Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

  • Svar 96
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

I dag har Amigo feiret 11-årsdagen sin med en herlig skogstur i nydelig påskevær   

Hipp hurra for godgutten min som fyller 10 år i dag :wub: Du og jeg har opplevd sååå mye på disse årene! I 2006 ble du godkjent ettersøkshund som aller første stabijhoun I 2007 ble du N UCH og N

Amigo holder koken i skogen enda; vi gikk ordinær blodsporprøve i dag og han suste inn til en solid 1 premie - den 18:de i rekken! Matmor er superglad i pensjonisten sin

Posted Images

  • 4 weeks later...
Skrevet

Amigo holder koken i skogen enda; vi gikk ordinær blodsporprøve i dag og han suste inn til en solid 1 premie - den 18:de i rekken!

Matmor er superglad i pensjonisten sin :wub:

IMG_3227_zpsyamqnmhl.jpg

  • Like 12
  • 2 months later...
Skrevet

Vi var i Nederland i helgen på en stor spesialutstilling for de nederlandske rasene og Amigo deltok i veteranklassen. Det var fire veteranhanner med og det er vel første gang at han har særlig konkurranse i denne klassen - det er svært få som stiller veteranene sine her hjemme dessverre.

Men desto morsommere å stille for en rasespesialist som straks legger merke til Amigo når vi kommer inn i ringen med de andre tre og bare ser og ser på ham :) Hun kommenterer til meg at han er i utrolig flott kondisjon og liker tydelig det hun ser (jeg skjønner jo ikke nederlandsk men noe snapper jeg da opp når hun snakker til sin skriver :ahappy: ).

Amigo bikket 10 år i mars men det er det ikke lett å se på ham :wub:

amigo%20profil%20zwolle_zpsgvyozrlr.jpg

Dommeren likte ham så godt at hun plasserte ham på førsteplass med 1 Uitmuntend - noe som tilsvarer excellent med CK - jeg hadde overhodet ikke forventet dette! Jo jeg håpte jo selvsagt at vi ikke havnet sist - men jeg hadde aldri sett for meg at han skulle vinne klassen sin :wub:

1%20vetk%20zwolle_zpsgd8epo7z.jpg

amigo%20profil%20zwolle%202_zpsz38whniz.

Skjønne gamle mannen min :wub: :wub: :wub: :wub:

  • Like 6
  • 2 months later...
Skrevet

I løpet av helgens EDS hadde vi spesialutstilling på fredagen. Det var 63 entries inklusive valper og oppdrettergrupper. Amigo fikk excellent og ble BIM veteran.

IMG_6107_zpsszw3ahsl.jpg

I tillegg stilte vi oppdrettergruppe og ble nr 3 av 4 med HP. I rekkefølge er alderen 10 1/2 - 10 1/2 - 2 1/2 - 8 1/2 :wub:

IMG_6078_zps1nevhat4.jpg

Dagen etter var det selve EDS for oss - 63 entries også her. Amigo var en av heller få som fikk excellent og ble dermed EUVW-15 ! Han ble også BIM veteran denne dagen.

IMG_6236_zps9yntro48.jpg

Med hjem i bagasjen fra EDS hadde vi en liten kattunge og det har gått superfint med den og gutta. Se bare på bildene av Amigo og Mysen :wub:

IMG_6407-001_zpsbctea54c.jpg

IMG_6404_zpso09konmp.jpg

  • Like 4
Skrevet

Han er så utrolig vakker :wub:

Skulle se på stabyene på EDS, men det var så stappfullt rundt ringen at vi sniktitta litt på avstand. Nydelige vesner altså :wub: fikk hilse på et par stykker på rasestanden også :D

  • 6 months later...
  • 11 months later...
Skrevet

Siste kapittel er skrevet ... :no:

Jeg måtte avlive Amigo i januar; jeg klarer nesten ikke å skrive om det for det er fortsatt et åpent sår.  Så jeg vil bare si noen ord nå om det og så kommer det et mer utfyllende minneord om ham seinere.

I fjor måtte han begynne på smertestillende pga spondylose og jeg visste at jeg hadde ham på lånt tid.  Jeg tok måned for måned og så etter tegn på forverring.  Han klarte seg fint fram til seinhøstes; da begynte han å få mer vondt i labbene samt at han ikke følte seg komfortabel med å være hjemme alene mens jeg var på jobb.  Det var mange søvnløse netter for jeg visste jo hvilken avgjørelse jeg tilslutt måtte ta – men det er så vanskelig å ta det skrittet ikke sant..?
Allerede i høst bestemte jeg meg for hvilket sted han skulle gravlegges – ute i skogen der vi har vært så mange ganger og vi har så mange positive minner fra.  Og siste gangen jeg og han var der så tok han ut ei kolle som kom forbi og han løp etter henne som en unghund. Derfor føltes det helt naturlig at han skulle ligge der.

Før jul var jeg der og spadde opp graven – jeg håpte i mitt stille sinn at det ville være mange mange måneder til han skulle gravlegges i den.  Så jeg dekket den til slik at det ville være lett å fjerne “lokket” når dagen kom.

Alle mine bekymringer og tanker om Amigo og den sorgprosessen jeg var i på forhånd tærte noe vannvittig på meg.  Jeg lå mange ganger sammen med ham under salongbordet og bare gråt og gråt for jeg ville ikke at vår tid skulle ende – tårene renner når jeg skriver dette også for det så sårt :(
Men ironisk nok – eller typisk nok – så var det Amigo som la seg inntil meg og trøstet meg når jeg var på det mørkeste – han var en utrolig klok og fin venn.

Så en dag i slutten av januar følte jeg at nå må jeg bestemme meg – jeg hadde utviklet kjempehøyt blodtrykk og måtte rett og slett over på medisiner for det.  Hodet holdt på å sprenges av smerter og alt vil jeg nesten si kan skyldes mine bekymringer for gutten min. Jeg følte meg som en bøddel som skulle bestemme når han skulle dø – det var helt grusomt.

Men en dag så tok jeg mot til meg og sendte en melding til min gode veterinær Magne Ingard om han kunne hjelpe meg.  Jeg håpte at han ikke ville svare for da kunne jeg utsette det.  Men – han svarte ganske straks og vi avtalte at han skulle komme hjem til meg dagen etter.  Så jeg tok Amigo med meg på en fin tur og han fikk løpe og herje akkurat som han ville uten at jeg skulle begrense ham pga ryggen hans.  Han var virkelig lykkelig der han løp etter pinner og snuste på alt mulig rart.  Det var en helt fantastisk fin dag og jeg tok masse fine bilder av ham.

IMG_0039.jpg

IMG_0045.jpg

IMG_0100.jpg

IMG_0063.jpg

Min elskede Amigo - takk for alt <3

Neste morgen var det strålende fint vær og vi gikk alle tre inn i skogen til gravstedet.  Det kjentes helt surrealistisk.  Jeg prøvde å holde maska for Amigo sin del for jeg kunne ikke bryte sammen så han så det.  Jeg måtte være som vanlig.  Han fikk løpe fritt og jeg fant fram teppet som han skulle ligge på.  Det var ekstremt viktig for meg at han skulle ligge godt og ikke fryse i graven.  Ja jeg vet det er helt på bærtur å tenke sånn men for meg var det altoverskyggende.
Så han fikk en beroligende sprøyte og det tok kanskje tre minutter før den begynte å virke; han var ganske svak sa veterinæren.  For Amigo har skjult plagene sine veldig godt.  Så han fikk legge seg på teppet og jeg la meg på siden av mens veterinæren la inn kanyle og satte den siste sprøyta.
Fy **** det er tungt å skrive dette…!

Jeg strøk ham over kroppen mens jeg hvisket at jeg elsket ham og at jeg aldri ville forlate ham og så sovnet han bare stille inn.  Det var på en måte vakkert og grusomt på en gang.  Men han fikk gå ut av tiden på den aller beste måten tror jeg og han kjente min trygghet hele veien fram.
Jeg er så takknemlig for at Magne Ingard kunne hjelpe meg og at døden ble verdig for Amigo.  Han sovnet på teppet sitt og jeg lå ved siden av og kjente varmen hans sakte ebbe vekk.
Jeg gravla ham alene og ble sittende lenge etterpå for ta inn alt som hadde skjedd.  Det var helt tomt i hodet mitt.  Men samtidig på en rar måte så følte jeg fred.  Fred for at endelig var Amigo smertefri.  Jeg tok hans liv i kjærlighet – jeg satte hans behov foran mine og det er jeg veldig glad for at jeg gjorde.  Sjølv om det gjør fryktelig vondt så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg gjorde det rette.

Herreminhatt – nå er hele tastaturet gjennombløtt av tårer men jeg er glad for at jeg fikk det ned på papiret.  Det er vondt å ikke ha en skulder å gråte på – men heldigvis har jeg Storm som med sitt glade vesen får meg til å le hver eneste dag.  Han skjønner stort sett ingenting av gråtekona men han trøster så godt han kan :)  Jeg er så utrolig glad for at Amigo har arvinger etter seg; han lever videre gjennom dem.

Graven hans blir besøkt ofte og jeg føler fred når jeg sitter der og prater med ham.  Det er en god følelse å vite at han fysisk er tilstede; da roer hjertet mitt seg ned.  Blodtrykket mitt gikk fra skyhøyt til normalt på bare noen dager og jeg tror det skyldes minst like mye at bekymringene er borte som at jeg spiser medisiner.

Jeg kommer aldri til å få en ny hund som Amigo; han var i sannhet spesiell.

Skrevet

Så utrolig trist! Amigo er en av hundene her på Sonen som har krøpet litt ekstra inn i hjertet mitt, enda jeg aldri har møtt ham. Kondolerer.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...