Gå til innhold
Hundesonen.no

Avlivning - Hvor langt skal det gå, før det er "greit"?


Annik
 Share

Recommended Posts

Jeg hadde en diskusjon ista angående avliving og kom etterhvert inn på hva som skulle til. Da jeg fortalte at jeg ville ha avlivet hunden min om den skadet et av beinene sine og måtte amputere, så fikk jeg høre at jeg var ekstremt kaldhjertet og lite forståelsesfull.

Så da lurer jeg på, hva hadde du gjort i en situasjon hvor hunden måtte amputere hele beinet?

*Bare for å understreke det med engang, hunden min har ikke skadet beinet og spørsmålet er ikke stilt utifra en faktisk situasjon*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 118
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Avlivet. Så jeg er nok kaldhjertet, lite følsom og alt det der. Grunnlaget er bl.a. belastningsproblemer ellers i kroppen, og at hunder ikke kan fortelle om fantomsmerter som garantert kan være plagso

For en rar måte å bruke et slippery slope-argument på. Vi har alle en grense. Selv om man tillater en ting betyr det ikke at man blir helt revet med og aldri vil stoppe, eller at man driter i hundens

Tja, kommer kanskje litt an på hunden? Det vil jo koste en del av både muskler og balanse til å ta seg fram på tre bein tenker jeg. Er den ellers frisk, og mentalt sterk nok til å takle en slik utford

Tja, kommer kanskje litt an på hunden? Det vil jo koste en del av både muskler og balanse til å ta seg fram på tre bein tenker jeg. Er den ellers frisk, og mentalt sterk nok til å takle en slik utfordring, så ser jeg ingen grunn til avlivning. Men er den gammel, eller har andre problemer med muskler eller ledd som samlet sett vil bli "for mye", så ville jeg latt den slippe.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da må jeg svare ut i fra de to hundene jeg har nå, for det er nok mulig dette er individuelt. Hadde en av de måttet amputere et ben, hadde jeg avlivet. Hadde en av de blitt blinde f.eks, hadde jeg også avlivet. Jeg tror ikke de ville hatt et bra liv etter noe slikt. Men igjen, det gjelder mine hunder, det kan være annerledes med andre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Alt for mange faktorer til å være bastant.

Men jeg har avlivet en valp der alternativet var det, og med de to jeg har nå hadde det aldri heller vært ett alternativ. De to tibbene jeg har hatt tror jeg faktisk ikke det hadde vært ett "problem".

Men belastningsmessig så skal det være en VELDIG sund og frisk hund, for det kommer til å blir belastingskader.

Antagelivis hadde svaret mitt vært å avlive, men samtidig igjen: veldig mange faktorer spiller inn.

Endret av Jonna
Lenke til kommentar
Del på andre sider

I tillegg til hundens form, mentalitet/personlighet og alder så kommer det litt an på evt annet omfang enn bare amputasjonen også for min del. Er det snakk om lang periode med holde i ro, smerter osv så er det også en faktor jeg ville tatt hensyn til. Feks ser man jo hester henge i boksen sin i flere mnd etter benbrudd, der hadde jeg avliva, uansett hvor bra hesten kunne fått det etter denne perioden. Mange hunder lever bra med 3 bein, så heller ikke utelukkende mot avliving, jeg.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vanskelig situasjon. Føler at her til lands er det lite "akseptert" å amputere lemmer på dyr. Vet at mange har sterke meninger om slikt på hunder feks. Hadde det vært et frambein : NEI. Det er for stor belastning og hemmende. Et bakbein, TJA. Jeg vet at mange hunder klarer seg tilnærmet normalt med ett bakbein, så ville nok ha vurdert det.

Men det er vanskelig. Tror faktisk at reaksjonene blandt folk rundt meg gjør dette enda mer vanskelig for meg. Vet at dette er eget, personlig valg, men det er ikke ikke lett å bli "dømt" for å være dyreplager, når man prøver å ikke være det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Blondie brakk foten for 2 år siden og fungerte helt fint på 3 bein de månedene hun måtte det, så jeg tror hun hadde fungert helt fint. Men det hadde jo blitt et dilemma i hverdagen. Man kan ikke drive med alt som man en gang drev med, ikke kan man gå turer på de og de stedene for det blir bli en alt for stor utfordring på hunden.

Jeg syns ikke det finnes noe fasit svar, det kommer an på veldig mye. Eneste jeg kan si er at man kjenner hunden sin best selv og man vet selv hva den vil takle og ikke og når det er nok for hunden :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alt for mange faktorer til å være bastant.

Men jeg har avlivet en valp der alternativet var det, og med de to jeg har nå hadde det aldri heller vært ett alternativ. De to tibbene jeg har hatt tror jeg faktisk ikke det hadde vært ett "problem".

Men belastningsmessig så skal det være en VELDIG sund og frisk hund, for det kommer til å blir belastingskader.

Antagelivis hadde svaret mitt vært å avlive, men samtidig igjen: veldig mange faktorer spiller inn.

Du ang den korsbåndskaden som kom på den hannhunden fra første kull, siden jeg sitter oppi korsbånd og menisk-******* - hva var det som gjorde at det ikke gikk bra med operasjon der? Ble det forsøkt TTA/TPLO eller var det noe helt annet? Hvis det er noe du er åpen for å snakke om altså, jeg vet ikke om det er et sårt / hemmelig emne eller noe, just let me know :P

Hvis ikke foten ble bra på Luna måtte jeg avlivd, fordi en Labrador ikke kan leve et liv på 3 bein. Bakfoten som hadde blitt igjen får bank nok som det er med 4 bein, på 3 bein hadde det antakeligvis gått ca 6-12 mnd før korsbåndet hadde ryki så det hadde SMELT i neste bein. Det er noe med personlighet, rase, aktivitetsnivå og måte å bevege seg på. Ergo stiller jeg meg i rekka på "det er individuelt". Som det meste innen hundeverdenen :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Avlivet. Så jeg er nok kaldhjertet, lite følsom og alt det der. Grunnlaget er bl.a. belastningsproblemer ellers i kroppen, og at hunder ikke kan fortelle om fantomsmerter som garantert kan være plagsomt.

  • Like 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Jeg er nok kaldhjertet og kynisk - men hadde en av mine hunder skadet seg så voldsomt at amputasjon var eneste løsning så hadde de blitt avlivet. For meg så går grensa der rett og slett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna
Du ang den korsbåndskaden som kom på den hannhunden fra første kull, siden jeg sitter oppi korsbånd og menisk-******* - hva var det som gjorde at det ikke gikk bra med operasjon der? Ble det forsøkt TTA/TPLO eller var det noe helt annet? Hvis det er noe du er åpen for å snakke om altså, jeg vet ikke om det er et sårt / hemmelig emne eller noe, just let me know :P

Hvis ikke foten ble bra på Luna måtte jeg avlivd, fordi en Labrador ikke kan leve et liv på 3 bein. Bakfoten som hadde blitt igjen får bank nok som det er med 4 bein, på 3 bein hadde det antakeligvis gått ca 6-12 mnd før korsbåndet hadde ryki så det hadde SMELT i neste bein. Det er noe med personlighet, rase, aktivitetsnivå og måte å bevege seg på. Ergo stiller jeg meg i rekka på "det er individuelt". Som det meste innen hundeverdenen :P

Nå gikk jo ikke den første operasjonen til helevete (var ikke den jeg snakket om her, men det var min første AK som delte kneskålen sin i to ved 4 mnd og var igjennom 3 operasjoner uten at det hjalp. Hun ble avlivet ved 8 mnd).

Men tilbake til han i første kullet, første operasjonen gikk ikke til helvet, den gikk ok. Problemet var at belatninger gjor at han tok den andre foten FØR den første var helet. Så antagelivis hadde han da måtte gå igjennom en operasjon av det første benet som hadde ført til at det andre gikk til ******* pga belastningen den ikke skulle ha enda også hadde det fortsatt i en ond sirket.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå gikk jo ikke den første operasjonen til helevete (var ikke den jeg snakket om her, men det var min første AK som delte kneskålen sin i to ved 4 mnd og var igjennom 3 operasjoner uten at det hjalp. Hun ble avlivet ved 8 mnd). Men tilbake til han i første kullet, første operasjonen gikk ikke til helvet, den gikk ok. Problemet var at belatninger gjor at han tok den andre foten FØR den første var helet. Så antagelivis hadde han da måtte gå igjennom en operasjon av det første benet som hadde ført til at det andre gikk til ******* pga belastningen den ikke skulle ha enda også hadde det fortsatt i en ond sirket.
Skjønner, det er det jeg har vært livredd for... men en voksen "rolig" hund har nok hjulpet det andre beinet. Jeg ser jo hvordan det andre benet ofte er i schæfer-knestående.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vanskelig å si på forhånd synes jeg. Jeg hadde nok lest meg skikkelig opp og tatt en prat med minst en vet, gjerne flere, for å finne ut mest mulig om eventuelle plager etterpå. Så hadde jeg vel prøvd en stund for å se om hunden fikk et ok liv. Det ville vel vært litt avhengig av alder også, vet ikke om jeg hadde betalt en haug med tusenlapper for operasjon og opptrening av en tolv år gammel hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er nok kald og kynisk, for jeg syns ikke det er så vanskelig å svare på det. Det skulle ha vært en svært spesielt hund til (mentalt) for at jeg skulle synes det var en bedre ide å amputere enn å avlive.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kaldhjertet og lite forståelsesfull? Det samme kan du si til de du diskuterte med, for det er mange argumenter som kan brukes 'imot' det å amputere og la hunden leve.

Til syvende og sist tror jeg det er hva man mener er best for hunden som bør være det viktigste for hva man avgjør i en slik sak. Tror de fleste tar avgjørelse som de tror er best for hunden. (håper jeg)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Takk for svar😊 Tar imot alle råd og tips.  Vi fikk valpen da han var 11 uker gammel, så den var rundt 13 uker da vi forsøkte valpegrinda. Hva gjør dere andre når man skal starte alenetrening? Tenker at å ha tilgang til hele huset vi være et for stort område for valpen?
    • Siden du skriver at dere snart har hatt valpen i snart 4 uker ,går jeg ut fra at den er 11-12 uker gammel? Dere begynte å stenge valpen inne i valpegrind da den var omtrent 10 uker gammel, altså mens den fremdeles er for en liten baby å regne.  Selvfølgelig gråter og hyler den, noe annet ville vært rart. Hvalpen ble tatt fra sin mor og søsken , der den hadde tilgang til både trøst  og lekekamerater hele tiden, til å bli plassert på et fremmed sted uten denne trygghetsfaktoren og ikke minst muligheten til å herje og leke/få utløp for energi på en normal måte.    En normalt valp har MYE energi og har behov for å få utløp for den på en god måte. Faktisk mye mer energi enn de fleste tror, hvis man ikke er vant til hvalper/har sett hvordan hvalper forholder seg til hverandre. Å stenge hvalpen /hunden inne i grind/bur er IKKE god dyrevelferd.  Ikke oppnår man noe positivt heller, med mindre man anser tvangspasifisering for et gode..  Når det kommer til renslighet, så lan faktisk en slik fremgangsmåte forsinke eventuellt hindre framgang, da hunden lærer at det nytter ikke å si ifra ( pipe, hyle , gråte), den er tvunget til å gjøre fra seg der den er.  Å få en valp renslig er som regel MYE arbeid, man må ha øyne både i nakken og på siden av hodet og følge med HELE tiden, så lenge hvalpen er våken . Apropos våken..nei, normale hvalper sover ikke 20 timer i døgnet, da er den enten ikke frisk eller så ‘sover’ den av tvang. Noen hvalper/hunder sier tydelig ifra hvis de må ut og gjøre fra seg, andre gir vag/utydelig beskjed, dette gjelder både voksne og hvalper. Hverken hvalper eller voksne hunder gjør fra seg ‘på trass’ inne, uansett hva enkelte påstår.  Selv om hvalpen nettopp gjorde fra seg ute, så kan den godt ha behov like etterpå. Forøvrig er ofte stress og frykt en utløsende faktor når det kommer til tømming, akkurat som hos folk. Så når hvalpen blir stengt inne i denne grinda, så kan stresset være med på å utløse trang til tømming. Kvitt dere med grinda og behandle hvalpen som et familiemedlem og som den babyen den er. Det vil komme både dere og ikke minst hvalpen til gode 🙂 For tidlig igangsetting av  ‘hjemmealene’ trening kan trigge seperasjonsangst, så her vil jeg ha gått veldig forsiktig frem med tanke på starten denne hvalpen har fått.        
    • Vi har lå hatt valpen i 3, snart 4 uker, og har for et par uker siden begynt med litt trening på å være i valpegrind.  Rasen er Brasiliansk terrier.  Valpen begynner å bli stueren, men vi må følge godt med enda siden den ikke gir lyd fra seg når den skal ut. Regner med dette går seg til. Valpegrinda står på stua, og etter råd fra noen andre krympet vi den inn til å ha plass til bare senga.  Men, valpen hyler og piper og bjeffer med en gang den lokkes dit. Slenger inn noen godbiter og sier «på plass», og stenger grinda. Etter 20-30 min roer den seg og sovner. Vi er innen synsrekkevidde for den, og vi har valgt å ikke gi den noe oppmerksomhet når den driver på slik. MEN, han både tisser og bæsjer inni der, selv om han like før var ute og gjorde ifra seg!  Jeg har også sittet utenfor grinda uten at han når tak i meg, men hyler fortsatt, men kanskje ikke like lenge.  Målet til slutt er jo at han på sikt skal kunne være hjemme alene mens gutten er på skolen fra høsten av, 6 timer ca.  Men slik det ser ut nå virker det som at vi kan glemme dette🙄 Noen råd? Spør hvis jeg har glemt å informere om noe😊
    • 🤣🤣🤣 det er minst 5 år til 🤣
    • Du får si fra når han er voksen og veloppdragen.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...