Gå til innhold
Hundesonen.no

Når hunden dør


Emilie
 Share

Recommended Posts

Jeg må jo bare erkjenne at schæferen er ti år, og jeg kommer ikke til å ha henne veldig mye lenger. Det vil bli et problem. Den hunden er som et vitalt organ for meg. Jeg vet det er dumt å ta sorgene på forskudd, men jeg tror det kan være fornuftig å forberede seg.

Selv om hun er en hund, så er det lite jeg kan gjøre med følelsene mine. Jeg er mer knyttet til den HUNDEN enn det jeg noen gang kommer til å være med en rekke mennesker. Jeg pratet litt med en fagperson når det kommer til psykologi, og han mente at den sorgen over å miste en hund, er for mange minst like sterk, som å miste et menneske som står deg veldig nært. Kanskje også sterkere. Derimot var det heller få som ville klare å forstå dette, med tanke på at tapet var av et dyr, og ikke en person. De ordene skremte meg altså.

Jeg har jo en hund til, men det blir litt som å påpeke at selv om du mister den ene, så har du jo alltid en ekstra forelder, for eksempel. Dessuten har schæferen vært med meg på alt siden jeg praktisk talt var et barn. Og da snakker vi alt. Gjennom skolegang, flytting, nye arbeidsforhold, traumatiske hendelser, sykdom, død, enda mer flytting, enda flere nye jobbsituasjoner, hunder som kommer og går, venner som kommer og går and so on, listen er veldig lang.

Så hva gjør jeg når klippen i livet mitt forsvinner?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du puster, tar en dag av gangen, og etterhvert så går det lettere.

Min klippe forsvant for snart halvannet år siden. Det hjelper ikke veldig at jeg fortsatt har Nora, eller at vi har fått Leah i hus. Ingen av de er Dina. Jeg sørger fortsatt over henne, det er fortsatt tomt etter henne, og jeg er tidvis svært irrasjonell i hvordan jeg håndterer det. Men det går bedre nå enn det gjorde for et år siden. Jeg tenker det kommer til å gå enda bedre om et år igjen. Så jeg puster, tar en dag av gangen og lar det bli litt lettere fortsatt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:cry:

Fryktelig vanskelig spørsmål, og jeg tenker det samme om en av mine. Er jo uendelig glad i den andre også, men han første har vært sammen med meg gjennom så mye, og hadde det ikke vært for han hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. Han er syk, men virker å være på bedringens vei nå, og jeg har vært redd!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selv om hun er en hund, så er det lite jeg kan gjøre med følelsene mine. Jeg er mer knyttet til den HUNDEN enn det jeg noen gang kommer til å være med en rekke mennesker. Jeg pratet litt med en fagperson når det kommer til psykologi, og han mente at den sorgen over å miste en hund, er for mange minst like sterk, som å miste et menneske som står deg veldig nært. Kanskje også sterkere. Derimot var det heller få som ville klare å forstå dette, med tanke på at tapet var av et dyr, og ikke en person. De ordene skremte meg altså.

Jeg har aldri mistet min elskede, så jeg uttaler meg ikke av erfaring. Men til delen jeg har valgt ut for å quote vil jeg si følgende:

Det virker som det er viktig å anerkjenne at det ER vondt, det vil være vondt, det vil være svært voldsomt, det vil være trist, tungt, forferdelig, ****** og ikke minst vil man kanskje føle anger, dårlig samvittighet og en enorm tomhet.

MEN - jeg tror det og er parallellt viktig å ikke gjøre det til en for stor sak. At man ikke på forhånd blåser det veldig opp, at man skaper en stor ond storm "på egen hånd". If you get my wibe.

Vi er alle forskjellige og vi trenger alle forskjellige måter å bli tatt vare på i prosessen, vi takler det på forskjellige måter og det mest kjedelige og politisk korrekte svaret er jo faktisk : det er bare du som vet hva som er best for deg. Eller de rundt deg, alt avhengig av...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så hva gjør jeg når klippen i livet mitt forsvinner?

Du sørger. Du sørger slik det faller deg naturlig og du sørger så lenge som du må.

Det er utrolig vondt å miste en god venn, utrolig vondt. Noen hunder blir man også mer knyttet til enn andre, de betyr mer, selv om man er like glad i dem alle. Jeg mistet min sjelehund for 7-8 år siden, jeg tenker fortsatt på henne og det er fortsatt såre følelser der. Men på en måte så føler jeg at hun fortjener det på et vis, så det er ikke negativt i seg selv at jeg aldri kommer til å komme over henne. Hun var verdt å aldri komme over.

For mange er det pompøst og kanskje til og med latterlig, det er helt greit for meg (nå, ikke alltid). For det er ikke pompøst eller overdramatisk i mitt hode, det er en fin ting og det hjelper meg å holde henne og det hun har betydd for meg i live.

Men når det er sagt så går livet videre. Støtten Venus har vært for deg forsvinner ikke selv om hun ikke lenger er der. Minnene har du for alltid. Den hun har vært for deg, den hun er for deg i dag, ingen av de tingene blir borte, for den dagen hun ikke er noe mer, så tar det ikke vekk fra den hun har vært. En dag snubler du over et lite valpehalsbånd og smiler, kjenner på de gode følelsene. Så tar du det på neste lille valp og lager nye gode minner.

Når man mister sjelehunden så er det veldig rått og hardt, sorg er dramatisk rett og slett. Men smerten slipper mer og mer, den gjør det.

Minnene slutter å være like rå, og på et eller annet tidspunkt så blir de ikke lenger sorg men de blir til positive gjenopplevelser.

Jeg savner fortsatt hunden min, men når jeg tenker på henne så er det ikke savnet som er størst, det er stoltheten, minnene og betydningen hun har hatt i mitt liv som jeg sitter mest igjen med.

Men slikt tar tid altså. Og det tar den tiden det tar uansett hva man selv ønsker og foretrekker.

Hva andre mener om sorgen blir veldig på siden. Bare begrepet sjelehund er sikkert provoserende for mange, og jeg kan faktisk se den siden også, om man kommer fra en helt annen plass og har opplevd en annen og dramatisk sorg.

Man må velge det vekk tror jeg. Folk sørger forskjellig, ingenting er riktigere enn den andre. Noen går videre fort, og det er bare positivt. Andre trenger mer tid, og det er viktig å huske på at det ikke er et tegn på svakhet eller på feil prioriteringer, det eneste det betyr er at man er forskjellige. Det er ikke bare greit, det er veldig, veldig fint.

Nå fikk jeg litt behov for å poste bilder av henne og grine litt kjenner jeg. Holder meg til det siste. :P Men det er ikke sånn "jeg savner deg sånn"-grining nå, det er mer "du var så mye mer enn en hund og vi fikk for lite tid sammen"-grining. :)

  • Like 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mistet mitt store hjerte i november. Den hunden kjøpte jeg når jeg var 13, og jeg mistet henne når jeg var 22 år. Den hunden var altså hele ungdomstiden min. Hun var med meg gjennom alt mulig og var det vesnet i verden som jeg har ansett som min nærmeste i flere år. Jeg mistet henne brått etter en operasjon som vanligvis gikk uten kompilkasjoner. Det er desidert den vanskeligste tiden jeg har hatt. Jeg tok hver dag av gangen og klarte ikke fokusere på det jeg skulle. Eksamenperioden kom bare etter et par uker, noe karakterene også viser. Det som var den beste terapien for meg var at jeg lagde en bildebok om alle minnene vi hadde sammen og skrev en tekst om livet vårt sammen. Jeg brukte flere dager på bare å gå igjennom bilder og minner. Nå har jeg en fantastisk bildebok på en verdi på 1200 kr som inneholder hundrevis av bilder av oss. Denne boka tar jeg ofte frem. Det er lov å mimre og ha noen stunder der jeg får sitte å tenke på jenta mi.

For meg var det også utrolig viktig at jeg hadde den andre hunden min. Hun tvang meg ut på tur og gjorde at jeg hadde en hund jeg kunne og måtte fokusere på. I tillegg hadde jeg familie og venner som var veldig forståelsesfulle og snille.

Hold folk nært deg og ikke vær redd for å vise følelsene dine. Jeg knakk sammen og strigråt på en resturant midt i byen noen dager etter da det gikk en golden retriever forbi. Det syns jeg er lov selv om noen ikke forstår det. Det er fryktelig, fryktelig vondt å miste sin beste venn. Mennesker som ikke forsto holdt jeg meg unna fordi de rett og slett kunne gjøre situasjonen verre for meg.

Husk minnene du har og prøv å fokuser på den andre flotte hunden din!

Forhåpentligvis har du vennen din en stund til.

Jeg skjønner veldig godt tankene dine. Jeg tenkte og sånn mens Elwira fremdeles levde. Kos dere så lenge dere kan og ikke tenk for mye på at dere kommer til å skilles etterhvert.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Klamrer deg fast til deg selv og lar sorgen komme, så puster du og kjemper deg gjennom det. En dag kjenner at etterhver BLIR det lettere å håndtere. Sorgen er der, det er så vondt at man innimellom bare vil grave seg ned og aldri komme opp igjen, smerte kan være intens og rå lenge. Men igjen, det blir lettere å håndtere, det blir lettere å smile når man ser tilbake på de gode og rare minnene man har selv om man smiler gjennom snørr og tårer lenge. Jeg tror aldri sorgen og savnet forsvinner etter enkelte hunder. Men råheten og den intense smerten som gjør det vondt å eksistere, den blir mildere. Heldigvis.

Jeg fikk høre at sorgen over dyr ofte blir mer intens og "renere" enn sorgen over mennesker - fordi man ofte har et mye mer delt forhold til mennesker med gode og dårlige sider, man er gjerne sint på mennesket fordi de forlot en og et forhold til et menneske er ofte mye mer komplisert enn forholdet til et dyr.

Så har vi forskjellige måter å takle det på, jeg klarer ikke sørge åpent over Kahlo, det er for vondt, for rått, for... Så den sorgen er min, selv om jeg vet Bonden også savner henne, så klarer jeg ikke dele sorgen. Vi kan heldigvis snakke om og le av de rare påfunnene hennes og sånt, og jeg kan si at jeg savner henne, men klarer ikke noe mer. Lettere å skrive når jeg er alene og jeg tilater meg å gråte. Jeg har hatt bilder av henne fremme som var der før hun ble borte, og jeg klarer ikke henge opp noen nye enda.

Noen har behov for å snakke om sorgen med folk, andre vil ha sorgen for seg selv. Men uansett så anbefaler jeg å velge med omhu HVEM man deler sorgen med, for det er langt i fra alle som skjønner hvor vondt det er. Og det er lite som er vondere enn å bli latterliggjort eller avfeid når man har det slik...

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Æsj, ikke ta sorgene på forskudd liksom. Nå når jeg leser gjennom svarene deres, så sitter jeg her og sipper allerede. Mange fine ord!

:hug:

Var ikke sjakktrekk å gå inn i denne tråden i det heletatt her heller :cry:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er slett ingen "kald" person, men jeg er ikke veldig glad i å vise følelser. Jeg er heller ikke glad i å ha leie følelser inni meg. Når jeg har mistet en hund så gjør jeg egentlig alt for å "glemme" hunden fort. Jeg snakker ikke om det og jeg ser ikke på bilder av hunden.

Skal jeg snakke om det til noen andre så gjør jeg det på en kort og saklig måte der jeg sier at "jovist var det trist, men det er nå prisen vi betaler for å ha de". End of story!

Men selvsagt ER jeg jo ikke slik innvendig om dere forstår. Det kan være helt pyton. Men jeg vil ikke tenke på det triste, jeg vil ikke snakke om det, jeg vil bare at det triste skal gå bort. Og så tror jeg liksom at min måte å få det vonde til å gå bort på er å "glemme" det. På en måte fungerer det jo fordi sorgen blir mindre etterhvert og da går det an å kjenne på de følelsene uten at de er for ille.

Mulig dere syns jeg vrøvler nå altså. Eller at jeg er en kald jævel. Men jeg er ikke det altså ;)

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er slett ingen "kald" person, men jeg er ikke veldig glad i å vise følelser. Jeg er heller ikke glad i å ha leie følelser inni meg. Når jeg har mistet en hund så gjør jeg egentlig alt for å "glemme" hunden fort. Jeg snakker ikke om det og jeg ser ikke på bilder av hunden.

Skal jeg snakke om det til noen andre så gjør jeg det på en kort og saklig måte der jeg sier at "jovist var det trist, men det er nå prisen vi betaler for å ha de". End of story!

Men selvsagt ER jeg jo ikke slik innvendig om dere forstår. Det kan være helt pyton. Men jeg vil ikke tenke på det triste, jeg vil ikke snakke om det, jeg vil bare at det triste skal gå bort. Og så tror jeg liksom at min måte å få det vonde til å gå bort på er å "glemme" det. På en måte fungerer det jo fordi sorgen blir mindre etterhvert og da går det an å kjenne på de følelsene uten at de er for ille.

Mulig dere syns jeg vrøvler nå altså. Eller at jeg er en kald jævel. Men jeg er ikke det altså ;)

Syns ikke du virker kald jeg, det er en helt naturlig måte å reagere på. Like reell og "lovlig" som de som krøller seg sammen i fosterstilling og ikke klarer å samle seg med en gang. Og alt i mellom.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Æsj...:(

Jeg er litt i samme situasjon som deg.. Har en hannhund på 11år,og jeg merker forandringer på han for tiden..

Han blir eldre,men samtidig ser han veldig godt ut,og han er veldig aktiv uten problemer enda.. *bankibordet*

Men jeg og tenker på den dagen... Hvor det ikke lenger er meg og mannen min :(

Har jo en hund til jeg,og.. men de kan ikke sammenlignes :/

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg savner fortsatt Dina, airedalen vår som ble avlivet i 2008. Hun var så spesiell for meg og jeg vil aldri få en hund som henne igjen.... Og jeg gikk MANGE runder med meg selv, før jeg tok den tunge tlf til dyrlegen og til min far. Jeg var overhodet ikke klar for å ta farvel med Dina, men jeg kunne samtidig ikke gå rundt å være egoistisk, fordi jeg så at Dina var syk og ikke hadde mer å gi...

Dagen hun ble avlivet, husker jeg som om det var i går... :cry: Jeg knakk totalt sammen på vetrinærkontoret og ville ikke forlate Dina der. Jeg var glad for at pappa var med meg for å si det sånn. Og komme hjem til en tom leilighet og se tingene hennes der fremdeles var veldig tungt og det tok flere dager før jeg klarte å rydde det bort.... :(

Men det beste rådet jeg kan gi er å ta en dag av gangen og kose deg med hunden så lenge du kan... :):heart:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror forholdet ditt til Venus er ganske likt som jeg hadde med Tassa, og 2,5 år etter jeg mistet henne så kan jeg si at det går greit. Det er helt grusomt når det skjer, og året etter var for meg var tøft.
Hvordan man takler det er jo individuelt, men for meg ble det rett å kjøpe en ny hund, rett og slett for å få tankene over på noe annet.

For min del så klarer jeg nå å tenke tilbake på de positive minnene jeg har fra de 10 årene, når jeg er alene. Hvis noen andre begynner å snakke om henne, så kommer tårene med en gang. Det er jeg ikke klar for enda, og tror det tar lang tid før jeg klarer det.

Fra å være utrolig bitter over at jeg kun fikk ha henne i 10 år (hun ble brått syk), så er heller tankene blitt til at jeg har vært utrolig heldig som har hatt så mange år sammen med henne. Ikke minst så er jeg utrolig glad for alt hun har lært meg, og hvilke muligheter jeg har fått pga. henne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har gruet meg i snart 3 år til at vår lille Bruno skal gå av dage. Om en liten måned fyller han hele 13 år! Han er i de siste årene blitt svaksynt, fått veldig dårlig hørsel og går på hjertemedisin. Han klarer fint å fungere i hverdagen, selv om han ikke lengre hører at vi kommer inn døren, eller sniker oss forbi når han ligger å hviler. Han finner ikke godbiten som vi kaster forran han like fort som han pleide. 13 menneskeår er jo omtrent 100 hundeår, så jeg er realistisk og tenker at det snart ikke er lenge igjen (selvom jeg har tenkt dette de siste 3 årene). Jeg gruer meg, og jeg klarer bare ikke å se for meg hvordan det skal skje. Jeg blir aldri å klare å være med til vet for å si hadet. Jeg kommer ikke til å klare å stoppe å hulke og gråte. Dersom jeg skal si hadet før han drar til vet - så vet jeg at jeg aldri vil bli "ferdig" med å si hadet.. Jeg var 10 år da vi fikk han, lille Bruno. Jeg er nå 23 og "voksen". Han har vært med meg gjennom hele oppveksten, han er en ekstra lillebror for meg. Kjenner tårene presser på bare ved å tenke tanken..

Det er en ting jeg ikke klarer å ta stilling til. Hvor skal vi gjøre av han? Begrave han, eller sende han vekk? Dersom han lever gjennom sommeren - og dør/må bli avlivet på vinteren, hva skjer da? Da er ikke begravelse et valg, for jeg klarer ikke tanken på å ha min lille skatt i fryseren. Og jeg vil jo virkelig ikke bare sende han vekk, som om han ikke betydde noe?! Jeg ønsker heller ikke å ha han i en krukke på peishylla - for da blir jeg aldri å kunne kaste den. Hva har dere gjort med deres avdøde hunder?

Og for å gi deg et tisp, trådstarter, så har jeg et veldig godt et (i mine øyne). Da jeg var tenåring mistet jeg en hest som jeg var så utrulig knyttet til. Han ble begravet ikke langt i fra der jeg bodde, og sorgen var stoor for en hestegal tenåringsjente som jeg var. Hesten var ikke min, men en jeg hadde fulgt i mange år. Jeg gråt hver dag. Jeg hadde så alt for mye i tankene mine, alle opplevelsene mine. Jeg trudde jeg aldri skulle bli ferdig med å sørge.. Jeg hadde så mye tanker, minner og opplevelser av den hesten, som jeg tenkte på hver dag - i redsel for å glemme. Det jeg gjorde da, var at jeg fant frem en pen liten bok, hvor jeg skrev ned alt jeg følte. Absolutt alt. Jeg beskrev min sorg, hvor lei meg jeg var, hva han betydde for meg, jeg skrev ned alle minnene som jeg hadde, alle opplevelsene og mine erkjennelser. Jeg sa unnskyld for de gangene jeg hadde vært irritert på han - for dette gnegde på samvittigheten. Jeg ville ikke bli glad igjen, for da følte jeg at jeg hadde sviktet han.. hvordan kunne jeg være glad og smile - når han lå under bakken? Det tok lang tid før jeg tillot meg selv å smile.. Men etter å ha skrevet ned alle følelsene mine i boken (hvor det titt og ofte dryppet tårer ned på papiret), så følte jeg meg tusen tonn lettere. Jeg hadde fått alt ned på papiret- og det føltes godt! Ingenting ville bli glemt. Boken tok jeg vare på, og leste i en gang i blant. Dette anbefaler jeg virkelig for de som går igjennom sorg - uansett om det er dyr eller mennesker..

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er slett ingen "kald" person, men jeg er ikke veldig glad i å vise følelser. Jeg er heller ikke glad i å ha leie følelser inni meg. Når jeg har mistet en hund så gjør jeg egentlig alt for å "glemme" hunden fort. Jeg snakker ikke om det og jeg ser ikke på bilder av hunden.

Skal jeg snakke om det til noen andre så gjør jeg det på en kort og saklig måte der jeg sier at "jovist var det trist, men det er nå prisen vi betaler for å ha de". End of story!

Men selvsagt ER jeg jo ikke slik innvendig om dere forstår. Det kan være helt pyton. Men jeg vil ikke tenke på det triste, jeg vil ikke snakke om det, jeg vil bare at det triste skal gå bort. Og så tror jeg liksom at min måte å få det vonde til å gå bort på er å "glemme" det. På en måte fungerer det jo fordi sorgen blir mindre etterhvert og da går det an å kjenne på de følelsene uten at de er for ille.

Mulig dere syns jeg vrøvler nå altså. Eller at jeg er en kald jævel. Men jeg er ikke det altså ;)

Jeg har det veldig sånn som deg, "viser" det bare når jeg er alene eller når jeg er alene med mamma. Da cosmo døde var jeg i oppløsning hos mamma i tre dager, men på jobb var jeg blid og fin. Så begynte livet å gå videre.

Jeg har fire hunder nå, og gruer meg til de blir borte, men alle har sin hjernevenn og lille rotta mi gruer jeg meg virkelig til blir borte, og hun er bare 2,5 år og en langtlevende rase. Nå har hun ikke vært hjemme på noen mnd, og savnet er STORT.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har min "sjelehund" nå jeg, og jeg kjenner at det gjør vondt i sjela av å tenke på at han skal forsvinne.. Jeg har mistet to hunder, min første hund var jeg veldig glad i og det var en veldig vond og vanskelig tid da hun forsvant. Gråt i to dager og etter det jevnt og trutt i tiden etterpå. Klarte ikke å se på bilder eller snakke om hunden på en god stund. Men etterhvert gikk det sakte bedre. Man fordøyde litt det som hadde skjedd. Jeg har en samboer som jeg deler sorgen med, og det var godt. samtidig trist å se han så knust.

Forberedt blir man aldri, man må bare deale med det når det kommer, så godt man kan.

Det er synd å gå å tenke på dette for mye, det ødelegger gleden av å ha hund syns jeg. Prøver å tenke: tar det som det kommer, nå koser vi oss. Jeg vet dog om folk som aldri skaffet seg ny hund igjen etter dens død, siden det ble for tøft for dem, så vi alle er forskjellige!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så hva gjør jeg når klippen i livet mitt forsvinner?

Jeg passer på å gi hundene mine et så godt liv at når de er gamle og mette av dage så kan jeg tenke tilbake uten dårlig samvittighet, og vite at de har hatt et fantastisk liv, der jeg gjorde det jeg kunne for at de skulle ha det bra. Det er en veldig stor trøst for meg. Mistet katten min i fjor sommer, hun var 22 år gammel og har hatt et fantastisk liv. Jeg prøvde å fokusere på det.

Derimot hadde jeg mistet en av mine unge hunder nå pga sykdom eller en ulykke så må jeg helt ærlig si at jeg ikke kan skjønne hvordan jeg skulle taklet det. Jeg hadde sannsynligvis gått på en svært stor smell, for de hundene der...de er det som gir mening til livet mitt.. de betyr ALT, og jeg tror ikke jeg hadde levd nå uten dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner meg utrolig godt igjen i det de andre her skriver! Snart 4måneder siden jeg bestemte meg for å avlive Laika, bare 5år gammel. Det er fremdeles helt forferdelig, og jeg gråter over henne nesten hver kveld... Prøver å ta en dag av gangen og tenke at det blir bedre, men samtidog sliter jeg med dårlig samvittighet og anger. Hvorfor prøvde jeg ikke litt til? Laika var min beste venn, skulle ønske jeg fikk klemme henne en gang til eller ha en siste treningsøkt med henne.

Jeg har laget en fotobokk på nettet av henne som jeg venter i posten snart. Her vil jeg også legge i diplomer ol vi fikk. Både gruer meg og gleder meg til jeg får den. Men, jeg vet at jeg skal være alene når jeg blar gjennom den. Jeg er også slik som ikke viser følelsene så veldig til andre, utenom typen.

Jeg skaffet meg jo valp ganske snart etter sjelehunden min ble avlivet. Dette mest fordi jeg ikke kan tenke g et liv uten hund, men også for å få tankene over på noe annet. Jeg er selvfølgelog kjempeglad i valpen, men det var noe spesielt med Laika. Kanskje fordi jeg jobbet så mye med henne, og tilrettelagte alt for henne? Og fordi hun lærte meg alt det jeg kan om hund i dag?

I høst avlivet vi gamlehunden på 16år. Han var jeg også veldig glad i, og dette var også trist! Men, vi merket mindre til at han var borte. Han likte å ligge i ganga for seg selv, og han gjorde ike noe utav seg. Derfor slapp jeg å savne han i alle mulige settiger, fordi jeg ikke erket at han ikke var der, på en måte. I tillegg var det jo litt mdr naturlig og forventet siden han var så gammel og skranten..

Svarer vel egentlig ikke på noe av det du lurer på, men benytter sjansen til å skrive ned litt hvordan jeg følte det. For det er noe som hjelper meg.. Skrive ned ting, gode og vonde, og gråte om jeg må det!

Dessverre er det nok ikke alle som forstår sorgen over hund likegodt..

Og en siste liten ting jeg er litt "lei", selv om folk bare vil være hyggelige.. 'Alle' spør om ikke det er deilig med en hund som er sosial og glad i alt og alle. Selvfølgelig er det det, men samtidig er det helt for ******! Jeg skulle faktisk gitt myyye for å få tilbake Laika, men KUN for min egne egoistiske skyld.. Innerst inne tror jeg at det var det beste for henne..

Beklager litt OT her, men sier som de abdre: sorg slik du må, og nyt tiden dere har sammen. Kanskje det bli mange år! Og ta bilder, så har du fine minner :-)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du tar ett skritt av gangen, det finnes ikke annet å gjøre..... Den dagen er ufattelig tung, vond, ubeskrivelig, jeg unner ikke min verste fiende følelsen du sitter igjen med etterpå, tomrommet som aldri kan fylles av andre... Jeg mistet klippen min for snart 2 mnd siden, å fremdeles tenker jeg og sørger over henne hver eneste dag, det blir lettere, men jeg tror aldri savnet kommer til å forsvinne, desverre. Man tar ett skritt av gangen, sørger, ler litt, gråter litt, tenker på de fine tingene. Man holder fast ved minnene :wub::cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt hunder så lenge at jeg har mistet flere "klipper" og sjelehunder. Hver gang har jeg tenkt at dette kommer jeg ikke over, men det går seg til på et vis. En dag kan jeg se på bilder og videoer og smile av gode minner, uten at gråten tar meg. Akkurat nå er eldste hunden vår på 14. året, en fantastisk hund som har gitt oss så mye glede. Hvor lenge hun vil bli her vet vi jo ikke , jeg vet bare at det blir veldig tungt den dagen hun må vandre. Jeg er også av typen som ikke trykker sorgen min opp i fjeset på andre. Mine hundevenner forstår meg uten å si så mye, og det holder for meg, og jeg skjønner også deres sorg når den dagen kommer. Det er " de andre ", de som aldri har kjent på fortvilelsen over å miste en elsket hund,som blåser det vekk, flirer og sier jeg må ta meg sammen. Du skal bruke den tiden du trenger på å bearbeide tapet, uten å grave deg ned i selvmedlidenhet og pompøse vendinger. Trtoss alt, det er sånn livet er , og ett eller annet sted der fremme fins en liten valp som venter på akkurat deg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde tenkt å skrive masse, dele både opplevelsene, gledene og den bunnløse sorgen.

Men kjenner at jeg ikke klarer helt enda, det er for kort tid siden og føles fremdeles for rått til at andre kan ta del på det planet.

Vil uansett si at det er vondt å miste. Det kommer en ikke bort fra... dessverre.

Men tiden vi har med dem gjør det så veldig verdt det likevel. Og det er det en må holde fast ved :heart:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det vil alltid være trist, og det kommer du ikke utenom.

For meg så hjelper det å tenke på at Boris hadde ett godt liv, og at en hunds levetid er begrenset til bare noen få år. Det hadde vært verre å miste han for noen år siden da han forsatt var ung, eller hvis bortgangen kom plutslig og uforutsett. Og så hjelper det veldig, for min del, å ha en hund til. Selv om Boris alltid vil være min første og beste hund, så var det utrolig deilig å ha Kuma der i sorgprosessen. Bare det å vite at du ut på tur, og fortsette livet, i stedet for å ligge i en seng og grine var til stor hjelp.

Og så tenker jeg at hunder generelt sett er veldig heldige. De fleste av oss er fornuftig nok til å ta en avgjørelse når vi ser at hunden ikke har det bra lengre. Det å vite at du har tatt en riktig avgjørelse, at hunden har det "bedre" når den får slippe å lide mer er også til hjelp - kanskje ikke de første ukene, men litt etterhvert så er det en slags trøst.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...