Gå til innhold
Hundesonen.no

"labradorisering" av enkelte hunderaser?


Bananen
 Share

Recommended Posts

Det ble en diskusjon på chatten i går ang. basenjien og hva man skal tolerere og akseptere fra de (synes diskusjonen ble ganske interessant, til jeg dessverre måtte løpe avgårde! :hmm:). Og man hører ofte at en basenjieier bare kan si "den/de er bare sånn" når de gjør ting man normalt sett ikke ville akseptert fra andre raser (glefsing, knurring, uskapeligheter osv). Og da kom man inn på hvordan de første basenjiene som kom til Europa var - rett og slett ufyselig hunder, der eksteriørdommere måtte bruke tykke hansker for å kunne håndtere de (correct me if I'm wrong, you know who you are! :)).

Men så lurer jeg på hvor mye man er villig til å kunne akseptere i et land som Norge, med en så streng hundelov? Jeg synes IKKE man skal labradorisere enkelte raser (som basenjien), men jeg synes ikke vi trenger ufine hunder i et land som Norge. Biter hunden din noen, er den hunden en død hund. For det sier loven.

De aller fleste basenjiene jeg har møtt, har vært fine hunder, de har ikke vært superduperoverivrige på folk, men synes det er helt greit at de er der, og synes det er helt greit å bli klødd bak ørene. Og jeg må innrømme jeg liker akkurat det, bedre enn at man ikke skal kunne være i nærheten av hunden, eller at den er superduperivrig på hilsingen (som en flat ofte kan være ... hehe).

Men så lurer jeg på, hva er det man egentlig vil ha? Jeg er for å bevare rasen som den er (de invidivene jeg har møtt, har vært ganske så ålreite, som sagt. Jeg har ikke møtt noen basenji fra ******* enda), rasen ER sær, de er ganske så annerledes i forhold til andre hunder jeg har hatt, og andre hunder jeg har møtt. Men jeg tror det er litt av hundekattoppførselen. Men hva slags hunder er det vi egentlig vil ha i Norge? For det var noen som gjerne kunne tenke seg basenji, men lot den tanken gli videre basert på 3-4 individer, og kunne heller ikke tenkt seg å hilse på en, basert på hva man har lest/sett/hørt. Hva/hvorfor er det sånn? Ikke noe tvinging til å måtte hilse på, altså, jeg bare lurer. :)

Og nå prøver jeg å finne et konklusjonspoeng til spørsmålet mitt, men jeg håper dere som var på chatten i går kan dra den videre (gjerne andre også, om dere forstår hvor jeg vil ... hehe), for jeg er innmari nysgjerrig og interessert i å vite hva dere andre mener om diverse urhunder, og hva vi ønsker/ikke ønsker fra de. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 85
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Den behøver ikke å like å bli håndtert - men den skal akseptere det. Det mener jeg vi bør kunne forlange av alle rasene vi har rundt oss. Kan man ikke det så bort med skiten, spør du meg..

Fryktelig svart/hvitt bilde man har av hva en rase er her da? Men først: labradorer er ikke nødvendigvis en ukomplisert rase, jeg har møtt flere eksemplarer jeg har tenkt at jeg aldri hadde orket å h

Nå skal jeg være uvitenskaplig og ærlig: Jeg synes utilgjenglige hunder er ufyselige. Mitt intrykk er at også eierne av slike hunder blir litt brydd når hunden deres viser seg som et beist, så jeg ka

Det ER forskjell på raser, men jeg må jo innrømme at jeg ergrer meg ganske mye over at alle raser for tiden er "allsidig familiehund som er med på det meste". Det som skiller dem er nivået av jakt- og vaktinstinkt, samt pelsstell. Hvis jeg poster at jeg ønsker meg en hunderase til tur og kos, og kommer til å trene aktivt med en eller annen hundesport men ikke har noen ambisjoner om å konkurrere, så tilsier det de fleste hunderaser på lista. Spiller ingen rolle om det er jakthund, vakthund, løpshund, gjeterhund eller selskapshund, de er jo nemlig alle tilpasningsdyktige og er med på det meste!

Jeg tror ikke at vi trenger å akseptere at hunder skal kunne bite hvem som helst og slippe fra det, eller ha "farlige" hunder, for å kunne bevare forskjellen på hunderasene. Men jeg tror ærlig talt at mange nok folk ikke bryr seg nok om å bevare rasene sine slik de er/var til at de særeste rasene vil bli bevart.

Nå i disse dager skal alle kunne ha alle hunderasene de vil, uansett forutsetning. Hvor mange jakt- og gjeterhunder brukes til nettopp det for eksempel? Husky i leilighet, ikke noe problem! Og dette er ikke ment som kritikk til de som skulle føle seg truffet her på sonen. Hunder ER veldig tilpasningsdyktige dyr, det er derfor vi holder dem i utgangspunktet. Men om man vil bevare forskjellene og særegenhetene hos de ulike rasene, så skal det mer til enn 14 utstillinger per sesong for å sikre at pelstypen og fargen er entydig...

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg setter pris på at det er forskjell på raser. Alle skal ikke kunne trives med en basenji eller shiba. Jeg tror nok det er mange som får seg shiba som egentlig ikke skulle hatt det. De er jo pene, små og fluffy.

Enkelt og greit: Jeg synes ikke man skal avle bort særegenhetene til en rase bare for at alle skal kunne ha den. Alt trenger ikke være en familiehund for alle. Om noe, så skulle det heller vært større krav til eieren før de skaffet seg en krevende rase.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det ER forskjell på raser, men jeg må jo innrømme at jeg ergrer meg ganske mye over at alle raser for tiden er "allsidig familiehund som er med på det meste".

Ja, det er nettopp det. Pøbel er for eksempel en hund som kan være i det meste laget for de aller fleste i en "vanlig" familie. Han krever mye, og han viser det. Men for meg så er han en perfekt hund til mitt formål, og jeg elsker den hunden. Han eeelsker alt og alle, og viser det gjerne (typisk flat), men han er en mammadalt, og mamma vet hvordan man håndterer sånne svarte guttebasser når de blir litt for mye for seg selv. Og det vet han, og vi vet begge hvor grensa går og hva som går fint og ikke.

Kamar, som er en av de "spesielle" hundene, tror jeg ville passet ypperlig som en førstegangshund av noen som ikke har spesielt mye erfaring med hund. Han elsker barn, han liker folk, og har ikke store problemer med andre hunder. Han kan gire seg opp i bånd om han _hører_ en hund i nærheten og ikke ser den. Løs går han veldig fint med alt og alle (han er bare 10.5 måneder, så alt kan forandre seg, selv om alle hundene jeg har hatt tidlig har jeg alltid "visst" hva jeg får for noe senere også, de har ikke forandret personlig oppned etterhvert som de ble eldre). Han har ingen problemer med å bli med fremmede (som jeg kjenner, vel å merke) på tur, og han rusler avgårde som om han skulle gått med meg eller noen av de andre han bor med. Veldig enkel og grei å ha med å gjøre, med andre ord. Men jeg tror ikke alle basenjier er sånn, og det er ikke sånn de _skal være_, sånn egentlig? Han har jo sine quirks han også. Han vil helst kose på _hans_ premisser, men løfter man han opp og han ikke vil, så går det fint etter et par sekunder med stryking på brystet (da sitter han der og myser og er i drømmeverden).

Forskjellen er at Pøbel handler først, tenker som regel etterpå. Alt i livet hans består av ren lykke, og jeg tror ikke han har en eneste ulykkelig celle i kroppen. Kamar er mye mer behersket, og jeg tror han faktisk sitter og funderer og tenker ut og veier litt frem og tilbake om det kan gagne ham å gjøre ting. Men han er ikke vanskelig overhode på noe som helst. Og jeg tror han faktisk kan være litt mer tilpasningsdyktig enn Pøbel om de plutselig måtte vært hos noen andre over en periode (as if that happens! ;)), om du skjønner?

Men jeg tror mange har gått i basenjifellen ved å tro at de er selvsendige som katter (og det er de jo), og er lydløse. De er overhode ikke lydløse, for å si det sånn. Kamar kan skape seg om jeg bare går ut med Pøbel først, og ikke han. Jeg trodde virkelig det var kommet inn noen fremmede i leiligheten som bedrev Dexter-saker på bakrommet uten teip over munnen, for han hørte IKKE ut som en hund i det hele tatt, WRÆÆÆÆÆÆL!

Men jeg har ikke så innmari store meninger om basenjien da jeg fikk ham heller. Jeg var klar over hva jeg kunne få, og hva jeg ikke kunne få. Kanskje jeg bare har tilpasset meg, og sett meg blind på disse sakene mange er så redde for? For vi har egentlig bare tilpasset oss hverandre? Nei, ikke vet jeg. Men jeg tror faktisk denne basenjien hadde passet bedre for en nybegynner enn flatten, og det er vel også muligens individbetinget, tenker jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel... Det er ok å bevare rasers egenart. Men dersom det er en rases egenart å snakke med tennene, så bør man vel avle det vekk asap hvis man vil ha mulighet til å beholde rasen blant landets fauna. Hundeloven er kjip mot hunder som biter. Og forskriften har plass til flere på lista, hvis det skulle bli mistanker om at det dreier seg om et generelt raseproblem. Det er i hvert fall nok særhet igjen i shiba selv om man vel begynner å få bukt med tannbruken i rasen :ahappy:

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel... Det er ok å bevare rasers egenart. Men dersom det er en rases egenart å snakke med tennene, så bør man vel avle det vekk asap hvis man vil ha mulighet til å beholde rasen blant landets fauna. Hundeloven er kjip mot hunder som biter. Og forskriften har plass til flere på lista, hvis det skulle bli mistanker om at det dreier seg om et generelt raseproblem. Det er i hvert fall nok særhet igjen i shiba selv om man vel begynner å få bukt med tannbruken i rasen :ahappy:

Men da mener jeg nettopp at vi snakker om "labradorifisering" av rasen - evt. ihvertfall å avle bort rasetypiske egenskaper for å gjøre de mer tilgjengelige for folk (folk/livssituasjon/forutsetninger) som i utgangspunktet ikke kunne (ikke burde?) hatt dem.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men da mener jeg nettopp at vi snakker om "labradorifisering" av rasen - evt. ihvertfall å avle bort rasetypiske egenskaper for å gjøre de mer tilgjengelige for folk (folk/livssituasjon/forutsetninger) som i utgangspunktet ikke kunne (ikke burde?) hatt dem.

Men er det ikke da mange ville bedt de finne seg en annen hunderase? Hvorfor vil man ha akkurat DEN rasen da, med ting som ikke kan passe seg inn i samfunnet vårt?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg liker trivelige hunder jeg, så i mine øyne gjør det ikke noe at hunder, uansett rase, er sosiale og vennlige. Men jeg har full forståelse for at noen raser ikke er sånn, og kanskje ikke er slik jeg liker dem. Men da skaffer jeg meg ikke de rasene som er slik. Enkelt og greit. Gemytt er endel av rasestandard og raseentusiaster er opptatte av det, ja det aksepterer jeg. Og siden jeg liker hunder som liker mennesker, så skaffer jeg ikke meg en KO feks.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel... Det er ok å bevare rasers egenart. Men dersom det er en rases egenart å snakke med tennene, så bør man vel avle det vekk asap hvis man vil ha mulighet til å beholde rasen blant landets fauna. Hundeloven er kjip mot hunder som biter. Og forskriften har plass til flere på lista, hvis det skulle bli mistanker om at det dreier seg om et generelt raseproblem. Det er i hvert fall nok særhet igjen i shiba selv om man vel begynner å få bukt med tannbruken i rasen :ahappy:

Mener du i forhold til mennesker eller andre hunder? Jeg mener heller ikke at en shiba skal bite. Den skal være tydelig i språket og med en eier som leser det og en hund som stoler på eieren, så vil det vel aldri gå så langt? Med mindre det er en dårlig hund.

Samme med sammekjønnsaggressivitet. Det skal ikke være på rasen slik det er nå. De skal være trygge nok til å kunne stå å stirre på en annen hund og ikke provosere til kamp.

At Kuma har en lavere grense for å bite enn Boris er jeg ikke i tvil om. Han hadde sikkert smiska hvis han hadde blitt mishandla og. Jeg synes det er greit at ikke alle hunder er som han. Jeg foretrekker ærlig atferd. Jeg er ikke redd for at hun skal bite noen, men jeg mener heller ikke at hun skal tåle all slags oppførsel fra alle mennesker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men da mener jeg nettopp at vi snakker om "labradorifisering" av rasen - evt. ihvertfall å avle bort rasetypiske egenskaper for å gjøre de mer tilgjengelige for folk (folk/livssituasjon/forutsetninger) som i utgangspunktet ikke kunne (ikke burde?) hatt dem.

Det må du gjerne si. Men har rasen ikke mer særhet å by på enn at den biter, så har den kanskje ikke så mye i vår verden å gjøre? Som sagt, min rase har i hvert fall nok av andre særheter å by på, det at den får høyere terskler for å ty til bitt anser jeg utelukkende som en forbedring av populasjonen. En shiba blir ingen labrador bare fordi den lar seg håndtere.

:)Kine. Det er blitt mye bedre pga bevisst avl, men det har vært mye dårlig nervekonstitusjon på en ikke ubetydelig del av populasjonen her til lands.

Endret av Rødhette&Ulven
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Okay, jeg er kanskje slow, men labradorisering, det er det samme som "håndterbar"? For jeg kan bare ikke skjønne hvorfor man syns man bør beholde et særpreg der dommerene må ha tjukke hansker på når de dømmer rasen. Hva skal man med en sånn bikkje, liksom?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Okay, jeg er kanskje slow, men labradorisering, det er det samme som "håndterbar"? For jeg kan bare ikke skjønne hvorfor man syns man bør beholde et særpreg der dommerene må ha tjukke hansker på når de dømmer rasen. Hva skal man med en sånn bikkje, liksom?

Vi snakker jo om ytterpunkter her, men om man vil ha en urhund som er like sosial og håndterbar som en labrador, så bør man kanskje heller vurdere å skaffe seg en labrador, er litt poenget. Og ja, hva skal man med en sånn bikkje/rase i vårt samfunn? Kan man ikke da heller skaffe seg en labrador, heller enn å avle bort raseegenskapene til denne urhunden så du kan ha den i byleiligheten din og dra på utstillinger med den?

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Okay, jeg er kanskje slow, men labradorisering, det er det samme som "håndterbar"? For jeg kan bare ikke skjønne hvorfor man syns man bør beholde et særpreg der dommerene må ha tjukke hansker på når de dømmer rasen. Hva skal man med en sånn bikkje, liksom?

Japp, regner med det. Det var bare det ordet som ble brukt i går, og jeg synes det var egentlig greit oppsummert som "håndterbar", tror jeg (for det er vel ikke til å legge under en sko at labrador ER en god og allsidig rase jmf. folk/dyr?). Og jeg er enig. For jeg tenker at likegyldig/reservert mot fremmede, bør ikke bety tenner. Og jeg synes heller ikke at nevnte raser (shiba/basenji og diverse andre "sære" hunderaser) bør være sånn som de opprinnelig var for å kunne overleve i bushen i Afrika, når de nå bor inne hos folk, som regel i et samfunn der man er "nødt" til å være blant andre. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi snakker jo om ytterpunkter her, men om man vil ha en urhund som er like sosial og håndterbar som en labrador, så bør man kanskje heller vurdere å skaffe seg en labrador, er litt poenget. Og ja, hva skal man med en sånn bikkje/rase i vårt samfunn? Kan man ikke da heller skaffe seg en labrador, heller enn å avle bort raseegenskapene til denne urhunden så du kan ha den i byleiligheten din og dra på utstillinger med den?

Japp, regner med det. Det var bare det ordet som ble brukt i går, og jeg synes det var egentlig greit oppsummert som "håndterbar", tror jeg (for det er vel ikke til å legge under en sko at labrador ER en god og allsidig rase jmf. folk/dyr?). Og jeg er enig. For jeg tenker at likegyldig/reservert mot fremmede, bør ikke bety tenner. Og jeg synes heller ikke at nevnte raser (shiba/basenji og diverse andre "sære" hunderaser) bør være sånn som de opprinnelig var for å kunne overleve i bushen i Afrika, når de nå bor inne hos folk, som regel i et samfunn der man er "nødt" til å være blant andre. :)

Okay, igjen, jeg er nok slow, for for meg så er det noen grader mellom labrador-sosial og tygge av folk fingra om de tar på dem. At man foretrekker bikkjer som tåler å bli tatt på, er liksom ikke det samme som at de trenger å vri seg i lykkespasmer bare fordi noen ser på de, liksom.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke meninga å fornærme noen, labradorer er greie hunder. Men jeg syns-for min del - at de blir lit for konturløse og kjedelige. Og jeg liker hunder med særpreg, både rase -og individnivå. At ikke alle i verden kan håndere dem, fordi de ikke evner å lese hund, syns jeg er helt greit.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bikkjene mine er greie med folk. De kan håndteres i alle situasjoner jeg har forsøkt uten noe som helst problem; dommere, veterinærer, gonioskopering uten bedøvelse (tispa), fiksing og behandling av tredepute sår, kloklipping, bæring osv osv. De er glade for å møte folk også, spesielt tispa. Hannen er noe reservert/forsiktig i noen sekunder hvis jeg er med, lengre om han er aleine. Men de er da absolutt ikke som labradorer. Ei heller er de "labradoriserte" Siberians, de FLESTE er slik. Og de aller, aller fleste vil bli hunder som er et problem om man tror man kan bruke de som "små selskapshunder i leilighet".

Du kan selvsagt ha de i leilighet i Oslo, men det betyr mange turer i marka for å ha en lykkelig hund. Har bodd med SH i leilighet i Bergen i 6 år, så vet det funker - i tillegg var dette den beste brukshunden, mentalt sett, jeg har hatt. Et skikkelig arbeidsjern når det kom til innsatsen under trekk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hørt begrepet labradorisering mangeganger og føler at det folk legger i det er en slik "dum og deilig"-hund. Det er kanskje ikke helt det "dere" mener, men det er litt det som blir beskrevet. En hund som er glad lykkelig, fullstendig ufarlig for alle to og firbente, litt slik lykkelig i sin egen lille verden. De skal ikke protestere på noe som helst og ikke ha noen form foregen vilje eller stahet.

Jeg kan tenke meg til at en del labradoreiere føler seg litt "tråkket" på av at rasen deres blir brukt som eksempel på dum og deilig.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er utrolig deilig å ha hunder som kan håndteres av alle, som kan passes av enhver og som man kan gjøre det meste med uten (farlige) protester. Om de sier fra at dette synes de er skikkelig kjipt er helt greit, så lenge reaksjonen er kontrollert og trygg (f.eks var Knott veldig tydelig på sånt noe, men det gjorde ikke noe det - hun er allikevel den hunden jeg har hatt med størst terskel for å bite og som man virkelig kunne gjøre hva man ville med uten at hun ville bitt). Egenart, særpreg og spesielle karaktertrekk er helt greit, men farlige/utrygge hunder som "snakker med tennene" som det ble sagt tidligere her, trenger særdeles få av oss.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er utrolig deilig å ha hunder som kan håndteres av alle, som kan passes av enhver og som man kan gjøre det meste med uten (farlige) protester. Om de sier fra at dette synes de er skikkelig kjipt er helt greit, så lenge reaksjonen er kontrollert og trygg (f.eks var Knott veldig tydelig på sånt noe, men det gjorde ikke noe det - hun er allikevel den hunden jeg har hatt med størst terskel for å bite og som man virkelig kunne gjøre hva man ville med uten at hun ville bitt). Egenart, særpreg og spesielle karaktertrekk er helt greit, men farlige/utrygge hunder som "snakker med tennene" som det ble sagt tidligere her, trenger særdeles få av oss.

En hund er da ikke nødvendigvis farlig eller utrygg bare fordi ikke alle evner å håndtere den. Jeg har stort sett hatt raser som anses som "håndterbare", men det betyr ikke at alle og enhver kan passe dem. Og da er det ikke bite-terskel og denslags scenearioer det går på, men om hundene ivaretas på en slik måte at de ikke stikker av, feks. Fa jeg har bla raser som lett tar av.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil ikke ha en "Labradorisert" Staff.

Hva er forskjellen mellom en Labrador og en "staff", om vi ser bort fra samkjønns/hundeaggresjon? Er ikke "staffen" oversosial mot mennesker, grei å motivere med mat og lek, happy go lucky trivelig turhund og tar lydighetstrening allright? Ser ikke den store forskjellen utover det?

Ikke meninga å fornærme noen, labradorer er greie hunder. Men jeg syns-for min del - at de blir lit for konturløse og kjedelige. Og jeg liker hunder med særpreg, både rase -og individnivå. At ikke alle i verden kan håndere dem, fordi de ikke evner å lese hund, syns jeg er helt greit.

Dette er fullstendig kunnskapsløst. Kom ikke og fortell meg at bikkja mi ikke har særpreg både på rase og individsnivå. Uansett rase vil du alltid finne særpreg og individer som oser personlighet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke for labradorisering av noen raser, men det kan jo være greit og skille på hva som er en egenskap å hva som bare er en mental brist på et eller annet nivå... En totalt uhåndterbar hund er ikke en egenskap i mine æyne, selv ommjeg ser hvor dere vil henn og poenget holder jeg med. :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...