Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3 2.0


Kaja
 Share

Recommended Posts

Var en på FB som skrev at hun hadde blitt truet med anmeldelse av en mor fordi sønnen hennes ikke fikk lov til å leke med barnet til denne moren. Jeg spurte ikke, men jeg må si jeg lurer litt på hva i all verden som kan være så galt med en fem-åring at ens egen fem-åring ikke skal kunne leke med den :cry: Er det noen deres barn ikke får lov til å leke med? Er det vanlig? Synes det var utrolig trist.

Nei, men det ligger kanskje mer til grunn her. Hadde en mor vært truanes til å anmelde meg hvis jeg ikke danset etter hennes pipe, ville jeg kanskje ikke akkurat dyttet barna mine mot hennes barn :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 9.3k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Da var vi blitt foreldre Lillegutt kom til verden klokken 11.45 i formiddag etter en litt dramatisk fødsel som endte i akuttsnitt. Han veier 3580 gram, er 49 cm lang og selvsagt helt perfekt Mor,

Siden nærmeste familie nå er informert så får jeg snike meg sånn litt småoffisielt inn her

03:22 kom verdens skjønneste tass. Han fikk det veldig travelt på slutten og kom ut med superheltarmen først. Veldig effektiv og grei fødsel. Lystgassen var noe drit, ble bare kvalm og svimmel, så da

Posted Images

Nei, men det ligger kanskje mer til grunn her. Hadde en mor vært truanes til å anmelde meg hvis jeg ikke danset etter hennes pipe, ville jeg kanskje ikke akkurat dyttet barna mine mot hennes barn :)

Hæ? Danse etter hennes pipe? :P Nei, jeg tenker at jeg helt sikkert kunne sagt ulure ting sjøl, om noen nekta barnet sitt å leke med mitt barn. Var en i klassen min på ungdomsskolen som ikke fikk lov til å omgås meg fordi jeg skulle ha borgerlig konfirmasjon :lol: Men da var jeg femten, og skjønte at det var foreldrene hennes som var rare og at det ikke var meg det var noe galt med. Sånt skjønner ikke femåringer

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, men det ligger kanskje mer til grunn her. Hadde en mor vært truanes til å anmelde meg hvis jeg ikke danset etter hennes pipe, ville jeg kanskje ikke akkurat dyttet barna mine mot hennes barn :)

Enig. Her ligger det nok kanskje mer bak. :) Jeg kjenner et par familier jeg ikke vil at Tuva skal leke med (så lenge jeg kan styre det) pga familien til ungene. Når de blir eldre er det verre..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hæ? Danse etter hennes pipe? :P Nei, jeg tenker at jeg helt sikkert kunne sagt ulure ting sjøl, om noen nekta barnet sitt å leke med mitt barn. Var en i klassen min på ungdomsskolen som ikke fikk lov til å omgås meg fordi jeg skulle ha borgerlig konfirmasjon :lol: Men da var jeg femten, og skjønte at det var foreldrene hennes som var rare og at det ikke var meg det var noe galt med. Sånt skjønner ikke femåringer

Nei, jeg tenkte bare at jeg hadde blitt kjempelei meg hvis noen ikke fikk leke med mine barn, men å true med anmeldelse er like snålt som å nekte barnet sitt å leke med noen. Poenget var at det kanskje ikke er barnet det er noe galt med, men at barnet har en mor som er noe spesiell. I grunnen to spesielle mødre dette, ser det ut til.

Edit: Det forundrer meg også hva folk kan finne på å legge ut på facebook.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jeg er også litt forundra over valget om å skrive dette på facebook...

Men altså, hva mener dere? Hvis det ikke er barna det er noe galt med, men foreldrene, er det ikke da enda verre at man ikke lar barna sine leke med dem?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Anmelde, altså levere inn anmeldelse til politiet, bli gjort kjent med anmelder- og vitneansvaret, saken får anmeldelsesnr og etterforsker? For hva? :icon_confused: Hvem ville tatt i mot noe sånt? Merkelige greier.

Ordet anmelde blir forøvrig brukt i hytt og gevær. :sleep:

Ja, det er ikke akkurat noen politisak :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Høres ut som en kjip sak, kjenner at jeg lurer på hva som gjør at folk ikke vil at barna dems skal leke med bestemte barn. Husker ei venninne alltid sa at hun egentlig ikke fikk lov til å leke med meg av mora, at hun "løy" når hun skulle til meg. Men om det stemmer, det vet jeg ikke. Var ikke tøff nok til å spørre mora rett ut da jeg ble gammel nok til det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå var det vel ikke akkurat anmeldelse-delen jeg helst ville diskutere da. Men om det faktisk var vanlig å nekte barna sine å leke med bestemte barn.. Tydeligvis. Pga familie... Og det er det tristeste jeg har hørt!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og av den grunn er anmeldelse til politiet helt grei håndtering av dette her? Er kanskje å dra det litt langt eller?

jeg kjenner ikke til saken, men jeg synes det er ekstremt av en voksen å nekte barnet sitt å leke med en annen 5 åring.

Det kan gi ødeleggende konsekvenser for barnet at en voksen stigmatiserer ungen sosialt.

Når man vet hvor alvorlig mobbing på arbeidsplassen feks er , så kan man jo bare tenke seg hvordan det er for barn å bli utsatt for det av voksne?

Synes ikke du det er alvorlig at en voksen åpenbart synes at det er helt greit?

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Artikkel i Dagbladet+ om det dere prater om:


En del kvier seg for å sende barna sine hjem til andre barn, fordi de ikke liker foreldrene deres

Hvor mye galskap skal du tillate at barna utsettes for i andres hjem? spør Håvard Tjora.

(Magasinet): I arbeidet med å skape et foreldreengasjement rundt barn som faller på utsida, har en del foreldre argumentert med at noen av disse barna er så vanskelige, uhøflige eller uoppdragne at de helst ikke vil ha besøk av dem.

En del kvier seg også for å sende barna sine hjem til andre barn, fordi de ikke liker foreldrene deres.

Argumentene varierer fra familiens manglende bordmanerer, til at det er så rotete, til at foreldrene røyker inne, til at de har så ubehøvlet tone der hjemme; kort sagt, væremåter som et godt møblert hjem ikke kan tolerere.

For, hva hvis barna plukkert opp noen av disse uheldige væremåtene?

Jeg vokste opp i en A4-familie. To foreldre i full jobb som ikke røykte, nesten ikke drakk, som ikke kjørte for fort, som i det store og hele tok «riktige» valg.

De var opptatt av at vi barna skulle få oss en utdanning, og hjalp oss så godt de kunne. Trygt og godt og forutsigbart, akkurat etter boka. Jeg har ingenting å utsette på det jeg fikk med meg hjemmefra.

I min oppvekst var det likevel personer som var annerledes enn min egen familie, som i stor grad har vært med på å berike mitt barne- og ungdomsliv.

Ulike manneroller

Stallmesteren på stallen jeg vanket i i hele ungdomstiden, som befriende upedagogisk kjeftet og smelte hvis ting ikke var bra nok.

Som satte meg i arbeid fra første gang jeg viste meg i stallen, og etter hvert introduserte meg for fester som skilte seg voldsomt fra familiefestene jeg så langt hadde erfaring med, for å si det mildt.

Stefaren til en av mine nærmeste barndomsvenner, som lot oss kjøre hundespann alene innover vinterskogene. Som sendte oss alene på teltturer fra vi var små.

Som tulla med oss om damer og kjærester før vi visste noe som helst om den delen av livet, og som lo av oss og ristet oppgitt på hodet når vi rødmende sto svar skyldig.

Som lot oss prøve å skyte med både hagle og rifle. I skapet sto en AG3 som vi lekte med i smug - min far er pasifist og var skeptisk til innkjøp av kruttlappistoler.

Vi ble satt til å rydde huset, måke snø, pelle hundemøkk i hundegården og fore bikkjer.

Hvis vi ymtet frampå at vi heller ville bygge lego enn å hjelpe til, kunne det komme trusler av typen «hvis dere ikke setter i gang nå med en gang, spikrer jeg ballene deres fast til veggen og pisker dere huset rundt». Da la vi vekk legoen.

Erfaring med mennesker

I pedagogisk målestokk er det mye man kunne satt fingeren på her. Mye hendte hos andre, som ikke ville skjedd hjemme.

Og for meg var det fantastisk. Det var annerledes, spennende og ga innblikk i en verden som var større enn andedammen jeg selv vokste opp i.

Det ga erfaring med mennesker som hadde en annen væremåte, annen språkbruk og andre holdninger. Noe av det jeg opplevde på besøk hos andre var jeg skeptisk til, og noe hadde jeg nesegrus beundring for.

Disse mennene viste en mye tøffere linje, og på mange måter var den en helt annen linje enn den mine egne foreldre kanskje ville satt pris på.

Men det ble aldri ytret et negativt ord om de familiene ut fra det jeg fortalte hjemme.

TIPS

Det er foreldres lodd å være bekymret for sine barns ve og vel. Men det er viktig å tenke gjennom konsekvensene dersom vi lar bekymringene våre bestemme og innfører restriksjoner overfor barnet.

Foreldre kan ikke og bør ikke bufre for alle mulige eventualiteter. Læring skjer gjennom refleksjon rundt det de opplever.

Snakk derfor med barna om hvorfor dere har de reglene dere har hjemme. Da har barna det med seg i møte med det som måtte være annerledes i andre familier.

Ved å fjerne møtene med det som er
annerledes, ubehagelig, merkelig og på kanten, tar du bort en enorm arena for læring og evne til å takle ulike situasjoner.

Selvstendige unger

Men dette var også en annen tid. Det var kanskje mer rom for avvik fra det oppleste og vedtatte riktige?

På den tiden var ikke idealet at mammaene skulle lage flottest mulige cupcakes, det var heller ingen sosiale medier som hele tiden pumpet ut bilder av den vellykkede familien.

Foreldre fulgte ikke ungene overalt, det var kanskje mer tillit til at vi ungene skulle klare oss selv enn det som er tilfelle i dag. Foreldrene mine spurte innimellom hva jeg drev med, og om jeg hadde det bra, men de la seg aldri opp i hva andre foreldre drev med.

Det finnes ingen fasit på en perfekt familie. Det som kan virke skremmende og fremmed på oss, fordi det avviker fra vår egen standard, er sjelden skadelig eller farlig - det er bare annerledes.

Det skal være rimelig vanvittige tilstander hos familien til dine barns venner for at det skal påvirke ditt barn negativt. Barn klarer fra de er helt små å forholde seg til hva de liker og hva de synes er ubehagelig.

Hvis de ønsker å være hos vennene, så oppleves de voksne der trygge nok. Det barn kan se av fine og mer trøblete sider hos andre familier, det lærer de av, og de fleste klarer fint å gjøre gode refleksjoner rundt det de opplever.

Ikke vanskeliggjør et vennskap, bare fordi den andre familien har andre standarder enn dere.

Den største risikoen du løper, er at barnet ditt kanskje får litt videre horisont enn deg.

  • Like 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

I går kveld, for første gang, var jeg sikker på at jeg kjente bevegelse fra småen!

Jeg lå på ryggen i senga, og Hannamannen hadde armen over magen min så det ble litt motstand, og så plutselig var det noen som "poket" tilbake, flere ganger, akkuratt der :|

Veldig merkelig og veldig koselig følelse!! Er straks 18 uker på vei.

  • Like 12
Lenke til kommentar
Del på andre sider

I går kveld, for første gang, var jeg sikker på at jeg kjente bevegelse fra småen!

Jeg lå på ryggen i senga, og Hannamannen hadde armen over magen min så det ble litt motstand, og så plutselig var det noen som "poket" tilbake, flere ganger, akkuratt der :|

Veldig merkelig og veldig koselig følelse! Er straks 18 uker på vei.

Det er en utrolig herlig (og merkelig) følelse :wub:

Er like langt på vei som deg, og har kjent liv i et par uker nå. Særlig når jeg spiser blir det stor begeistring :lol::wub:

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er en utrolig herlig (og merkelig) følelse :wub:

Er like langt på vei som deg, og har kjent liv i et par uker nå. Særlig når jeg spiser blir det stor begeistring :lol::wub:

Det var tidlig! Jeg har morkaka forran, så da sa JM at det kunne gå lenger før jeg kjente bevegelse.

Ellers er jeg i upåklagelig form, var på jentemiddag i går, og var ikke i seng før kl 3 ! Så når jeg skrev i går kveld, var det egentlig i går natt, og Hannamannen mente at sparkingen var streng beskjed om at nå var det natta :lol:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg levde uten hund i fem år. Presterte flytte da jeg var hundeløs pga drittsekk "kjæreste" med egen allergi og allergisk datter. Da det var slutt satt jeg i situasjonen at huseier nektet meg å ha hund, og det var vanskelig å flytte fordi jeg bodde godt og sentralt til en rimelig penge, og fant ikke noe tilsvarende innen budsjettrammen. Planla neste hundehold så og si daglig, i fem lange år. Merker nå hvor mye lettere hverdagen var uten. Den ubegrensede friheten til å gjøre whatever når som helst uten å måtte planlegge for hunden. Samtidig var savnet der hele tiden. Det er fordeler og ulemper med og uten. For meg er hund er såpass berikende, jeg føler meg ikke hel uten, så jeg gir heller gir avkall på den friheten en har uten. Bare det å gå en tur uten hund er direkte smertefullt. Jeg gråt jevnlig i savn av hunder jeg har hatt.  Kjenner forøvrig på at det er pes å ha valp og jeg gleder meg til han er voksen. Når han er voksen vil jeg antakelig savne valpetiden 🤷🏼‍♀️
    • Her tenker jeg hundeeierene bør dekke sine egne skader, jeg vil si det er ganske delt skyld. Dette var ikke en fremmed løs hund som kom uforutsigbart på, og jeg mener dere begge hadde ansvar for å forutse og forebygge denne situasjonen. Hvis du var ukomfortabel med at den andre hunden var løs burde du gitt beskjed om det og krevd at hunden var i bånd, ihvertfall i nærheten av dine. Samtidig burde hans eier selvfølgelig også sørget for å ha kontroll når han oppsøkte dine. Nå vet jeg ikke hvor godt hundene kjenner hverandre eller om de har vært mye sammen før, men nettopp dette er jo grunnen til at hunder ikke skal sosialisere med andre i bånd, selv om det jo som oftest går bra. Jeg mener ikke at din hund burde vært løs, men at den andre burde vært i bånd når den tydeligvis ikke holdt seg unna dine.  
    • Er det noen som kan bidra med tanker rundt en vanskelig sak? Jeg med mine to hunder var på tur med en annen familie med en hannhund, vi kaller han Kalle. Denne hannhunden gikk løs på hele turen, selv om det var båndtvang. Mine to hunder, tispe og hann, drev å lekeslåss, begge var i bånd. Den andre hannhunden Kalle, kommer og ypper og de to hannhundene begynner å slåss. Kalle fikk et rift som måtte sys. Min hannhund fikk tilsynelatende ingen skade.    Spørsmål 1: Siden den andre hunden ble skadd tilbød jeg meg å betale veterinærutgiftene. Burde jeg latt være det? Siden Kalle var løs? spørsmål 2: det viste seg at min hund også hadde fått et sår. Det ble infisert etter en uke og min hund har nå fått massive betennelser i huden og det kommer til å koste langt mer enn forsikringen min dekker. Det er trolig snakk om hudtransplantasjon og pleie i lang tid eller avliving. Bør evt operasjonskostnader utover forsikring dekkes av meg, jeg hadde jo min hund i bånd? 
    • Min situasjon er nok litt annerledes, fordi jeg ikke har helse til å ha hund. Mannen mumler litt om hund igjen, men da blir det et helt annet hundehold enn vi hadde, siden jeg ikke har kapasitet til lange turer, kurs, treninger og konkurranser. Det blir å bare "ha" hund, for tur og kos. Jeg lurer på om jeg kan det... Og så er vi såklart to. Samtidig har vi/jeg definitivt kjent på friheten med å ikke ha hund. Ikke organisere pass når vi skal bort begge to. Ikke tre uker alene med hund for gubben når jeg er i syden om vinteren. Fleksibilitet til å reise, besøke og være med på ting uten å ta hensyn til hund alene eller det praktiske med å ta med. Men det er jo noe som mangler i hverdagen, helt klart. Om jeg hadde vært friskere hadde jeg ikke vært i tvil. Da hadde ny hund vært i hus allerede, selv om jeg nok hadde gitt det et år. Det er jo forskjellig for folk, men jeg merker at for noen jeg har vært glad i, så slipper den verste sorgen taket etter det. Ikke minst har du så mye mer erfaring og kunnskap nå. Og du har vel et nettverk som hjelper? Selv om det selvfølgelig ikke er helt det samme som å kunne dra rett ut et sted etter jobb og sånt. Vi passer en del hund, og det hjelper. Nesten månedlig har vi hund i et par-tre dager minimum. Jeg har også tenkt på å være fosterhjem for dyrebeskyttelsen eller krisesenteret, men det er litt for krevende og uforutsigbart for helsen min. Men om det dukker opp en hund som trenger et hjem for et halvår eller noe sånt tenker jeg det hadde vært en god mulighet til å "dyppe tærne uti" igjen.
    • I dag er det fire måneder siden jeg mistet min kjære Ariel, og det er nå jeg virkelig begynner å kjenne på livet uten hund. Å være uten hund i svarteste mørketida når vinterstormen kommer inn sidelengs fra alle kanter er nå en ting, men nå når våren kommer og det begynner bli fint å være ute er savnet helt ubeskrivelig grusomt. Jeg hadde egentlig bestemt meg for at jeg ikke skulle ha ny hund i det hele tatt, mest på grunn av den økonomiske belastningen, men også for å få "leve litt". Jeg var alene med hund i nesten 14 år, så det begrenset jo en del. Og som mamma sier; "nå kan du gjøre akkurat det du vil". Men etter fire måneder uten hund viser det seg at det eneste jeg vil er relatert til nettopp det å ha hund. Turer, kurs, konkurranser... Det var det livet jeg ville leve. Jeg vet ikke hvem jeg er engang uten hund. Dere som har vært gjennom dette, hvordan tok dere den endelige avgjørelsen om ny hund? Noen tips og tanker til en fortapt sjel?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...