Gå til innhold
Hundesonen.no

Skille innad i rasen( show/bruks/etc.)


Djervekvinnen
 Share

Recommended Posts

Jeg forsto deg som at du snakket generellt jeg. Hvordan belgerne er skal jeg ikke uttale meg så mye om for jeg er ikke nok inn i miljøet til det. Jeg bare vet at mange av de jeg har sett passer mye, ca umulige og få i trav og at mange ser ut som de går på stylter. Om det gjelder show eller brukslinjer aner jeg ikke..

Jeg er ikke uenig i at det ser ut som at mange av de går på stylter, av en eller annen merkelig grunn så har man fått det for seg at de ser flotte ut med omtrent 0 vinkler, men det er ikke et problem på utstillingsvarianten alene, det er jevnt over et belgerproblem. Jeg har ikke helt fått med meg at de er vanskelige å få i trav da, selv om mange har 4 gangarter og ikke bare 3 :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 249
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hva med de som ønsker seg begge deler? En hund som gjør det bra i utstillingsringen og innen annen hundesport? Må det alltid bli enten eller? Jeg synes i alle fall at det er flott at det fremdeles er

Ja, for border collie er det full krig. Men utseende messig er det ikke alltid så stor forskjell. Man finner gode gjeterhunder som ser veldig like ut som show-variantene, men i brukslinjene kan man i

Hvis ikke dette er gjeting, så vet ikke jeg! Gjeterkaninen sin det tenker jeg, den har iallefall predatoradferden sin i orden.

I min rase er det krig. Og dundrende uenighet. Jeg har snakket med eiere av showavlede huskyer som sier at 1) hunden ikke er særlig rask, en eier sa at hunden ikke er raskere enn grønlandshundene på samme kennel. Beina er veldig korte. 2) pelsen kladder litt 3) hunden er kranglete. INGEN av disse trekkene skal SH ha. Jeg sier ikke at alle showavlede huskyer er slik, men en del er det. Og det er trist. Det med fart er kanskje det minst viktige. Men rasen har aldri vært en frakthund ala grønlandshund og malamute.

Mens en del showhuskyer avles uten tanke på funksjonellt eksteriør for en trekkhund, avles nok noen brukshuskyer uten særlig hensyn til rasestandard. Personlig synes jeg nok begge deler er feil siden vi faktisk snakker om en rasehund med et gitt arbeidsområde og med en fastsatt standard. Men en pen hund som ikke trekker er virkelig ikke nyttig foran sleden. En stygg hund som gjør jobben sin er i hvertfall mer brukbar :) Men man trenger kanskje ikke avle på noen av disse.

ALLE hunder kan trekke. Men ikke alle blir gode sledehunder over mange mil i all slags vær. Til det må hunden ha et "arbeidshode" og et eksteriør som gjør jobben dens mulig.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg handler dette lite om eksteriør, men om hva du får av egenskaper. Kenth Svartberg gjorde en studie som ble publisert i 2004/2005 hvor han blant annet drar noen konklusjoner rundt bruksavl kontra showavl.

Linkene til studiet hans og bakgrunnen:

http://www.telegraph.co.uk/news/newstopics/howaboutthat/4283328/Pedigree-dogs-are-becoming-stupid-as-we-breed-them-for-looks-not-brains.html

http://www.svartbergs.se/pdf/BreedPersonality.pdf

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns det er rart at det skal være så vanskelig å kombinere utseende og bruksegenskaper. I teorien høres det jo fryktelig enkelt ut, men i praksis er det noe helt annet. Det kan kanskje hende at det bla. er fordi det er så forskjellige miljøer? I forhold til eks. Golden og Labrador syns jeg forskjellene er ekstreme. De burde jo nesten hett Golden Retriever A og Golden Retriever B eller noe i den duren (ja, de heter jo jakt-golden, men dere skjønner sikkert tegninga).

Det er trist at man skal være så motstandere, fordi jeg tror ikke det er sunt å avle ekstremt på hverken bruksegenskaper eller utseende.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hos NEG går jo utstillingsresultater og jaktresultater hånd i hånd (hunden får ikke ch i det ene før den er premiert i det andre), så der er det ikke et skille nei. Så klart er det oppdrettere som fokuserer mest på det ene eller det andre, men det er ikke noe problem å finne gode jakthunder som ser flotte ut (et godt eksempel er jo Kato, som har en haug med gode bandhundprøver i tillegg til utstillingspremieringene han sanker inn) :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns det er rart at det skal være så vanskelig å kombinere utseende og bruksegenskaper. I teorien høres det jo fryktelig enkelt ut, men i praksis er det noe helt annet. Det kan kanskje hende at det bla. er fordi det er så forskjellige miljøer? I forhold til eks. Golden og Labrador syns jeg forskjellene er ekstreme. De burde jo nesten hett Golden Retriever A og Golden Retriever B eller noe i den duren (ja, de heter jo jakt-golden, men dere skjønner sikkert tegninga).

Det er trist at man skal være så motstandere, fordi jeg tror ikke det er sunt å avle ekstremt på hverken bruksegenskaper eller utseende.

Det burde hvert White og Golden retriever..

Jeg synes dette er vanskelig siden det faktisk ikke er sånn at showvarianten følger rasestandaren noe mer enn bruksvarianten ofte, eller at bruksvarianten nødvendigvis er mer brukanes.

Det drar seg lett ut i ekstreme tilstander i begge leire og til slutt ligner ingen av variantene på den opprinnelige standaren.

Jeg har møtt utstillingsbelgere som ser for mye ut som borzoi/collie blandinger til at jeg vil kalle de penere enn en gjennomsnittelig bruksmalle.

Action til Marthe her inne synes jeg faktisk er en penere belger enn mange rent utsillingsavlede uansett variant.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns det er rart at det skal være så vanskelig å kombinere utseende og bruksegenskaper. I teorien høres det jo fryktelig enkelt ut, men i praksis er det noe helt annet. Det kan kanskje hende at det bla. er fordi det er så forskjellige miljøer? I forhold til eks. Golden og Labrador syns jeg forskjellene er ekstreme. De burde jo nesten hett Golden Retriever A og Golden Retriever B eller noe i den duren (ja, de heter jo jakt-golden, men dere skjønner sikkert tegninga).

Det er trist at man skal være så motstandere, fordi jeg tror ikke det er sunt å avle ekstremt på hverken bruksegenskaper eller utseende.

I Sverige er det mer vanlig å kombinere jakt og utstillings typen, slik at de beholder jakt innstinktene og framdeles ser ut som en golden (det er ikke så mange oppdrettere men, jeg har funnet hvertfall 7 stk. jeg liker)

I Norge synes jeg jakt typen ser ut som irsk setter blandinger (tispene). Og utstilling versjonen er bare hvite, noen feite andre ikke..

Skal jeg ha en golden tror jeg drar til Sverige.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns det er rart at det skal være så vanskelig å kombinere utseende og bruksegenskaper. I teorien høres det jo fryktelig enkelt ut, men i praksis er det noe helt annet. Det kan kanskje hende at det bla. er fordi det er så forskjellige miljøer? I forhold til eks. Golden og Labrador syns jeg forskjellene er ekstreme. De burde jo nesten hett Golden Retriever A og Golden Retriever B eller noe i den duren (ja, de heter jo jakt-golden, men dere skjønner sikkert tegninga).

Det er trist at man skal være så motstandere, fordi jeg tror ikke det er sunt å avle ekstremt på hverken bruksegenskaper eller utseende.

Nei, det burde ikke være vanskelig, og problemet går begge veier.. Det er jo ikke egentlig værre enn at bruksfolket stiller et par ganger og velger avlspartner som er god der ens egen hund er svak og ikke bare avler på den som har aller best prestasjoner. Og at den som stiller kanskje gidder og prøve og få et lp championat eller et bruks championat.. Men det beste hadde vell vært om raseklubbene hadde gått inn og moderert litt.

Hva som er pent kommer vel ann på øyet som ser? :)

Tydeligvis... Men hvordan noen kan mene at 10kg for mye hud, en mage som får sår fordi den henger i bakken eller tryner som er så deformerte at hunden ser(og muligens er) syk ut er en 'bra' hund eller en funksjonabel hund, det forstår jeg ikke...

239_137.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns ikke det er dumt å ha en standard å gå etter. På bruksdobbere og løpsgreyhounder ser det ut som det ikke finns noen standard. mange av dem ser ikke ut (i mine øyne), ører i alle vinkler, store, små, ingen vinkler, forskjellige hoder, ulike pels osv. På disse to bryr man seg ikke om utseendet, men kun går for resultater og egenskaper. Og ja for noen er det klart det viktigste.

Men jeg ville aldri fått meg bruksdobber, det hadde nok heller ikke mange andre som nå har "vanlig" dobber. Det blir for mye hund rett og slett. Og jeg syns det er dumt for da blir rasen så innsnevret og antall eiere vil nok går ned. Det samme med greyhound. jeg ønsker meg ikke løpsgrey, og jeg tror at det hadde blitt enda færre folk som hadde fått seg rasen, fordi de da hadde følt at disse må konkurrere/trenes mer elns. En vanlig greyhound klarer fint å delta på LC feks, noen med gode resultater. Men for løpsfolkene virker det som at de mener at showlijer er bare invalide hunder. De er jo ikke det. (ihvertfall flesteparten)

Ville jeg hatt labrador, ville jeg nok valg vanlig labrador, for det er nok hund for meg, jeg "trenger" ikke en jaktlabrador. De som er mer aktiv eller trene jakt, de har mulighet å få seg jakt typen. Egentlig er det ikke så dumt at det er to ulike retninger..

Vanlig dobber fungerer bra for de aller fleste som har rasen. Det er det inntrykket jeg har etter å ha vært i miljøet. Det samme med vanlig greyhond. Jeg ser ingenting feil med min, han passer meg veldig bra og til mitt bruk.

Showhunder kan bli ekstreme, det ser man jo på mange raser. Men jeg syns at det kan bli veldig negativt i manges øyne, og at de ser for seg at alle med utst. titler i stamtavlen er dårlige hunder og at man blir sett ned på. Ekstreme linjer kan man tross alt unngå. man kan finne en god mellomting! En hund som ser ut som standarden, men som også fungerer bra og har god helse. Vil man ha noe ekstra, så velger man fra andre linjer. (bruks feks) Det må jo være bra det?

Edit: Det sies at det er uønsket at man blander show og løpsgreyhound. Jeg har også sett folk legge ut bilder og kalt dette for blandinger. Egentlig ganske merkelig spør du meg! Det må jo være yppelig å kunne blande disse. Få det beste fra begge sider. Jeg vet om løpsgreys som har fått premiering på utstillinger, og da kunne bruke disse i avelen må jo være bare positiv. Særlig for genpoolet som er så smått innad i showlinjene. Kanskje man skal gå imot strømmen og tørre å gjøre noe slikt?

Edit2 (har så mange tanker hehe) Er det flere som har det slik at innad i rasen din så liker de ikke å blande bruks/jakt og show typene? Eller er det bare så sært innad greys?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns ikke det er dumt å ha en standard å gå etter. På bruksdobbere og løpsgreyhounder ser det ut som det ikke finns noen standard. mange av dem ser ikke ut (i mine øyne), ører i alle vinkler, store, små, ingen vinkler, forskjellige hoder, ulike pels osv. På disse to bryr man seg ikke om utseendet, men kun går for resultater og egenskaper. Og ja for noen er det klart det viktigste.

Men jeg ville aldri fått meg bruksdobber, det hadde nok heller ikke mange andre som nå har "vanlig" dobber. Det blir for mye hund rett og slett. Og jeg syns det er dumt for da blir rasen så innsnevret og antall eiere vil nok går ned. Det samme med greyhound. jeg ønsker meg ikke løpsgrey, og jeg tror at det hadde blitt enda færre folk som hadde fått seg rasen, fordi de da hadde følt at disse må konkurrere/trenes mer elns. En vanlig greyhound klarer fint å delta på LC feks, noen med gode resultater. Men for løpsfolkene virker det som at de mener at showlijer er bare invalide hunder. De er jo ikke det. (ihvertfall flesteparten)

Ville jeg hatt labrador, ville jeg nok valg vanlig labrador, for det er nok hund for meg, jeg "trenger" ikke en jaktlabrador. De som er mer aktiv eller trene jakt, de har mulighet å få seg jakt typen. Egentlig er det ikke så dumt at det er to ulike retninger..

Vanlig dobber fungerer bra for de aller fleste som har rasen. Det er det inntrykket jeg har etter å ha vært i miljøet. Det samme med vanlig greyhond. Jeg ser ingenting feil med min, han passer meg veldig bra og til mitt bruk.

Showhunder kan bli ekstreme, det ser man jo på mange raser. Men jeg syns at det kan bli veldig negativt i manges øyne, og at de ser for seg at alle med utst. titler i stamtavlen er dårlige hunder og at man blir sett ned på. Ekstreme linjer kan man tross alt unngå. man kan finne en god mellomting! En hund som ser ut som standarden, men som også fungerer bra og har god helse. Vil man ha noe ekstra, så velger man fra andre linjer. (bruks feks) Det må jo være bra det?

Nei, det er ikke bra, fordi folk flest klarer ikke og se hva som er ekstremt og ikke, hadde folk flest klart det så hadde nok mange raser vært mye bedre enn de er i dag.. Folk flest er egoistiske og i mange tilfeller på kanten til sadistiske(vil jeg si når man ser hvor mange fæle hunder vi har i dag). Noen vil alltid ha mer, uansett hvilken retning man snakker om..
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det større andel av ekstreme hunder på utstilling, kontra "vanlige"? Jeg har inntrykk av at det er færre av de ekstreme man ser er helt besatt av utstillinger (litt ala crufts), kontra de som er bare nå og da. På de utstillingene jeg har vært på, så er det sjeldent jeg ser hunder som jeg sitter sånn: :| å ser på. Det er vel oftes på de klassiske rasene som reageres på (inntrykkede fjes, overdreven pels, korte bein) Sånn generellt ser jeg helt greie hunder, ihvertfall sett med ett utrent øye (iforhold til diverse raser). Men jeg har mest vært på små utstillinger da, kanskje det har noe å si.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det større andel av ekstreme hunder på utstilling, kontra "vanlige"? Jeg har inntrykk av at det er færre av de ekstreme man ser er helt besatt av utstillinger (litt ala crufts), kontra de som er bare nå og da. På de utstillingene jeg har vært på, så er det sjeldent jeg ser hunder som jeg sitter sånn: :| å ser på. Det er vel oftes på de klassiske rasene som reageres på (inntrykkede fjes, overdreven pels, korte bein) Sånn generellt ser jeg helt greie hunder, ihvertfall sett med ett utrent øye (iforhold til diverse raser). Men jeg har mest vært på små utstillinger da, kanskje det har noe å si.

Jeg ser masse tendenser iallefall om det ikke er helt på nivå med crufts, men man ser jo hvor utviklingen er på vei, og det er vell ignorant og tro at det stopper her... Utseendemessig synes jeg det blir mest ekstremt i utstillings retningen, fordi bruksretningen helst er brukande iallefall, ettersom det avles på brukandes hunder. Men det kan bli ekstremt der også både utseendemessig og det 'psykiske'
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns det er rart at det skal være så vanskelig å kombinere utseende og bruksegenskaper. I teorien høres det jo fryktelig enkelt ut, men i praksis er det noe helt annet. Det kan kanskje hende at det bla. er fordi det er så forskjellige miljøer? I forhold til eks. Golden og Labrador syns jeg forskjellene er ekstreme. De burde jo nesten hett Golden Retriever A og Golden Retriever B eller noe i den duren (ja, de heter jo jakt-golden, men dere skjønner sikkert tegninga).

Det er trist at man skal være så motstandere, fordi jeg tror ikke det er sunt å avle ekstremt på hverken bruksegenskaper eller utseende.

Nei, det er ikke så vanskelig. Hvis alle vil det samme. Problemet er at ikke alle er interessert i hunden slik den "egentlig" er. Noen vil ha golden retriever for å drive med jakt (vel, ikke så mange lenger har jeg inntrykk av) og noen vil ha golden retriever som kosebamse for femåringen. Og man kan jo ikke ha en jakthund som kosebamse!? Litt sånn satt på spissen...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har vi jo ikke bruksmops, men mops innad rasen har generelt 3 store forskjeller, østeuropeisk, amerikansk og europeisk. I Asia og andre verdensdeler hjernen min ikke vil koble atm, er det for det meste en blanding av den amerikanske og europeiske.

De er alle tre svært forskjellige, og det er forskjellige ting som er avlet frem. Utseendemessig er det store forskjeller.

Bilder? Ble nysgjerrig jeg nå :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om folk bare hadde hatt vett til å kjøpe seg hunder som passer seg og sitt bruksområde i stedet for å endre rasen og egenskapene ville ikke deling av rasene vært noe problem, eller?

Jo, det tror jeg det ville vært.

Om folk hadde kjøpt seg hunder for å bruke dem i en eller annen form for praktisk arbeid, ville nok folk flest ha vært mest fornøyd med en moderat type hund med "bra nok" eksteriør og arbeidsegenskaper.

Men folk gjør jo ikke det lenger. De (vi) kjøper hund for å konkurrere, og da er ikke en helt gjennomsnittlig hund som er omtrent like god som alle andre i rasen bra nok lenger, er den vel? En må jo ha en hund som er hakket bedre enn de andre, noe som medfører at konkurrentene også prøver å avle frem bedre hunder, og så har man det gående. Så lenge avlen styres i så stor grad av konkurranseresultater, vil en rase endres til det stadig mer ekstreme uansett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns ikke det er dumt å ha en standard å gå etter.

Ja, men jeg mener samtidig vi må være bevisst på at en standard er et historisk dokument. Altså er det skrevet på et gitt tidspunkt, ofte endret på andre tidspunkt, i henhold til dominerende synspunkter. Hvis disse synspunktene i større grad er rene estetiske synspunkter, er jeg redd det over tid kan ha uheldige konsekvenser. Mennesket har en estisk sans det bringer med seg inn i bedømmelsen av sine omgivelser, også av hunderasene. Vi ser etter symmetri og balanse, og rasjonaliserer det vi finner. Resultatet er rene estetiske dommer, noen ganger uten fysiologisk begrunnelse. Vår kunnskap om hundenes anatomi og fysiologi blir bedre jo mer viten vi får, for å ikke snakke om genetikk, så jeg sier ikke nødvendigvis at hundene før rasestandardene, som i hovedsak ble brukt i jakt, gjeting, eller hva det måtte være, var sunnere hunder. Jeg har sett mange gamle bilder, deriblant av whippet, jeg ikke syns ser sunne ut. På samme måte ble hundens fysiologi ofte bedømt utifra kunnskaper de hadde om hestens fysiologi. Det var helt vanlig, uten at noen tenkte over at en hest og en hund er to vidt forskjellige dyr. Mennesket bringer alltid med seg slike ting inn i bedømmelsen, og derfor må vi ikke ta en standard som noe absolutt. En standard må være veiledende, og den må leses kritisk. Dette mener i hvert fall jeg, uten at jeg selv skal si at jeg har så mye kunnskap og erfaring med avl og å lese rasestandarder.

Jeg leste forøvrig Johan og Edith Gallant sin bok SOS Dog: The Purebred Dog Hobby Re-examined tidligere i vår. Den er skarp, men inneholder absolutt en del gode poenger syns jeg.

Edit2 (har så mange tanker hehe) Er det flere som har det slik at innad i rasen din så liker de ikke å blande bruks/jakt og show typene? Eller er det bare så sært innad greys?

Det er ikke vanlig innen whippet, men heller ikke uvanlig, da det er glidende overganger og ikke et skarpt skille. Her i Norge er det i hovedsak utstillingslinjer du finner uansett. I Sverige er racinglinjene mer utpreget. Jeg har sett på en oppdretter i Sverige jeg liker godt, som satser stort på racing og lure coursing, og sist skulle ha et kull med en av sine beste racingtisper sammen med en hannhund fra samme linjer som Hermes, altså i hovedsak fra linjer med utstillingsresultater å vise til. Det ble ikke noe av dette kullet, men den dagen jeg skal ha whippet igjen kommer jeg til å se etter noe lignende, i hvert fall etter å ha sett hundene til denne oppdretteren løpe lure coursing på vårprøven for et par uker siden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, men jeg mener samtidig vi må være bevisst på at en standard er et historisk dokument. Altså er det skrevet på et gitt tidspunkt, ofte endret på andre tidspunkt, i henhold til dominerende synspunkter. Hvis disse synspunktene i større grad er rene estetiske synspunkter, er jeg redd det over tid kan ha uheldige konsekvenser. Mennesket har en estisk sans det bringer med seg inn i bedømmelsen av sine omgivelser, også av hunderasene. Vi ser etter symmetri og balanse, og rasjonaliserer det vi finner. Resultatet er rene estetiske dommer, noen ganger uten fysiologisk begrunnelse. Vår kunnskap om hundenes anatomi og fysiologi blir bedre jo mer viten vi får, for å ikke snakke om genetikk, så jeg sier ikke nødvendigvis at hundene før rasestandardene, som i hovedsak ble brukt i jakt, gjeting, eller hva det måtte være, var sunnere hunder. Jeg har sett mange gamle bilder, deriblant av whippet, jeg ikke syns ser sunne ut. På samme måte ble hundens fysiologi ofte bedømt utifra kunnskaper de hadde om hestens fysiologi. Det var helt vanlig, uten at noen tenkte over at en hest og en hund er to vidt forskjellige dyr. Mennesket bringer alltid med seg slike ting inn i bedømmelsen, og derfor må vi ikke ta en standard som noe absolutt. En standard må være veiledende, og den må leses kritisk. Dette mener i hvert fall jeg, uten at jeg selv skal si at jeg har så mye kunnskap og erfaring med avl og å lese rasestandarder.

Ja jeg enig med deg der. Det er viktig å kunne se en helhet, at hunden ser ut etter en viss standard som også er funksjonell etter hva hunden er avlet opp til. Der ser man jo på dachs feks. som er en jakthund, de showhundene man så i en tidligere tråd, med ikke-eksisterende bein, så ser jo alle at disse ikke er særlig brukende ute i terrenget på jakt. Da syns jeg utstilling ødelegger veldig.

Men temaet er det jo ganske delte meninger om. Jeg selv deler bare tanker. Jeg er jo ikke akkurat noen dreven utstillingsperson, eller kan så mye om andre raser. Jeg opprettet emnet etter at jeg leste en heftig debatt på facebook om nedrakking av showlijer på en racing side (greyhound).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er ikke jeg så vel bevandret i min rases miljø, men noe har jeg snappet opp rundt omkring på nett.

Det er ikke "bruks" og "show" som skiller de to forskjellige typene av Shetland Sheepdog, men hvor de er fra; Amerika eller Europa. Den vanligste sheltien her i Europa er den såkalte britiske typen. Men de amerikanske finnes, de også.

Det er visstnok mange rase-entusiaster her til lands som har lagt den amerikanske typen for hat, og mener den har ingenting her å gjøre; hverken i avl eller utstilling. Jeg har lest på oppdretteres hjemmeside at styre og stell i raseklubben visstnok har sagt de "vil motarbeide den amerikanske typen med alle midler". Videre er det mange oppdrettere som legger ut et standpunkt i form av et ikon på sin side; "Breeder of the true british type", for at ingen skal tro de fifler med de elendige amerikanerne.

I Amerika er typen noe tyngre pga kraftigere beinbygning, f.eks. ser man ofte lett på underkjeven at det er snakk om en amerikaner. De har kraftigere underkjever og snuteparti. De har ofte mer rikelig pels og er generelt mer "tunge" å se til. De kan ha samme str som våre, men blir også gjerne et par cm høyere i mankehøyde da dette er tillatt ifølge den amerikanske standarden.

I USA har de også bevart flere farger enn vi har; de har bi-black (svart og hvit, UTEN tan) og bi-blue (Merlefarget og hvit, uten tan). Fantastisk fine syns jeg da! ♥

Jeg mener det må være smak og behag, og ønsker den amerikanske velkommen :-) Men jeg ser ikke bort fra at hadde man møtt opp på utstilling her i Norge med en sheltie fra amerikanske linjer, ville hviskingen og tiskingen om en sånn frekkhet rundt ringen sannsynligvis vært hørbar...Kanskje, kanskje ikke?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg opprettet emnet etter at jeg leste en heftig debatt på facebook om nedrakking av showlijer på en racing side (greyhound).

Den typen "debatt" finner man overalt, tror jeg. Når det gjelder greyhound tror jeg nok det er mye humbug i racing-linjene også. Alt som kan løpe fort er ikke nødvendigvis sunt konstruert. Jeg har nok sansen for de moderate og slanke myndene. Jeg syns utstillingslinjene på greys til tider blir for mye vinkler og for tjukke, men jeg har da sett rene utstillingsgreys løpe lure coursing, og det funker fint det :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja jeg enig med deg der. Det er viktig å kunne se en helhet, at hunden ser ut etter en viss standard som også er funksjonell etter hva hunden er avlet opp til. Der ser man jo på dachs feks. som er en jakthund, de showhundene man så i en tidligere tråd, med ikke-eksisterende bein, så ser jo alle at disse ikke er særlig brukende ute i terrenget på jakt. Da syns jeg utstilling ødelegger veldig.

Er ikke det du sier her litt motstridende i forhold til det du sier tidligere i tråden, om bla dobermann? En dobermann er avlet med tanke på å være en habil vakthund, men show (off) - avl og skrantende helse gjør at rasen knappast er å se i forsvarsarbeid. At en riktig bruksdober er for mye hund for fru Johansen som bare vil sprade rundt i nabolaget er så sin sak, men jeg kan ikke se at å tilpasse hunden til fru Johansen er med på å gjøre dobermann som rase mer funksjonell i forhold til hva den er avlet opp til. Ei heller spiller snutespisshet eller ørestilling noen rolle når man har kommet såpass skjevt ut at bikkjene ikke lenger har nerver til å brukes i skydds og/eller dauer før de er ferdigutdannet. First things first!

Heia KORAD-systemet! :cheer:

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

I USA har de også bevart flere farger enn vi har; de har bi-black (svart og hvit, UTEN tan) og bi-blue (Merlefarget og hvit, uten tan). Fantastisk fine syns jeg da! ♥

Jeg var på kurs med to sånne bi-black sheltier fra USA. De var allerede champions, og kom ikke til å bli stilt i Norge. Nå skjønner jeg jo hvorfor. :)

På shiba er det ikke et offisiellt skille mellom show-varianten og jaktvarianten. Shibaen ER en jakthund, og så er det opp til oppdrettere og eiere å vurdere om de vil bruke de egenskapene. Men vi ser jo at det også her finnes en begynnende tendens med for tunge hunder med altfor mye pels (som gjerne dusjes, blåses og styles i stor stil også), men så lenge oppdrettere er bevisste på dette, tviler jeg på at det blir noe utstrakt problem. Innen shibaavl er det for det meste god bevissthet rundt rasens opprinnelsesland og hva som vinner på NIPPO-utstillingene der, og det er IKKE styla fluffballer uten høyde på beina.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...