Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvilken rase, og hvorfor?


Lica
 Share

Recommended Posts

Hei! :wave:

Hvilken rase har du og hvorfor valgte du nettopp denne?

Jeg står selv på startstreken og lurer fælt på hvilken rase jeg skal velge som "hund nr 2" og hva jeg kommer til å bruke hunden til. Har sett litt rundt på de forskjellige sportene, og finner agility og spor mest interessant. Har en del raser på lista, men er usikker på hvordan og hvilken jeg skal velge.

Har en schæferhund per dags dato på deling med resten av familien. Han er hovedsakelig et familiemedlem og turkompis, men jeg merker at interessen for å drive med hundesport har blitt mye sterkere. Han er derfor blitt forsøkskanin for de aktivitetene jeg har fattet interesse for. Han har prøvd seg på bl.a agility, noe både jeg og hunden elsket! :hyper: Så dette er nok noe vi kommer til å fortsette med. Det neste som står på programmet nå, er å prøve oss litt på spor (og kanskje rundering). :sweat:

Valget av rase skulle vise seg å være vanskeligere enn jeg først hadde trodd, det er så uendelig mye du kan gjøre sammen med hunden! :ahappy: Hvilken rase jeg ender opp med er noe usikkert, men satser på at det fikser seg til slutt :rofl:

post-10771-0-75898300-1336329999.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 54
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Siberian husky. Derfor (peker opp)

Jeg har shibaer. De er ekstreme både på godt og vondt, med alle instinkter og sjøloppholdelsesdrifter inntakte, og passer meg helt utmerket. De kan gjøre alt andre hunder kan, som gå lydighet, spor, j

Jeg vil ikke si at vi har valgt rase på noen av våre fire siste hunder Den eldste av dem flyttet hjemmefra sammen med eldstedatter, da hun flyttet for fem og et halvt år siden, men hun lever da end

Posted Images

Jeg har en Strihåret Dachs. Han er min første hund, og min samboers andre hund. Han ville i utgangspunktet ha en "ny" Golden Retriever, men jeg ville være med i rasevalget og insisterte på at vi skulle utforske andre raser før vi bestemte oss. Den første rasen vi utforsket var Strihåret Dachs, og vi var vel solgt fra første øyeblikk vi så valpene. Vi visste lite om rasen fra før, men leste oss opp før vi valgte å kjøpe valp. Størrelse var ikke så viktig, men jeg syns det passet bedre med en hund som er mindre enn en Golden i vår leilighet på 40 kvadrat. Samboeren min var mest opptatt av at hunden måtte være sprek og kunne gå lange turer, gjerne på fjellet. Det trodde han ikke at hunder på størrelse med Dachs kunne (gjett om han fikk seg en overraskelse).

Vi var ganske uerfarne, og kjøpte altså en jakthund, uten planer om å bruke den til jakt. Vi tenkte ikke så mye over det på den tiden, men har tenkt mye på det i ettertid. Han får masse tur, spesielt i skogsterreng som han elsker, og vi trener lydighet hver dag. Vi hadde planer om å begynne å gå blodspor med han i påsken, men det har blitt utsatt til juni. Da skal vi endelig komme i gang med det. Han får ikke være med på jakt, men vi skal gjøre vårt ytterste for at han får nok utfordringer i hverdagen =)

Jeg er nesten glad for at vi ikke visste hvor dumt det kan være å kjøpe en jakthund uten å bruke den til jakt, for Echo er en herlig hund som jeg ikke ville vært foruten. Jeg elsker nesten alle personlighetstrekkene til dachsen, til og med staheten (dog ikke bjeffingen), og er overlykkelig for at vi kjøpte han.

Hund nummer to blir mest sannsynlig en Cairn Terrier, som jeg har inntrykk av at har mange av personlighetstrekkene til dachsene, men som kanskje er litt mer lettlært, mindre bjeffete og som ikke lenger blir avlet for jakt så vidt jeg har forstått. Vi kommer nok til å gjøre grundigere research før kjøp av hund nummer to, men vi syns uansett vi var utrolig heldig med hund nummer en. Jeg kan ikke forestille meg livet uten han.

P.S. Vi er ikke så kresen når det gjelder egenskaper. Har ingen planer om å konkurrere med hunder, så de trenger i utgangspunktet bare å være noenlunde spreke, kosete, og glad i utfordringer. Regner med vi kommer til å gå blodspor med hunden vi har og hunden vi skal få en gang i tiden, men ellers blir det bare masse tur, lek og litt lydighetstrening.

Lykke til med rasevalg. Det er i det minste et luksusproblem å ha så mange fine raser å velge mellom =)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Spennende emne! Det er fremheves jo som en veldig viktig ting å tenke gjennom bruk før man kjøper hund, men ofte så er ens egne kunnskaper om ulike raser litt begrenset om man virkelig skal gjøre et hopp fra en rase til en annen. Bøker, nettsider osv. er ikke alltid like pålitelige, mange ganger er alle raser like fantastiske og har ingen negative sider...

Vi har tre hunder hjemme. To er strihåret dachs, og var min nåværende samboers da jeg traff han. De var kjøpt inn ene og alene til rådyrjakt.

Vi hadde egentlig tenkt til å vente med å kjøpe ny hund til en av dachsene falt fra, men så klarte vi ikke å vente lenger. Jeg ville ha hund å trene med. Om det var lydighet, agility eller bruks visste jeg ikke helt, jeg har ikke drevet med noe av det før, men ville prøve å finne en sport som passet for både meg og hund. Samboer ville ha en jakthund til, da dachsene begynte å dra på åra. Rådyrhund hadde vi jo, og elg finnes neste ikke i skogen her, så da ble det fuglehund. Av hensyn til dachsene ville vi gjerne ha en liten/middels stor hund, så de ikke skulle bli herjet altfor mye med. Valget stod (i følge bøkene) mellom breton og kleiner munsterlender, siden disse var de minste av fuglehundene. Etter et lite besøk på villmarksmessa, falt vi for munsterlenderne sitt utseende.

I ettertid ser vi at vi har fått en veldig aktiv hund, som går dachsene en høy gang i hopp og sprett. Håpet om at de ikke skulle bli løpt ned ble raskt permitert. Størrelsen var også litt overraskende, og vi har i etterkant sett at det finnes både settere og vorstehere som er mindre, eller samme størrelse, som den vi endte opp med...

Men, vi er veldig fornøyd med valget vårt og har fått en super hund. Selv om det kan bli litt kaos til tider, og Auris har kallenavnet "Lille Propell"...

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil ikke si at vi har valgt rase på noen av våre fire siste hunder

Den eldste av dem flyttet hjemmefra sammen med eldstedatter, da hun flyttet for fem og et halvt år siden, men hun lever da enda og er halvt min :) Det var vår første toller. Vi skulle bare opp og hilse på noen Ane var blitt kjent med på nett. De drev tolleroppdrett, men hadde ingen kull. Derfor ble jeg med, siden jeg aldri i livet hadde klart å reise hjem uten valp. Det var et helvt år siden vår Bimbo bedlington var død, 14 år gammel. Nå viste det seg at de hadde en tispe som hadde hatt sine to kull, dessuten gikk hun ikke sammen med en av de andre tispene i huset, så hun sto på kjøkkenet. Vi lånte henne med oss hjem for å ha henne i vinterferien (tenkte på det en hel dag først, da) og den vinterferien varer enda.

Vel, noen måneder senere ble datteren hennes levert tilbake til oppdretter, pga store atferdsproblemer. Samme helg flyttet hun til oss. Nå er hun 7,5 og bor her enda.

Så gikk det faktisk over et år før en liten valp hoppedeiset mot oss på gata på Kreta. Vi brukte tre dager på å finne ut at han var både eierløs og hjemløs og vips så var han ikke det lenger. Dette var i august og i januar var han endelig hjemme, med pass og chip og alle vaksiner og slikt i orden. Det meste ordnet vi mens vi var der, men blodprøven etter rabiesvaksinen, måtte vi vente på.

I sommer skulle vi bare på en liten sonentur med sonenmennesker og sonenhunder til Rena for å hilse på sonenhester og sonenhunder og sonenmennesker der. I et bur baki sonenbilen lå det en liten sonenphalene og Ia og sonenphalenen opplevde kjærlighet ved første blikk og etter mildt sonenpress og "jeg dør hvis jeg ikke får henne" press flyttet sonenphalenen hit etter svært lange fire dager.

Nå bor det altså tre hunder her som igrunnen er svært lite planlagte alle sammen. Jeg anbefaler ingen å få hund på den måten. Jeg kommer nok garantert aldri til å få en hund jeg planlegger, men hundeløs blir jeg nok ikke :D

Min første hund fikk jeg forresten levert på døra. Er det ikke du som er så glad i bikkjer? Værsågod! Hun levde i 13 år og var min første og beste hund :heart:

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

vi har presa canario fordi jeg vil ha en rase som røyter lite og krever minst mulig pelsstell. jeg vil ha en hund med litt størrelse. Jeg vil drive med litt forkjellige type hundesporter på hobbybasis, som lydighet, spor, freestyle og weightpulling, og velger man rette presaen så egner dem seg fint til det. De blir skjeldent stressa, så dem er veldig "fatta" når dem jobber, om jeg kan kalle det det. De har liksom ro i de forkjellige øvelsene, noe som er veldig greit i lydighet feks. Men det skorter jo litt på tempoet noen ganger da :P Også setter jeg stor pris på at dem har en god av og på knapp. Inne er dem som regel kjemperolige, og det er veldig begahelig. Og jeg liker at dem blir så knytta til eieren og familien sin, og at dem er selvsikre i de fleste situasjoner. Også synes jeg det er betryggende med vakthund i hus når jeg er hjemme aleine. Jeg er aldri redd for å være det lengere :P Også er de superflotte selvfølgelig :D

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den eldst hunden min kjopte jeg for 8 aar siden. Da var hun min forste egne hund, og jeg var 13 aar gammel. Mine foreldre bestemte vel igrunn for meg at det var golden som var mest aktuelt. De er forholdsvis enkle og familievennelige. At jeg ikke fikk det jeg forventa er en annen sak. Hun er herlig uansett!

Den andre hunden min kjopte jeg i sommer. Jeg har egentlig vaert bestemt paa rasen lenge. Alaskan malamute er en rase som passer meg og mitt bruk yppelig. Jeg ville drive aktivt med klov og trekk, og er mye ute i naturen. Jeg saa etter en godt pelsa, stor turkamerat som kunne vaere med paa lange turer aaret rund. I tillegg har jeg alltid vaert svak for polarhundrasene, saa her falt malamuten nesten som en selvfolge. Hunden er veldig aktiv, og kan vaere en handfull til tider, men for et fantastisk dyr! Hun er alt jeg kunne onske meg, og mer til.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hampus er eldst av de fire hundene vi har nå, og han er en Dansk / Svensk gårdshund.

Vi hadde sett på JRT lenge, likte utseende og str men ikke at mange av de er skarpe.

Så da vi oppdaget DSG, som er ganske like i str og utseende men regnes for å være mildere, så gikk vi for den i stede.

Noe vi ikke har angret på.

Yngste hunden vår er også DSG, og datter av Hampus.

Dina skal forhåpentligvis bli vår første avelstispe i løpet av noen år.

Linus er shiba.

Det er en rase vi hadde tittet litt på før vi kjøpte Hampus, men slått fra oss uten at jeg egentlig husker hvorfor.

Når Hampus va 9 mnd døde gammelhunden vår, og vi bestemte oss for at vi skulle få hund nr to tidligere enn planlagt.

Vi fant et shibakull noen timers kjøring herfra og dro for å se på de.

Vips så ble det shiba.

Gåttfred, vår boston terrier, er vel et resultat av en merkelig interesse jeg plutselig fikk for rasen.

Gikk fra å synes de var svært lite pene, til å bli nysgjerrig på rasen, og videre til å falle fullstendig for den!

Det gikk vel ca 1 1/2 år fra jeg falt for rasen til jeg begynte å se etter valp.

Var heldig og fant Gåttfred etter noen mnd med kontakt med diverse oppdrettere.

3 vidt forskjellige rase kan man vel si at vi har.

Liker alle på hver sin måte.

Men jeg tror nok at neste hund, om forhåpentligvis mange år når de vi har ikke er her lengre, blir en boston terrier.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har greyhound fordi jeg vet hva jeg ønsker i ett hundehold nå, mye bedre enn før. Det blir en slags innkjøringsfase med første hunden, og jeg valgte min første etter utseendet (Dobermann). Dette var før min Sonen tid, så jeg regner med jeg hadde fått høre det, hadde det vært nå :lol: Første hunden ble en prøveklut hvor jeg prøvde ut alle de hundeaktivitetene jeg hadde lyst å prøve. Da fikk jeg se hva som passet meg best. Jeg fikk meg en til dobermann etter min første for å "være sikker" på mine følelser, og for å ikke angre i ettertid.

Og med årene fant jeg ut hva som var "meg." Jeg vil ha en stor hund som er atletisk og pen å se på, ikke noe lat hund, men heller ikke en typisk stresset hund. En hund som er veldig lettstelt og korthåret, lite lyd og som er vennlig av natur. Jeg vil ha en hund som turvenn som jeg kan ta med overalt, og en hund som ikke krever mental stimuli for å trives. Så da falt valget på greyhound! :heart: passer meg perfekt.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og med årene fant jeg ut hva som var "meg." Jeg vil ha en stor hund som er atletisk og pen å se på, ikke noe lat hund, men heller ikke en typisk stresset hund. En hund som er veldig lettstelt og korthåret, lite lyd og som er vennlig av natur. Jeg vil ha en hund som turvenn som jeg kan ta med overalt, og en hund som ikke krever mental stimuli for å trives. Så da falt valget på greyhound! :heart: passer meg perfekt.

Det er litt tilfeldig at vi endte opp med mynde, og det var min samboer som var mest "på" da vi tok kontakt med Courtborne og etter hvert fikk Hermes. Men det har vært midt i blinken, mye på grunn av de tingene du nevner her (vennlig natur, krever mindre mentalt, aktiv og "sporty" ute, rolig og grei inne). Etter Hermes kom har interessen for mynder økt enormt (jeg er vant med terriere og dalmatiner fra før), både historien til rasene og selvsagt interessen for lure coursing og andre sporter. Hermes er nok ikke den siste mynden her i hus - hverken siste whippeten, eller andre raser innen gruppen. Neste hund blir saluki, som vi har falt pladask for etter å ha blitt mer kjent med etter Hermes kom til oss, så får vi se om det blir nok med to hunder de neste årene.... :P

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter mye "bevis" for at jeg var ansvarsfull nok (passe hunder, hester, barn, tjene egne penger osv.), gikk foreldrene mine med på at den dagen jeg fylte 12, skulle jeg få min egen hund.

Valget var først schäfer, da familien hadde tidligere hatt to schäfere og dette var typen hund vi likte best.

Vi var også inne på tanken på Siberian Husky, ettersom min onkel hadde to slike.

Schäfer slo vi etterhvert fra oss, da det var en del helseproblemer som vi ikke ønsket å ta fatt med. Og Husky ble vi galant avvist i klubben, da vi skulle ha "en tispe med isblå øyne og markerte mørke tegninger" :lol:

Schäfer stod fortsatt vårt hjerte nærmest, men vi satte igang en intens leting etter hunden med stor "H".

En dag møtte min kjære mor to utrolig vakre hunder på Busstasjonen i Bergen sentrum. Hun måtte bare bort og spørre hvilken rase det var, og skyndtet seg hjem til resten av familien og fortalte om det hun hadde sett. Vi bladde frem hundeleksikonet, og leste om denne vakre rasen, og skjønte fort at dette var noe for oss.

Det var selvsagt to tervueren hun hadde møtt i byen, og vi ringte til belgerklubben dagen etter.

Valpeformidler sendte oss over til en koselig bergensdame som hadde oppdrett av denne rasen og var kontaktperson for raseklubben i Bergensområdet. Vi fikk komme på besøk og hilse på hundene, pratet lenge og ble mer og mer forelsket.

Dagen etter ringte vi igjen til valpeformidler, og ble henvist til oppdretteren av min første terv. Vi skulle egentlig ha tispe, men det ble hannhund da dette kullet hadde 7 hanner og 1 tispe ;)

Resten er historie.... Man har aldri bare 1 belger og ferdig med det.... Så den dag i dag, har jeg 3 boende hos meg, et par ute på deleie, og planlegger mitt 4 kull rundt årsskiftet :heart:

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er litt tilfeldig at vi endte opp med mynde, og det var min samboer som var mest "på" da vi tok kontakt med Courtborne og etter hvert fikk Hermes. Men det har vært midt i blinken, mye på grunn av de tingene du nevner her (vennlig natur, krever mindre mentalt, aktiv og "sporty" ute, rolig og grei inne). Etter Hermes kom har interessen for mynder økt enormt (jeg er vant med terriere og dalmatiner fra før), både historien til rasene og selvsagt interessen for lure coursing og andre sporter. Hermes er nok ikke den siste mynden her i hus - hverken siste whippeten, eller andre raser innen gruppen. Neste hund blir saluki, som vi har falt pladask for etter å ha blitt mer kjent med etter Hermes kom til oss, så får vi se om det blir nok med to hunder de neste årene.... :P

Artig å høre :) Ja jeg har også fått øynene opp for mynder etter å ha blitt mer kjent med dem, helt klart. Jeg var litt skeptisk på hvordan de kom til å være i væremåten og gemyttet, hadde jo hørt litt forskjellig, men de er jo bare helt herlige skapninger. :) Foreløpig er det kun greyhound av myndene som jeg har lyst på i fremtiden, men skal ikke se bort ifra at whippet kan bli en mulighet hvis jeg blir lei av å ha stor hund. :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Artig å høre :) Ja jeg har også fått øynene opp for mynder etter å ha blitt mer kjent med dem, helt klart. Jeg var litt skeptisk på hvordan de kom til å være i væremåten og gemyttet, hadde jo hørt litt forskjellig, men de er jo bare helt herlige skapninger. :) Foreløpig er det kun greyhound av myndene som jeg har lyst på i fremtiden, men skal ikke se bort ifra at whippet kan bli en mulighet hvis jeg blir lei av å ha stor hund. :)

Ja, man hører mye forskjellig, og det er jo forskjeller innad i rasene og mellom de forskjellige myndene. Bare innad i saluki så er det jo enorme forskjeller, både i utseende og væremåte. Det er, til tross for å ha vært en homogen rase i århundrede, en veldig heterogen rase (så motsigende det enn måtte høres ut, hehe). Jeg syns egentlig dette er fint, fordi det gir rom for å finne en type som du liker ekstra godt, som er "din" type, på en måte - men det forutsetter jo en god del erfaring og å ha møtt flere forskjellige individer. Her i Bergen er det kun et par salukier vi treffer regelmessig, så jeg har ikke så mye erfaring med den rasen enda. Whippet derimot er jo veldig populær, og det er ganske mange av de i Bergen. Jeg kunne nok tenkt meg å ha flere mynder, og kanskje noen av rasene i spisshund og urhund-gruppen, men per i dag er det whippet og saluki som er hovedintessen, og jeg kommer nok til å satse på det fremover (men min samboer snuser på italiener, noe jeg ikke er helt overbevist om).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja det kan godt være at feks du liker en annen type hund enn meg, så sånn sett er det fint å ha litt å velge i. :) Det er nok en grunn for at de orientalske typene ikke helt appellerer til meg. (kun ut ifra det jeg har hørt og lest da, har jo møtt veldig få mynder generellt forutenom whippet )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg valgte dalmatineren pga. utseende og fordi det som sto om den rundt om appellerte til meg (til tross for at jeg fikk endel advarsler og), hadde egentlig ikke så mange grunner utover at det hadde vært en livslang drøm for meg. Men nå, etter å ha hatt dalmatiner i snart 4 år så har jeg uendelig med grunner for å velge dalmatineren igjen og igjen og igjen :-) Er med på alt, stikker sjeldent av, humor og glimt i øyet, rampete, ekstremt kosete, ekstremt utholdende, har aldri sett min ordentlig sliten, sofapotet, stort sett fornøyd med det den får, enten det er 1 time rusletur i bånd eller 5 timer frislipp på fjelltur. Flink vakthund, og føler meg trygg med ham når jeg går tur om kvelden, jeg tror han hadde greid å skremme bort badguys. Leken, glad i mennesker, kan være med overalt, tilpasningsdyktig etc etc Ikke minst så er en god dalmatiner noe av det flotteste jeg ser. Dette er noen av tingene som gjør at jeg kommer til å velge dalmatiner igjen, men det er så mye mer og, som det er vanskelig å sette ord på, tror man bare må eie en dalmatiner for å skjønne det (og det tror jeg alle som er forelsket i rasen sin kan si om sin og :P ) Jeg føler meg ganske heldig som fikk full klaff på første forsøk, både på rase og på individ.

Ikke glem at du og skal ha dalmatiner nå, bare hopp over de andre innleggene. :lol:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg starta med malamute fordi jeg ville ha en robust turkompis som kunne være med meg i stallen, på fjellet, på tur i nabolaget og generellt være en del ute.. Og jeg elsker den rasen. De krever en del, spesielt fram til de er voksne, de kan være en håndfull, og siden de er veldig egenrådige, selvstendige og tøffe krever det mye i starten, men får man en grei malamute er det lite som kan måle seg altså, vertfall for meg :)

Jeg har min andre nå og er fortsatt like forelska i rasen, men pga litt endring i interesse har jeg nå overtatt en malletispe som jeg skal trene RIK med når vi kommer så langt. Nå har jeg ikke mye erfaring der enda, men pr nå så er jeg veldig fornøyd :) Malle er iallefall en håndfull, men en herlig treningskompis som liker og jobbe og tar ting raskt, grei og ha i hus så lenge de før utløp for sin energi, og den har de masse av :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bichon frise: Samboer fikk før vi ble sammen, så det var ikke mitt valg. Ikke vil jeg ha en noensinne igjen heller. Men Bamse er en herlig liten vofs da^^

Lundehund: Vel, jeg skulle egentlig ha bichon frise selv, men så tenkte jeg å bare glo gjennom hundeboka en ekstra gang og vips så lyste lundehunden mot meg. Jeg ble umiddelbart forelska, og leste alt jeg kom over om rasen i en to ukers tid. Så lette jeg opp en oppdretter som hadde kull og sendte avgårde en mail. Yey for at hun hadde en ledig hannhund som jeg kunne få. Ney for at mamma ikke visste noe om at jeg satt å bestilte meg en valp mens jeg enda bodde hjemme :whistle:

Etter jeg hadde fått ja fra oppdretter gikk jeg å spurte mamma om jeg kunne få hund. Hun sa klart nei, jeg sa da at... veeeel, jeg har på en måte bestilt valp allerede :baby: Hun ble med meg til dataen å så litt bilder å sånn, jeg lovte at jeg skulle ta fullt ansvar for han, skulle slutte med festing og kveldsrangling og alt, bare jeg kunne få skjønne Ulrik. Hun ble overtalt av valpebilder :D Så, 6 uker etter hadde jeg verdens fineste lille valp i armene mine og har aldri noensinne angret på rasevalget, selv om jeg knapt visste noe om rasen, jeg visste ikke engang hva jeg ville ha. Men rasevalget var perfekt og vi sitter nå her med lundis nr 2 :wub:

Ulrik var uten tvil en håndfull. En veldig krevende hund på mange områder og mye syk. Så han ble avlivet allerede fem år gammel. Men han er den beste hunden jeg noensinne har hatt, og han sørget for at jeg er hundre prosent hundefrelst!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sankt bernhard har vært drømmehunden så lenge jeg kan huske. Men kom ikke en i hus før nå nylig. Vi har hatt flere raser og blandinger vi har fått i voksen alder for de trengte oss, noe vi ikke angrer og har 3 slike i hus nå :)

Grunnen til jeg alltid har villet hatt en sankt bernhard er for de er store snille kosebamser, de er ikke så sløve som mange skal ha det til. Kjenner mange som har sankt bernhard som bruker de i spor, lydighet og tilogmed agillity. Etter jeg fikk min Oscar så har jeg bare fallt enda mer, og kommer definitivt en til i hus om et par år eller så. Han er bare tvers igjennom snill, og ingen er så god å kose med som ham. Så ja jeg valgte rasen for deres lynne, klarer man se forbi sikkelet så er de helt utrolige hunder :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har jaktlabrador, eller labrador fra engelske jaktlinjer som noen også sier. Jeg vurderte mye frem og tilbake når jeg skulle ha ny hund. Etter å ha hatt tre australian sheperder hadde jeg lyst på noe nytt. Jeg ville ha en hund som var mer naturlig sosial, som ikke hadde vokt eller skarphet i seg, som var trygg og enkel å ha med og gjøre. Jeg ville ha en hund med praktisk pels som ikke dro inn halve skogen og masse sand og som det var minimalt med pelsstell med. Det var også veldig viktig at hunden var en god brukshund som jeg kunne bruke til forskjellige hundesporter, som bruks, agility og lydighet -og evt. redning om jeg skulle ta det opp igjen. Den måtte også være så pass stor at jeg kunne snørekjøre med den. Og det var også et stort pluss om den ikke hadde lett for å lage lyd. Ut fra de kriteriene var det jaktlabradoren som utkrystaliserte seg og jeg er veldig fornøyd :D

DSC_0051.jpg

Endret av Poter
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville ha en hund jeg kunne bruke til det jeg ville, når jeg ville. Den skulle være tøff (forrige hunden min var et nærvevrak), så vokt og noe skarphet var et pluss for meg. De skulle også være aktiv og ha et behov for stimuli. + at den skulle ha humor, være litt klovn. Jeg ville prøve å konkurere i ulike hundersporter. Mange raser passer i grunn til denne beskrivelsen, men for meg var aussien spesiell. det eneste negative med rasen for meg, var jo at den kan være reservert i mot fremmende. Men sosialisering og linjer har mye og si, så det var ikke nok til å skremme meg vekk i fra rasen. Snuste på rasen i 3 år før jeg kjøpte en, og er veldig fornøyd med mitt individ. Hun er akkurat det jeg så etter i en hund. :D

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dreit meg litt ut på første rasevalg og ville derfor ha en enkel og lettlært hund. Den måtte røyte minst mulig og være veldig sosial mot mennesker og andre dyr. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å kjøpe Chinese Crested Powder Puff (varianten med hår), men så ble jeg litt sjarmert av den nakne og tilfeldighetene ville det til at det ble en sånn. Jeg hadde ikke så mange krav til rase, litt random at det ble en nakenhund. Veldig fornøyd da! :) Blir nok en ny som bonushund når den jeg har nå er borte.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min første hund var en toller. Jeg gjorde mange research, fordi jeg egentlig ville ha en Border Collie men fikk høre at det var en krevende førstegangshund. Fant derfor en rase som jeg trodde ville passe meg bra; aktiv, menneskekjær, arbeidsvillig, fin størrelse og med et utseende som jeg likte. Den skulle også visstnok være enklere enn en BC. Jeg var veldig fornøyd med min Toller, men møtte ikke så mange andre gode eksemplarer av rasen mens jeg hadde henne. Hun ble bla. angrepet (mens hun selv var i bånd) av to tollere. Det at jeg ikke møtte så mange andre jeg likte gjorde at jeg mistet litt troen på rasen. Nå i ettertid har jeg møtt flere og har fått litt større tro på rasen igjen, så det er ikke umulig at det blir en toller igjen en gang :)

Min andre hund er en Border Collie. Det er en rase jeg alltid har vært fascinert av. Mest på grunn av hvor tilstede, arbeidsvillig, utholdende og fokusert den er. Den har også et utseende som jeg liker godt. Jeg så egentlig på flere av rasene i gruppe 1, og hadde veldig lyst på bla. schafer. Meeen, så har det seg sånn at vi er to her i heimen, så jeg måtte ta hensyn til hva han også ville ha. Han ville ikke ha schafer, men kunne gjerne tenke seg Border Collie så da ble jo valget enkelt. Har ikke hatt rasen i mer enn fire dager, så skal ikke uttale meg veldig, men jeg gleder meg til å arbeide med det lille vesenet :)

Vinni217.jpg

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Får 8 år siden kjøpte jeg min første egene hund. Sean som er en Wheaten terrier. Det var først å fremst en agility hund jeg ville ha, men å en utstilings hund. sånn blei det ikke, han har utstilings feil. Agility har vi trent, men han har had noen skader, så vært endel sykemeldt. men for en herlig familie hund

Nita fikk vi i høst. en Shar pei på snar 7 år. ikke en rase jeg ville valgt selv. men herlig er hun

Nå til sommeren får jeg Dobermann. det er en rase jeg har drømmt om i mange år. grun til det er: vill ha en stor hund, som kan treke, bærekløv. litte pels stell, litte pels. den skal bli min konkuranse hund i lydighet og agility.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...