Jump to content
Hundesonen.no

Avlivning - Hvor langt skal det gå, før det er "greit"?


Recommended Posts

Jeg hadde en diskusjon ista angående avliving og kom etterhvert inn på hva som skulle til. Da jeg fortalte at jeg ville ha avlivet hunden min om den skadet et av beinene sine og måtte amputere, så fikk jeg høre at jeg var ekstremt kaldhjertet og lite forståelsesfull.

Så da lurer jeg på, hva hadde du gjort i en situasjon hvor hunden måtte amputere hele beinet?

*Bare for å understreke det med engang, hunden min har ikke skadet beinet og spørsmålet er ikke stilt utifra en faktisk situasjon*

Link to post
Share on other sites
  • Replies 118
  • Created
  • Last Reply

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Avlivet. Så jeg er nok kaldhjertet, lite følsom og alt det der. Grunnlaget er bl.a. belastningsproblemer ellers i kroppen, og at hunder ikke kan fortelle om fantomsmerter som garantert kan være plagso

For en rar måte å bruke et slippery slope-argument på. Vi har alle en grense. Selv om man tillater en ting betyr det ikke at man blir helt revet med og aldri vil stoppe, eller at man driter i hundens

Tja, kommer kanskje litt an på hunden? Det vil jo koste en del av både muskler og balanse til å ta seg fram på tre bein tenker jeg. Er den ellers frisk, og mentalt sterk nok til å takle en slik utford

Tja, kommer kanskje litt an på hunden? Det vil jo koste en del av både muskler og balanse til å ta seg fram på tre bein tenker jeg. Er den ellers frisk, og mentalt sterk nok til å takle en slik utfordring, så ser jeg ingen grunn til avlivning. Men er den gammel, eller har andre problemer med muskler eller ledd som samlet sett vil bli "for mye", så ville jeg latt den slippe.

  • Like 4
Link to post
Share on other sites

Da må jeg svare ut i fra de to hundene jeg har nå, for det er nok mulig dette er individuelt. Hadde en av de måttet amputere et ben, hadde jeg avlivet. Hadde en av de blitt blinde f.eks, hadde jeg også avlivet. Jeg tror ikke de ville hatt et bra liv etter noe slikt. Men igjen, det gjelder mine hunder, det kan være annerledes med andre.

Link to post
Share on other sites

Jentene hadde jeg ikke avlivet, de er sterke og friske, både fysisk og mentalt. Men jeg har avlivet en annen hund istedenfor å amputere, han hadde ikke mentaliteten til å ha et så stort fysisk handicap.

Link to post
Share on other sites

Kommer an på om det er fram- eller bakbein for min del. Frambeina bærer mer vekt enn bakparten, og hadde nok avlivet hunden dersom det var tilfellet. Ellers kommer det an på individet, og evnt andre problemer hunden måtte ha.

Link to post
Share on other sites
Guest Jonna

Alt for mange faktorer til å være bastant.

Men jeg har avlivet en valp der alternativet var det, og med de to jeg har nå hadde det aldri heller vært ett alternativ. De to tibbene jeg har hatt tror jeg faktisk ikke det hadde vært ett "problem".

Men belastningsmessig så skal det være en VELDIG sund og frisk hund, for det kommer til å blir belastingskader.

Antagelivis hadde svaret mitt vært å avlive, men samtidig igjen: veldig mange faktorer spiller inn.

Edited by Jonna
Link to post
Share on other sites

I tillegg til hundens form, mentalitet/personlighet og alder så kommer det litt an på evt annet omfang enn bare amputasjonen også for min del. Er det snakk om lang periode med holde i ro, smerter osv så er det også en faktor jeg ville tatt hensyn til. Feks ser man jo hester henge i boksen sin i flere mnd etter benbrudd, der hadde jeg avliva, uansett hvor bra hesten kunne fått det etter denne perioden. Mange hunder lever bra med 3 bein, så heller ikke utelukkende mot avliving, jeg.

  • Like 1
Link to post
Share on other sites

Vanskelig situasjon. Føler at her til lands er det lite "akseptert" å amputere lemmer på dyr. Vet at mange har sterke meninger om slikt på hunder feks. Hadde det vært et frambein : NEI. Det er for stor belastning og hemmende. Et bakbein, TJA. Jeg vet at mange hunder klarer seg tilnærmet normalt med ett bakbein, så ville nok ha vurdert det.

Men det er vanskelig. Tror faktisk at reaksjonene blandt folk rundt meg gjør dette enda mer vanskelig for meg. Vet at dette er eget, personlig valg, men det er ikke ikke lett å bli "dømt" for å være dyreplager, når man prøver å ikke være det.

Link to post
Share on other sites

Blondie brakk foten for 2 år siden og fungerte helt fint på 3 bein de månedene hun måtte det, så jeg tror hun hadde fungert helt fint. Men det hadde jo blitt et dilemma i hverdagen. Man kan ikke drive med alt som man en gang drev med, ikke kan man gå turer på de og de stedene for det blir bli en alt for stor utfordring på hunden.

Jeg syns ikke det finnes noe fasit svar, det kommer an på veldig mye. Eneste jeg kan si er at man kjenner hunden sin best selv og man vet selv hva den vil takle og ikke og når det er nok for hunden :)

Link to post
Share on other sites
Alt for mange faktorer til å være bastant.

Men jeg har avlivet en valp der alternativet var det, og med de to jeg har nå hadde det aldri heller vært ett alternativ. De to tibbene jeg har hatt tror jeg faktisk ikke det hadde vært ett "problem".

Men belastningsmessig så skal det være en VELDIG sund og frisk hund, for det kommer til å blir belastingskader.

Antagelivis hadde svaret mitt vært å avlive, men samtidig igjen: veldig mange faktorer spiller inn.

Du ang den korsbåndskaden som kom på den hannhunden fra første kull, siden jeg sitter oppi korsbånd og menisk-******* - hva var det som gjorde at det ikke gikk bra med operasjon der? Ble det forsøkt TTA/TPLO eller var det noe helt annet? Hvis det er noe du er åpen for å snakke om altså, jeg vet ikke om det er et sårt / hemmelig emne eller noe, just let me know :P

Hvis ikke foten ble bra på Luna måtte jeg avlivd, fordi en Labrador ikke kan leve et liv på 3 bein. Bakfoten som hadde blitt igjen får bank nok som det er med 4 bein, på 3 bein hadde det antakeligvis gått ca 6-12 mnd før korsbåndet hadde ryki så det hadde SMELT i neste bein. Det er noe med personlighet, rase, aktivitetsnivå og måte å bevege seg på. Ergo stiller jeg meg i rekka på "det er individuelt". Som det meste innen hundeverdenen :P

Link to post
Share on other sites

Avlivet. Så jeg er nok kaldhjertet, lite følsom og alt det der. Grunnlaget er bl.a. belastningsproblemer ellers i kroppen, og at hunder ikke kan fortelle om fantomsmerter som garantert kan være plagsomt.

  • Like 10
Link to post
Share on other sites
Guest Belgerpia

Jeg er nok kaldhjertet og kynisk - men hadde en av mine hunder skadet seg så voldsomt at amputasjon var eneste løsning så hadde de blitt avlivet. For meg så går grensa der rett og slett.

Link to post
Share on other sites

Synes at det er vanskelig å svare bastant på noe slikt, men når det gjelder de hundene jeg har nå så hadde jeg nok helt mot avlivning. Et bakben, kanskje, forben nei. Tror nok at jeg hadde valgt avlivning ja. :aww:

  • Like 1
Link to post
Share on other sites
Guest Jonna
Du ang den korsbåndskaden som kom på den hannhunden fra første kull, siden jeg sitter oppi korsbånd og menisk-******* - hva var det som gjorde at det ikke gikk bra med operasjon der? Ble det forsøkt TTA/TPLO eller var det noe helt annet? Hvis det er noe du er åpen for å snakke om altså, jeg vet ikke om det er et sårt / hemmelig emne eller noe, just let me know :P

Hvis ikke foten ble bra på Luna måtte jeg avlivd, fordi en Labrador ikke kan leve et liv på 3 bein. Bakfoten som hadde blitt igjen får bank nok som det er med 4 bein, på 3 bein hadde det antakeligvis gått ca 6-12 mnd før korsbåndet hadde ryki så det hadde SMELT i neste bein. Det er noe med personlighet, rase, aktivitetsnivå og måte å bevege seg på. Ergo stiller jeg meg i rekka på "det er individuelt". Som det meste innen hundeverdenen :P

Nå gikk jo ikke den første operasjonen til helevete (var ikke den jeg snakket om her, men det var min første AK som delte kneskålen sin i to ved 4 mnd og var igjennom 3 operasjoner uten at det hjalp. Hun ble avlivet ved 8 mnd).

Men tilbake til han i første kullet, første operasjonen gikk ikke til helvet, den gikk ok. Problemet var at belatninger gjor at han tok den andre foten FØR den første var helet. Så antagelivis hadde han da måtte gå igjennom en operasjon av det første benet som hadde ført til at det andre gikk til ******* pga belastningen den ikke skulle ha enda også hadde det fortsatt i en ond sirket.

Link to post
Share on other sites
Nå gikk jo ikke den første operasjonen til helevete (var ikke den jeg snakket om her, men det var min første AK som delte kneskålen sin i to ved 4 mnd og var igjennom 3 operasjoner uten at det hjalp. Hun ble avlivet ved 8 mnd). Men tilbake til han i første kullet, første operasjonen gikk ikke til helvet, den gikk ok. Problemet var at belatninger gjor at han tok den andre foten FØR den første var helet. Så antagelivis hadde han da måtte gå igjennom en operasjon av det første benet som hadde ført til at det andre gikk til ******* pga belastningen den ikke skulle ha enda også hadde det fortsatt i en ond sirket.
Skjønner, det er det jeg har vært livredd for... men en voksen "rolig" hund har nok hjulpet det andre beinet. Jeg ser jo hvordan det andre benet ofte er i schæfer-knestående.
Link to post
Share on other sites

Vanskelig å si på forhånd synes jeg. Jeg hadde nok lest meg skikkelig opp og tatt en prat med minst en vet, gjerne flere, for å finne ut mest mulig om eventuelle plager etterpå. Så hadde jeg vel prøvd en stund for å se om hunden fikk et ok liv. Det ville vel vært litt avhengig av alder også, vet ikke om jeg hadde betalt en haug med tusenlapper for operasjon og opptrening av en tolv år gammel hund.

Link to post
Share on other sites

Jeg er nok kald og kynisk, for jeg syns ikke det er så vanskelig å svare på det. Det skulle ha vært en svært spesielt hund til (mentalt) for at jeg skulle synes det var en bedre ide å amputere enn å avlive.

Link to post
Share on other sites

Kaldhjertet og lite forståelsesfull? Det samme kan du si til de du diskuterte med, for det er mange argumenter som kan brukes 'imot' det å amputere og la hunden leve.

Til syvende og sist tror jeg det er hva man mener er best for hunden som bør være det viktigste for hva man avgjør i en slik sak. Tror de fleste tar avgjørelse som de tror er best for hunden. (håper jeg)

Link to post
Share on other sites

Jeg ville selvsagt sett an hunden... men jeg ville ikke avlivd min unge friske hund pga en amputering. Jeg ville ihvertfall gitt det en sjanse :)

Jeg er overbevist om at nærmest alle levende skapninger vil leve, selv om ikke alt er 100% perfekt bestandig.

Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.




  • Nye innlegg

    • Hei! Fant du ut hva dette var? Hunden min har det samme.
    • Kan også legge til at i bilen kan han være alene en god stund nå, da legger han seg bare ned å sover.
    • Hei! Vi har en liten valp på snart 6 mnd i hus. Samboeren har til nå vært hjemme og vi var nok litt seint i gang med å trene på å være hjemme alene, noe vi får igjen for nå. Samboer skal også snart ut i ny jobb, og vi synes dette er veldig vanskelig.  Vi startet ganske tidlig med å la han være inne alene mens vi hentet post, søppel, var i garasjen en tur osv. Dette gikk helt fint. Å la han være alene mens vi gikk på do, dusjet osv var heller ikke et problem.    Etterhvert som vi prøvde å øke tiden fikk jeg tak i et kamera for å følge mer med på hunden når han var alene. Vi startet så med å dra på butikken mens han var hjemme alene (15-20 min), og han så fort at han ikke roet seg. Det har vært mye bjeffing, uling og syting. Går frem og tilbake mellom versndadøren og gangdøra. Han går fritt på stua, som ikke er så stor, og som er det rommet han er mest vant med. Han får som regel en fryst kong før vi drar ut for å ha noe å trøye seg med, men så fort han er ferdig med den så er det i gang igjen med bjeffing.    Har noen noe tips til oss kanskje? Bor i et sameie så bjeffingen er jo ikke heldig, og vi ønsker jo at hunden skal føle seg trygg selv når vi ikke er her. Og det kommer jo en dag at begge to er på tidligvakt. Vi ser jo selvfølgelig alt "feil" vi gjorde da han var mindre nå, men man kan jo dessverre ikke gå tilbake  
    • Vi har overtatt en tispe på 6 år. Hun har blitt veldig trygg på meg på bare noen dager. Hun oppsøker kos, hun følger meg overalt og lyder meg ganske bra. Men ellers er hun ganske usikker og nervøs for det meste. Hun bjeffer for de fleste lyder og situasjoner. Men det største problemet er at så fort samboer eller datter (13år) rører seg utenfor sofaen så bryter ******* løs... Hun bjeffer helt hysterisk, og roer seg ikke føre de sitter i sofaen. Da kan hun ligge på fanget deres og kose masse. Men det virker som at så fort de reiser seg,kommer hjem eller entrer rommet så har hun "glemt"at hun kjenner de. Hun er en veldig god hund, og jeg tror og håper at vi kan klare å bli trygg. Men, da må hun jo bli trygg på samboer og datteren først.. Vi har prøvd å ignorere utbruddene og belønne når hun er stille(selv om det har skjedd svært sjeldent)Vi har prøvd å irettesette henne, vi har prøvd å snakke med henne mens de reiser seg og gir godis, vi har prøvd at det er samboer som gir mat og går tur slik at hun skulle bli trygg på han..men ingenting virker som hjelper. Så fort vi tror det er bittelitt fremgang, så er det akkurat som at hun har glemt både personen og det hun har lært så fort personen har satt seg igjen eller forlatt rommet og kommer tilbake igjen. Jeg ønsker virkelig at vi skal klare dette og ikke måtte levere henne tilbake. Men vi trenger noen tips til hvordan vi kan klare å komme oss litt videre.  
    • Utdannet meg innen massasje og laser i 2017/18 hos Carmen Kadim- Nordisk Hundemassasjeskole AS Veldig fornøyd med opplegget der.  
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...