Gå til innhold
Hundesonen.no

Når og hvordan startet interessen for hund, for deg?


Recommended Posts

Skrevet

Jeg kom tilfeldigvis over et blogginnlegg fra en sonis, via en annen sonis' hjemmeside. Etter å ha lest det måtte jeg selvfølgelig sjekke ut profilen..og jenta var jo bare 22 år! Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet, men modenheten i forhold til hund og hundetrening gjorde at jeg hadde et annet inntrykk, såpass kan jeg jo si.. :P

Jeg kom til å tenke på at jeg har lagt merke til at det er veldig mange unge mennesker her, som faktisk har holdt på i årevis og som er kjempeflinke!

Selv er jeg en "familiehund"-type, men etter noen måneder med sniklesing her så må jeg si at interessen for å bruke hunden mer aktivt har meldt seg.. Nå har jeg en blanding av RR og Rottweiler, som foreløpig ikke er særlig lett å motivere i treningssituasjoner, men det kommer seg vel :D

Så da lurer jeg litt på, - hvor gammel var du da interessen for hund startet? Og hvordan ble du "introdusert" for hund, og hundetrening?

Skrevet

Interessen for dyr er nok medfødt hos meg, men interessen for hund spesielt, kom da jeg var 11 år, når vi fikk blandingshunden Geisha (som nå snart blir 13 år). Interessen for trening og konkuranse kom da jeg fikk hudn nr 2, blandingshunden Misty (desværre død nå), pga interessen for trening, konkuranse og utstilling har jeg i da en aussie på 4 år. :)

Skrevet

Nja, jeg var vel rundt 14-15 tror jeg. Da begynnte jeg først å passe naboen's Golden. Etter hvert ble jeg kjent med en dame litt lenger borti veien som hadde storpuddel og da begynnte jeg å passe han etterhvert også.

På dette tidspunktet hadde jeg "mast" på foreldrene mine om at jeg ville at vi skulle få hund også. Etter noen diskusjoner frem og tilbake, bestemte vi oss for at vi ville ha hund. Valget av rase var egentlig ikke så vanskelig, for min far har alltid hatt en forkjærlighet for terriere. Men vi ville ikke ha en av de små terrierene, ville ha en med litt størrelse. Så da stod det mellom Irsk terrier og Airedale terrier. Den irske var det vanskelig å få tak i på den tiden. Så da falt valget på Airedalen... :wub:

Den 17.09.96 ble valpene født og en stund etterpå kunne vi dra til Os for å hente hjem en herlig tispe, som fikk navnet Dina :)

Hun hadde vi i 12 år, før hun ble avlivet i november 2008, p.g.a sykdom og alderdom.

Dina har satt dype spor i hjertet mitt og jeg savner henne mye, den dag i dag... :heart: Jeg var så inderlig glad i henne og det var fryktelig tungt å miste henne... :cry: Noen hunder får en veldig spesiell plass i hjertet ens.... og Dina var en sånn hund for meg :heart:

Så gikk det ca 3 år uten hund, før jeg i mars i fjor overtok en hund til omplassering, Teo. Han er nå nettopp blitt 2 år og en rar, men herlig gutt :)

Om et par år, når Teo ikke er mer, så er det nok ikke så usannsynlig at det blir Airedale terrier på meg igjen... :heart: Det er virkelig rasen i mitt hjerte... :heart::wub:

Skrevet

Jeg har alltid vært meget interessert i dyr, men jeg har aldri hatt hund i min oppvekst. Så jeg var ikke så interessert i hund, fikk aldri hund hos foreldrene mine, og så var jeg litt småredd hunder som barn.

Da jeg gikk siste året på ungdomsskolen så jeg en dobermann for første gang, og jeg ble veldig fasinert. Men tenkte ikke mer over det. Da jeg var 17 år så jeg en til dobermann og jeg ble totalt forelsket, og siden da kunne jeg ikke stoppe å tenke på dem.

Da jeg møtte min samboer som 18 åring, ble temaet hund mer aktuellt. Jeg ønsket meg et dyr, samboer tålte ikke katt (som jeg er oppvokst med og ønsket selv), samboer hadde hatt hund i familien før og kunne tenke seg en hund på nytt. Så da ble vi enige om at JA vi får oss en hund! Og det måtte være en dobermann sa jeg, hvis ikke ville jeg ikke ha. Så da jeg var 20 år fikk jeg min første hund, en liten dobermannvalp som skulle vise seg å lære meg så mye, både gleder og sorger. :heart:

Og siden da ble jeg skikkelig infisert av hundegalskapen og nå kunne jeg ikke tenke meg ett liv uten hund! :) Siden da har jeg hatt to dobermenn og nå har jeg greyhounden, så 3 hunder har jeg hatt siden starten.

Skrevet

Fra tidlig forskolealder. Lekte og koste med alle hunder jeg kom over og plaget vettet av naboer med hund. Fikk vår første egne da jeg var 7 år gammel. Og hatt hund siden med unntak av noen få år med småbarn i huset. Jakt, trekk, familiehund, etterhvert fått øynene opp for andre hundesporter. Det meste dreier seg om hund.

Skrevet

Siden jeg var 3 år. Har ett bilde inni meg av at jeg kommer hjem med et kosedyr fra ikea. Det kosedyret var selvsagt ett dalmatinerkosedyr. Hadde også ett lite dalmatinerkosedyr jeg hadde med meg absolutt over alt, Sofus. Og the rest is history :P

Neida, men jeg har vel alltid vært over middels interessert i hunder, det har nok aldri vært noe tvil om at jeg kom til å ha hund iallefall. Lånte støtt og stadig naboens hunder, og da den ene fikk valper fikk familien min den ene. Men jeg var absolutt ikke noe flink med den. Eller, koste og lekte med den, men tur ble det lite av (selv om jeg nok hadde lovet dyrt og hellig at jeg skulle hjelpe til med den biten og.) Siden da hadde jeg en gordon setter til låns ett par år mens eierne var i utlandet, noen år etter det så kjøpte jeg min første egne hund.

Skrevet (endret)

Har alltid hatt hund i huset, så jeg har vært med på hundtreninger (sett på) og drevet med barn og hund siden jeg var 4 år. Det skal faktisk sies også at jeg bestilte min første hund, både kjønn og rase, da jeg var 4 år også (og det var det som kom i en alder av 14 også :lol: ). Da jeg var ca 12 år begynte jeg å bruke gjeterhunder, samt være med å trene opp nye ettersøkshunden til min far. Da jeg var 14 år fikk jeg min egen hund som ble en jakthund/ettersøkshund, hadde også da en fast gjeterhund jeg brukte. Deretter ballet det bare på seg og da jeg var 17 hadde jeg plutselig 3 egne hunder + gjeterhunden jeg brukte.

Den intense galskapen kom likevel ikke før for et par år siden da jeg begynte i ny sport med et supert miljø ;)

Endret av Krutsi
Guest lijenta
Skrevet

Husker ikke. Men husker en st.bernard som jsto bunnet utenfor et hus hvor vi var og plukket jordbær. Jeg valset bort og kosemoste hunden og han syntes i grunnen det var toppen. Jeg hadde ikke begynt på skolen enda

Skrevet

Det vet jeg faktisk ikke, det husker jeg ikke. Den har alltid vært der. Men jeg tror det har noe med at siden jeg var liten har jeg alltid vært sammen med andre som hadde hund. Mamma har et bilde av meg da jeg var rundt to år, med en old english sheepdog på hver side og jeg hadde armene mine godt plantet rundt begge. Skikkelig group-hug! (Og jeg hadde selvsagt en sånn veipinne med refleks på i hver hånd. Jeg hadde litt fetish på sånne og sånne kjegler som veiarbeidere hadde....)

Og siden har det alltid vært hund i livet mitt, selv om vi ikke hadde det hjemme. Mamma ville ha men med 5 barn og en mann som ikke liker noe som helst form for dyr, så var det utelukket. (Ble katt i stedet :P 5 mot 1)

Da jeg ble litt eldre ble jeg bedre kjent med Helmer :heart: , min elskede New Foundland som jeg har tilbragt mye tid med gjennom mange år. Vi var så buddiser at eieren sa jeg kunne ha fått ham hvis jeg ikke hadde bodd hjemme. (Mamma ville ikke, hun kalte ham busemann...)

Så da jeg ble stor og kunne bestemme selv, fant jeg ut at det klokeste var å reise og få ferdig skolen først. Og det har vært et perfekt valg for meg. I mellomtiden skaffet jeg meg kanin og da han måtte avlives 8 år gammel, kom Marvinius :)

Skrevet

Oi. Det må være medfødt. Så lenge jeg kan huske har jeg mast om å få dyr - hva som helst! Jeg maste og maste enda jeg visste mamma og pappa var allergisk. Søsteren min hadde en venninne på nabogården og de fikk kaninunger. Hun kom stolt hjem og sa hun hadde fått en av kaninene - den kunne bo på nabogården. Jeg var så misunnelig, gråt og gråt. De stakkars foreldrene mine kunne jo ikke gjøre stort.

Så lenge jeg kan huske hadde jeg en fantasivalp som var med meg overalt. Og hver bidige bursdag håpet jeg intenst på en liten shetland sheepdog-valp i en kurv - resten av året dagdrømte jeg meg bort til den dagen jeg skulle få dyr.

Jeg kan rett og slett ikke huske at jeg noen sinne ikke har vært galskapens opptatt av dyr og hatt så sinnsvakt lyst på. Nå er det jo bare 2 år siden vi henta hund første gang, så jeg kjenner enda at jeg faktisk lever i min egen drøm :wub:

Skrevet

Det har alltid vært meg og dyra mot verden :D Fikk bare ha katt så lenge jeg bodde hjemme, men siden jeg var 22 har jeg hatt hund(er). Skulle vi bort når jeg var liten, spurte jeg om de hadde hund, ikke barn. Har mange historier om hunder og meg fra lenge før jeg fikk min egen. Jeg er nok en sånn rar hundedame.

Skrevet

Interesse for dyr var medfødt.. :P

Gikk turer med hunder når jeg var ganske liten, men vi fikk den første hunden da jeg var 10.

Dette var en Hovawart, men vi måtte omplassere hunden før den ble 2 år, pga matforsvar og generelt andre mentale svakheter. Det var ingen hund å ha i hus med 4 barn og en tenåring. (Ingenting negativt om rasen, oppdretter hadde flere kull med samme tispe og avlet frem flere hunder som var mentalt svake)

Fikk min egen hund når jeg var 12 år gammel, som jeg har gått på diverse lydighetskurs med. Da tok nok interessen litt av. :P

Skrevet

Medfødt interesse for alle dyr, når jeg var barn likte jeg dyr langt bedre enn mennesker. Men "hund er best, ingen protest" kom vel når jeg skjønte alt det bor i hunden. Alt man kan gjøre med dem av hundesporter osv., og DET skjedde vel på slutten av ungdomsskolen engang. Nå håper jeg at det er to hunder i hus resten av mitt liv.

Skrevet

Jeg har alltid vært interresert i hund og dyr generelt, mamma og pappa fikk sin 2 hund når jeg var 3 år gammel,og når hu døde så hadde vi marsvin og chinchilla.

Så da jeg flytta for meg selv som 18 åring skaffa jeg meg en 5 år gammel "omplasseringshund" (en boerboel av alle ting :lol: ) han var litt mer enn det jeg kunne takle, så han ble sendt tilbake igjen til eier etter 6 mnd ca. Da følte jeg meg mislykka, så jeg kjøpte meg en minigris istede for en ny hund, minigris var han absolutt ikke (han bikka vel 50-60 kg tilslutt) og han ble mannevond når det kom en ny hund i huset, så han fikk flytte til en gård med en annen "minigris". Det var med denne hunden (Newfoundlandshund) at trening og utstillings interessen kom for fullt, jeg gikk endel kurs med han og øvde sånn forsiktig (for meg selv) med vanntrening. Desverre hadde han bare en balle, så utstillingskarrieren hans slutta når han var 9 mnd :lol:

Oj, det her ble langt. Jeg tror jeg stopper her :lol: Men ja, det var med Odin (Nuffen) at jeg ble ordentlig interresert i hund, det var da jeg meldte meg inn i div fora og ble "aktiv". Også har det bare balla seg på :lol:

Skrevet

Alltid vært veldig opptatt av dyr, og vært sånn irriterende dyrenes vokter. :lol: Vi hadde aldri hund hjemme, men jeg gikk turer med andres, og har alltid hatt et veldig naturlig og avslappa forhold til dem. Holdt aktivt på med hest fra jeg var 10 til 25.

Når jeg var ferdig med å reise etter vgs og hadde tatt bachelorgraden, begynte jeg å researche hunderaser. Hadde veldig lyst på valp etter verdens mest fantastiske rottweilertispe, men det passa aldri med hva slags valper hun fikk og når, i tillegg til at jeg aldri turte å gutse på og faktisk gå for en rottis som førsteganghund. I tillegg måtte jeg være sikker på at allergien min ikke ville slå ut sånn at jeg måtte kvitte meg med hunden igjen. Etter flere år bestemte jeg meg for at NÅ måtte det bli hund, for da var jeg ferdig med feltarbeidet til masteren min og skulle bruke det neste året på å skrive. Og så blei det shiba.

Nå har jeg to hunder, har prøvd ekstremt mange hundesporter, kommer høyst sannsynlig til å ha et lite oppdrett, og skal ha både brukshund (men hvilken?) og saluki når jeg blir stor, i tillegg til shibaene.

Skrevet

Er medfødt tror jeg.

Og jeg vokste opp med border collie og karelsk bjørnehund, etter det bare ballet det på seg. Fikk min første hund som 20åring, og må ha hund i livet mitt.

Skrevet

Har vel alltid forgudet dyr! Så det er nok med født her også. Hadde katt og undulat da jeg var veldig liten og fikk grine meg til et hamster ved barneskole alder. Etter det ble det kanin som eg behandla som en hund :P Min mor og far gav da etter hver etter når jeg maste om hund så til slutt som vi si i 2006 fikk jeg min egen hund :D Gikk turer med alle andre sine hunder før den tid så er usikker på når hund ble større interesse enn de andre dyrene.

Med tiden kom også interessen for papegøye. Da mener jeg papegøyer større enn undulater :P Så på min første plass så er det både hund og papegøye :D

Skrevet

Jeg ble født med dyr på beina.

Siden den gang har det gått slag i slag, en del av kuene og oksene ridetemte jeg som liten (gud jeg er glad ikke mamma og pappa fikk med seg alt), hele bygdas hunder fikk trim, jeg dro hjem alle slags skadede krapyl, gikk mellom gårdene som hadde hest og var svært behjelpelig, lå musestille i timesvis i skogen/på jordene for å komme innpå rådyr, elg, rev, grevling og det som måtte være. Oppsyn med alle fuglekasser, klekket frosker i vannkaret til kyrne :innocent: Jah.

Jeg er av de som ikke greier meg uten dyr.

Skrevet

Interessen for dyr har alltid vært der og jeg var mye sammen med blandings hunden til mormor fra jeg var ca 3 år gammel.Har passet andres hunder også.Fikk ikke ha hund hjemme så har hatt hamster,kanin,ilder som jeg drev oppdrett med og travhest hadde jeg i 10 år før jeg ga meg.Fikk min første egen hud for 2 år siden og etter det har interessen for en del hundesporter kommet frem :D

Skrevet

Hundeinteressen er kommet som en forlengelse av/erstatning for hesteinteressen. Jeg var gaaaal hestejente, og tilbrakte hver ledige stund i stallen fra jeg var 6 år (!) til jeg flyttet hjemmefra som 16-åring. Fikk egen ponni når jeg var 10 (etter duknakket trakkasering av foreldrene mine i flere år i forkant), hadde på det meste ansvar for 5 hester samtidig... Men når jeg flyttet alene til byen ble det vanskelig å opprettholde hesteinteressen, så da fikk jeg hund. (Fikk min første egen hund mens jeg bodde hjemme, men det var allikevel "bare" en hund den gang.) Parkvankerhunden min hadde jeg i et par år før han ble påkjørt og avlivet, og etter det har jeg fungert som hundepasser i kortere og lengre perioder. Interessen for hundetrening dukket brått og heftig opp da jeg ved tilfeldigheter ramlet over en morsom boktittel i 2006 eller noe: "Dont't shoot the dog!" Etter å ha lest denne dukket det opp en interesse for å trene hund (før hadde det bare vært snakk om å ha hund), så når jeg ble heltiddstudent igjen for 7 år siden begynte jeg på ny å fable om egen hund (treningshund, weee!), og i 2008 kom shibaen i hus. The rest is history...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
    • Tusen takk for utfyllende svar! Det er absolutt slitsomt ja.. Burde selvsagt lagt til at han er røntget og resultatene viste plettfri både AD og HD. Vi fikk i tillegg tatt et pr ekstra bilder av ryggen hans da han har hatt noe smerter i ryggen ila året, men heller ingen avvikende resultat der. Skal sies at veterinærene som har sett på han når har har hatt vondt i ryggen (ved to anledninger) kan ikke finne noe ved kontroll og de mener det kan være muskulært. Så absolutt ikke umulig at en fysioterapeut hadde vært hensiktsmessig mtp akkurat det.  Men for å gi litt mer utfyllende kontekst så skjer ikke disse utbruddene i forbindelse med noe som skulle utløse noe smerter og dermed utløse utbrudd. Som regel så kommer det i etterkant av at han har rullet i snø/gress feks, eller at vi har måttet begrense han mye, mye kort bånd. Eller hvis vi «maser» på han eller krever noe av han, gå pent og ikke dra feks. Så det lille vi ser av et mønster er at det henger sammen med stress eller frustrasjon, og overtenning. Å vi har lite tro på at han gjør det fordi det er en form for lek for han, fordi det aldri ender positivt for verken han eller oss. Han vinner aldri disse kranglene, men det gjør ikke vi heller..🥲 For å svare litt på punktene du spør om (setter stor pris på at det spørres, da vi ofte opplever at folk antar at vi er problemet og gjør alt feil, uten å spørre) 1. røntgen er tatt, og kontakte fysioterapeut er ikke en dum ide.  2.riktig og nok aktivitet synes jeg også vi har godt dekket. Han får 3 turer om dagen, en kort på morgenen og en på kvelden (ca 30 min) i tillegg til en lengre tur på 45-75 min etter arbeidstid. Vi bor for tiden i leilighet i Oslo så å lufteturene skjer i bånd. I tillegg er vi ofte i skogen og på privat hundejorde der han få løpe løst. 3. munnkurv og grime har vi også kjøpt ja, å på kurset vi gikk rett før jul fikk vi hjelp til innlæring av disse. Munnkurven har vi skjønt at er litt for liten så den har blitt tilsidesatt. Og grime øver vi fortsatt på, men den blir også et stressmoment for han og han klikker ofte både av å ha den på og få den av. Så vi har ikke kommet så langt at vi kan gå tur med den enda, da det ender mer manisk graving for å få den av, til tross for at vi prver å flytte fokuset hans fremover. Men vi håper å få den bedre til etterhvert. 4. Har vært i kontakt med oppdretter ang dette å til tross for å ha drevet oppdrett i 25år så har heller ikke hun hørt om denne oppførselen. Foreldre er helt fine. De søsknene vi vet om er ikke utenfor «normalen» av unghund oppførsel. 5. Mulig vårt neste steg igjen blir å kontakte en adferdskonsulent ja, som er spesialisert innenfor mer adferd enn trening. For som sagt så har vi forsøkt å trene dette bort på forskjellige måter uten å nå frem. Trenger nok noen som kan evaluere hele han og mønstrene hans, å det er det vi har trodd vi har fått tidligere. Men som regel er det en og en time, å om han ikke klikker ila den timen så får man heller ikke sett problemet. Å da er vi ofte like langt, å ender med å bli fortalt treningsmetoder vi kan prøve men som overhodet ikke fungerer når han tipper, å dermed blir et større stressmoment for han.    Vi holder til i Oslo nå men flytter til Nes i mai. Instruktørene vi har hatt på besøk er en vi fikk anbefalt fra oppdretter, fra Hamar. En dame fra hundeskolen som holdt valpekurset, Norges hundeskole. Og en vi fikk anbefalt, frøken dognanny.  Vi var ikke missfornøyde med noen av disse men har forstått at de kanskje ikke har den rette kunnskapen for vårt problem..
    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...