"labradorisering" av enkelte hunderaser?

[Bananen]

Det ble en diskusjon på chatten i går ang. basenjien og hva man skal tolerere og akseptere fra de (synes diskusjonen ble ganske interessant, til jeg dessverre måtte løpe avgårde! ). Og man hører ofte at en basenjieier bare kan si "den/de er bare sånn" når de gjør ting man normalt sett ikke ville akseptert fra andre raser (glefsing, knurring, uskapeligheter osv). Og da kom man inn på hvordan de første basenjiene som kom til Europa var - rett og slett ufyselig hunder, der eksteriørdommere måtte bruke tykke hansker for å kunne håndtere de (correct me if I'm wrong, you know who you are! ).

Men så lurer jeg på hvor mye man er villig til å kunne akseptere i et land som Norge, med en så streng hundelov? Jeg synes IKKE man skal labradorisere enkelte raser (som basenjien), men jeg synes ikke vi trenger ufine hunder i et land som Norge. Biter hunden din noen, er den hunden en død hund. For det sier loven.

De aller fleste basenjiene jeg har møtt, har vært fine hunder, de har ikke vært superduperoverivrige på folk, men synes det er helt greit at de er der, og synes det er helt greit å bli klødd bak ørene. Og jeg må innrømme jeg liker akkurat det, bedre enn at man ikke skal kunne være i nærheten av hunden, eller at den er superduperivrig på hilsingen (som en flat ofte kan være ... hehe).

Men så lurer jeg på, hva er det man egentlig vil ha? Jeg er for å bevare rasen som den er (de invidivene jeg har møtt, har vært ganske så ålreite, som sagt. Jeg har ikke møtt noen basenji fra ******* enda), rasen ER sær, de er ganske så annerledes i forhold til andre hunder jeg har hatt, og andre hunder jeg har møtt. Men jeg tror det er litt av hundekattoppførselen. Men hva slags hunder er det vi egentlig vil ha i Norge? For det var noen som gjerne kunne tenke seg basenji, men lot den tanken gli videre basert på 3-4 individer, og kunne heller ikke tenkt seg å hilse på en, basert på hva man har lest/sett/hørt. Hva/hvorfor er det sånn? Ikke noe tvinging til å måtte hilse på, altså, jeg bare lurer.

Og nå prøver jeg å finne et konklusjonspoeng til spørsmålet mitt, men jeg håper dere som var på chatten i går kan dra den videre (gjerne andre også, om dere forstår hvor jeg vil ... hehe), for jeg er innmari nysgjerrig og interessert i å vite hva dere andre mener om diverse urhunder, og hva vi ønsker/ikke ønsker fra de.

[simira]

Det ER forskjell på raser, men jeg må jo innrømme at jeg ergrer meg ganske mye over at alle raser for tiden er "allsidig familiehund som er med på det meste". Det som skiller dem er nivået av jakt- og vaktinstinkt, samt pelsstell. Hvis jeg poster at jeg ønsker meg en hunderase til tur og kos, og kommer til å trene aktivt med en eller annen hundesport men ikke har noen ambisjoner om å konkurrere, så tilsier det de fleste hunderaser på lista. Spiller ingen rolle om det er jakthund, vakthund, løpshund, gjeterhund eller selskapshund, de er jo nemlig alle tilpasningsdyktige og er med på det meste!

Jeg tror ikke at vi trenger å akseptere at hunder skal kunne bite hvem som helst og slippe fra det, eller ha "farlige" hunder, for å kunne bevare forskjellen på hunderasene. Men jeg tror ærlig talt at mange nok folk ikke bryr seg nok om å bevare rasene sine slik de er/var til at de særeste rasene vil bli bevart.

Nå i disse dager skal alle kunne ha alle hunderasene de vil, uansett forutsetning. Hvor mange jakt- og gjeterhunder brukes til nettopp det for eksempel? Husky i leilighet, ikke noe problem! Og dette er ikke ment som kritikk til de som skulle føle seg truffet her på sonen. Hunder ER veldig tilpasningsdyktige dyr, det er derfor vi holder dem i utgangspunktet. Men om man vil bevare forskjellene og særegenhetene hos de ulike rasene, så skal det mer til enn 14 utstillinger per sesong for å sikre at pelstypen og fargen er entydig...

[:)Kine]

Jeg setter pris på at det er forskjell på raser. Alle skal ikke kunne trives med en basenji eller shiba. Jeg tror nok det er mange som får seg shiba som egentlig ikke skulle hatt det. De er jo pene, små og fluffy.

Enkelt og greit: Jeg synes ikke man skal avle bort særegenhetene til en rase bare for at alle skal kunne ha den. Alt trenger ikke være en familiehund for alle. Om noe, så skulle det heller vært større krav til eieren før de skaffet seg en krevende rase.

[Bananen]

Det ER forskjell på raser, men jeg må jo innrømme at jeg ergrer meg ganske mye over at alle raser for tiden er "allsidig familiehund som er med på det meste".

Ja, det er nettopp det. Pøbel er for eksempel en hund som kan være i det meste laget for de aller fleste i en "vanlig" familie. Han krever mye, og han viser det. Men for meg så er han en perfekt hund til mitt formål, og jeg elsker den hunden. Han eeelsker alt og alle, og viser det gjerne (typisk flat), men han er en mammadalt, og mamma vet hvordan man håndterer sånne svarte guttebasser når de blir litt for mye for seg selv. Og det vet han, og vi vet begge hvor grensa går og hva som går fint og ikke.

Kamar, som er en av de "spesielle" hundene, tror jeg ville passet ypperlig som en førstegangshund av noen som ikke har spesielt mye erfaring med hund. Han elsker barn, han liker folk, og har ikke store problemer med andre hunder. Han kan gire seg opp i bånd om han _hører_ en hund i nærheten og ikke ser den. Løs går han veldig fint med alt og alle (han er bare 10.5 måneder, så alt kan forandre seg, selv om alle hundene jeg har hatt tidlig har jeg alltid "visst" hva jeg får for noe senere også, de har ikke forandret personlig oppned etterhvert som de ble eldre). Han har ingen problemer med å bli med fremmede (som jeg kjenner, vel å merke) på tur, og han rusler avgårde som om han skulle gått med meg eller noen av de andre han bor med. Veldig enkel og grei å ha med å gjøre, med andre ord. Men jeg tror ikke alle basenjier er sånn, og det er ikke sånn de _skal være_, sånn egentlig? Han har jo sine quirks han også. Han vil helst kose på _hans_ premisser, men løfter man han opp og han ikke vil, så går det fint etter et par sekunder med stryking på brystet (da sitter han der og myser og er i drømmeverden).

Forskjellen er at Pøbel handler først, tenker som regel etterpå. Alt i livet hans består av ren lykke, og jeg tror ikke han har en eneste ulykkelig celle i kroppen. Kamar er mye mer behersket, og jeg tror han faktisk sitter og funderer og tenker ut og veier litt frem og tilbake om det kan gagne ham å gjøre ting. Men han er ikke vanskelig overhode på noe som helst. Og jeg tror han faktisk kan være litt mer tilpasningsdyktig enn Pøbel om de plutselig måtte vært hos noen andre over en periode (as if that happens! ), om du skjønner?

Men jeg tror mange har gått i basenjifellen ved å tro at de er selvsendige som katter (og det er de jo), og er lydløse. De er overhode ikke lydløse, for å si det sånn. Kamar kan skape seg om jeg bare går ut med Pøbel først, og ikke han. Jeg trodde virkelig det var kommet inn noen fremmede i leiligheten som bedrev Dexter-saker på bakrommet uten teip over munnen, for han hørte IKKE ut som en hund i det hele tatt, WRÆÆÆÆÆÆL!

Men jeg har ikke så innmari store meninger om basenjien da jeg fikk ham heller. Jeg var klar over hva jeg kunne få, og hva jeg ikke kunne få. Kanskje jeg bare har tilpasset meg, og sett meg blind på disse sakene mange er så redde for? For vi har egentlig bare tilpasset oss hverandre? Nei, ikke vet jeg. Men jeg tror faktisk denne basenjien hadde passet bedre for en nybegynner enn flatten, og det er vel også muligens individbetinget, tenker jeg.

[Stine]

Jeg vil ikke ha en "Labradorisert" Staff.

[Rødhette&Ulven]

Vel... Det er ok å bevare rasers egenart. Men dersom det er en rases egenart å snakke med tennene, så bør man vel avle det vekk asap hvis man vil ha mulighet til å beholde rasen blant landets fauna. Hundeloven er kjip mot hunder som biter. Og forskriften har plass til flere på lista, hvis det skulle bli mistanker om at det dreier seg om et generelt raseproblem. Det er i hvert fall nok særhet igjen i shiba selv om man vel begynner å få bukt med tannbruken i rasen

[simira]

Vel... Det er ok å bevare rasers egenart. Men dersom det er en rases egenart å snakke med tennene, så bør man vel avle det vekk asap hvis man vil ha mulighet til å beholde rasen blant landets fauna. Hundeloven er kjip mot hunder som biter. Og forskriften har plass til flere på lista, hvis det skulle bli mistanker om at det dreier seg om et generelt raseproblem. Det er i hvert fall nok særhet igjen i shiba selv om man vel begynner å få bukt med tannbruken i rasen

Men da mener jeg nettopp at vi snakker om "labradorifisering" av rasen - evt. ihvertfall å avle bort rasetypiske egenskaper for å gjøre de mer tilgjengelige for folk (folk/livssituasjon/forutsetninger) som i utgangspunktet ikke kunne (ikke burde?) hatt dem.

[Bananen]

Men da mener jeg nettopp at vi snakker om "labradorifisering" av rasen - evt. ihvertfall å avle bort rasetypiske egenskaper for å gjøre de mer tilgjengelige for folk (folk/livssituasjon/forutsetninger) som i utgangspunktet ikke kunne (ikke burde?) hatt dem.

Men er det ikke da mange ville bedt de finne seg en annen hunderase? Hvorfor vil man ha akkurat DEN rasen da, med ting som ikke kan passe seg inn i samfunnet vårt?

[Djervekvinnen]

Jeg liker trivelige hunder jeg, så i mine øyne gjør det ikke noe at hunder, uansett rase, er sosiale og vennlige. Men jeg har full forståelse for at noen raser ikke er sånn, og kanskje ikke er slik jeg liker dem. Men da skaffer jeg meg ikke de rasene som er slik. Enkelt og greit. Gemytt er endel av rasestandard og raseentusiaster er opptatte av det, ja det aksepterer jeg. Og siden jeg liker hunder som liker mennesker, så skaffer jeg ikke meg en KO feks.

[simira]

Men er det ikke da mange ville bedt de finne seg en annen hunderase? Hvorfor vil man ha akkurat DEN rasen da, med ting som ikke kan passe seg inn i samfunnet vårt?

Det er akkurat det jeg mener!

[:)Kine]

Vel... Det er ok å bevare rasers egenart. Men dersom det er en rases egenart å snakke med tennene, så bør man vel avle det vekk asap hvis man vil ha mulighet til å beholde rasen blant landets fauna. Hundeloven er kjip mot hunder som biter. Og forskriften har plass til flere på lista, hvis det skulle bli mistanker om at det dreier seg om et generelt raseproblem. Det er i hvert fall nok særhet igjen i shiba selv om man vel begynner å få bukt med tannbruken i rasen

Mener du i forhold til mennesker eller andre hunder? Jeg mener heller ikke at en shiba skal bite. Den skal være tydelig i språket og med en eier som leser det og en hund som stoler på eieren, så vil det vel aldri gå så langt? Med mindre det er en dårlig hund.

Samme med sammekjønnsaggressivitet. Det skal ikke være på rasen slik det er nå. De skal være trygge nok til å kunne stå å stirre på en annen hund og ikke provosere til kamp.

At Kuma har en lavere grense for å bite enn Boris er jeg ikke i tvil om. Han hadde sikkert smiska hvis han hadde blitt mishandla og. Jeg synes det er greit at ikke alle hunder er som han. Jeg foretrekker ærlig atferd. Jeg er ikke redd for at hun skal bite noen, men jeg mener heller ikke at hun skal tåle all slags oppførsel fra alle mennesker.

[Rødhette&Ulven]

Men da mener jeg nettopp at vi snakker om "labradorifisering" av rasen - evt. ihvertfall å avle bort rasetypiske egenskaper for å gjøre de mer tilgjengelige for folk (folk/livssituasjon/forutsetninger) som i utgangspunktet ikke kunne (ikke burde?) hatt dem.

Det må du gjerne si. Men har rasen ikke mer særhet å by på enn at den biter, så har den kanskje ikke så mye i vår verden å gjøre? Som sagt, min rase har i hvert fall nok av andre særheter å by på, det at den får høyere terskler for å ty til bitt anser jeg utelukkende som en forbedring av populasjonen. En shiba blir ingen labrador bare fordi den lar seg håndtere.

:)Kine. Det er blitt mye bedre pga bevisst avl, men det har vært mye dårlig nervekonstitusjon på en ikke ubetydelig del av populasjonen her til lands.

Endret 25. April 2012 av Rødhette&Ulven

[Guest 2ne]

Okay, jeg er kanskje slow, men labradorisering, det er det samme som "håndterbar"? For jeg kan bare ikke skjønne hvorfor man syns man bør beholde et særpreg der dommerene må ha tjukke hansker på når de dømmer rasen. Hva skal man med en sånn bikkje, liksom?

[simira]

Okay, jeg er kanskje slow, men labradorisering, det er det samme som "håndterbar"? For jeg kan bare ikke skjønne hvorfor man syns man bør beholde et særpreg der dommerene må ha tjukke hansker på når de dømmer rasen. Hva skal man med en sånn bikkje, liksom?

Vi snakker jo om ytterpunkter her, men om man vil ha en urhund som er like sosial og håndterbar som en labrador, så bør man kanskje heller vurdere å skaffe seg en labrador, er litt poenget. Og ja, hva skal man med en sånn bikkje/rase i vårt samfunn? Kan man ikke da heller skaffe seg en labrador, heller enn å avle bort raseegenskapene til denne urhunden så du kan ha den i byleiligheten din og dra på utstillinger med den?

[Bananen]

Okay, jeg er kanskje slow, men labradorisering, det er det samme som "håndterbar"? For jeg kan bare ikke skjønne hvorfor man syns man bør beholde et særpreg der dommerene må ha tjukke hansker på når de dømmer rasen. Hva skal man med en sånn bikkje, liksom?

Japp, regner med det. Det var bare det ordet som ble brukt i går, og jeg synes det var egentlig greit oppsummert som "håndterbar", tror jeg (for det er vel ikke til å legge under en sko at labrador ER en god og allsidig rase jmf. folk/dyr?). Og jeg er enig. For jeg tenker at likegyldig/reservert mot fremmede, bør ikke bety tenner. Og jeg synes heller ikke at nevnte raser (shiba/basenji og diverse andre "sære" hunderaser) bør være sånn som de opprinnelig var for å kunne overleve i bushen i Afrika, når de nå bor inne hos folk, som regel i et samfunn der man er "nødt" til å være blant andre.

[xxx12345]

Den behøver ikke å like å bli håndtert - men den skal akseptere det. Det mener jeg vi bør kunne forlange av alle rasene vi har rundt oss. Kan man ikke det så bort med skiten, spør du meg..

[Guest 2ne]

Vi snakker jo om ytterpunkter her, men om man vil ha en urhund som er like sosial og håndterbar som en labrador, så bør man kanskje heller vurdere å skaffe seg en labrador, er litt poenget. Og ja, hva skal man med en sånn bikkje/rase i vårt samfunn? Kan man ikke da heller skaffe seg en labrador, heller enn å avle bort raseegenskapene til denne urhunden så du kan ha den i byleiligheten din og dra på utstillinger med den?

Japp, regner med det. Det var bare det ordet som ble brukt i går, og jeg synes det var egentlig greit oppsummert som "håndterbar", tror jeg (for det er vel ikke til å legge under en sko at labrador ER en god og allsidig rase jmf. folk/dyr?). Og jeg er enig. For jeg tenker at likegyldig/reservert mot fremmede, bør ikke bety tenner. Og jeg synes heller ikke at nevnte raser (shiba/basenji og diverse andre "sære" hunderaser) bør være sånn som de opprinnelig var for å kunne overleve i bushen i Afrika, når de nå bor inne hos folk, som regel i et samfunn der man er "nødt" til å være blant andre.

Okay, igjen, jeg er nok slow, for for meg så er det noen grader mellom labrador-sosial og tygge av folk fingra om de tar på dem. At man foretrekker bikkjer som tåler å bli tatt på, er liksom ikke det samme som at de trenger å vri seg i lykkespasmer bare fordi noen ser på de, liksom.

[Gjest]

Ikke meninga å fornærme noen, labradorer er greie hunder. Men jeg syns-for min del - at de blir lit for konturløse og kjedelige. Og jeg liker hunder med særpreg, både rase -og individnivå. At ikke alle i verden kan håndere dem, fordi de ikke evner å lese hund, syns jeg er helt greit.

[Snøfrost]

Bikkjene mine er greie med folk. De kan håndteres i alle situasjoner jeg har forsøkt uten noe som helst problem; dommere, veterinærer, gonioskopering uten bedøvelse (tispa), fiksing og behandling av tredepute sår, kloklipping, bæring osv osv. De er glade for å møte folk også, spesielt tispa. Hannen er noe reservert/forsiktig i noen sekunder hvis jeg er med, lengre om han er aleine. Men de er da absolutt ikke som labradorer. Ei heller er de "labradoriserte" Siberians, de FLESTE er slik. Og de aller, aller fleste vil bli hunder som er et problem om man tror man kan bruke de som "små selskapshunder i leilighet".

Du kan selvsagt ha de i leilighet i Oslo, men det betyr mange turer i marka for å ha en lykkelig hund. Har bodd med SH i leilighet i Bergen i 6 år, så vet det funker - i tillegg var dette den beste brukshunden, mentalt sett, jeg har hatt. Et skikkelig arbeidsjern når det kom til innsatsen under trekk.

[KristinR]

Jeg har hørt begrepet labradorisering mangeganger og føler at det folk legger i det er en slik "dum og deilig"-hund. Det er kanskje ikke helt det "dere" mener, men det er litt det som blir beskrevet. En hund som er glad lykkelig, fullstendig ufarlig for alle to og firbente, litt slik lykkelig i sin egen lille verden. De skal ikke protestere på noe som helst og ikke ha noen form foregen vilje eller stahet.

Jeg kan tenke meg til at en del labradoreiere føler seg litt "tråkket" på av at rasen deres blir brukt som eksempel på dum og deilig.

[Aya]

Jeg synes det er utrolig deilig å ha hunder som kan håndteres av alle, som kan passes av enhver og som man kan gjøre det meste med uten (farlige) protester. Om de sier fra at dette synes de er skikkelig kjipt er helt greit, så lenge reaksjonen er kontrollert og trygg (f.eks var Knott veldig tydelig på sånt noe, men det gjorde ikke noe det - hun er allikevel den hunden jeg har hatt med størst terskel for å bite og som man virkelig kunne gjøre hva man ville med uten at hun ville bitt). Egenart, særpreg og spesielle karaktertrekk er helt greit, men farlige/utrygge hunder som "snakker med tennene" som det ble sagt tidligere her, trenger særdeles få av oss.

[Meg]

men alle raser SKAL ikke være like enkle. Ulike raser trenger ulike egenskaper for bruksområdet de opprinnelig er avlet for. Takler man ikke disse, velger man en annen rase.

[Gjest]

Jeg synes det er utrolig deilig å ha hunder som kan håndteres av alle, som kan passes av enhver og som man kan gjøre det meste med uten (farlige) protester. Om de sier fra at dette synes de er skikkelig kjipt er helt greit, så lenge reaksjonen er kontrollert og trygg (f.eks var Knott veldig tydelig på sånt noe, men det gjorde ikke noe det - hun er allikevel den hunden jeg har hatt med størst terskel for å bite og som man virkelig kunne gjøre hva man ville med uten at hun ville bitt). Egenart, særpreg og spesielle karaktertrekk er helt greit, men farlige/utrygge hunder som "snakker med tennene" som det ble sagt tidligere her, trenger særdeles få av oss.

En hund er da ikke nødvendigvis farlig eller utrygg bare fordi ikke alle evner å håndtere den. Jeg har stort sett hatt raser som anses som "håndterbare", men det betyr ikke at alle og enhver kan passe dem. Og da er det ikke bite-terskel og denslags scenearioer det går på, men om hundene ivaretas på en slik måte at de ikke stikker av, feks. Fa jeg har bla raser som lett tar av.

[Gjest]

Jeg vil ikke ha en "Labradorisert" Staff.

Hva er forskjellen mellom en Labrador og en "staff", om vi ser bort fra samkjønns/hundeaggresjon? Er ikke "staffen" oversosial mot mennesker, grei å motivere med mat og lek, happy go lucky trivelig turhund og tar lydighetstrening allright? Ser ikke den store forskjellen utover det?

Ikke meninga å fornærme noen, labradorer er greie hunder. Men jeg syns-for min del - at de blir lit for konturløse og kjedelige. Og jeg liker hunder med særpreg, både rase -og individnivå. At ikke alle i verden kan håndere dem, fordi de ikke evner å lese hund, syns jeg er helt greit.

Dette er fullstendig kunnskapsløst. Kom ikke og fortell meg at bikkja mi ikke har særpreg både på rase og individsnivå. Uansett rase vil du alltid finne særpreg og individer som oser personlighet.

[Malamuten]

Jeg er ikke for labradorisering av noen raser, men det kan jo være greit og skille på hva som er en egenskap å hva som bare er en mental brist på et eller annet nivå... En totalt uhåndterbar hund er ikke en egenskap i mine æyne, selv ommjeg ser hvor dere vil henn og poenget holder jeg med. :-)