Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg vet ikke hva som hadde skjedd med mine. Har tenkt på det mange ganger, men ikke kommet fram til noen løsning. Samboeren jobber på sjøen og kan være borte i flere uker av gangen, så han kan selvsagt ikke ta dem. Oppdretteren har nok hunder hjemme. Og det er ingen i familien som kunne hatt dem. Så jeg spurte samboeren om hva han hadde gjort med hundene om jeg døde, og da sa han at han hadde omplassert dem til noen på hundesonen :P

  • Svar 69
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hundene hadde blitt der de er nå: hos min foreldre. Fremtidige hunder tenker jeg at ville endt opp hos foreldre eller søsken, evt. omplassert avhengig av hunden og livssituasjonen for de som evt. skul

De tre ungdommene skulle ha fått komme og bo med søsteren sin og plaget vettet av Collies på mitt fremtidige småbruk på østlandet!

Her hadde nok Ozzy gått til storesøster. Gubben jobber for mye, og til tross at han er uendelig glad i han tror jeg ikke at han hadde hatt mulighet til å ha han i hverdagen. Han hater å gå tur, og job

Skrevet

Cos katten skulle aller helst ha reist til Gudrun,ingen andre jeg kjenner som ville hatt den samme respekten for en gammel fantastisk majestet :heart: .

De tre ungdommene hadde blitt avlivet sammen med Cos hvis ingen ville hatt dem alle tre. Skilles skal de IKKE.

De tre ungdommene skulle ha fått komme og bo med søsteren sin og plaget vettet av Collies på mitt fremtidige småbruk på østlandet!

  • Like 2
Skrevet

Jeg fikk litt noia for nettopp dette når jeg ble sjuk (ikke alvorlig i det hele tatt :icon_redface: ), og da forsikret mutter meg om at hun hadde tatt han. :D

  • Like 1
Skrevet

Samboer hadde tatt ham, Thorvald er jo hans også, liksom :P Hadde vi begge røket hadde oppdretter tatt ham tror jeg, og finni et nytt hjem. Ingen i familien ønsker seg hund på noe annet enn til låns, eller, kanskje svigers hadde overtatt, når jeg tenker meg om! Tror vi hadde hatt litt muligheter, ihvertfall :)

Skrevet

Mamma hadde fått gleden av tre hunder på fulltid, slik hun alltid har ønsket seg :D

Neida. Eller, joda, jeg går vel egentlig ut ifra av mamma hadde tatt Tinka. Hvis ikke hun hadde blitt i familien, håper jeg hun hadde forblitt sonenhund. Marianne&Java?

Skrevet

Herregud, så langt har ikke jeg tenkt med guttungen en gang, tenkte aldri på sånt med bikkjene... Regner med faren hadde fått hovedomsorgen, hvis han falt fra regner jeg med lillesøster hadde endt opp med han.

Skrevet

Jeg er usikker på om samboeren hadde tatt henne. Han er veldig glad i hunden og er flink til å gå småturer, men jeg tror han gjør det mest for min skyld. Kan ikke se for meg han traske i skogen i flere timer alene med hunden, men man kan jo bli positivt overrasket! :) Hun krever jo ikke timeslange turer til vanlig, bare hun får vært med på alt. Hvis ikke han ville ha ansvaret går hun nok til lillesøster. Bare håper det er noen i familien som har tolmodighet nok til henne :sweat: Hun ville nok blitt en finfin gårdshund ett litt øde sted hvis hun måtte omplasseres noen gang.

Kattene hadde han nok beholdt hvis han hadde muligheten. Regner med at faren min hadde tatt de hvis det ikke gikk.

Skrevet

Spurte mannen jeg, og han insisterer på at han hadde beholdt dem. Ga han dog tillatelse til å sende Zelda til oppdretter da hun er en whippet med mye futt :innocent:

Hadde han også stryki med, så vet jeg sannelig ikke. Antar Zelda hadde gått til oppdretter da også, og Miro muligens til en annen i familien. Evt blitt avlivet da han har litt spesielle behov for tiden.

Skrevet

Jeg håper samboeren min hadde overtatt henne, de har et veldig spesielt bånd, og han er kjempe flink med Jatzy.

Ellers ville jeg gitt henne til min søster.

Er det svært få jeg faktisk ville gitt bort hunden min til om jeg selv skulle dødd.

Skrevet

Jeg har egentlig ikke tenkt no særlig på akkurat det, så om noen ønsker bikkjene mine er det bare å skrike ut :P

Men ellers stoler jeg på at mine nærmeste hadde tatt den avgjørelsen for meg.

Skrevet

Selv om jeg har Zima på fòr er jeg ikke helt sikker på om eier vil ha henne tilbake :lol: Hun har så mange hunder fra før. Men henne står folk i kø for å overta, der er det mer sånn at jeg innimellom kikker meg over skulderen for å sjekke at ingen prøver å dytte meg ut av livet litt tidligere enn nødvendig for å få tak i lille pelsball.

Skrevet

Begge mine hadde blitt i familien. Enten hos foreldrene mine eller hos min bror.

Mulig samboeren hadde beholdt Mopsen, men jeg er mest komfortabel med foreldrene mine på det punktet.

Blir jeg alvorlig syk, så jeg ikke kan ta vare på dem selv, har jeg gjort avtale med foreldrene mine om at de skal dit. Regner med at det samme gjelder hvis jeg skulle gå bort.

Synes sånt er viktig å tenke over på forhånd jeg.

Skrevet

Aro hadde garantert blitt hos mamma og pappa. De passer han i stressende perioder, og er glade for det. Han glir rett inn i hverdagen deres og går kjempe godt overens med deres hunder. Får være løs i hagen nesten hele dagen. Er med på lange turer på fjellet, ja bare koser seg, det er hundelivet det synes Aro. Pappa er ekstra glad i Aro, og de har faktisk fått et spesielt bånd, det vises godt :)

Skrevet

Leela hadde enten gått til storesøster, eller tilbake til oppdretter slik at oppdretter kunne finne et godt og varig hjem til frøkna. Alle i familien elsker henne, så kan hende hun hadde blitt hos pappa også. Men det er noe jeg selv ikke ønsker, fordi jeg tviler på at hun da får den aktiviteten hun trenger.

EDIT: stokket om på noen ord.

Skrevet

De hadde blid hjemme lamme min samboer og datter. Men kunne hende at vis det hadde blid for mye med 3 hunder, at Wheaten terriern hadde flyttet til min bestemor. (lange turer hver dag, å ordtelig mat)

Skrevet

Aisha hadde vel endt opp hos onkelen min, eventuelt blitt omplassert til noen av curlyfolket. Foreldrene mine hadde muligens ville hatt henne også, men de har allerede tre hunder fra før.

Skrevet

Hmh. Har egentlig ikke tenkt seriøst på det. Men Kahlo burde nok få slippe stress og påkjenning med å bytte hjem, hun er ikke frisk, så henne håper jeg bare kunne fått bli avlivet og blitt begravd med meg.

Kasko hadde nok mamma villet ha, Lupin vet jeg faktisk ikke. Regner med de hadde overlatt han til oppdretter om de ikke ville ha han. Kanskje bror hadde tatt han.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...