Gå til innhold
Hundesonen.no

Når og hvordan startet interessen for hund, for deg?


marjea
 Share

Recommended Posts

Jeg kom tilfeldigvis over et blogginnlegg fra en sonis, via en annen sonis' hjemmeside. Etter å ha lest det måtte jeg selvfølgelig sjekke ut profilen..og jenta var jo bare 22 år! Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet, men modenheten i forhold til hund og hundetrening gjorde at jeg hadde et annet inntrykk, såpass kan jeg jo si.. :P

Jeg kom til å tenke på at jeg har lagt merke til at det er veldig mange unge mennesker her, som faktisk har holdt på i årevis og som er kjempeflinke!

Selv er jeg en "familiehund"-type, men etter noen måneder med sniklesing her så må jeg si at interessen for å bruke hunden mer aktivt har meldt seg.. Nå har jeg en blanding av RR og Rottweiler, som foreløpig ikke er særlig lett å motivere i treningssituasjoner, men det kommer seg vel :D

Så da lurer jeg litt på, - hvor gammel var du da interessen for hund startet? Og hvordan ble du "introdusert" for hund, og hundetrening?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Interessen for dyr er nok medfødt hos meg, men interessen for hund spesielt, kom da jeg var 11 år, når vi fikk blandingshunden Geisha (som nå snart blir 13 år). Interessen for trening og konkuranse kom da jeg fikk hudn nr 2, blandingshunden Misty (desværre død nå), pga interessen for trening, konkuranse og utstilling har jeg i da en aussie på 4 år. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nja, jeg var vel rundt 14-15 tror jeg. Da begynnte jeg først å passe naboen's Golden. Etter hvert ble jeg kjent med en dame litt lenger borti veien som hadde storpuddel og da begynnte jeg å passe han etterhvert også.

På dette tidspunktet hadde jeg "mast" på foreldrene mine om at jeg ville at vi skulle få hund også. Etter noen diskusjoner frem og tilbake, bestemte vi oss for at vi ville ha hund. Valget av rase var egentlig ikke så vanskelig, for min far har alltid hatt en forkjærlighet for terriere. Men vi ville ikke ha en av de små terrierene, ville ha en med litt størrelse. Så da stod det mellom Irsk terrier og Airedale terrier. Den irske var det vanskelig å få tak i på den tiden. Så da falt valget på Airedalen... :wub:

Den 17.09.96 ble valpene født og en stund etterpå kunne vi dra til Os for å hente hjem en herlig tispe, som fikk navnet Dina :)

Hun hadde vi i 12 år, før hun ble avlivet i november 2008, p.g.a sykdom og alderdom.

Dina har satt dype spor i hjertet mitt og jeg savner henne mye, den dag i dag... :heart: Jeg var så inderlig glad i henne og det var fryktelig tungt å miste henne... :cry: Noen hunder får en veldig spesiell plass i hjertet ens.... og Dina var en sånn hund for meg :heart:

Så gikk det ca 3 år uten hund, før jeg i mars i fjor overtok en hund til omplassering, Teo. Han er nå nettopp blitt 2 år og en rar, men herlig gutt :)

Om et par år, når Teo ikke er mer, så er det nok ikke så usannsynlig at det blir Airedale terrier på meg igjen... :heart: Det er virkelig rasen i mitt hjerte... :heart::wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid vært meget interessert i dyr, men jeg har aldri hatt hund i min oppvekst. Så jeg var ikke så interessert i hund, fikk aldri hund hos foreldrene mine, og så var jeg litt småredd hunder som barn.

Da jeg gikk siste året på ungdomsskolen så jeg en dobermann for første gang, og jeg ble veldig fasinert. Men tenkte ikke mer over det. Da jeg var 17 år så jeg en til dobermann og jeg ble totalt forelsket, og siden da kunne jeg ikke stoppe å tenke på dem.

Da jeg møtte min samboer som 18 åring, ble temaet hund mer aktuellt. Jeg ønsket meg et dyr, samboer tålte ikke katt (som jeg er oppvokst med og ønsket selv), samboer hadde hatt hund i familien før og kunne tenke seg en hund på nytt. Så da ble vi enige om at JA vi får oss en hund! Og det måtte være en dobermann sa jeg, hvis ikke ville jeg ikke ha. Så da jeg var 20 år fikk jeg min første hund, en liten dobermannvalp som skulle vise seg å lære meg så mye, både gleder og sorger. :heart:

Og siden da ble jeg skikkelig infisert av hundegalskapen og nå kunne jeg ikke tenke meg ett liv uten hund! :) Siden da har jeg hatt to dobermenn og nå har jeg greyhounden, så 3 hunder har jeg hatt siden starten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fra tidlig forskolealder. Lekte og koste med alle hunder jeg kom over og plaget vettet av naboer med hund. Fikk vår første egne da jeg var 7 år gammel. Og hatt hund siden med unntak av noen få år med småbarn i huset. Jakt, trekk, familiehund, etterhvert fått øynene opp for andre hundesporter. Det meste dreier seg om hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden jeg var 3 år. Har ett bilde inni meg av at jeg kommer hjem med et kosedyr fra ikea. Det kosedyret var selvsagt ett dalmatinerkosedyr. Hadde også ett lite dalmatinerkosedyr jeg hadde med meg absolutt over alt, Sofus. Og the rest is history :P

Neida, men jeg har vel alltid vært over middels interessert i hunder, det har nok aldri vært noe tvil om at jeg kom til å ha hund iallefall. Lånte støtt og stadig naboens hunder, og da den ene fikk valper fikk familien min den ene. Men jeg var absolutt ikke noe flink med den. Eller, koste og lekte med den, men tur ble det lite av (selv om jeg nok hadde lovet dyrt og hellig at jeg skulle hjelpe til med den biten og.) Siden da hadde jeg en gordon setter til låns ett par år mens eierne var i utlandet, noen år etter det så kjøpte jeg min første egne hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har alltid hatt hund i huset, så jeg har vært med på hundtreninger (sett på) og drevet med barn og hund siden jeg var 4 år. Det skal faktisk sies også at jeg bestilte min første hund, både kjønn og rase, da jeg var 4 år også (og det var det som kom i en alder av 14 også :lol: ). Da jeg var ca 12 år begynte jeg å bruke gjeterhunder, samt være med å trene opp nye ettersøkshunden til min far. Da jeg var 14 år fikk jeg min egen hund som ble en jakthund/ettersøkshund, hadde også da en fast gjeterhund jeg brukte. Deretter ballet det bare på seg og da jeg var 17 hadde jeg plutselig 3 egne hunder + gjeterhunden jeg brukte.

Den intense galskapen kom likevel ikke før for et par år siden da jeg begynte i ny sport med et supert miljø ;)

Endret av Krutsi
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Husker ikke. Men husker en st.bernard som jsto bunnet utenfor et hus hvor vi var og plukket jordbær. Jeg valset bort og kosemoste hunden og han syntes i grunnen det var toppen. Jeg hadde ikke begynt på skolen enda

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det vet jeg faktisk ikke, det husker jeg ikke. Den har alltid vært der. Men jeg tror det har noe med at siden jeg var liten har jeg alltid vært sammen med andre som hadde hund. Mamma har et bilde av meg da jeg var rundt to år, med en old english sheepdog på hver side og jeg hadde armene mine godt plantet rundt begge. Skikkelig group-hug! (Og jeg hadde selvsagt en sånn veipinne med refleks på i hver hånd. Jeg hadde litt fetish på sånne og sånne kjegler som veiarbeidere hadde....)

Og siden har det alltid vært hund i livet mitt, selv om vi ikke hadde det hjemme. Mamma ville ha men med 5 barn og en mann som ikke liker noe som helst form for dyr, så var det utelukket. (Ble katt i stedet :P 5 mot 1)

Da jeg ble litt eldre ble jeg bedre kjent med Helmer :heart: , min elskede New Foundland som jeg har tilbragt mye tid med gjennom mange år. Vi var så buddiser at eieren sa jeg kunne ha fått ham hvis jeg ikke hadde bodd hjemme. (Mamma ville ikke, hun kalte ham busemann...)

Så da jeg ble stor og kunne bestemme selv, fant jeg ut at det klokeste var å reise og få ferdig skolen først. Og det har vært et perfekt valg for meg. I mellomtiden skaffet jeg meg kanin og da han måtte avlives 8 år gammel, kom Marvinius :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oi. Det må være medfødt. Så lenge jeg kan huske har jeg mast om å få dyr - hva som helst! Jeg maste og maste enda jeg visste mamma og pappa var allergisk. Søsteren min hadde en venninne på nabogården og de fikk kaninunger. Hun kom stolt hjem og sa hun hadde fått en av kaninene - den kunne bo på nabogården. Jeg var så misunnelig, gråt og gråt. De stakkars foreldrene mine kunne jo ikke gjøre stort.

Så lenge jeg kan huske hadde jeg en fantasivalp som var med meg overalt. Og hver bidige bursdag håpet jeg intenst på en liten shetland sheepdog-valp i en kurv - resten av året dagdrømte jeg meg bort til den dagen jeg skulle få dyr.

Jeg kan rett og slett ikke huske at jeg noen sinne ikke har vært galskapens opptatt av dyr og hatt så sinnsvakt lyst på. Nå er det jo bare 2 år siden vi henta hund første gang, så jeg kjenner enda at jeg faktisk lever i min egen drøm :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det har alltid vært meg og dyra mot verden :D Fikk bare ha katt så lenge jeg bodde hjemme, men siden jeg var 22 har jeg hatt hund(er). Skulle vi bort når jeg var liten, spurte jeg om de hadde hund, ikke barn. Har mange historier om hunder og meg fra lenge før jeg fikk min egen. Jeg er nok en sånn rar hundedame.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Interesse for dyr var medfødt.. :P

Gikk turer med hunder når jeg var ganske liten, men vi fikk den første hunden da jeg var 10.

Dette var en Hovawart, men vi måtte omplassere hunden før den ble 2 år, pga matforsvar og generelt andre mentale svakheter. Det var ingen hund å ha i hus med 4 barn og en tenåring. (Ingenting negativt om rasen, oppdretter hadde flere kull med samme tispe og avlet frem flere hunder som var mentalt svake)

Fikk min egen hund når jeg var 12 år gammel, som jeg har gått på diverse lydighetskurs med. Da tok nok interessen litt av. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Medfødt interesse for alle dyr, når jeg var barn likte jeg dyr langt bedre enn mennesker. Men "hund er best, ingen protest" kom vel når jeg skjønte alt det bor i hunden. Alt man kan gjøre med dem av hundesporter osv., og DET skjedde vel på slutten av ungdomsskolen engang. Nå håper jeg at det er to hunder i hus resten av mitt liv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid vært interresert i hund og dyr generelt, mamma og pappa fikk sin 2 hund når jeg var 3 år gammel,og når hu døde så hadde vi marsvin og chinchilla.

Så da jeg flytta for meg selv som 18 åring skaffa jeg meg en 5 år gammel "omplasseringshund" (en boerboel av alle ting :lol: ) han var litt mer enn det jeg kunne takle, så han ble sendt tilbake igjen til eier etter 6 mnd ca. Da følte jeg meg mislykka, så jeg kjøpte meg en minigris istede for en ny hund, minigris var han absolutt ikke (han bikka vel 50-60 kg tilslutt) og han ble mannevond når det kom en ny hund i huset, så han fikk flytte til en gård med en annen "minigris". Det var med denne hunden (Newfoundlandshund) at trening og utstillings interessen kom for fullt, jeg gikk endel kurs med han og øvde sånn forsiktig (for meg selv) med vanntrening. Desverre hadde han bare en balle, så utstillingskarrieren hans slutta når han var 9 mnd :lol:

Oj, det her ble langt. Jeg tror jeg stopper her :lol: Men ja, det var med Odin (Nuffen) at jeg ble ordentlig interresert i hund, det var da jeg meldte meg inn i div fora og ble "aktiv". Også har det bare balla seg på :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alltid vært veldig opptatt av dyr, og vært sånn irriterende dyrenes vokter. :lol: Vi hadde aldri hund hjemme, men jeg gikk turer med andres, og har alltid hatt et veldig naturlig og avslappa forhold til dem. Holdt aktivt på med hest fra jeg var 10 til 25.

Når jeg var ferdig med å reise etter vgs og hadde tatt bachelorgraden, begynte jeg å researche hunderaser. Hadde veldig lyst på valp etter verdens mest fantastiske rottweilertispe, men det passa aldri med hva slags valper hun fikk og når, i tillegg til at jeg aldri turte å gutse på og faktisk gå for en rottis som førsteganghund. I tillegg måtte jeg være sikker på at allergien min ikke ville slå ut sånn at jeg måtte kvitte meg med hunden igjen. Etter flere år bestemte jeg meg for at NÅ måtte det bli hund, for da var jeg ferdig med feltarbeidet til masteren min og skulle bruke det neste året på å skrive. Og så blei det shiba.

Nå har jeg to hunder, har prøvd ekstremt mange hundesporter, kommer høyst sannsynlig til å ha et lite oppdrett, og skal ha både brukshund (men hvilken?) og saluki når jeg blir stor, i tillegg til shibaene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har vel alltid forgudet dyr! Så det er nok med født her også. Hadde katt og undulat da jeg var veldig liten og fikk grine meg til et hamster ved barneskole alder. Etter det ble det kanin som eg behandla som en hund :P Min mor og far gav da etter hver etter når jeg maste om hund så til slutt som vi si i 2006 fikk jeg min egen hund :D Gikk turer med alle andre sine hunder før den tid så er usikker på når hund ble større interesse enn de andre dyrene.

Med tiden kom også interessen for papegøye. Da mener jeg papegøyer større enn undulater :P Så på min første plass så er det både hund og papegøye :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ble født med dyr på beina.

Siden den gang har det gått slag i slag, en del av kuene og oksene ridetemte jeg som liten (gud jeg er glad ikke mamma og pappa fikk med seg alt), hele bygdas hunder fikk trim, jeg dro hjem alle slags skadede krapyl, gikk mellom gårdene som hadde hest og var svært behjelpelig, lå musestille i timesvis i skogen/på jordene for å komme innpå rådyr, elg, rev, grevling og det som måtte være. Oppsyn med alle fuglekasser, klekket frosker i vannkaret til kyrne :innocent: Jah.

Jeg er av de som ikke greier meg uten dyr.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Interessen for dyr har alltid vært der og jeg var mye sammen med blandings hunden til mormor fra jeg var ca 3 år gammel.Har passet andres hunder også.Fikk ikke ha hund hjemme så har hatt hamster,kanin,ilder som jeg drev oppdrett med og travhest hadde jeg i 10 år før jeg ga meg.Fikk min første egen hud for 2 år siden og etter det har interessen for en del hundesporter kommet frem :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hundeinteressen er kommet som en forlengelse av/erstatning for hesteinteressen. Jeg var gaaaal hestejente, og tilbrakte hver ledige stund i stallen fra jeg var 6 år (!) til jeg flyttet hjemmefra som 16-åring. Fikk egen ponni når jeg var 10 (etter duknakket trakkasering av foreldrene mine i flere år i forkant), hadde på det meste ansvar for 5 hester samtidig... Men når jeg flyttet alene til byen ble det vanskelig å opprettholde hesteinteressen, så da fikk jeg hund. (Fikk min første egen hund mens jeg bodde hjemme, men det var allikevel "bare" en hund den gang.) Parkvankerhunden min hadde jeg i et par år før han ble påkjørt og avlivet, og etter det har jeg fungert som hundepasser i kortere og lengre perioder. Interessen for hundetrening dukket brått og heftig opp da jeg ved tilfeldigheter ramlet over en morsom boktittel i 2006 eller noe: "Dont't shoot the dog!" Etter å ha lest denne dukket det opp en interesse for å trene hund (før hadde det bare vært snakk om å ha hund), så når jeg ble heltiddstudent igjen for 7 år siden begynte jeg på ny å fable om egen hund (treningshund, weee!), og i 2008 kom shibaen i hus. The rest is history...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...