så trodde ikke jeg heller på dette med dårlig kjemi mellom hund og menneske, og syns det var en dårlig unnskyldning for å kvitte seg med noe som burde ha vært et familiemedlem. Men når familiemedlemmet aldri helt føles som et familiemedlem, hva da?

At Emma ikke var brukbar til det jeg ønsket i en hund, var bare enda en grunn til å selge henne. Dina var også ubrukelig til trening og konkurranse, Nora er brukbar til trening men faller gjennom på konkurranse fordi hun er miljøberørt, jeg har fin kjemi med de to. Den kjemien jeg hadde med Dina, kommer jeg neppe til å ha med en annen hund igjen, hun og jeg var så tuned inn på hverandre at jeg har ikke opplevd maken, hverken med folk eller andre dyr (hvilket føles merkelig å skrive, hun var jo tross alt en hund). Jeg kan ikke sette fingeren på hva eksakt det var som var galt med Emma og meg jeg, det var bare galt. Det ville vært galt om hun var en utmerket trening- og konkurransehund også.

En oppdretter jeg veit om, sa en gang om en av sine hunder at for henne var han en hund, mens de andre bare var bikkjer. Det er litt sånn. Jeg har hatt noen hunder, men Emma var bare ei bikkje. Hun ble solgt til noen som så henne som hund, ikke bare ei bikkje.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...