Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3 2.0


Kaja
 Share

Recommended Posts

  • Svar 9.3k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Da var vi blitt foreldre Lillegutt kom til verden klokken 11.45 i formiddag etter en litt dramatisk fødsel som endte i akuttsnitt. Han veier 3580 gram, er 49 cm lang og selvsagt helt perfekt Mor,

Siden nærmeste familie nå er informert så får jeg snike meg sånn litt småoffisielt inn her

03:22 kom verdens skjønneste tass. Han fikk det veldig travelt på slutten og kom ut med superheltarmen først. Veldig effektiv og grei fødsel. Lystgassen var noe drit, ble bare kvalm og svimmel, så da

Posted Images

Vært hos jm i dag og hun regnet ikke med å se meg mer sa hun. Hodet kan ikke komme lenger ned før jeg får rier. Håper virkelig hun har rett.

Har vært hos legen med Maya nok en gang også. Hun har jo vært syk i hele vinter. Så nå har legen sendt henvisning til barnelege så hun kan bli utredet for astma.

Sent from my GT-I9505 using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan går det med Ganzie?

Og jeg trenger jo ikke si det, men Heljar er så utrolig söt :wub: Hadde man bare fått garanti for å få et sånt vakkert barn så hadde det ikke värt så avskrekkende :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jo, Kangerlussuaq, du kan godt fortsette å si det. Jeg synes det er så urolig koselig å høre! En ting er å få skryt av hundene, men barn er i en annen klasse. Jeg blir veldig glad når jeg leser at du synes Heljar er en så fin fyr. Det gjør dagen min. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Heljar ser bare så god ut han. :heart:

Mer om søvnen @Wednesday

Dette blir en stil...

Jo hos oss var det ikke bare hva alle andre mente om det, men det var et kjempeproblem for oss. Vi var ulykkelige og utslitte hele familien. Så det nyttet ikke bare å godta situasjonen og vente på at det skulle gå over av seg selv.

Behandlingen for refluks hadde hun trengt tidligere for det var virkelig helt j*** vi gikk rundt med henne halve natten og hun bare skrek og skrek og hadde det så vondt stakkar. Men behandlingen kom vel ikke før hun var 9 mndr.
Men da hjalp det fort, samtidig med at tiden hadde også kommet oss til hjelp. (Magen synker visstnok litt når de blir eldre.)
Så den søvnjobben tok vi da hun var frisk mellom 10- 12 mndr.

Det første vi gjorde var å lese "sove uten gråt."
Det boken gjorde best var at vi ble klar over alle de små tingene som kan spille inn. Og at vi fikk opp håpet om at det skulle gå ann å gjøre noe med. Ofte får man høre at det finnes bare to metoder, skrikemetoden eller "vente til det går over av seg selv metoden." Skrikemetoden er skadelig for barnet, og å vente gikk som sagt ikke. Men forfatteren er klar på at selv det minste lille man gjør for å få tak i det, vil hjelpe og dere kommer til å få bedre søvn. Utrolig godt å høre.

Så var det viktig med faste rutiner hver kveld som er med på å forberede barnet på at det skal sove, og at det er likt fra dag til dag. Vi ble helt nazi på rutinene og skulle familien ha oss på middag så kom vi til å dra hjem til kveldsgrøt kl 18.00 hjemme, så da måtte de bare be oss tidligere om vi skulle komme. Hadde vi gjester måtte de dra til samme tid. Vi prioriterte dette veldig sterkt, for dette måtte bare gå... Så ved hjelp av boken skrev vi soveplan og prøvde å få henne til å få flere søvnassosiasjoner. Det at vi skrev ned og analyserte alt hjalp oss å få hovedproblemet frem i lyset.
Vi jobbet samtidig med dagsovingen for det er med å påvirke nattesøvnen. Begynte å legge til faste tider istedet for å se ann, for å hjelpe henne med å få "den biologiske klokken" riktig så det skulle bli lettere og sovne / at hun var akkurat passe trøtt.

Vi fant ut at for vår del var hovedproblemet at hun aldri hadde lært å finne søvnen selv. Det hadde alltid vært så ekkelt for henne å legge seg, så hun har alltid kjempet imot, og tidligere forsøk på å lære henne det gikk ikke. Hun har alltid måtte hjelpes i søvn, enten ved å sovne ved puppen eller rugges i vogna eller vugge. Og hvis vi ikke hjalp henne så sovnet hun ikke. Så enkelt.
Men når vi hadde kommet så langt så var det en stor kneik å komme over. For vi holdt på så lenge, og hun gråt jo for så å plutselig bli helt våken igjen når vi prøvde uten å rugge. Det er en tålmodighetsprøve av en annen verden, og det er så lett å miste motivasjonen å bli helt fortvilet. Det endte alltid med at vi måtte hjelpe henne, etter å ha prøvd lenge. :(
Sonen, (spesielt dere som vet hvem dere er :) ) har vært en enorm støtte for meg hele tiden, og snakket med en som backet meg opp så jeg ble supertålmodig og bestemte meg for å sitte der inne hele natta om nødvendig, hun SKULLE sovne selv... Men så var det det med å "sove uten gråt" da som vi helst ville. Men det gikk ikke, det ble for "snilt" til at det gikk. Måtte bruke "opp ned metoden." Den går ut på at man skal legge barnet ned i sengen men ta opp og roe med en gang det blir for urolig / gråter for mye. Vi hadde prøvd det før men da ble det bare skrik og ikke noe ro, nå var tiden mer moden. Og hun sovnet etter noen litt tøffe kvelder endelig av seg selv. (Det var mye mer gråt enn jeg likte, men så at det ble bedre kveld for kveld, og hadde bestemt meg for å prøve hvertfall en uke.)
Dette hjalp veldig på kveldssøvnen. Før våknet hun alltid hvert 30 minutt omtrent. Og det er slik at alle sover lett i starten og våkner litt igjen. De som "kan" sove, sover da videre, mens J våknet hver gang fordi søvnassosiasjonen (puppen eller ruggingen) ikke var der lenger. Når hun lærte å sovne selv om kvelden, så klarte hun for første gang å sovne igjen selv ved de korte oppvåkningene. Så vi hørte at hun snudde litt på seg i sengen på babycallen, men hun sov videre uten at vi trengte å gå inn å hjelpe henne. Det var den første milepælen. :)

Men nettene var fremdeles tøffe, for hun kunne plutselig være våken flere timer midt på natten og bare skrike. Enten måtte jeg la henne ligge å oppå meg med puppen i munnen og var jeg trøtt nok så fikk jeg sove, slik at noen netter var det "redningen" mens andre ganger var det grusomt og jeg syntes det var grusomt å måtte ligge stille å bli "gnagd" på uten å kunne snu meg som jeg ville, eller få ligge i fred. Dessuten var det ikke alltid hun sov da heller men ville bare suge og suge, slapp taket og kastet seg litt bakover for å sove, men vekket seg selv igjen og søkte puppen på nytt = mange tak og vondt for meg. Jeg orket ikke mer og bare holdt rundt henne istedet. Da skrek hun bare mer og mer til hun brakk seg, selv om jeg prøvde å holde henne trygg. Så måtte Øivind ta henne og sitte iskald på rommet hennes å rugge henne i vuggen, uten at hun sovnet på flere timer. Det er jo helt flott å ha det sånn når man skal fungere i jobb også...

Grunnen til at jeg ikke hadde sluttet med nattamming enda var at jeg var livredd for at hun skulle våkne like ofte og forbli våken, og at vi da bare skulle ha et virkemiddel mindre for å roe henne igjen.
Men så nærmet det seg ett års kontroll på helsestasjonen, og vi hadde bestemt oss for at vi måtte be dem om mer hjelp. Men følte at vi måtte prøve nattavvenning også før vi kunne be om det. Da jeg fant ut at jeg skulle prøve så føltes det som et stort steg, men det hjalp å tenke at jeg skulle gi det et ordentlig forsøk en viss tid og om det ble helt krise så kunne jeg jo bare begynne igjen. Det var også ganske tøft med mer gråt enn jeg liker. Jeg stod mange netter og bysset på lei seg baby. Men tenkte positivt og det var jo litt koselig og stå og mosjonere (dype knebøy er veldig effektivt for å roe!) midt på natten mens jeg så på skyene og lysene ute. Har ihvertfall ikke en eneste gravidkg for mye igjen etter all ammingen og byssingen! :P
Og etter det så begynte hun å sove 6 - 8 timer i strekk hver natt! :D Hun har også sovet 10 timer i strekk en gang. Vi må roe endel på morgenkvisten, så er fremdeles litt trøtte men ting er så utrolig mye bedre. ! Ettårsalderen er superfantastisk syntes jeg. :ahappy:

Og igjen; mange :flowers: og :heart: til dere her inne for all støtten!

Håper det gikk ann å sike ut noen tips fra denne suppa... :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åh, tusen takk @Marie! Er det greit om jeg sender hele teksten til dem? Det er sikkert noe der de kan bruke! Bra at det er blitt bedre. Det hørtes vanvittig slitsomt ut! :flowers:

Jenta deres er straks åtte måneder, og feiler ikke noe så vidt jeg vet. Vil anta at hun bare ikke har lært seg det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig godt skrevet @Marie dere har vært gjennom noen tøffe runder. Jeg synes også du setter så veldig fint ord på det i forhold til at man noen ganger kan bli så sliten selv at noe må gjøres for at man som familie og enkeltperson skal kunn henge sammen. :hug:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan ikke tro at det er mulig. Trenger en sikker kilde før jeg kjøper den ja :P

Det står faktisk på wikipedia(og i guinness rekordbok), men fordi det skjedde på 1700-tallet så kan man jo aldri få bekreftet eller avkreftet det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det har virkelig vært noen tøffe tak dere har vært gjennom, Marie. Så godt at dere endelig ser resultater! Vel unt sier jeg bare, den utmattetheten du snakker om gjør at man smaker på galskapen rett og slett. Det er helt utrolig hva altfor lite søvn kan gjøre med en når det strekker seg over en lengre periode.

Nå skal det fortsette slikt!

Kjipt å høre at dere har tilbakefall, ElZorro. Det er nesten det verste, når man har en fin periode og så blir den røsket vekk fra en igjen. Tenner er heldigvis veldig håndfast da, man vet jo at det går over.

Akran, gå og fød med deg! Det samme med deg, baby! Geeze... :rolleyes:

Jeg fikk kommet meg til Barnehagedagen i går og sagt fra om at varselet var ALTFOR kort. De var enige og det skyldes en feil. En annen mor jeg snakker endel med hadde ikke engang rukket å se mailen og var lykkelig uvitende helt til jeg nevnte det. Barnehagepersonalet sa ikke noe engang... Jeg tenker at når de oppdager slike feil bør de bare utsette hele arrangementet, evt avlyse. Det er ikke noe moro å være ungen som står igjen når alle de andre foreldrene kommer, ikke noe moro å være den forelderen som ikke kommer heller.

I går fikk jeg servert den tiraden da H la seg. "Jeg er så stolt av deg mamma, jeg er så glad i deg. Vi er bestevenner! Du får komme i lørdagsbursdagen min. Du er flink til å lage mat. Jeg er elska i deg."

Seriøst. Den følelsen inni deg da, vutt. Om det ikke var for at det var pur kjærlighet så hadde det nesten vært for mye.

  • Like 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Mari Ja, det er kjipt med tilbakefall, i den grad det kan kalles det når goodtimes bare varte i et par uker :lol:

Ellers lurer jeg litt på om ikke hunden vår har veldig lyst til å flytte ut, vesla har begynt å hyle no innmari høyt så fort hun er uenig med tings tilstand -og det er jo stortsett hele tiden… :lol: Stakkaren piler mot døra og ser rett og slett plaget ut :icon_confused:

Ettårsalderen er morsom altså! Hun snakker jo?! Hun forstår så utrolig masse av det vi sier. Hun gjør seg til (sinteansiktet hennes er priceless!! :lol: ) og manipulerer omgivelsene sine så til de grader. Vi har registert en 10-15 ord hun sier (det er vel strengt tatt bare vi som skjønner alle sammen :P ), og hun er SÅ fornøyd når vi skjønner henne :) Og så har hun blitt skikkelig pappajente :wub:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Ja - det har nok vært lite struktur på tilværelsen på landet.  Han er svært lite interessert i lek. Har prøvd diverse leker, biteleker og dra-leker - men han skjønner ikke poenget. Apportering er også null interessant. Har tydeligvis ikke vært aktivisert med dette tidligere. Oppdaget i går kveld at jeg kan fremprovosere "krypingen" hans også hvis jeg bare står og jogger på stedet innendørs. Så det er noe med hoppingen/løpe-bevegelsen som gjør han redd eller usikker. Har ikke forsøkt med ball - men har noen tennisballer liggende - så skal prøve ut neste gang vi går ut. Hva angår turområder - så varierer jeg turene i helgene - da er det tid å kjøre til ulike steder  - mens i hverdagen blir det nok ofte litt de samme stiene siden jeg bor i skogkanten.   
    • Fordommene mine sier "vokst opp på landet uten mye rammer eller struktur, og heller ikke mye sosialisering og miljøtrening". Det trenger ikke å være riktig, men hvis det er tilfelle kan det ta ganske lang tid å venne seg til et nytt sted, nye folk og nye rutiner. Jeg ville startet med en fysioterapeut for å utelukke muskulære problemer, og så bare gitt det tid. En måned er ikke lenge å omstille seg på for en voksen hund. Prøv heller å aktivisere med lydighetsøvelser, triks, lek og søk. Hva skjer hvis du har ham løs og bare går? Går dere på samme sted, har du evt. mulighet til å prøve ulike områder? Ikke ofte jeg anbefaler ballkasting, men hvordan er han der?  
    • Han er en omplasseringshund som jeg tok over for en måned siden. Har tidligere bodd hos oppdretter på landet - hvor han har løpt i timesvis rundt i fjellene og på heiene. Det er ikke det fysiske det står på. Problemet nå er at jeg ikke får gitt han det han egentlig trenger. Jeg er selv ute og løper mye - og skulle gjerne hatt ham med. Men med en gang jeg begynner å løpe begynner han å "krype" og legger seg nesten umiddelbart ned.  Det er som om han blir redd når min fart blir stor...Eller at frekvensen på skrittene mine blir høyere enn vanlig gange. Har prøvd både med sele og ha han løs.  Ingen forskjell.  Har også prøvd å sette han i hanefot med en annen hund for å skape tryggere ramme og kanskje mer motivasjon - men ingen forskjell. Må være eneste engelske setter i Norge som ikke liker å løpe.... 😆
    • Yoshi fylte 3 år den 31. august og har begynt å bli voksen selv i hode. Siden sist har vi: Deltatt i og vunnet endel blåbær, til og med 2 cuper. Også plassert seg i åpen hopp. Kommet igjennom mer enn en offisiel hopp bane, og faktisk kommet på en 3. plass. Konkurrert hos søta bror, de hadde vist merkelig slalåm så Yoshi skjønte ikke hvordan den skulle passeres 😆 Vært på japaner spesialen og fått exc og ck (mye bedre en den gule i fjor). Begynt surfetrening
    • Er det tatt røntgenbilder? Er dette et nytt problem, har det oppstått plutselig, eller gradvis? Hvor mye tur får han til daglig? Hvor langt/lenge går dere? Går dere på samme sted hver dag, eller ulike steder?  Bruker dere alltid sele?  Det er slett ingen selvfølge at det ikke er noe fysisk galt selv om veterinær ikke finner noe. Jeg ville vurdert å få en hundefysio til å undersøke grundig.  Ellers avhenger det veldig av svarene på spørsmålene over. Det kan ha med ubehagelige opplevelser å gjøre, det kan være utstyret du bruker, det kan være fysisk ubehag eller noe i området han reagerer på. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...