Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Har du valgt å ikke få barn? Hvorfor?

Og hvis du har barn, hvorfor bestemte du deg for å få de?

Er det å ha barn noe å anbefale?

( :lol: :lol: )

Jeg føler egentlig ikke noen stor trang til å få barn. Jeg kjenner ikke noen biologisk klokke tikke. :P Men jeg trives i familier. Vet ikke helt om det frister å bli gammel uten å ha barn. Det verste må jo være å sitte som 50-åring og angre?

  • Like 1
  • Svar 138
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg ER the crazy (dog) lady i familien jeg, og jeg bærer brennemerket med stolthet. Jeg har gjort MINE valg, og står for de. Slekt og "alle andre" har mast om at det er på tide å få barn, jeg begyn

Ask var et arbeidsuhell. Jeg skulle aldri ha barn. Ingen har noensinne vært mer sikker en meg på å ikke få barn tror jeg Når jeg hadde kraftige celleforandringer i underlivet for noen år siden brukt

Åh, herregud! Du er en superkvinne! Seriøst! Da jeg ble gravid var tvillinger mitt verste mareritt (hadde jo klart det og, for det gjør man jo), og på første ultralyd sa mannen "Jøss, her er det t

Skrevet

Jeg har aldri hørt at noen har angret etter å ha fått barn, med mindre de har fødselsdepresjon. Jeg fikk barn fordi jeg ble gravid, så enkelt er det. Aldri angret og hun er det største som noen gang har hendt meg... Punktum finale. Jeg ønsket meg aldri barn, og så for meg å leve som barnløs.

Men jeg har fint klart å beholde et aktivt hundehold :)

  • Like 3
Skrevet

Jeg tror det er en del som ikke nødvendigvis bestemmer seg så mye verken den ene eller andre retningen, jeg. :)

Jeg er bare 21 og føler jeg er langt unna å skulle stifte en familie. Det er ikke lenge siden (type to år) jeg var helt overbevist om at jeg aldri skulle ha barn. Nå har jeg et litt mer nyansert syn og tenker som så at dersom det passer seg slik er det nok ingen utenkelighet at jeg får barn om noen år. Men det er ikke noe jeg MÅ ha, i alle fall ikke slik jeg føler det nå (men jeg er fremdeles ung og det kan jo sikkert endre seg).

  • Like 3
Skrevet

Jeg har aldri hørt at noen har angret etter å ha fått barn, med mindre de har fødselsdepresjon. Jeg fikk barn fordi jeg ble gravid, så enkelt er det. Aldri angret og hun er det største som noen gang har hendt meg... Punktum finale.

Nei, det har heldigvis ikke jeg heller. Det er jeg ikke redd for. Når man først har fått barn, så betyr jo disse såpass mye at man aldri ville valgt de bort. Derfor er det litt vanskelige spørsmål fra den siden.

Jeg får sammenligne det med det jeg kan: Boris! :P Han hatt så mye problemer med både helse og mentalt, at hvis han hadde vært en rasehund, så ville vi ikke kjøpt den rasen igjen. Men han helt fantastisk. Vi er ufattelig glade i han og angrer absolutt ikke på at vi kjøpte han. Men vi ville ikke anbefalt andre å kjøpe klonen hans.

Kan du anbefale å få barn? Føler du at du ikke skjønner hvorfor du tvilte før? Er du ikke sliten? :P

Har ikke barn og vil ikke ha barn.

Kan jeg spørre hvorfor? :) Er du aldri i tvil?

Skrevet

Jeg har alltid tenkt at jeg aldri noensinne skal ha noen unge :lol: Men nå er jeg straks 27 og har så smått begynt å endre litt mening. Nå er jeg ikke helt anti lenger, hvertfall. Kan sikkert fint klare meg uten, men det gjør ikke noe om det dukker opp en, liksom :lol: Og jeg har aldri, før nå, møtt noen mann jeg kunne hatt barn med.

Skrevet

Nei, det har heldigvis ikke jeg heller. Det er jeg ikke redd for. Når man først har fått barn, så betyr jo disse såpass mye at man aldri ville valgt de bort. Derfor er det litt vanskelige spørsmål fra den siden.

Jeg får sammenligne det med det jeg kan: Boris! :P Han hatt så mye problemer med både helse og mentalt, at hvis han hadde vært en rasehund, så ville vi ikke kjøpt den rasen igjen. Men han helt fantastisk. Vi er ufattelig glade i han og angrer absolutt ikke på at vi kjøpte han. Men vi ville ikke anbefalt andre å kjøpe klonen hans.

Kan du anbefale å få barn? Føler du at du ikke skjønner hvorfor du tvilte før? Er du ikke sliten? :P

Jeg kan absolutt anbefalle det :)

Jeg kan være dritsliten. Det er helt ****** om jeg var alene, drittrøtt og sitter med en 5 mnd gammel baby som bare gråter og nekter å sove uansett hva du gjør. Så sovner babyen, og du titter ned og begynner nesten å grine av glede at du er så ufattelig heldig å få lov til å være mamma til den skapningen :)

Jeg kan ikke klage, har hatt en utrolig lett baby men selvsagt.. Alle blir slitne, men det er så uendelig verdt det. Det finnes ingen, ingen ting her i verden som slår den første trillende babylatteren til ditt eget barn... Det første smilet, første gang den sier mamma... Osv :)

  • Like 2
Skrevet

Jeg har ikke barn og er sannelig ikke sikker på om jeg vil ha det heller. Mange venninner som lurer på hvorfor jeg ikke har fått barn enda(jeg er blitt 32 tross alt... :P), men jeg kjenner ikke at det rasler i eggstokkene mine akkurat... I tillegg har jeg en sykdom som gjør at jeg mest sannsynlig ikke kan få barn uansett. Men det er ikke noe savn for meg heller.

Ikke føler jeg at jeg har økonomi eller den rette livssituasjonen for det heller.

Skrevet

Jeg har alltid vært bestemt på å få barn,helt siden jeg fikk mensen.

Men merker nå når det begynner å nærme seg å tenke på å gjøre det,så har jeg vært litt usikker faktisk. Man blir aldri kvitt barnet :P Man bekymrer seg for dem resten av livet ,ikke bare til de er 18år liksom.

Når jeg begynte å tenke på det nå ,så kjenner jeg tydelig at ; Ja,jeg skal ha barn :wub: Så rart. Plutselig ble jeg bare veldig sikker på svaret.

Skrevet (endret)

Jeg har alltid tenkt at jeg aldri noensinne skal ha noen unge :lol: Men nå er jeg straks 27 og har så smått begynt å endre litt mening. Nå er jeg ikke helt anti lenger, hvertfall. Kan sikkert fint klare meg uten, men det gjør ikke noe om det dukker opp en, liksom :lol: Og jeg har aldri, før nå, møtt noen mann jeg kunne hatt barn med.

Gratulerer med funn av bra fyr? :P Hva synes han om barn?

Jeg synes det er så vanskelig med det at ingen planlegger å bli foreldre/ikke bli foreldre. Jeg vil planlegge sånt, men det er jo så vanskelig å bestemme seg!

Edit:

Jeg har alltid vært bestemt på å få barn,helt siden jeg fikk mensen.

Men merker nå når det begynner å nærme seg å tenke på å gjøre det,så har jeg vært litt usikker faktisk. Man blir aldri kvitt barnet :P Man bekymrer seg for dem resten av livet ,ikke bare til de er 18år liksom.

Når jeg begynte å tenke på det nå ,så kjenner jeg tydelig at ; Ja,jeg skal ha barn :wub: Så rart. Plutselig ble jeg bare veldig sikker på svaret.

Jeg skulle ønske jeg var der! Så greit det må være og bare vite. Hvorfor er du så sikker på at det er det du vil? Er du en baby-person fra før?

Endret av :)Kine
Skrevet

Gratulerer med funn av bra fyr? :P Hva synes han om barn?

Takk, hehe. Tror han tenker litt likt som meg. MÅ ikke liksom, men greit om en stund, kanskje :P Han er flink med unger da. Vet hvordan man skal snakke med dem og sånn, i motsetning til meg, som overhodet ikke har peiling :lol:

Guest lijenta
Skrevet

Jeg var av dem som aldri planla at jeg skule ha barn da jeg var liten. Nei jeg gikk vel mer i den tanken at kom det noe så skulle jeg i hvertfall være over tredve. Tja det kom en uplanlagt da jeg var 22 med mye sykdom og jeg var alenemor uten jobb. Mange frustrasjoner og gleder senere så kan jeg si ja det har vært bra å oppleve det å få barn men godt at jeg ikke drev og befolket verden.

Skrevet

Jeg har alltid tenkt at jeg vil ha hus, mann, bil, barn og hund(selvsagt). Men så kom jeg i en periode der jeg absolutt ikke ville ha barn, ville bare reise å nyte livet, for så å slå meg litt mer til ro litt utenfor byen med masse dyr, mann var jeg ikke inntressert i heller, tenkte jeg fint kunne klare meg med noen bikjer og katter som løp rundt.

Men så traff jeg min forlovede, ble gravid å vi venter nå ei lita jente i august :) Gleder meg kjempe masse, selv om det ikke var helt etter planen, så ville jeg ikke vært foruten den lille i magen :)

Skrevet

Jeg ønsker meg barn. Så enkelt er det.

Men jeg tror nok det er mange foreldre som avogtil tenker at livet hadde vært enklere uten, ikke dermed sagt at de ikke elsker barna over alt på jord og eeegentlig ikke ville vært de foruten.

  • Like 1
Skrevet

Vil ha barn (har drømt om det siden jeg var 14), men det blir nok ikke. Flere grunner..

-Jeg har valgt en partner som gjør det litt vanskeligere, altså ei jente.

-Jeg har vært mye psykisk syk, jeg er redd et lite vesen skal få mine diagnoser og slite så mye som jeg har gjort... Jada, jeg vet det er hysterisk, men jeg er nå redd for det lell jeg da...

-Jeg er livredd for at barnet skal bli allergisk mot dyr. Jeg vet jeg "lett" hadde omplassert dyrene om jeg plutselig fikk unge, men jeg er litt der at jeg vet ikke om jeg tørr gamble på det.

Så ja jeg vil, jeg elsker barn hinsides! Men jeg har tanteunger jeg kan kose meg med, ha på besøk osv. Blir faktisk tante igjen i juli :jump: Og det holder. At jeg for alltid kommer til å synes det er litt sårt? Helt klart. Men jeg kunne aldri drømt om å skiftet partner heller, hun er drømmejenta mi og jeg kan ikke forestille meg en hverdag uten henne. Og jeg vil ikke risikere mine diagnoser over på barnet.

  • Like 3
Skrevet

Jeg vil absolutt ha barn :wub: Jeg sa alltid når jeg var 14-18ish at jeg ALDRI skulle ha barn, men når jeg tenker over det nå ser jeg ikke for meg ett fremtidig liv uten barn, jeg har så mye jeg har lært av min mamma, som jeg vil lære videre, det er så mange gode minner som jeg vil dele videre og skape nye. Det føles rett og slett bare for meg veldig rett, jeg kan ikke se for meg en fremtid uten barn.

Jeg ønsker dog å være en ung mor, og vil ikke få barn etter jeg er 33, da jeg syns det blir "for gammelt" :)

  • Like 1
Skrevet

Vil ikke ha barn, aldri vært en barneperson.

Og uansett om jeg så en dag vil ha så vil jeg ikke sette en unge til live fordi jeg har flere arvelige sykdommer som jeg ikke unner noen å få og jeg synes det ikke er riktig å sette et barn til verden når man vet den vil få alvorlige sykdommer som vil påføre de mye smerte i løpet av livet. Så tanken er istedenfor når vi føler for det å adoptere/være fosterhjem osv :)

  • Like 3
Skrevet

Jeg skal ikke ha barn, og det har jeg visst sien jeg var 12 tror jeg. Men må innrømme at jeg håper jeg ikke ender opp med å angre på valget mitt når det er forseint. Men om jeg angrer finnes det nok av barn i verden som trenger hjelp så da får jeg "nøye" meg med å bli fostermor/adoptere/bli reserverbestemor.

Troor ikke jeg kommer til å angre meg/endre mening, men det vet man jo aldri. Det er en sjanse jeg bare må ta.

Guest lijenta
Skrevet

Vil ha barn (har drømt om det siden jeg var 14), men det blir nok ikke. Flere grunner..

-Jeg har valgt en partner som gjør det litt vanskeligere, altså ei jente.

Ikke vanskelig men for dere så koster det penger gjerne. Foss som gjerne vil ha en mann så er det litt enklere å få barn. Men nå håper jeg helelr på barnebarn en gang i framtiden som jeg kan skjemme bort

Edit: den gang da som jeg vokste opp så trillet jeg barnevogn fordi veninnene gjorde det men syntes det var kjedelig, jeg skulle heller ikke ha barn før jeg hvertfall fylte tredve og hvis jeg skulle ha da så ble det med den ene. Jeg fikk han nåt jeg var 22 og han har gitt meg gleder og sorger og jeg angrer ikke på at jeg fikk barn. Har hele tiden vært alenemor uten støtte fra far

Skrevet

Ikke vanskelig men for dere så koster det penger gjerne. Foss som gjerne vil ha en mann så er det litt enklere å få barn. Men nå håper jeg helelr på barnebarn en gang i framtiden som jeg kan skjemme bort

Som jeg skrev, ikke vanskelig, men vanskeligere. Kunne vel valgt et bedre ord, helt klart :D Det blir liksom litt mer styr og pes.. :)

Og den biten med at jeg vet ikke åssen fremtiden min ser ut.. Enn om jeg skulle bli syk igjen, da er det lettere om samboer blir sittende her med hundene en periode alene, enn et barn :blink: Næh, altfor mye som taler imot. Men jeg tror jeg hadde elska morsrollen! :D

Skrevet

Jeg vil ikke ha barn, iallfall ikke egne. Har aldri ønsket meg barn. Men jeg har verdens beste tanteunger :wub:

Det jeg ville vurdere er adopsjon eller å være fosterhjem.

Skrevet

Ligger nå våken med sønnen som skravler lykkelig, slår og lugger meg. Selvfølgelig er jeg hinsides sliten iblant, men jeg har alltid visst at jeg skulle ha barn, så da kunne jeg jo like gjerne få det nå, siden jeg ikke klarte å finne ut hva annet enn mamma jeg skulle bli når jeg ble "stor".

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Kan også si at det er mellomstor hund i størrelse. Men man skal unngå helt hopp eller generelle store bevegelser uansett i starten vet jeg godt. Så da sperrer jeg av for sikkerhetsskyld heller enn så være for mye hauk så jeg også får beholdt roen samtidig som gitt ho omsorgen også roen ho trenger er planen da. Samtidig kan jeg si at ho er veldig sterk hund generelt psykisk også fysisk for så kun være mellomstor hund. Bevarer roen når trengs og når ikke trengs vet ho hva ho skal. Bare håper ho forstår legge seg bra for kroppen som nevnt og det er en av de siste tingene jeg er usikker på rundt dette etter operasjon. Ho har nok noen år til igjen asså, frisk som en fisk og aller første ting som noen gang skjedd ho som trengt oppmerksomhet fra veterinær dette mtp fysiske ting eller psykiske ting. Kun vaksiner ellers ho trengt.  
    • Snakket med veterinæren og fikk beskjed om så kun ha valpen bortreist i 7 dager i hvertfall var nok. Utenom det har jeg fått lite informasjon egentlig. De skal informere meg mere i morgen når jeg leverer ho der for operasjonen tidlig på morgenen. Jeg kommer sperre av inngang til sofaen også området foran sofaen helt ærlig bare uansett er planen også legge dyne så pledd i hunde sengene vi har rundt her så ho får komfort også kan lage sin egen om føler for det tenkte jeg. Men er usikker på om dyr generelt etter operasjon legger seg bra mtp der dem sydd bare og der er jeg litt usikker. Ho får body selvfølgelig. Og hvis ho så får en liten tisse ulykke eller gjør fra seg inne bryr ikke jeg meg noe om helt ærlig etter operasjon, da kan uhell skje tenker jeg sånn sett for det er trossalt fjerne livmor også fjerne svulst i 1 jur hvis ikke det er spredt mer enn de funnet da. De håpet det gikk over av seg selv men sist time for sjekk etter innbilt svangerskap fikk jeg time for operasjon temmelig fort så det har blitt noe bedre samtidig ikke borte så de tok avgjørelsen for operere. De tok ultralyd første gang også når sjekket så de er nok veldig nøye her tenker jeg og jeg har tillit til dem på dette også tillit til at hunden klarer seg nok bra. Men mer nervøs rundt dette med gode ligge plasser også gi ho riktig komfort så jeg driver på lager områder avsperret rundt eksempel sofaen og tenker jeg bare sover i sofaen med ho i hundesengen sin første natten eller nettene om så jeg asså for det gjør meg null så lenge jeg har oversikt også får fulgt med på at ho har komfortabelt litt når første døgnene. 
    • Hei! Høres lurt ut det du tenker synes jeg.Jeg har kastert 2 tisper (lukket livmorbetennelse til ei og veldig til innbildtnsvangerskap som gjorde at det ikke var noe særlig livskvalitet til nåhverenden hund.   Det er jo aldri noe moro når en hund må opereres men,heldigvis går det stort sett bra selv om det jo alltid er en risiko med det.   Til begge mine gikk operasjonen veldig fint. Selv med mye smertestillende er første døgnet etter operasjonen ikke noe særlig for hunden.    Etter det kom begge seg fint og vi slapp heldigvis noen komplikasjoner.Tok det med ro i 10 dager her.Selv om de var fryktelig fin form før 10 dager er det jo en stor operasjon så viktig med ro så såret gror. Mine er eller ikke vant til bur og vant til ligge hvor vil. Av seg selv så prøvde de ikke opp i sofa/seng den første dagen,dagene etterpå gikk det nå bra. Størrelse på hund spiller nok inn  om er lurt  hoppe opp i sofa/ seng jeg har gordon setter. Minder hund som hopper opp i sofa og seng er ikke nå lurt da. Dyrlegen har sikkert forklart at inkontinens er en mulig bivirkning av operasjonen?    Tenkte bare si at begge mine ble det kort  tid etter ( var 3 & 5 år da ble operert)    Jeg vet av mange kastrerte tisper ingen har blitt inkontinente så tror nok ikke det er så vanlig tenkte bare nevne det. Går på medisin mot det (Rinexin) som fungerer strålende nå er det faktisk 1.5 år siden siste uhell. Man vet selvsagt aldri når det skjer. Er under søvn/ hvile de tømmer seg helt ikke noe særlig for hunden oppleve det når de er så renslige.   Før startet på medisin for det gikk det så langt at var uhell flere ganger pr dag så det sier litt om hvor bra medisinen virker her. Masse lykke til hunden din med operasjonen & tiden etterpå så får vi håpe hun har mange gode år gjenn❤️
    • Tispen er ekstremt rolig av seg generelt og lydig heldigvis ja. Men er jo vandt til opp i sofaen på dagtid også sengen min for soving om natten. Og ja tenker selv lurt valpen er borte i det minste i kritiske fasen de første 3-5 dagene som er veldig avgjørende for at tispen skal få kommet seg litt først også at man får sett at stingene ikke får komplikasjoner. Første gang jeg også må igjennom slikt med tispen eller operasjon på hund i hele tatt sånn her så litt hjertet i halsen samtidig som tillit til både veterinæren også vennen som skal passe valpen er der heldigvis da så. Jeg har barnegrind jeg kan plassere da også tørkestativ eksempel for så sperre av slik at ho ikke prøver hoppe opp i ting, og tenker jo bur kan være en idé som er smart om natten jeg bare har ved siden av der jeg sover for så kunne ha litt ekstra kontroll over at ho ikke går rundt for mye. Stort bur så heldigvis også så ho kan snu seg inni det hvis behov også plass til god seng i buret pluss vann/mat. Problemet er at jeg er usikker på om ho anser bur som trygg "sone" når ho aldri vært i behov av bruke bur noen gang utenom når ho kom fra gaten i russland til norge så det er jo en liten faktor også tanke jeg sitter med rundt bur. Tenker også litt på at det er vinter nå pluss glatt ute for luftingen men samtidig må jo det etter hva jeg vet begrenses mye med tur gåing etter operasjon også begrenses kun til ut tisse så gjøre sitt benødne. Men ja skal kontakte veterinæren så høre mer også med dem. En ting er sikkert og det er at jeg vil ha beste løsningen for begge hunder sin velferd og valpen har jo vært med oss siden var 8 uker også så føles på dette.
    • Det høres veldig lurt ut om valpen kan være et annet sted en stund den første tiden ihvertfall. Dette er spørsmål du kan stille dyrlegen. Om hun er relvativt rolig av seg trenger hun kanskje ikke noen inngjerding eller bur for begrensning. Kan du evt. bruke kompostgriner for å begrense plassen litt?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...